Er dette alt?

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er et viktig jubileum, men det føles også nokså fjernt. Ideen om at halvparten av Norges befolkning ikke skulle ha rett til å stemme bare på grunn av sitt kjønn, er i dag absurd.

Samtidig er 2013 også et jubileumsår for en annen viktig likestillingsbegivenhet, om enn noe mer anerkjent som verdensendrende i USA enn her hjemme. For 50 år siden, i 1963, utga den amerikanske journalisten og kvinneaktivisten Betty Friedan «The Feminine Mystique», på norsk utgitt i 1967 med tittelen «Myten om kvinnen». Boka solgte i flere millioner eksemplarer verden over, feide myten om den lykkelige husmoren hodestups ned fra pidestallen, og utløste den såkalte andre bølgen i vestlig feminisme.

Ga opp etter press

Betty Friedan var ingen lettvekter. I 1938 begynte hun på Smith College, USAs mest prestisjefylte kvinnecollege, som har utdannet kjente kvinner som Nancy Reagan, Sylvia Plath, Gloria Steinem, Julia Child og Yolanda King, datteren til Martin Luther King. I sitt første år på Smith College vant Betty Friedan et stipend for utmerket akademisk innsats, i 1941 overtok hun jobben som redaktør for universitetsavisen. Hun ble uteksaminert i 1943 som en av de beste i sitt kull.

Friedan hadde studert psykologi ved Smith College, men begynte snart å jobbe som journalist og skribent. I sin memoarbok «Life So Far», utgitt i 2000, forteller hun at hun ga opp drømmen om en akademisk karriere etter press fra en daværende kjæreste. Hun giftet seg, fikk barn, og gikk inn i rekken av velutdannede husmødre hvis fremste intellektuelle utfordring var å sette på vaskemaskinen. Hun holdt på å kjede vettet av seg.

Frustrerte hustruer

15 år etter uteksaminasjonen ved Smith College, ble Friedan bedt om å skrive en artikkel til gjenforeningsfesten. Artikkelen skulle handle om hvilke ambisjoner hennes medstudenter hadde hatt i studietiden, og hvordan livet var blitt. Friedan intervjuet sine medsøstre, og det de fortalte var så overveldende at hun raskt forsto at her ville det ikke holde med en artikkel: Her var det frustrerte husfruer nok til en hel bok.

For mens samfunnet rundt dem ikke lenger mente at utdannelse var nøkkelen til et godt liv, men derimot insisterte på at kvinnelig lykke bare kunne oppnås blant smilende barn og møbelpolish i et moderne forstadskjøkken, fortalte Friedans høyt utdannede, tidligere så ambisiøse, studievenninner noe ganske annet. Mens de ifølge myten lykkelige husmødrene redde opp senger, handlet matvarer, smurte brødskiver eller lå ved siden av mannen sin i sengen om kvelden, kjente de hele tiden et spørsmål murre i bakhodet, et spørsmål de færreste av dem hittil hadde våget engang å stille seg selv: Er dette alt?

Dårlig samvittighet

I dagens Norge lenkes ikke lenger kvinnene til en lekker kjøkkenbenk i forstedene. Vi rer senger og smører brødskiver før vi leverer barna i barnehagen og løper avgårde til jobb, og handler matvarene etter å ha trent på veien hjem. Hele tiden med påført dårlig samvittighet: For barna, for jobben, for husarbeidet, for ekteskapet, for valkene på magen, for den ferdigkjøpte middagen, for de ustelte neglene og smilet som ikke er hvitt nok. Hvis jeg hadde gjort som Friedman og stilt mine tidligere studievenninner de samme spørsmålene om ambisjoner, planer og mål, hva ville de svart? Ville de sagt at livet ble nøyaktig slik de hadde tenkt? Ville de sagt at de hadde funnet lykken i en kontorstol?

De amerikanske husmødrene ville ut av huset, ut i verden. Dagens norske kvinner vil hjem. I hvert fall er det dét vi blir fortalt at vi vil, eller burde ville: Hjem til mann og barn, hjem til bikkja og stasjonsvogna og symaskinen og cupcakefatet og siste sesong av «Mad Men». Er det nå så viktig med den lederjobben, egentlig? Det blir jo så mye stress. Og barna tar kanskje nesten helt sikkert skade av det. Vil vi ikke heller ha tid til baking, interiørsysler og timer med personlig trener? Vil vi ikke heller ha litt mer tid til oss selv?

Finner lykken i handleposen

60-tallets husmødre ville bli selvstendige individer i eget liv. Dagens norske kvinner vil på shopping. Glem intellektuell kapital, kloke ord kan fortsatt ikke konkurrere med dagens outfit. Mens myten om kvinnen på 60-tallet insisterte på at en kvinnes lykke lå i barn og hjem, insisterer dagens myte – godt misjonert av dameblader og tv-programmer - på at en kvinnes lykke ligger i en handlepose. Er du ulykkelig og ønsker forandring i livet ditt? Lær deg å gå på høye hæler. Har du lav selvfølelse etter overgrep i barndommen? Klipp håret og bruk litt mer sminke. Har livet gitt deg flere slag enn du tror du tåler? Blek tennene.

Samtidig er ideen om økonomisk uavhengighet et døende ekko i et stort, øde landskap. Ingen vil snakke om penger i en sådan stund. Det er da langt viktigere hvilke klær vi har på oss, enn hvem det er som har betalt dem.

Glansbildet

Tidligere generasjoners kvinnekamp har gitt oss friheten til å gjøre hva vi vil. Men hva er det egentlig vi vil? Finne den perfekte jeansen? Komme i knallform på seks uker? Ha en evig rynkefri panne? Mens kvinnene på 60-tallet løp ut i gatene for å demonstrere, løper vi i dag bare for å se veldreide ut.

Jeg er redd for at når dagens unge jenter blir voksne, når de har mestret trikset for å se bra ut på trutmunnbilder på Instagram, når de har fått verdens beste ektemann på Facebook, når de har designkjøkken og glansbildebarn, vil snu seg mot oss med anklagende blikk og spørre: Er dette alt?

Jeg vil helst ikke være den som blir nødt til å svare ja.

(Kronikk publisert på Ytring - nrk.no 7. mars 2013.)

Jeg, en ungdomsmamma

Når man får barn, er det som å bli kastet hodestups inn i en helt ny verden. Det normale livet opphører, ingenting er som før. Man går på tå, livredd for å gjøre noe feil, noe dumt, eller kanskje til og med noe skadelig. Har barnerommet godt nok inneklima? Er bleiene uten farlige kjemikalier? Er man en dårlig mor om man ikke får til å amme?

Heldigvis er informasjonen lett tilgjengelig. Et hel liten landsby står klar til å ta deg imot med gode råd og smarte tips, i bladhyllene og på internett. Vil du vite hvilken babygrøt som er best i test? Kjøp Foreldre & Barn eller Mamma. Lurer du på om andre mødre er like koko av søvnmangel som deg? Les en million mammablogger.

Men hva med oss som ikke har småbarn lenger? Hvor skal vi gå for å finne informasjon?

Det finnes ikke engang et godt begrep som kan definere oss. En småbarnsmor er en mor som har små barn. En tenåringsmor er en tenåring som er blitt mor selv. Men hva er jeg? En ungdomsmamma?

Å være småbarnsforeldre byr på mange utfordringer. Det er slitsomt å forholde seg til trassalder, søvnproblemer, barnehagegråt, skolestartnerver. Men etter å ha vært gjennom det selv, vet jeg at med småbarn kan veldig mye løses med plaster, en god klem eller en is.

En tenåring, derimot, krever en helt annen innsikt. En toåring som hylskriker i butikken kan du ta under armen og bære med deg hjem. En tenåring som murer seg inne med pc-en fordi bestekompisen plutselig har fått nye venner, er vanskeligere å nå fram til.

En femåring som ikke vil legge seg, kan lokkes med lesing på senga eller klistremerker i premie. Men hva gjør du med en tenåring som går ut døra, ikke svarer på mobilen og ikke kommer hjem til avtalt tid?

Små barn er avhengige av deg som forelder. De går dit du går. Tenåringer er minst like avhengig av deg som forelder. Men de går gjerne sin egen vei. Og den kan til tider være ganske kronglete å følge.

Som småbarnsmor tenkte jeg at bare barna ble eldre og mer selvstendige, ville det bli lettere. Jeg tok feil. Det er minst like utfordrende å ha tenåringer. Jeg trenger ikke lenger bekymre meg for om babygrøten inneholder tungmetaller eller om parkdressen er varm nok, men jeg bekymrer meg for om de synes livet er bra, om de har venner de kan stole på, og om de klarer å stå imot prestasjonspresset på skolen, i vennegjengen og på nettet.

Hvis jeg lurer på hva jeg skal finne på med sjuåringen min i helgen, flommer aviser, blader og nettet over av tips. Hvis jeg har lyst til å finne på noe med tenåringen min, blir det straks vanskeligere. Er det mindre viktig å ha gode opplevelser med barna sine når de er eldre? Jeg tror ikke det. Kanskje tvert imot. Men hvor finner jeg de gode tipsene til hva vi kan finne på?

Som ungdomsforeldre er det vår jobb å forberede barna våre på et stadig mer selvstendig liv. Vi skal tråkke opp løypa uten å lage for dype spor, peke ut kursen uten å stå i veien, og guide inn i voksenlivet uten å sperre for utsikten. Hvor finner jeg de gode rådene fra de som har gjort det før meg?

Om gull og gråstein

Da min mormor var ung, var søppel en tungvint affære. Ingen sorteringsanlegg, ingen fjernvarme, ingen fargekoder for effektiv energigjenvinning. I stedet var hun, og andre husmødre rundt henne, lokaleksperter på gjenbruk. Ikke en melkekartong ble kastet der i huset, den ble skylt, tørket, og brukt på nytt som oppbevaringsboks for middagsrester eller vaffelrøre. Mormor strikket sokker og votter av restegarn, Mormor sydde barnekåper av en sliten voksenfrakk. Var et klesplagg forbi redning fikk det nytt liv i en fargerik fillerye. De aller fineste stripene var lysebrune, skinnende og silkeglatte: selv raknede nylonstrømper ble reinkarnert i Mormors vev.

Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.

Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.

Bla, bla, blad

Denne våren lanseres tre nye dameblader. Alle vil gi oss mer av det samme: Meg, meg, meg.

La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.

Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.

Askepottsyndromet

Den første gangen jeg gjorde noe for å endre på utseendet mitt, var jeg 13 år gammel og tok hjemmepermanent. Fra naturens side hadde jeg helt glatt hår, det var tynt og pistrete uten så mye som en antydning til bøy. Men motebildet dikterte store, rufsete krøller, og vi som ikke hadde fått det utdelt ved fødselen, kjøpte oss det i tenårene. Mens håret mitt møysommelig ble viklet rundt permanentrullene og dynket med den illeluktende, og etter hvert temmelig sviende, permanentvæsken, så jeg for meg hvor flott jeg kom til å bli med store, myke, duvende krøller som danset rundt hodet mitt idet jeg snudde meg mot en kjekk gutt som sa hei. Jeg kom helt sikkert til å ligne litt på Madonna, eller i hvert fall bli en mye vakrere person enn den jeg egentlig var. Jeg gledet meg enormt.

Historier om hodeplagg

2011 kan bli året da diskusjonene om kvinner, hijab og islam rykker ut av grumsete nettdebatter og inn i seriøse bøker.
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.

Lykke. En bruksanvisning.

La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.

En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.

Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.

Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.

Genialt, ikke sant?

Hør utdrag fra Overleve

http://www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_lese/

NRK P2 sender i høst utdrag fra min dokumentarbok Overleve hver fredag og søndag i programmet Verdt å lese. I åtte programmer leser skuespiller Frank Kjosås om Sivun Pens opplevelser i Kambodsja under Røde Khmer og i tiden etterpå. Første program ble sendt 5. november, siste program sendes julaften, med reprise andre juledag. Programmene legges ut på nettet fortløpende - så sjekk ut linken over!

Strålende anmeldelse i Klassekampen

Carl Joakim Gagnon har anmeldt Overleve i Klassekampen lørdag 20. november 2010. Og det han skriver gjør meg både glad og stolt. Her er noen utdrag fra anmeldelsen:

"Folkemordet på jødene i Europa gjorde alltid sterkt inntrykk på meg. Kambodsja virket annerledes. Slik forholdt det seg for meg inntil jeg leste «Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år.» "


"Boka er effektivt og nøkternt fortalt, innholdet tatt i betraktning. Likevel er den elegant komponert. Boka begynner og slutter på samme trappetrinn i hagen i Takeo og grepet med «kunnskap og vennskap» er vellykket.
Bromark og Pen lykkes i dobbelt forstand: Med å fortelle en spennende og vilt usannsynlig historie om å overleve under verst tenkelige forutsetninger og med å gjøre Kambodsjas mørke år mindre fremmede og mer aktuelle for skandinaviske lesere. "

Jeg hadde fryktet at Klassekampen ville være skeptisk innstilt til boka - temaet og avisas historie tatt i betraktning -  men her har de altså funnet en begeistret anmelder som sier han sitter igjen med nøyaktig det jeg hadde håpet på da jeg satt og skrev: En større forståelse for hvordan krig, politikk og totalitære regimer rammer mennesker, ikke bare statistikker. Om det så er nazister, kommunister eller kapitalister som står for overgrepene.

Rak rygg = tom lommebok

De siste ukene har frilansere over hele Norge prøvd noe helt nytt: vi har stått sammen. Årsak: Aller Medias forsøk på å tre urimelige, uetiske frilanskontrakter over hodet på oss. Beskjeden jeg og alle andre fikk var: Skriv under, eller forsvinn. Vi har nok av unge, uerfarne frilansere som er villige til å jobbe for knapper og glansbilder for å få innpass i en tøff bransje.
Jeg sa nei. Og går nå ut i verden med rak rygg og tom lommebok. En økonomisk risikosport. Men det føles utrolig deilig.
Les intervjuet fagbladet Journalisten gjorde med frilanser Heidi Løkken og meg her:
Kontraktens konsekvenser

Fjortis 4ever

Moren min fylte nylig 60. Hun trener mer enn meg, reiser mer enn meg, shopper mer enn meg, går lengre skiturer enn meg, og går antakelig oftere på fest enn meg. Mens mitt mest eksotiske reisemål i fjor var en chartertur til Kypros, gikk hun til toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, før hun dro på villdyrsafari i Serengeti.
Moren min er på ingen måte spesiell. Dagens bestemødre er så langt fra den gråhårede kona i gyngestolen som det går an å komme. De er spreke, eventyrlystne, selvrealiseringsorienterte og økonomisk ressurssterke. Golden girls, er de blitt kalt. Superforbrukere. Med barna ute av redet og stålkontroll på helsa, har dagens sekstiåringer ingen planer om å bli gamle. Det var tross alt de som oppfant ungdommen – og de vil være unge til de stuper.

Verdt bryet å lese, sier NRK

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7366740

I dag kl 17 er første sending med Overleve som høytlesning i programmet Verdt å lese i P2. Til samme tid hver fredag helt fram til julaften, med reprise søndager kl 07.30 og kl 19, leser skuespiller Frank Kjosås utdrag fra boka for det jeg håper er et stort antall lyttere. Jeg har lest inn en kort innledning til hvert program.

I forbindelse med Verdt å lese-programmet, har NRK skrevet en fantastisk fin sak som ligger på litteratursidene til nrk.no. Klikk på linken over bildet, så kommer du dit.

Hverdag, hver dag

Tenk deg følgende scenario:
Det er en helt vanlig dag på jobben. Du og dine kollegaer har møte, dere er delt inn i to arbeidsgrupper som diskuterer løsninger på en gitt problemstilling. Din arbeidsgruppe skal framføre et kort sammendrag av hva dere har kommet fram til for resten av kollegaene. Mens du står der og snakker, ser en av dine mannlige kollegaer sitt snitt til å strekke ut hånden, ta tak i skjørtekanten din, og røsker det ned, slik at skjørtet legger seg i en pen fold rundt anklene dine og du står der, foran alle, i bare undertøyet. Noen av kollegaene dine ser forskrekket ut. Andre brøler av latter. Raskt heiser du skjørtet opp igjen, men verdigheten din blir liggende igjen på gulvet.

Igjen, tenk deg følgende scenario:
Det er lunsjpause på jobben. Du og dine kollegaer sitter og spiser sammen, da fire ansatte i avdelingen over deg kommer bort til bordet ditt. Smilende ber de deg reise deg. Straks du er på beina, tar de tak i deg, legger deg i bakken, og løfter deg: En mann i hver arm, hvert bein. De bærer deg hoiende bortover, mot en søyle plassert midt i rommet. Beina dine spriker, søylen kommer nærmere, overfallsmennene dine roper og ler, går på hver sin side av søylen, du har ett bein på hver side, og det går opp for deg hva som kommer: en dundrende smerte i skrittet. Etterpå dunker de deg kameratslig i skulderen, og gratulerer deg. Du har fått stanga. Det er en hedersgest.

Enda en gang, tenk deg følgende scenario:
Etter et hyggelig møte med hele avdelingen, går du forbi tre av avdelingens ledere på vei ut døra. De snakker høyt og leende sammen, og du hører den ene lederen si om tre av dine kollegaer: ”De er jo helt lost! Følger ikke med på noe, de kan virkelig ikke ha særlig mye mellom ørene.” De to andre lederne knekker sammen i høylytt latter. Ingen andre sier noe.

Disse tre eksemplene er ikke hentet fra norsk arbeidsliv. Til det er de for ekstreme, for krenkende, for uverdige. De involverte ville trolig umiddelbart ha fått sparken. Det første tilfellet kunne ført til rettssak for seksuell trakassering – det andre for vold. Det tredje ville fått Gerd Liv Vallas lederstil til å fremstå som mild og forsiktig.

Disse tre eksemplene er hentet fra norske barns skolehverdag. De er ikke diktet opp, bare omskrevet for å tilpasses vår voksne verden. Dette er hva barn må tåle, fra klassekamerater, medelever og lærere.

Ville vi voksne funnet oss i slike opplevelser på jobben?

Naiv, jeg?

Her er Pål Steigans svar til mitt debattinnlegg i Aftenposten om Kambodsja, Røde Khmer og norsk ml-bevegelses ekstreme blindhet. Han mener jeg er naiv som tror et vanlig menneske på besøk i et terror-regime kan gjennomskue propagandaen og se forbi en konstruert virkelighet. Det er mulig han har rett. Men man bør i det minste åpne øynene og forsøke. Man kan for eksempel begynne med å se mennesker, ikke ideologier. Familier, ikke politiske mål. Og slutte å tro at man kan skape det perfekte samfunn ved hjelp av våpen. Det gjelder dessverre ikke bare Pål Steigan.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3850300.ece

Å få øye på ondskap

Kan man anklage de svenske og norske delegasjonene som besøkte Pol Pots Kambodsja for delaktighet i folkemord? De så ingen overgrep mot den kambodsjanske befolkningen, bare et land midt i en strålende, krevende revolusjon.
I dag er kampen for revolusjon byttet ut med kampen mot terror, i Afghanistan, Irak, Somalia, Kongo. Men blindheten er den samme. Vi lukker øynene for menneskene, og ser bare kampen. Ideologien. Målet. Ondskapen får fritt spillerom på veien.

Les hele mitt debattinnlegg i Aftenposten her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3843680.ece

Overleve blir radiobok!

P2-programmet Verdt å lese har valgt Overleve som en av de bøkene de skal lese utdrag fra i høst. Gjennom 8 programmer skal skuespiller Frank Kjosås lese et ganske langt utdrag av boka vår for P2s lyttere. Jeg jobber nå med å skrive en bitteliten innledning til hvert program. Første program sendes 5. november - siste program sendes 24. desember. Følg med!
Om du heller vil lese hele boka på egen hånd, finner du den her: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10109&isbn=9788202319052

Hjem, vakre hjem

Norske kvinner er blant de minst gudfryktige i verden. Men vi har et tilnærmet religiøst forhold til oppussing.

Den første gangen jeg pusset opp et rom på egen hånd, var jeg 15 år gammel. Det var høstferie, jeg kjedet meg, og etter å ha lest i et blad at solgule vegger skulle ha en harmonisk virkning på personer med mitt stjernetegn, bestemte jeg meg for å male rommet mitt gult. Høstferiedagene ble tilbrakt i maleklær, og ingen fikk komme inn før verket var ferdig og hele rommet lyste som en firkantet sol. Jeg var ubeskrivelig fornøyd.
Siden har det gått slag i slag, både med hammer, brekkjern og flisekutter. Som nygifte totalrenoverte vi en hundre år gammel enebolig. Året etter bygde vi på to soverom. Fem år senere pusset vi opp stue og kjøkken på nytt, før vi flyttet til et rekkehus i funkisstil som trengte totaloppussing. Siden har vi pusset opp alle soverommene minst to ganger, bygget om en kjelleretasje og lagt inn et nytt bad. For øyeblikket skal kjellervinduene byttes, kjellerstuen gjøres om til soverom, et barnerom skal bli et arbeidsrom og et gutterom skal forvandles til et jenterom. I tillegg er det snart på tide å skifte ut kjøkkeninnredningen, stuegulvet trenger sliping og fargen på veggene er faktisk temmelig umoderne. Og jeg er ganske sikker på at samtlige rom trenger nye gardiner. Det er et evighetsprosjekt.

Med et slag

I fjor sommer forsvant alt Ane Håbjørg definerte som seg selv. Tilbake står en 44 år gammel slagrammet kvinne, som sakte prøver å finne tilbake til den hun var.

Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:

Søndagsavisa, P2

Søndagsavisa Bjørg Gåthaug kjørte tur/retur Oslo-Vennesla for et par uker siden for å intervju Sivun Pen og meg. Her er intervjuet - litt før halvveis i sendingen:
 Nrk P2 Søndagsavisa 12-09-2010

Ny høst, nye bloggmuligheter

Nå som jeg endelig er blitt forfatter på ordentlig, er det kanskje på tide å begynne å blogge litt igjen?

Boka Overleve handler om Sivun Pen, en kambodsjaner fra Vennesla, som mistet alt han eide da Pol Pots Røde Khmer marsjerte inn i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh 17. april 1975 og proklamerte år null. Hele byen ble umiddelbart tvangsevakuert - to millioner mennesker ble jaget ut i gatene, til fots gikk de i dager og uker dit Røde Khmer fant det for godt å sende dem. I fire år kjempet Sivun og resten av Kambodsjas befolkning for å overleve sult, slavearbeid og et brutalt kommunistisk styre. Da Pol Pot ble styrtet, fire år senere, var nærmere to millioner mennesker døde.
I 1991 kom Sivun Pen og familien hans til Norge som flyktninger. Siden har de bodd i Vennesla. Sivun har holdt mange foredrag om sine opplevelser i Kambodsja, og nå er hans historie kommet ut i bokform. Jeg er så heldig at Cappelen Damm ba meg skrive den.
Du kan lese mer om boka (og til og med kjøpe den) her:
Overleve, Marit O. Bromark, Cappelen Damm forlag