Bromarks budstikke
Tekster om stort og smått
torsdag, mars 14, 2013
Er dette alt?
onsdag, januar 30, 2013
Jeg, en ungdomsmamma
fredag, april 15, 2011
Om gull og gråstein
Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.
Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.
torsdag, april 14, 2011
Bla, bla, blad
La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.
Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.
onsdag, februar 09, 2011
Askepottsyndromet
tirsdag, februar 08, 2011
Historier om hodeplagg
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.
fredag, februar 04, 2011
Lykke. En bruksanvisning.
La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.
En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.
Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.
Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.
Genialt, ikke sant?
torsdag, november 25, 2010
Hør utdrag fra Overleve
søndag, november 21, 2010
Strålende anmeldelse i Klassekampen
"Folkemordet på jødene i Europa gjorde alltid sterkt inntrykk på meg. Kambodsja virket annerledes. Slik forholdt det seg for meg inntil jeg leste «Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år.» "
"Boka er effektivt og nøkternt fortalt, innholdet tatt i betraktning. Likevel er den elegant komponert. Boka begynner og slutter på samme trappetrinn i hagen i Takeo og grepet med «kunnskap og vennskap» er vellykket.
Bromark og Pen lykkes i dobbelt forstand: Med å fortelle en spennende og vilt usannsynlig historie om å overleve under verst tenkelige forutsetninger og med å gjøre Kambodsjas mørke år mindre fremmede og mer aktuelle for skandinaviske lesere. "
Jeg hadde fryktet at Klassekampen ville være skeptisk innstilt til boka - temaet og avisas historie tatt i betraktning - men her har de altså funnet en begeistret anmelder som sier han sitter igjen med nøyaktig det jeg hadde håpet på da jeg satt og skrev: En større forståelse for hvordan krig, politikk og totalitære regimer rammer mennesker, ikke bare statistikker. Om det så er nazister, kommunister eller kapitalister som står for overgrepene.
tirsdag, november 16, 2010
Rak rygg = tom lommebok
Jeg sa nei. Og går nå ut i verden med rak rygg og tom lommebok. En økonomisk risikosport. Men det føles utrolig deilig.
Les intervjuet fagbladet Journalisten gjorde med frilanser Heidi Løkken og meg her:
Kontraktens konsekvenser
mandag, november 08, 2010
Fjortis 4ever
Moren min er på ingen måte spesiell. Dagens bestemødre er så langt fra den gråhårede kona i gyngestolen som det går an å komme. De er spreke, eventyrlystne, selvrealiseringsorienterte og økonomisk ressurssterke. Golden girls, er de blitt kalt. Superforbrukere. Med barna ute av redet og stålkontroll på helsa, har dagens sekstiåringer ingen planer om å bli gamle. Det var tross alt de som oppfant ungdommen – og de vil være unge til de stuper.
fredag, november 05, 2010
Verdt bryet å lese, sier NRK
I dag kl 17 er første sending med Overleve som høytlesning i programmet Verdt å lese i P2. Til samme tid hver fredag helt fram til julaften, med reprise søndager kl 07.30 og kl 19, leser skuespiller Frank Kjosås utdrag fra boka for det jeg håper er et stort antall lyttere. Jeg har lest inn en kort innledning til hvert program.
I forbindelse med Verdt å lese-programmet, har NRK skrevet en fantastisk fin sak som ligger på litteratursidene til nrk.no. Klikk på linken over bildet, så kommer du dit.
tirsdag, oktober 26, 2010
Hverdag, hver dag
Det er en helt vanlig dag på jobben. Du og dine kollegaer har møte, dere er delt inn i to arbeidsgrupper som diskuterer løsninger på en gitt problemstilling. Din arbeidsgruppe skal framføre et kort sammendrag av hva dere har kommet fram til for resten av kollegaene. Mens du står der og snakker, ser en av dine mannlige kollegaer sitt snitt til å strekke ut hånden, ta tak i skjørtekanten din, og røsker det ned, slik at skjørtet legger seg i en pen fold rundt anklene dine og du står der, foran alle, i bare undertøyet. Noen av kollegaene dine ser forskrekket ut. Andre brøler av latter. Raskt heiser du skjørtet opp igjen, men verdigheten din blir liggende igjen på gulvet.
Igjen, tenk deg følgende scenario:
Det er lunsjpause på jobben. Du og dine kollegaer sitter og spiser sammen, da fire ansatte i avdelingen over deg kommer bort til bordet ditt. Smilende ber de deg reise deg. Straks du er på beina, tar de tak i deg, legger deg i bakken, og løfter deg: En mann i hver arm, hvert bein. De bærer deg hoiende bortover, mot en søyle plassert midt i rommet. Beina dine spriker, søylen kommer nærmere, overfallsmennene dine roper og ler, går på hver sin side av søylen, du har ett bein på hver side, og det går opp for deg hva som kommer: en dundrende smerte i skrittet. Etterpå dunker de deg kameratslig i skulderen, og gratulerer deg. Du har fått stanga. Det er en hedersgest.
Enda en gang, tenk deg følgende scenario:
Etter et hyggelig møte med hele avdelingen, går du forbi tre av avdelingens ledere på vei ut døra. De snakker høyt og leende sammen, og du hører den ene lederen si om tre av dine kollegaer: ”De er jo helt lost! Følger ikke med på noe, de kan virkelig ikke ha særlig mye mellom ørene.” De to andre lederne knekker sammen i høylytt latter. Ingen andre sier noe.
Disse tre eksemplene er ikke hentet fra norsk arbeidsliv. Til det er de for ekstreme, for krenkende, for uverdige. De involverte ville trolig umiddelbart ha fått sparken. Det første tilfellet kunne ført til rettssak for seksuell trakassering – det andre for vold. Det tredje ville fått Gerd Liv Vallas lederstil til å fremstå som mild og forsiktig.
Disse tre eksemplene er hentet fra norske barns skolehverdag. De er ikke diktet opp, bare omskrevet for å tilpasses vår voksne verden. Dette er hva barn må tåle, fra klassekamerater, medelever og lærere.
Ville vi voksne funnet oss i slike opplevelser på jobben?
mandag, oktober 11, 2010
Naiv, jeg?
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3850300.ece
onsdag, oktober 06, 2010
Å få øye på ondskap
I dag er kampen for revolusjon byttet ut med kampen mot terror, i Afghanistan, Irak, Somalia, Kongo. Men blindheten er den samme. Vi lukker øynene for menneskene, og ser bare kampen. Ideologien. Målet. Ondskapen får fritt spillerom på veien.
Les hele mitt debattinnlegg i Aftenposten her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3843680.ece
mandag, oktober 04, 2010
Overleve blir radiobok!
Om du heller vil lese hele boka på egen hånd, finner du den her: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10109&isbn=9788202319052
mandag, september 27, 2010
Hjem, vakre hjem
Den første gangen jeg pusset opp et rom på egen hånd, var jeg 15 år gammel. Det var høstferie, jeg kjedet meg, og etter å ha lest i et blad at solgule vegger skulle ha en harmonisk virkning på personer med mitt stjernetegn, bestemte jeg meg for å male rommet mitt gult. Høstferiedagene ble tilbrakt i maleklær, og ingen fikk komme inn før verket var ferdig og hele rommet lyste som en firkantet sol. Jeg var ubeskrivelig fornøyd.
Siden har det gått slag i slag, både med hammer, brekkjern og flisekutter. Som nygifte totalrenoverte vi en hundre år gammel enebolig. Året etter bygde vi på to soverom. Fem år senere pusset vi opp stue og kjøkken på nytt, før vi flyttet til et rekkehus i funkisstil som trengte totaloppussing. Siden har vi pusset opp alle soverommene minst to ganger, bygget om en kjelleretasje og lagt inn et nytt bad. For øyeblikket skal kjellervinduene byttes, kjellerstuen gjøres om til soverom, et barnerom skal bli et arbeidsrom og et gutterom skal forvandles til et jenterom. I tillegg er det snart på tide å skifte ut kjøkkeninnredningen, stuegulvet trenger sliping og fargen på veggene er faktisk temmelig umoderne. Og jeg er ganske sikker på at samtlige rom trenger nye gardiner. Det er et evighetsprosjekt.
tirsdag, september 21, 2010
Med et slag
Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:
Søndagsavisa, P2
Nrk P2 Søndagsavisa 12-09-2010
mandag, september 20, 2010
Ny høst, nye bloggmuligheter
Boka Overleve handler om Sivun Pen, en kambodsjaner fra Vennesla, som mistet alt han eide da Pol Pots Røde Khmer marsjerte inn i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh 17. april 1975 og proklamerte år null. Hele byen ble umiddelbart tvangsevakuert - to millioner mennesker ble jaget ut i gatene, til fots gikk de i dager og uker dit Røde Khmer fant det for godt å sende dem. I fire år kjempet Sivun og resten av Kambodsjas befolkning for å overleve sult, slavearbeid og et brutalt kommunistisk styre. Da Pol Pot ble styrtet, fire år senere, var nærmere to millioner mennesker døde.
I 1991 kom Sivun Pen og familien hans til Norge som flyktninger. Siden har de bodd i Vennesla. Sivun har holdt mange foredrag om sine opplevelser i Kambodsja, og nå er hans historie kommet ut i bokform. Jeg er så heldig at Cappelen Damm ba meg skrive den.
Du kan lese mer om boka (og til og med kjøpe den) her:
Overleve, Marit O. Bromark, Cappelen Damm forlag