Da min mormor var ung, var søppel en tungvint affære. Ingen sorteringsanlegg, ingen fjernvarme, ingen fargekoder for effektiv energigjenvinning. I stedet var hun, og andre husmødre rundt henne, lokaleksperter på gjenbruk. Ikke en melkekartong ble kastet der i huset, den ble skylt, tørket, og brukt på nytt som oppbevaringsboks for middagsrester eller vaffelrøre. Mormor strikket sokker og votter av restegarn, Mormor sydde barnekåper av en sliten voksenfrakk. Var et klesplagg forbi redning fikk det nytt liv i en fargerik fillerye. De aller fineste stripene var lysebrune, skinnende og silkeglatte: selv raknede nylonstrømper ble reinkarnert i Mormors vev.
Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.
Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.
Thomas Hylland Eriksens nye bok Søppel (Aschehoug 2011) diskuterer nettopp dette fenomenet. Grensen mellom søppel og ressurs har flyttet seg. Vårt moderne forbrukssamfunn er et forsøplingssamfunn. Høyt forbruk genererer høy forsøpling. Det er meningsløst å veve nytt liv i gamle filler når det koster 69 kroner å kjøpe en gulvmatte på Ikea. Det er idiotisk å betale 3350 kroner for å reparere en vannskadet Ipod når det koster 1800 kroner å kjøpe en ny. Og mens Mormors matbudsjett la beslag på nesten halvparten av familiens inntekt, bruker vi i dag omtrent ti prosent av lønna vår på mat. Ikke rart vi ikke gidder å spare på middagsrestene. Dessuten er det jo blitt så enkelt å kaste.
Vi snakker om gjenvinning, forbrenning og fjernvarme, om mer effektiv avfallshåndtering og enklere sorteringssystemer. Resirkulering er ikke lenger en naturlig husmorsyssel, det er storpolitikk. Vi jubler over at vi (eller egentlig: staten) sorterer stadig mer avfall, men glemmer at vi samtidig produserer mye mer. Fokus er på sortering og håndtering, ikke begrensning. Vi orker ikke tenke på gjenbruk, huset er fullt fra før. Vi vil kaste, vi vil kvitte oss med ting, vi vil ha mindre, slik at vi kan kjøpe mer. Rydd opp, roper interiørpolitiet, kvitt deg med overflødige ting og tang. Når hørte du sist noen be deg slutte å kjøpe dem?
Hylland Eriksen gjør det heller ikke. Han er verken moralsk eller problemløsende, han er en observatør, en analytiker, en oppdager og ingen oppdrager. Hans ærend er å peke på søpla, ikke å fjerne den. Søppel er en evig bivirkning av menneskelig aktivitet, mener Hylland Eriksen. Spørsmålet er ikke om vi kan slutte å kaste, for det kan vi ikke. Spørsmålet er snarere hva som skjer med det vi kaster. Hvilket kretsløp det går inn i. Hvem som kan ha nytte av det som for oss er nytteløst.
18. mars annonserte regjeringen at de vil legge fram en ny stortingsmelding om avfall og avfallspolitikk. Veksten i avfall er en av vår tids største utfordringer, påpeker miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, og tiden er nå inne for å se på om vi kan utnytte avfallsressursene bedre. Søpla er med andre ord ikke søppel, men en dårlig utnyttet ressurs. Den ene dagens avfall kan bli morgendagens råmateriale. I mellomtiden har vi rikeste blant oss fjernet oss fra den skitne prosessen med å gjøre søppel om til gull. Mormors metode er blitt en offentlig tjeneste. Min jobb er å putte søpla i riktig farget pose. Hva som skjer etterpå vil jeg helst ikke bli plaget med.
”Vi er ikke søppelplukkere. Vi henter ut resirkulerbart materiale”, sier brasilianske Tião, en av arbeiderne som er portrettert i dokumentarfilmen Waste Land av Lucy Walker, med premiere på norsk kino 1. april. Tiãos arbeidsplass er gigantiske Jardim Gramacho uten for Rio de Janeiro, en av verdens største søppelfyllinger. Jardim Gramacho mottar mer enn 7000 tonn søppel hver dag, mer enn noen annen søppelfylling i verden. Her jobber om lag 3000 catadores, og hver dag fjerner de 200 tonn resirkulerbart materiale fra den stinkende dynga, mens gribbene sirkler i luften over dem. Jobben de gjør er uvurderlig for miljøet – de resirkulerer daglig en materialmengde tilsvarende produksjonen i en by med 400 000 mennesker – men stigmatiseringen gjør at mange heller vil jobbe som prostituert. Å jobbe med andres søppel gjør deg i manges øyne til søppel selv.
Den anerkjente brasiliansk-amerikanske kunstneren Nik Muniz bestemte seg i 2006 for å igangsette et digert kunstprosjekt med catadorene i hovedrollen. Han fotograferte dem, for så med catadorenes hjelp å lage en gigantversjon av bildet ut av søppel funnet på dynga. Søppelkunstverkene ble fotografert og solgt for til sammen 300 000 dollar. Pengene ga han tilbake til catadorene selv, i håp om at de skulle kunne skape seg et bedre liv. Waste Land følger Muniz og sju av catadorene i arbeidet med kunstprosjektet, og dokumenterer hvordan kunsten til dels forandrer deres måte å tenke om seg selv på.
Jardim Gramancho skal etter planen stenges i 2012, slik de fleste store søppelfyllinger i Vesten er blitt stengt de siste årene. Da New Yorks dynge Fresh Kills Landfill på Staten Island ble nedlagt i 2001, var den verdens største menneskeskapte struktur. Nå er den i ferd med å få et gigantisk lokk av jord og planter over seg, og er omdøpt til Freshkills Park. Men fortsatt er grunnen full av tungmetaller og forurensing. Søppelberget blir borte, men bivirkningene blir det ikke. Dessuten har ikke New Yorks innbyggere sluttet å kaste ting. Nå kjøres søpla bare lenger vekk, til Virginia, Pennsylvania og Arizona, eller den skipes ut til fattigere deler av verden, der andre lands catadores står klare til å sortere den. Søpla forsvinner jo ikke, selv om dynga gjør det.
På trykk i Ny Tid 1.april 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar