Hjem, vakre hjem

Norske kvinner er blant de minst gudfryktige i verden. Men vi har et tilnærmet religiøst forhold til oppussing.

Den første gangen jeg pusset opp et rom på egen hånd, var jeg 15 år gammel. Det var høstferie, jeg kjedet meg, og etter å ha lest i et blad at solgule vegger skulle ha en harmonisk virkning på personer med mitt stjernetegn, bestemte jeg meg for å male rommet mitt gult. Høstferiedagene ble tilbrakt i maleklær, og ingen fikk komme inn før verket var ferdig og hele rommet lyste som en firkantet sol. Jeg var ubeskrivelig fornøyd.
Siden har det gått slag i slag, både med hammer, brekkjern og flisekutter. Som nygifte totalrenoverte vi en hundre år gammel enebolig. Året etter bygde vi på to soverom. Fem år senere pusset vi opp stue og kjøkken på nytt, før vi flyttet til et rekkehus i funkisstil som trengte totaloppussing. Siden har vi pusset opp alle soverommene minst to ganger, bygget om en kjelleretasje og lagt inn et nytt bad. For øyeblikket skal kjellervinduene byttes, kjellerstuen gjøres om til soverom, et barnerom skal bli et arbeidsrom og et gutterom skal forvandles til et jenterom. I tillegg er det snart på tide å skifte ut kjøkkeninnredningen, stuegulvet trenger sliping og fargen på veggene er faktisk temmelig umoderne. Og jeg er ganske sikker på at samtlige rom trenger nye gardiner. Det er et evighetsprosjekt.

Ingen i Europa bruker så mye penger på oppussing som nordmenn. Vi maler om og bytter ut og sliper ned og henger opp for astronomiske summer hvert eneste år, og i 2010 ligger det an til ny rekord: 53 milliarder kroner vil vi bruke på oppussing i år. Det er historisk mye. Finanskrisa er åpenbart over for vår del.
Forskerne mener det er en del av den norske kulturen å pusse opp. Hjemmene våre er vår fremste identitetsmarkør, det er der vi viser hvem vi er. Å la en burgunderrød hjørnesofa i imitert skinn trone i en stue med okerfarget brystpanel er omtrent like harry som å iføre seg tresko, flanellskjorte og skinnvest. Det viser at du sannsynligvis er uutdannet, lavtlønnet og storrøyker. Men er du hekta på retro, shabby, designklassikere eller loppisfunn og insisterer på at hvite vegger er det eneste rette, ja da er du trolig vellykket, trendy, karriereorientert og kanskje til og med lykkelig. Da troner du øverst på oppussingshimmelen og kan opprette din egen interiørblogg med bilder av ditt eget, hjemlige himmelrike. Dem er det mange av.

Nettsiden Norske Interiørblogger har som mål å samle alle norske interiørblogger på ett sted. En rask opptelling av medlemsbloggene i alfabetisk rekkefølge stoppet på 60 – og da hadde jeg ennå ikke begynt på bokstaven B. En titt på bloggnavnene avslører hvem som er de ivrigste bloggerne: kvinner. Jeg fant seks blogger som startet med navnet Camilla. 20 blogger som het noe med Fru. Jeg har vært Hos Kristine, Hos Gry, Hos Marte, Hos Sandra, Hos Trude og Hos bestemor. Enhver som har lyst kan besøke Huset ved bekken, Huset på øya, Huset i himmelen, Huset på høyden, Huset på kollen, Huset ved fjorden, Huset ved elva, Huset i skogen, Huset i svingen, Huset på holmen, Huset på toppen, Huset på terrassen. Det er damene som styrer i de fleste av dem.

Er det også kvinner som styrer oppussingsprosjektene i de norske hjem? I stor grad. Det er kvinnene som bestemmer hvor skapet skal stå. Og hvilken farge det skal ha. Men det er mannfolka som bærer det dit det skal, etter at de har malt det ferdig. I hvert fall ifølge en undersøkelse byggevarekjeden Byggmakker gjorde tidligere i år. Menn gjør fortsatt mesteparten av selve oppussingsarbeidet, men kvinner mener bestemt at det er de som tar initiativet til og styrer prosjektet. Det stemmer med inntrykket fra min egen omgangskrets. Jeg har flere venninner som i helger og ferier utstyrer mennene sine med lister over dagens snekkeroppgaver, men jeg har ennå til gode å møte en mann som har gjort det samme. Og jeg har vært i flere hjem der interiøret er kompromissløst feminint, som hos min venninne Trude, samboer med en hockeyspillende ingeniør. Absolutt hele leiligheten var hvit, med innslag av rosa blomster. Ikke en hockeybag i sikte. Er det unødvendig å fortelle at forholdet tok slutt?

Hvis interiøret vi lever i identifiserer oss som personer, burde det være mange desorienterte menn der ute, som famler seg fram gjennom heklede sengetepper og blomstrete sofaputer. Og tilsvarende mange rotfestede kvinner som elsker hver eneste krok av hjemmet sitt. Men min erfaring tilsier det motsatte. De interiørivrige kvinnene jeg kjenner, er aldri fornøyde. Det er alltid rom for forbedring, alltid et hjørne som ikke ble helt slik de hadde tenkt. Oppussingsprosjektene er konstante, det er bare rommet som forandrer seg. Det er ikke nødvendigvis det eksisterende interiøret som definerer dem, men ideen om hvordan det skal bli. Vi pusser opp, altså er vi.
Og skulle vi mot formodning slippe opp for rom å pusse opp hjemme, er det garantert på tide å gjøre noe på hytta.
P.S.: Denne artikkelen ble levert en uke etter deadline grunnet oppussing av journalistens arbeidsrom.

På trykk i Kk 38, september 2010