Om gull og gråstein

Da min mormor var ung, var søppel en tungvint affære. Ingen sorteringsanlegg, ingen fjernvarme, ingen fargekoder for effektiv energigjenvinning. I stedet var hun, og andre husmødre rundt henne, lokaleksperter på gjenbruk. Ikke en melkekartong ble kastet der i huset, den ble skylt, tørket, og brukt på nytt som oppbevaringsboks for middagsrester eller vaffelrøre. Mormor strikket sokker og votter av restegarn, Mormor sydde barnekåper av en sliten voksenfrakk. Var et klesplagg forbi redning fikk det nytt liv i en fargerik fillerye. De aller fineste stripene var lysebrune, skinnende og silkeglatte: selv raknede nylonstrømper ble reinkarnert i Mormors vev.

Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.

Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.

Bla, bla, blad

Denne våren lanseres tre nye dameblader. Alle vil gi oss mer av det samme: Meg, meg, meg.

La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.

Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.

Askepottsyndromet

Den første gangen jeg gjorde noe for å endre på utseendet mitt, var jeg 13 år gammel og tok hjemmepermanent. Fra naturens side hadde jeg helt glatt hår, det var tynt og pistrete uten så mye som en antydning til bøy. Men motebildet dikterte store, rufsete krøller, og vi som ikke hadde fått det utdelt ved fødselen, kjøpte oss det i tenårene. Mens håret mitt møysommelig ble viklet rundt permanentrullene og dynket med den illeluktende, og etter hvert temmelig sviende, permanentvæsken, så jeg for meg hvor flott jeg kom til å bli med store, myke, duvende krøller som danset rundt hodet mitt idet jeg snudde meg mot en kjekk gutt som sa hei. Jeg kom helt sikkert til å ligne litt på Madonna, eller i hvert fall bli en mye vakrere person enn den jeg egentlig var. Jeg gledet meg enormt.

Historier om hodeplagg

2011 kan bli året da diskusjonene om kvinner, hijab og islam rykker ut av grumsete nettdebatter og inn i seriøse bøker.
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.

Lykke. En bruksanvisning.

La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.

En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.

Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.

Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.

Genialt, ikke sant?