Er dette alt?

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er et viktig jubileum, men det føles også nokså fjernt. Ideen om at halvparten av Norges befolkning ikke skulle ha rett til å stemme bare på grunn av sitt kjønn, er i dag absurd.

Samtidig er 2013 også et jubileumsår for en annen viktig likestillingsbegivenhet, om enn noe mer anerkjent som verdensendrende i USA enn her hjemme. For 50 år siden, i 1963, utga den amerikanske journalisten og kvinneaktivisten Betty Friedan «The Feminine Mystique», på norsk utgitt i 1967 med tittelen «Myten om kvinnen». Boka solgte i flere millioner eksemplarer verden over, feide myten om den lykkelige husmoren hodestups ned fra pidestallen, og utløste den såkalte andre bølgen i vestlig feminisme.

Ga opp etter press

Betty Friedan var ingen lettvekter. I 1938 begynte hun på Smith College, USAs mest prestisjefylte kvinnecollege, som har utdannet kjente kvinner som Nancy Reagan, Sylvia Plath, Gloria Steinem, Julia Child og Yolanda King, datteren til Martin Luther King. I sitt første år på Smith College vant Betty Friedan et stipend for utmerket akademisk innsats, i 1941 overtok hun jobben som redaktør for universitetsavisen. Hun ble uteksaminert i 1943 som en av de beste i sitt kull.

Friedan hadde studert psykologi ved Smith College, men begynte snart å jobbe som journalist og skribent. I sin memoarbok «Life So Far», utgitt i 2000, forteller hun at hun ga opp drømmen om en akademisk karriere etter press fra en daværende kjæreste. Hun giftet seg, fikk barn, og gikk inn i rekken av velutdannede husmødre hvis fremste intellektuelle utfordring var å sette på vaskemaskinen. Hun holdt på å kjede vettet av seg.

Frustrerte hustruer

15 år etter uteksaminasjonen ved Smith College, ble Friedan bedt om å skrive en artikkel til gjenforeningsfesten. Artikkelen skulle handle om hvilke ambisjoner hennes medstudenter hadde hatt i studietiden, og hvordan livet var blitt. Friedan intervjuet sine medsøstre, og det de fortalte var så overveldende at hun raskt forsto at her ville det ikke holde med en artikkel: Her var det frustrerte husfruer nok til en hel bok.

For mens samfunnet rundt dem ikke lenger mente at utdannelse var nøkkelen til et godt liv, men derimot insisterte på at kvinnelig lykke bare kunne oppnås blant smilende barn og møbelpolish i et moderne forstadskjøkken, fortalte Friedans høyt utdannede, tidligere så ambisiøse, studievenninner noe ganske annet. Mens de ifølge myten lykkelige husmødrene redde opp senger, handlet matvarer, smurte brødskiver eller lå ved siden av mannen sin i sengen om kvelden, kjente de hele tiden et spørsmål murre i bakhodet, et spørsmål de færreste av dem hittil hadde våget engang å stille seg selv: Er dette alt?

Dårlig samvittighet

I dagens Norge lenkes ikke lenger kvinnene til en lekker kjøkkenbenk i forstedene. Vi rer senger og smører brødskiver før vi leverer barna i barnehagen og løper avgårde til jobb, og handler matvarene etter å ha trent på veien hjem. Hele tiden med påført dårlig samvittighet: For barna, for jobben, for husarbeidet, for ekteskapet, for valkene på magen, for den ferdigkjøpte middagen, for de ustelte neglene og smilet som ikke er hvitt nok. Hvis jeg hadde gjort som Friedman og stilt mine tidligere studievenninner de samme spørsmålene om ambisjoner, planer og mål, hva ville de svart? Ville de sagt at livet ble nøyaktig slik de hadde tenkt? Ville de sagt at de hadde funnet lykken i en kontorstol?

De amerikanske husmødrene ville ut av huset, ut i verden. Dagens norske kvinner vil hjem. I hvert fall er det dét vi blir fortalt at vi vil, eller burde ville: Hjem til mann og barn, hjem til bikkja og stasjonsvogna og symaskinen og cupcakefatet og siste sesong av «Mad Men». Er det nå så viktig med den lederjobben, egentlig? Det blir jo så mye stress. Og barna tar kanskje nesten helt sikkert skade av det. Vil vi ikke heller ha tid til baking, interiørsysler og timer med personlig trener? Vil vi ikke heller ha litt mer tid til oss selv?

Finner lykken i handleposen

60-tallets husmødre ville bli selvstendige individer i eget liv. Dagens norske kvinner vil på shopping. Glem intellektuell kapital, kloke ord kan fortsatt ikke konkurrere med dagens outfit. Mens myten om kvinnen på 60-tallet insisterte på at en kvinnes lykke lå i barn og hjem, insisterer dagens myte – godt misjonert av dameblader og tv-programmer - på at en kvinnes lykke ligger i en handlepose. Er du ulykkelig og ønsker forandring i livet ditt? Lær deg å gå på høye hæler. Har du lav selvfølelse etter overgrep i barndommen? Klipp håret og bruk litt mer sminke. Har livet gitt deg flere slag enn du tror du tåler? Blek tennene.

Samtidig er ideen om økonomisk uavhengighet et døende ekko i et stort, øde landskap. Ingen vil snakke om penger i en sådan stund. Det er da langt viktigere hvilke klær vi har på oss, enn hvem det er som har betalt dem.

Glansbildet

Tidligere generasjoners kvinnekamp har gitt oss friheten til å gjøre hva vi vil. Men hva er det egentlig vi vil? Finne den perfekte jeansen? Komme i knallform på seks uker? Ha en evig rynkefri panne? Mens kvinnene på 60-tallet løp ut i gatene for å demonstrere, løper vi i dag bare for å se veldreide ut.

Jeg er redd for at når dagens unge jenter blir voksne, når de har mestret trikset for å se bra ut på trutmunnbilder på Instagram, når de har fått verdens beste ektemann på Facebook, når de har designkjøkken og glansbildebarn, vil snu seg mot oss med anklagende blikk og spørre: Er dette alt?

Jeg vil helst ikke være den som blir nødt til å svare ja.

(Kronikk publisert på Ytring - nrk.no 7. mars 2013.)

Bla, bla, blad

Denne våren lanseres tre nye dameblader. Alle vil gi oss mer av det samme: Meg, meg, meg.

La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.

Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.

Historier om hodeplagg

2011 kan bli året da diskusjonene om kvinner, hijab og islam rykker ut av grumsete nettdebatter og inn i seriøse bøker.
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.

Kjærlighet med rosa slør

Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.

Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.

Kvinnefrigjøringens kulturhinder

Svenske Katrine Kielos vil snakke om voldtekt. Amerikanske Ariel Levy vil snakke om seksualitet. Begge mener vestlig kultur står mer i veien for kvinnefrigjøring enn noensinne.

Publisert i Ny Tid 13.02.2009

Hvor mange kvinner kjenner du som er blitt voldtatt? Som åpent har fortalt deg at jo da, de er blitt utsatt for voldtekt, i en mørk gate etter en bytur, bak en busk midtveis i en joggetur, på et slitent toalett på et like slitent utested, eller på det låste gutterommet til en klassekamerat etter en litt for fuktig fest? Hvor mange kvinner kjenner du som har sagt noe om smerten, frykten, fornedrelsen, ødeleggelsen? Ikke så mange, kanskje?
Man kunne tenke seg én årsak: Disse kvinnene finnes ikke. Det er ikke så mange som blir voldtatt, derfor snakker vi heller ikke så mye om det. Voldtekt er et marginalt problem som rammer noen stakkars uheldige, uforsiktige små.
Men så har vi statistikken, da. Undersøkelsene. Som viser at mellom 9.000 og 15.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Men at bare ti prosent av dem anmelder voldtekten til politiet. Og at 90 prosent av dem igjen, opplever at saken henlegges. Én prosent av gjerningsmennene blir dømt.

Rydd mindre, elsk mer

Heia mamma! En helt essensiell mamma-bok fra Anne Lindmo og Helle Vaagland.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.
I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Kjærlighet i fundamentalismens tid

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.

Kvinnefronten

Tidligere publisert i HENNE

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.