Er dette alt?

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er et viktig jubileum, men det føles også nokså fjernt. Ideen om at halvparten av Norges befolkning ikke skulle ha rett til å stemme bare på grunn av sitt kjønn, er i dag absurd.

Samtidig er 2013 også et jubileumsår for en annen viktig likestillingsbegivenhet, om enn noe mer anerkjent som verdensendrende i USA enn her hjemme. For 50 år siden, i 1963, utga den amerikanske journalisten og kvinneaktivisten Betty Friedan «The Feminine Mystique», på norsk utgitt i 1967 med tittelen «Myten om kvinnen». Boka solgte i flere millioner eksemplarer verden over, feide myten om den lykkelige husmoren hodestups ned fra pidestallen, og utløste den såkalte andre bølgen i vestlig feminisme.

Ga opp etter press

Betty Friedan var ingen lettvekter. I 1938 begynte hun på Smith College, USAs mest prestisjefylte kvinnecollege, som har utdannet kjente kvinner som Nancy Reagan, Sylvia Plath, Gloria Steinem, Julia Child og Yolanda King, datteren til Martin Luther King. I sitt første år på Smith College vant Betty Friedan et stipend for utmerket akademisk innsats, i 1941 overtok hun jobben som redaktør for universitetsavisen. Hun ble uteksaminert i 1943 som en av de beste i sitt kull.

Friedan hadde studert psykologi ved Smith College, men begynte snart å jobbe som journalist og skribent. I sin memoarbok «Life So Far», utgitt i 2000, forteller hun at hun ga opp drømmen om en akademisk karriere etter press fra en daværende kjæreste. Hun giftet seg, fikk barn, og gikk inn i rekken av velutdannede husmødre hvis fremste intellektuelle utfordring var å sette på vaskemaskinen. Hun holdt på å kjede vettet av seg.

Frustrerte hustruer

15 år etter uteksaminasjonen ved Smith College, ble Friedan bedt om å skrive en artikkel til gjenforeningsfesten. Artikkelen skulle handle om hvilke ambisjoner hennes medstudenter hadde hatt i studietiden, og hvordan livet var blitt. Friedan intervjuet sine medsøstre, og det de fortalte var så overveldende at hun raskt forsto at her ville det ikke holde med en artikkel: Her var det frustrerte husfruer nok til en hel bok.

For mens samfunnet rundt dem ikke lenger mente at utdannelse var nøkkelen til et godt liv, men derimot insisterte på at kvinnelig lykke bare kunne oppnås blant smilende barn og møbelpolish i et moderne forstadskjøkken, fortalte Friedans høyt utdannede, tidligere så ambisiøse, studievenninner noe ganske annet. Mens de ifølge myten lykkelige husmødrene redde opp senger, handlet matvarer, smurte brødskiver eller lå ved siden av mannen sin i sengen om kvelden, kjente de hele tiden et spørsmål murre i bakhodet, et spørsmål de færreste av dem hittil hadde våget engang å stille seg selv: Er dette alt?

Dårlig samvittighet

I dagens Norge lenkes ikke lenger kvinnene til en lekker kjøkkenbenk i forstedene. Vi rer senger og smører brødskiver før vi leverer barna i barnehagen og løper avgårde til jobb, og handler matvarene etter å ha trent på veien hjem. Hele tiden med påført dårlig samvittighet: For barna, for jobben, for husarbeidet, for ekteskapet, for valkene på magen, for den ferdigkjøpte middagen, for de ustelte neglene og smilet som ikke er hvitt nok. Hvis jeg hadde gjort som Friedman og stilt mine tidligere studievenninner de samme spørsmålene om ambisjoner, planer og mål, hva ville de svart? Ville de sagt at livet ble nøyaktig slik de hadde tenkt? Ville de sagt at de hadde funnet lykken i en kontorstol?

De amerikanske husmødrene ville ut av huset, ut i verden. Dagens norske kvinner vil hjem. I hvert fall er det dét vi blir fortalt at vi vil, eller burde ville: Hjem til mann og barn, hjem til bikkja og stasjonsvogna og symaskinen og cupcakefatet og siste sesong av «Mad Men». Er det nå så viktig med den lederjobben, egentlig? Det blir jo så mye stress. Og barna tar kanskje nesten helt sikkert skade av det. Vil vi ikke heller ha tid til baking, interiørsysler og timer med personlig trener? Vil vi ikke heller ha litt mer tid til oss selv?

Finner lykken i handleposen

60-tallets husmødre ville bli selvstendige individer i eget liv. Dagens norske kvinner vil på shopping. Glem intellektuell kapital, kloke ord kan fortsatt ikke konkurrere med dagens outfit. Mens myten om kvinnen på 60-tallet insisterte på at en kvinnes lykke lå i barn og hjem, insisterer dagens myte – godt misjonert av dameblader og tv-programmer - på at en kvinnes lykke ligger i en handlepose. Er du ulykkelig og ønsker forandring i livet ditt? Lær deg å gå på høye hæler. Har du lav selvfølelse etter overgrep i barndommen? Klipp håret og bruk litt mer sminke. Har livet gitt deg flere slag enn du tror du tåler? Blek tennene.

Samtidig er ideen om økonomisk uavhengighet et døende ekko i et stort, øde landskap. Ingen vil snakke om penger i en sådan stund. Det er da langt viktigere hvilke klær vi har på oss, enn hvem det er som har betalt dem.

Glansbildet

Tidligere generasjoners kvinnekamp har gitt oss friheten til å gjøre hva vi vil. Men hva er det egentlig vi vil? Finne den perfekte jeansen? Komme i knallform på seks uker? Ha en evig rynkefri panne? Mens kvinnene på 60-tallet løp ut i gatene for å demonstrere, løper vi i dag bare for å se veldreide ut.

Jeg er redd for at når dagens unge jenter blir voksne, når de har mestret trikset for å se bra ut på trutmunnbilder på Instagram, når de har fått verdens beste ektemann på Facebook, når de har designkjøkken og glansbildebarn, vil snu seg mot oss med anklagende blikk og spørre: Er dette alt?

Jeg vil helst ikke være den som blir nødt til å svare ja.

(Kronikk publisert på Ytring - nrk.no 7. mars 2013.)

Med et slag

I fjor sommer forsvant alt Ane Håbjørg definerte som seg selv. Tilbake står en 44 år gammel slagrammet kvinne, som sakte prøver å finne tilbake til den hun var.

Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Fakta om Brumm

Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Les mer for en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"



Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.