Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.
Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.
Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider
