Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Les mer for en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:
tirsdag, oktober 11, 2005
I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)
"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"
Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.
lørdag, oktober 01, 2005
Mer fornuft enn følelser - anmeldelse av Gi meg ditt hjerte
Anmeldelse i Ny Tid av Hanne Andrea Kraugeruds bok Gi meg ditt hjerte - På jakt etter kjærligheten kan du lese her.
lørdag, september 17, 2005
Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt
Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.
fredag, september 16, 2005
India for nybegynnere
Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.
Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.
Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.
lørdag, september 10, 2005
Kvinnefronten
Tidligere publisert i HENNE
Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.
Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.
Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.
Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)