Når man får barn, er det som å bli kastet hodestups inn i en
helt ny verden. Det normale livet opphører, ingenting er som før. Man går på
tå, livredd for å gjøre noe feil, noe dumt, eller kanskje til og med noe
skadelig. Har barnerommet godt nok inneklima? Er bleiene uten farlige
kjemikalier? Er man en dårlig mor om man ikke får til å amme?
Heldigvis er informasjonen lett tilgjengelig. Et hel liten
landsby står klar til å ta deg imot med gode råd og smarte tips, i bladhyllene
og på internett. Vil du vite hvilken babygrøt som er best i test? Kjøp Foreldre
& Barn eller Mamma. Lurer du på om andre mødre er like koko av søvnmangel
som deg? Les en million mammablogger.
Men hva med oss som ikke har småbarn lenger? Hvor skal vi gå
for å finne informasjon?
Det finnes ikke engang et godt begrep som kan definere oss.
En småbarnsmor er en mor som har små barn. En tenåringsmor er en tenåring som
er blitt mor selv. Men hva er jeg? En ungdomsmamma?
Å være småbarnsforeldre byr på mange utfordringer. Det er
slitsomt å forholde seg til trassalder, søvnproblemer, barnehagegråt,
skolestartnerver. Men etter å ha vært gjennom det selv, vet jeg at med småbarn
kan veldig mye løses med plaster, en god klem eller en is.
En tenåring, derimot, krever en helt annen innsikt. En
toåring som hylskriker i butikken kan du ta under armen og bære med deg hjem.
En tenåring som murer seg inne med pc-en fordi bestekompisen plutselig har fått
nye venner, er vanskeligere å nå fram til.
En femåring som ikke vil legge seg, kan lokkes med lesing på
senga eller klistremerker i premie. Men hva gjør du med en tenåring som går ut
døra, ikke svarer på mobilen og ikke kommer hjem til avtalt tid?
Små barn er avhengige av deg som forelder. De går dit du
går. Tenåringer er minst like avhengig av deg som forelder. Men de går gjerne
sin egen vei. Og den kan til tider være ganske kronglete å følge.
Som småbarnsmor tenkte jeg at bare barna ble eldre og mer
selvstendige, ville det bli lettere. Jeg tok feil. Det er minst like
utfordrende å ha tenåringer. Jeg trenger ikke lenger bekymre meg for om
babygrøten inneholder tungmetaller eller om parkdressen er varm nok, men jeg
bekymrer meg for om de synes livet er bra, om de har venner de kan stole på, og
om de klarer å stå imot prestasjonspresset på skolen, i vennegjengen og på
nettet.
Hvis jeg lurer på hva jeg skal finne på med sjuåringen min i
helgen, flommer aviser, blader og nettet over av tips. Hvis jeg har lyst til å
finne på noe med tenåringen min, blir det straks vanskeligere. Er det mindre
viktig å ha gode opplevelser med barna sine når de er eldre? Jeg tror ikke det.
Kanskje tvert imot. Men hvor finner jeg de gode tipsene til hva vi kan finne
på?
Som ungdomsforeldre er det vår jobb å forberede barna våre
på et stadig mer selvstendig liv. Vi skal tråkke opp løypa uten å lage for dype
spor, peke ut kursen uten å stå i veien, og guide inn i voksenlivet uten å sperre
for utsikten. Hvor finner jeg de gode rådene fra de som har gjort det før meg?
