Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.
Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.
Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider
søndag, november 05, 2006
søndag, september 10, 2006
Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD
Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.
Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)
Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.
Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.
Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.
Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)
Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.
Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.
Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.
fredag, august 25, 2006
Kjærlighet i fundamentalismens tid
Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.
Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.
Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.
mandag, juli 17, 2006
Eventyr på sengekanten: Fra Bridget Jones til Belle de Jour
En ny litterær trend er i ferd med å bane seg vei rett inn i norske kvinners soverom.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.
lørdag, mai 20, 2006
Da Kapuscinski møtte Herodot
Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.
Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.
Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.
onsdag, april 05, 2006
mandag, mars 06, 2006
Lyrikk for bryllup og begravelser
Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?
Av Marit O. Bromark, Ny Tid
De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.
Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"
Noen forslag? Ikke?
Av Marit O. Bromark, Ny Tid
De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.
Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"
Noen forslag? Ikke?
Abonner på:
Innlegg (Atom)