mandag, mars 06, 2006

Lyrikk for bryllup og begravelser

Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.

Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"

Noen forslag? Ikke?

Om du ikke kjenner igjen strofene ovenfor, er du på ingen måte alene. For mens de fleste kan sitere både Ibsen og Øverland, har de færreste av oss eksempler fra norsk samtidslyrikk lagret i hukommelsen. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli en sjanger for spesielt interesserte. Så la meg hjelpe deg:
Det første sitatet er fra Inger Elisabeth Hansens "Trask". Diktsamlingen vant Brageprisen i 2003, i konkurranse med tre sterke romaner: Per Pettersons "Ut og stjæle hester", Selma Lønning Aarøs "Vill ni åka mera?" og Roy Jacobsens "Frost". Men mens "Ut og stjæle hester" har galloppert oppover bestselgerlistene, har de færreste av oss så mye som bladd i "Trask". Skjønt, Deichmans utlånsstatistikk viser at Brageprisen faktisk hadde litt å si: I 2004 var det 126 av oss som lånte boka i en av Deichmans filialer. Året etter dalte utlånstallet til det mer normale 38.

Det andre sitatet er hentet fra en av høstens lyrikkdebutanter, Ruth Lillegraven. Hennes bok "Store stygge dikt" fikk både oppmerksomhet og lovord fra pressen. Likevel kan Lillegraven, i likhet med de fleste norske lyrikere, ikke forvente å selge mer enn noen få hundre bøker. Hyggelig da, med innkjøpsordningen. Den sikrer all utgitt lyrikk en plass i bibliotekhyllene, slik at du og jeg kan låne dem og lese dem.

Problemet er bare at vi ikke gjør det. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli omtrent like populært som gammalost. Til tross for popstjernestatusen til lyrikere som Nils-Øivind Haagensen og Pedro Carmona-Alvarez, leser vi dem stort sett ikke. Forresten, popstjernestatus er å ta litt hardt i. Vi har nok fått med oss navnet, men få kan nevne navnet på en diktsamling eller servere noen strofer fra et av deres dikt. Og de herjer heller ikke på utlånsstatistikken. Haagensens siste diktsamling, "Nils-Øivind Haagensen skriver" fra våren 2005, har siden den havnet i Deichmans hyller i juni vært utlånt til sammen 51 ganger. Ikke akkurat hitlistemateriale. På utlånstoppen for lyrikk troner derimot Hagerup, Hamsun, Ibsen, Garborg og Øverland. Når hørte du sist noen sitere Øyvind Rimbereid eller Tone Hødnebø i et bryllup?

Men heller ikke de gamle traverne er like populære som før. Utlånet av lyrikk generelt daler. I 1996 lånte Deichmans hovedbibliotek ut 29.142 diktsamlinger. I 2005 var utlånstallet sunket til 23.856.
I Storbritannia er lyrikkens død spådd en snarlig ankomst. Ifølge avisa The Guardian kjøpte 63 prosent av britene en bok i fjor. 34 prosent av dette var skjønnlitteratur. En prosent var lyrikk. Tanum på Karl Johan, en av Norges største bokhandler og med et svært bredt sortiment, oppgir at om lag åtte prosent av omsatt skjønnlitteratur er lyrikk. Men hit kommer altså de spesielt interesserte. I en standard bokhandel i en norsk småby vil lyrikksalget være mye lavere.

Så hva med forlagene? Hvor lenge vil de fortsette å gi ut bøker nesten ingen leser? Her hjemme har ennå ingen forlag, etter eksempel fra Danmark, kastet forfattere på dør grunnet lave salgstall. Og så lenge innkjøpsordningen består er den økonomiske risikoen ved å gi ut lyrikk relativt lav. Men markedskreftene herjer også med den norske bokbransjen. Redaktørene har vel så stort press på seg til å finne potensielle bestselgere, som til å finne gode og viktige bøker. Den nye bokbransjeavtalen har skapt velbegrunnet frykt for at smale bøker skvises ut til fordel for bred litteratur, og i bokhandlene selges det flere reflekser enn diktsamlinger.

Hvorfor? Ikke godt å si. Kanskje handler det om effektivitet og tilgjengelighet. Den gjengse nordmann snakker dobbelt så fort som han gjorde på 60-tallet. Avisartiklene er blitt kortere, nyhetssendingene mer poengterte, informasjonen raskere. Men lyrikk er langsom lesning. Utydelig, utilgjengelig og ineffektiv. Lyrikken leker gjemsel. Dagens lesere er vant til Trivial Pursuit.
Kan hende er vi på vei mot britiske tilstander også her til lands. Enn så lenge kan lyrikerne trøste seg med innkjøpsordningen. Samt at de har fått uventet selskap i kampen med ordene: I hip-hop-miljøet er nemlig battling, ordkrig, en sport du kan bli norgesmester i.

Ingen kommentarer: