fredag, april 15, 2011

Om gull og gråstein

Da min mormor var ung, var søppel en tungvint affære. Ingen sorteringsanlegg, ingen fjernvarme, ingen fargekoder for effektiv energigjenvinning. I stedet var hun, og andre husmødre rundt henne, lokaleksperter på gjenbruk. Ikke en melkekartong ble kastet der i huset, den ble skylt, tørket, og brukt på nytt som oppbevaringsboks for middagsrester eller vaffelrøre. Mormor strikket sokker og votter av restegarn, Mormor sydde barnekåper av en sliten voksenfrakk. Var et klesplagg forbi redning fikk det nytt liv i en fargerik fillerye. De aller fineste stripene var lysebrune, skinnende og silkeglatte: selv raknede nylonstrømper ble reinkarnert i Mormors vev.

Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.

Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.

torsdag, april 14, 2011

Bla, bla, blad

Denne våren lanseres tre nye dameblader. Alle vil gi oss mer av det samme: Meg, meg, meg.

La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.

Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.