Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.
Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.
