Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.
Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.
