tirsdag, november 10, 2009

Kjærlighet med rosa slør

Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.

Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.

Derfor er det fristende med en liten omskrivning av Franklin D. Roosevelts berømte Norge-sitat, og heller si: Look to England! For der har det nylig skjedd et lite bokmirakel. På selveste valentinsdagen kom den ut, en utgivelse som blander sammen de mest usannsynlige av alle elementer, omtrent som om man skulle skrevet en artikkel om trening/interiør eller partipolitikk/hagearkitektur. Boka kan best beskrives som – hold deg fast - en munter, selvbiografisk chick-lit-bok om en ung, muslimsk kvinnes jakt på kjærligheten og Mr. Right - gjennom arrangert ekteskap. En slags muslimsk Bridget Jones. Med slør på hodet og frodige tanter på kjøkkenet, men med akkurat de samme drømmene om å finne rett mann å dele livet sitt med.
Love in a headscarf har rosa cover, åpner med et sitat av den amerikanske surfer-singer-songwriteren Jack Johnson, og er skrevet av den britiske, hijabbærende journalisten og skribenten Shelina Zahra Janmohamed. Bokas budskap? At muslimske kvinner har de samme forventinger og forhåpninger til kjærlighet, romantikk og ekteskap som alle andre kvinner. Hvem skulle trodd det?
”Da jeg var tretten, visste jeg at jeg var forutbestemt for å gifte meg med John Travolta. En dag ville han dukke opp utenfor døren min i North London, bli lidenskapelig forelsket i meg, og be meg om å gifte meg med ham. Så ville han konvertere til islam og bli en hengiven muslim.”
Slik beskriver Shelina Janmohamed sine ungpikedrømmer, men det går ikke akkurat slik. John Travolta dukker ikke opp på døra verken når hun er tretten eller når hun er tretti. Det gjør derimot en rekke andre friere. Hun vurderer dem en etter en, og takker nei. For kjemien stemmer ikke. Han er for ung, han er for gammel, for kjedelig, for bortskjemt, for religiøs, for lite religiøs, hun avviser den ene etter den andre i jakten på Den Rette. Arrangert ekteskap eller ikke, Den Nesten Rette er bare ikke bra nok. Ikke når du er oppvokst med filmene til John Travolta, Julia Roberts og Meg Ryan.
Så foreldrene leter ufortrødent videre. Det samme gjør tanter, onkler, venner og Shelina selv. Alle har et øye åpent for om han kanskje kan dukke opp, og hvis de tror de har funnet ham, hanker de ham (og foreldrene hans) inn til te og kjeks og en første, nervøs familiedate. Om Shelina ikke liker ham (noe hun som regel ikke gjør), blir fyren nådeløst sendt videre og letingen fortsetter. For han må jo finnes der ute, mannen som er Den Rette for henne. Det tar bare litt tid å lokalisere prinsen blant alle de fancy froskene.
- Arrangert ekteskap er ikke det samme som tvangsekteskap. Egentlig handler det bare om at det er flere enn deg selv som leter etter den rette for deg, sa Janmohamed i et intervju med CNN. Til Sky News utdypet hun den samme tematikken:
- I et arrangert ekteskap har begge de to involverte et valg, og det er noe helt annet enn et tvangsekteskap. Men det er bare når historier som min blir fortalt, at vi klarer å se forskjellen. Å tvinge noen inn i ekteskap er veldig galt. Men å ha noen der til å hjelpe deg å finne den rette, det synes jeg er en bra ting.
Det tok ti år fra Shelina ble introdusert for sin første frier, til hun fant Den Rette. Nå har hun vært gift i snart fire år, og er glad for at hun ikke sa ja til den første som ringte på døra. For det var det han gjorde, den første frieren foreldrene inviterte, behørig geleidet fram til ringeklokken av sine foreldre, mens 19 år gamle Shelina strevde med et nervøst sammenbrudd på rommet sitt grunnet det vanskelige valget av riktig hodeplagg. På sengen foran henne lå sjal i et utall farger strødd utover, det ene etter det andre var blitt prøvd og forkastet, inntil hun bestemte seg for et rosa silkesjal. Feminint, men ikke for barnslig. Heldigvis: det ble en god hijab-dag. Så gjensto bare å vente på det rette øyeblikket til å gå ned i stuen: ”Ei jente på date må jo gjøre entré. Det vet alle.”
Humoren er kanskje det mest påfallende ved Love in a headscarf, sånn rent bortsett fra arrangert ekteskap-biten, og er en av de tingene som gjør at britiske medier elsker å sammenligne den med Helen Fieldings Bridget Jones’ dagbok. Og for Shelina Zahra Janmohamed var det den muntre stilen som var avgjørende for at hun hadde lyst til å skrive boka. Hun ville være en motvekt til alle de elendighetsbeskrivelsene hun så i bokhandlene om muslimske kvinners liv og skjebne.
- Jeg ville bli kvitt ideen om at såkalte ”misery memoirs” og bøker med ord som ”solgt” eller ”mishandlet” i tittelen er de eneste historiene man kan fortelle om muslimske kvinner. De tingene skjer, det betviler jeg ikke, men vi trenger en dimensjon til. Å være en muslimsk kvinne er stort sett ganske likt det å være en hvilken som helst annen kvinne, uttalte Janmohamed til Sky News.
Denne oppdagelsen, at det å være muslimsk og ikke-muslimsk kvinne jevnt over går ut på det samme, er ikke noen oppsiktsvekkende nyhet for Shelina Zahra Janmohamed. Det er det imidlertid for resten av Storbritannia – britisk media inkludert. Love in a headscarf har fått enormt mye oppmerksomhet, og salgstallene overgår selv de villeste drømmene Janmohamed dristet seg til på forhånd. Etter to uker lå den som nummer 319 på britiske Amazons bestselgerliste, en enorm bragd for en debutant. Fortsatt holder den på en 19. plass på lista over kvinnelige biografier, og en tredje plass på lista over biografier med tema islam.
Her i Norge har vi foreløpig ikke sett noe særlig til muntre muslim-chick-lit-bøker. Det er mulig vi fortsatt er litt for opptatt av å snakke om snikislamisering eller muslimske kvinners askepottsyndrom. Det er klart det er kjekt å være prinsen som inviterer den undertrykte, ulykkelige, evig husvaskende Askepott på ball. Men nettstedet forskning.no gjenga nylig en britisk undersøkelse som viste at muslimske kvinner i Storbritannia har akkurat de samme drømmene som ikke-muslimske kvinner i Storbritannia. De er ambisiøse både på jobb- og familiefronten, de ønsker seg et kjærlighetsfylt ekteskap og veloppdragne barn, en god utdannelse og en spennende jobb. De havner til og med i tidsklemma, akkurat som alle oss andre. Og enda mer oppsiktsvekkende: undersøkelsen blir bekreftet av en lignende undersøkelse gjort i Danmark. Også danske, muslimske kvinner er akkurat som alle andre kvinner. Hvem skulle trodd noe sånt?
Love in a headscarf startet, som så mange bøker nå til dags, som en blogg. Shelina Janmohameds blogg Spirit21 har vunnet flere priser, og der tar hun opp temaer som i hovedsak gjelder muslimske kvinner og islam verden over. Siden hun etablerte bloggen i 2006 har hun hatt over 100.000 lesere.
Her i Norge kan muligens www.hijab-brigaden.net tjene som sammenligning. Nettsiden drives av en gjeng unge, muslimske kvinner som vil kjempe for sin demokratiske rett til å bære hijab som en del av sin religionsutøvelse – blant dem er skribent og samfunnsdebattant Iffit Qureshi, tidligere leder av Norsk-pakistansk studentsamfunn Ambreen Pervez og tidligere leder av Somalisk studentforening Ilham Hassan. Det militante navnet til tross, Hijab-brigaden er ikke bevæpnet med annet enn sunn fornuft og troen på Gud, ifølge dem selv. Enkelte av dem bruker hijab, andre gjør det ikke. Det er ikke nødvendigvis klesplagget, men valgfriheten, det handler om. Disse kvinnene nekter å gi etter for press, verken for å ta hijaben på eller for å ta den av. Og de klarer utmerket godt å argumentere for sine rettigheter selv. Her finnes ikke en Askepott i nød på mils avstand.
Det er det heller ikke på de mer internasjonalt orienterte motebloggene The Hijablog og Hijabi Fashionista (som lister filmen Breakfast at Tiffanys som en av sine viktigste inspirasjonskilder), eller den selverklærte muslimfeministbloggen Muslimah Media Watch (MMW), som har som mål å kringkaste stemmene til kvinnene Vesten gjerne snakker om, men langt sjeldnere snakker med. MMW diskuterer hvordan muslimske kvinner blir framstilt i media og populærkulturen, og sender mer enn gjerne verbale spark til generaliseringer, endimensjonalitet og offerbeskrivelser. Disse muslimske kvinnene trenger ingen prins, de tar opp kampen mot fordommene på egen hånd.
Nå gjenstår bare at de norske forlagene tar opp tråden. Gi oss gjerne flere sterke historier fra virkeligheten, samfunnets svakeste fortjener både å bli sett og hørt. Men når skal de sterke, glade, fornøyde muslimske kvinnene få ordet? Når får vi den første norske romanen som beskriver en hijabkledd kvinne som mellom småbarnsmas og jobbstress ikke klarer å gå forbi akkurat de fantastisk lekre høyhælte støvlettene? Eller som forteller en romantisk, munter forviklingshistorie om da familien arrangerte ekteskap: Han møtte henne, de hatet hverandre intenst, ble forelsket likevel, og levde lykkelig alle sine dager?
Det er kanskje litt mye forlangt. Kanskje har vi det fortsatt så travelt med å høre på dem vi er enige om at ikke blir hørt - de undertrykte muslimske kvinnene – at vi glemmer å høre på dem som faktisk ikke blir det: de lykkelige. En god begynnelse ville vært å oversette Love in a headscarf til norsk.

Tidligere publisert i Ny Tid.

Ingen kommentarer: