mandag, juli 17, 2006

Eventyr på sengekanten: Fra Bridget Jones til Belle de Jour

En ny litterær trend er i ferd med å bane seg vei rett inn i norske kvinners soverom.

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.

Det startet med "Catherine Ms seksuelle liv", skrevet av den kjente franske kunstkritikeren Catherine Millet. Boka skildrer hennes omfattende seksuelle eskapader med en tilsynelatende uendelig rekke menn, og skapte noe tilnærmet skandale i Frankrike da den kom ut i 2001. Siden har en rekke kvinnelig forfattere tatt opp tråden, og skrevet bøker som ville fått selv den mest blaserte kyniker til å sperre opp øynene. Bøkene har titler som dels levner liten tvil om hva de handler om, som "Ludder" og "Hore", dels prøver seg med mer poetiske vendinger som "The Almond", "Rapture" og "Taming the Beast". Coverne er også jevnt over smakfulle, gjerne med uklare, sensuelle fotografier av halvnakne kvinneskikkelser. Ingen glorete forsidepiker med stjerner på brystvortene, med andre ord, dette er bøker som trygt kan leses på bussen. Selv om du kanskje blir tatt i å rødme lenge før du er kommet til side tre.

Sist gang det ble varslet en ny litterær trend av og for kvinner, var det Bridget Jones og chick-lit det handlet om. Nå har forfatterne lagt den nevrotiske, vimsete kvinneskikkelsen på hylla. De nye kvinnene vet hva de vil ha, og med hvem. Og den nye generasjonens heltinner er ikke redde for å ta for seg. Av menn, kvinner, eller begge deler på en gang.
Men enkelte av bøkene minner mistenkelig om chick-lit sjangeren likevel. Ett eksempel er boka "En callgirls intime betroelser", skrevet av den mystiske Belle de Jour, en - ja, nettopp - callgirl. Eller hore, som det vel heter på godt norsk. Parallellen til Bridget Jones er påfallende: Bridget Jones oppsto i en avisspalte, Belle de Jour oppsto i en internettblog. Både Bridget Jones og Belle de Jour hadde en stor leserskare før de kom ut i bokform. Begge bøkene er i dagboksform, begge er skrevet i en lett og vittig stil der hovedpersonen deler både sine triumfer og pinligheter. Til og med navnene har sine likheter.
Men mens Bridget Jones drømmer om å bli elsket høyt og inderlig, vil Belle de Jour bli elsket rått og heftig. Bridget Jones er på jakt etter en ektemann. Belle de Jour er på jakt etter en ekte mann. Bridget Jones teller antall sigaretter, Belle de Jour teller antall orgasmer. Og der Helen Fielding ikke åpnet soveromsdøra før den første etterpå-røyken var tent, lar Belle de Jour den stå vidåpen hele tiden.

Og det finnes enda en vesentlig forskjell: Mens Bridget Jones er en oppdiktet kvinne, er Belle de Jour høyst virkelig. Betroelsene er ikke bare intime, slik tittelen lover, de er også sanne. Eller i hvert fall er det det forfatteren hevder. Men den påståtte "sannheten" har forbløffet mange, særlig litteraturkritikere. Belle de Jour skriver nemlig knakende godt. Hun er belest, intelligent og har trolig høy utdannelse. Tilsynelatende snakker og leser hun både fransk og italiensk. Ikke akkurat prototypen på en prostituert, eller sexarbeider, som Belle selv foretrekker å kalle seg. Samtidig er det vanskelig å se for seg at en ordinær forfatter, selv med verdens beste fantasi, skulle ha så god innsikt i Londons sexbransje. Belle de Jours virkelige identitet er fortsatt ikke avslørt, men hun figurerer like fullt i britisk offentlighet. Men ikke lenger som sexarbeider, det har hun lagt på is etter boksuksessen. Nå anmelder hun bøker i The Times og har sin egen spalte i The Daily Telegraph.

Australske Emily Maguire har innrømmet at hennes bok, "Taming the Beast", først utgitt i 2004, er skrevet i direkte opposisjon til Bridget Jones. Spesielt til tankegangen om at det finnes en god og en dårlig mann, og at du kan velge hvem av dem du vil ta med hjem, omtrent slik du velger karriere. At den kom til å handle så mye om sex, skyldes ifølge forfatteren at hun skrev den om natten. Boka handler om Sarah, som 14 år gammel innleder et forhold til engelsklæreren sin. Etter at hans kone oppdager forholdet flytter han med familien til en annen by, og Sarah blir knust. Fra den dagen innleder hun en lang rekke seksuelle forhold, på jakt etter den samme lidenskapen hun følte for læreren. Boka er både brutal og varsom, og Maguire har vært bevisst på ikke å gjøre Sarah kun til et offer. Hennes unge seksualitet er like frigjørende som den er destruktiv. Like fullt er hun ødelagt, og hun bruker sin seksualitet som en slags straff mot seg selv og andre.

Nettopp dette er et tema som går igjen i flere av bøkene – sammenblandingen av sex og straff. Kvinnene er seksuelt hyperaktive fordi de er ødelagt, sex er en måte å ta igjen på, å hevne seg på en far som ikke så dem, en kjæreste som viste seg å være likegyldig, en oppvekst som var for puritansk. Det kan virke som om det er mer stuereint, mer litterært, å skrive om kvinner og sex dersom temaet problematiseres, dersom det beskrives som noe destruktivt og ødeleggende.
I Nelly Arcans "Hore", som gjorde furore i Frankrike og Canada da den kom ut allerede i 2001, velger hovedpersonen selv et liv som prostituert, hun går inn i det med åpne øyne men vet samtidig at hun gjør det for å ødelegge. Seg selv, sin pietistiske, dobbeltmoralske far, sin resignerte mor. Å selge kroppen sin blir den ultimate straff mot foreldreparet som en gang laget den. Frykten – og håpet – er at hun en dag vil møte sin egen far i bordelldøra. Boka er en medrivende monolog, men den som venter seg pikante detaljer og opphissende beskrivelser må lete annetsteds. Arcan skriver rett på sak, fullstendig blottet for romantikk. Sex har mer å gjøre med ydmykelse, avsky og distanse enn lyst, glede og kjærlighet.

Det samme gjelder i stor grad for hovedpersonen Millie i boka "Ludder" av engelske Helen Walsh. Millie er 19 år, vakker og intelligent, men er mer tiltrukket av narkotika og horer enn studier og universitetsfester. Forfatteren skulle ha kjennskap til det hun skriver om: 16 år gammel flyttet hun til Barcelona og jobbet som fikser i horestrøket for å tjene penger til å gå på språkskole.Vel hjemme skrev hun boka som sjokkerte England med sin brutale ærlighet og aggressive sex-skildringer. Millies destruktive sexliv har mindre til felles med kjærlighet og nærhet, og mer til felles med overgrep og misbruk.
Ikke så hos Belle de Jour, Londons intellektuelle hore. Hun er paradoksalt nok den av disse bøkenes hovedpersoner som har et mest normalt forhold til sin egen seksualitet. Hos henne ligger ingen knuste håp eller ødelagte ungdomsår og lurer under madrassen. Belle har sex rett og slett fordi hun har lyst.

Et annet trekk i posh porn-sjangeren er insisteringen på historienes ekthet. Italienske Melissa Panarellos bok "100 tak med hårbørsten før sengetid" er ikke bare en sjokkerende beretning om en 14-årig jentes mildt sagt oppsiktsvekkende sexliv, den da 16 år gamle Panarello hevdet attpåtil at alt som sto i boka var selvopplevd. Av hensyn til hennes fortvilte katolske foreldre ble boka først utgitt under pseudonym, men Panarello avslørte etter kort tid sin egen identitet, og boka utgis nå med både navn og bilde på coveret. Siden utgivelsen i 2003 har den forlengst passert en million solgte eksemplarer bare i Italia, og stadig nye land skriver seg på rettighetslisten. At Panarello ikke bare er pur ung, men også slående vakker, kan muligens ha noe med suksessen å gjøre. At hun skriver om sitt eget svært så eksperimenterende sexliv, har det garantert. Spørsmålet er om boka ville fått samme mottakelse dersom den var blitt presentert som ren fiksjon skrevet av en kvisete, mannlig forfatterspire, eller om den tvert imot ville blitt avfeid som pubertale, overdimensjonerte sexfantasier.

- Vi valgte å gi ut boka fordi den har en del interessante litterære kvaliteter, spesielt i skildringen av et ungt sinn. Boka bærer dessuten preg av godt kjennskap til sjangeren den skriver seg inn i. I stil og toneleie hører den nok til blant erotiske klassikere som "Historien om O" og dagbøkene til Anaïs Nin. Det som interesserte meg var først og fremst hovedpersonens beskrivelse av sitt indre liv og hvordan forfatteren bruker og vrir på en etablert sjanger, sier John Erik Riley, redaksjonssjef i Damm Forlag.
Franske Christine Jordis, forfatteren av boka "Rapture", har mange likhetstrekk med Melissa Panarello, selv om hun ikke lenger er pur ung, men forlengst har passert femti. Også hun har skrevet en slags erotisk dagbok, som beskriver en reservert, middelaldrende kvinnes intenst erotiske utenomekteskapelige forhold. Som Panarello hevder Jordis at boka er selvbiografisk, men til forskjell fra både Panarello og Catherine Millet konsentrerer Jordis seg om ett forhold, én mann. Og hennes intensjon er ikke egentlig å skrive om sex, men om de voldsomme følelsene et seksuelt forhold setter igang. Til tross for at Jordis har vært gift i 30 år og har to voksne barn, valgte hun å avsløre at boka handler om henne selv og et forhold hun hadde da hun var i 40-årene.

Den muslimske forfatteren av boka "The Almond", som først kom ut på fransk i 2004, hevder også at boka hun har skrevet er selvbiografisk. Men av hensyn til egen sikkerhet har hun valgt å skjule seg bak pseudonymet Nedjma. "The Almond" har undertittelen "The sexual awakening of a Muslim woman", og handler om Badra, som rømmer fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann til storbyen Tangier. Her møter hun playboyen Driss, forelsker seg håpløst og begir seg ut på en hemningsløs seksuell oppdagelsesferd. Boka påstås å være den første som gir et innblikk i muslimske kvinners seksuelle liv, og forfatteren selv hevder at dersom hennes identitet blir kjent, risikerer hun å bli steinet for bokas dristige innhold.
Boka er uten tvil interessant. Og helt klart godt skrevet. Men er den virkelig så kontroversiell som det hevdes? Da Nedjma lot seg intervjue i et fransk tv-program, var det med ansiktet gjemt bak hatt og solbriller og med endret stemme. Men enkelte kritikere har påpekt at marokkanske kvinner, blant andre Fatema Mernissi og Ghita El Khayat, har skrevet om sine liv, inkludert sine sex-liv, i årevis uten å gjemme seg bak verken store solbriller eller pseudonym.

John Erik Riley i Damm er usikker på i hvilken grad det selvbiografiske elementet påvirker suksessen til bøker som "The Almond", "Rapture" og "100 tak med hårbørsten før sengetid", men tror bruken av pseudonym i noen tilfeller og betoningen av det selvbiografiske i andre tilfeller kan springe ut fra samme utgangspunkt.
- Man ønsker å frigjøre det man skriver fra mulige, andre kontekster, kanskje av frykt for rosaprosa-effekten, det å bli lest på måter man ikke ønsker. Dette merker man også hos en del norske forfattere, ikke minst de som skriver i Rosa Prosa. Enten velger man en form for lek eller distanse eller gir seg fullstendig hen til virkelighetsbeskrivelser. Noe av fordelen med det selvbiografiske er at man ikke kan tas. Dette er min historie, kan man si, basta. Du har din, skriv din egen.

Her i Norge er vel nettopp Rosa Prosa det nærmeste vi har kommet erotisk bekjennelseslitteratur de siste årene. Målet var å gi en stemme til kvinners kåthet, ikke den overdrevne, falske kåtheten til kvinner i pornoblader, men en normal, sunn, kvinnelig kåthet beskrevet med stemmen til et knippe unge, skriveføre forfattere og skribenter. Resultatet ble en hel masse kjeft. Blant annet for å være mer opptatt av eget underliv enn av at andre fikk sitt lemlestet.
- Jeg synes det som har vært av seriøs debatt om Rosa Prosa, til dels har vært interessant å lese. Jeg kan selv komme på et par gode innvendinger mot prosjektet, og selv om jeg ikke synes de er gode nok til å unødvendiggjøre utgivelsen, så innser jeg at boka kan diskuteres, sier forfatteren Olaug Nilssen, en av bidragsyterne i Rosa Prosa.
- For eksempel: Når vi gir ut en slik bok, vil vi da at alle skal kjenne seg frie til å fortelle sine private sexerfaringer i offentligheten? Hvordan vil den offentligheten se ut? Og videre: hvorfor er det bare skribenter og forfattere som skal få fortelle?
Olaug Nilssen valgte bevisst ikke å skrive om egne erfaringer i Rosa Prosa, men brukte et utdrag fra sin siste roman "Få meg på for faen". Utdraget handler om ei jente som er sprengkåt, og er på ingen måte selvbiografisk.
- Etter reaksjonene som har kommet i ettertid, føler jeg meg både lettet og feig. Mange synes nemlig det er hårreisende pinlig at folk har skrevet om sitt eget sexliv. Men jeg tror at det er vel så mange som synes det er fint å lese noe som er sant. Jeg tror bare at en helst vil være for seg selv når en leser om det, for sex og følelsene som er knyttet til sex er jo en privatsak for de fleste.

Anne B. Ragde er blant dem som mener fiksjon er bedre enn virkelighet, spesielt når det gjelder sex i litteraturen. I 1997 ga hun ut romanen "Bunnforhold", som Aftenposten den gang karakteriserte som det mest pornografiske som noen gang er kommet ut på et seriøst norsk forlag. I mai ble boka utgitt på nytt.
Rent språklig var dette en veldig krevende bok å skrive, det tok lang tid å finne ordene. Men boka er ikke skrevet for å pirre. Den er en tragisk historie om en kvinne som forveksler porno med kjærlighet og synlighet, hun tror at hun frigjør seg selv gjennom seksualitet.
Ragde mener dagens unge forfattere er rammet av den samme villfarelsen. Posh porn-bølgen er her allerede, hevder hun, og legger ikke to fingre imellom når hun skal beskrive norske kvinnelige debutanter:
De skriver bare om seg selv og sitt eget sexliv, de tror at jo ærligere og mer selvutleverende de er, jo bedre litteratur blir det. Alt skal handle om ekte liv og autentisitet. Det ligger en voldsom selvforherligelse i dette, en enorm tro på at det en selv gjør er viktig.

Ragde har lest seg gjennom en rekke bøker i posh porn-sjangeren, og mener de fleste er temmelig uinteressante:
- Det blir veldig uerotisk og patologisk, og har ingen plass for meg som leser. Jeg leser heller erotisk fiksjon, dette blir bare en lang lenke episoder. Men "The Almond" er interessant ut fra et kvinnepolitisk standpunkt.
Rosa Prosa som feministisk prosjekt betegner hun som pussig:
- Den er et motsvar til tidligere feminister. Ifølge Rosa Prosa skal kvinnen frigjøre seg og erobre selvstendighet gjennom seksualitet, ikke gjennom å bli toppleder i Statoil. Men vi er i en helt annen tid nå. I dag drømmer tenåringsjenter om å ha gruppesex og bli hjelpepleier.

Belle de Jour har sluttet å drømme om gruppesex for lengst. Hun praktiserer det i stedet. Og liker det. Hun er heller ikke redd for å innrømme det. Eller oppfordre andre til å prøve det samme, uansett hva resten av verden måtte mene.

Ingen kommentarer: