søndag, september 10, 2006

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Rita Linn er ikke hennes egentlige navn. Men historien er basert på hennes egne opplevelser. Samtidig er historien også mange andres. Pernille Dysthe har skrevet den ned, i boka "Hyper" som utgis i september. Der forteller Rita Linn om oppveksten i en verden der brikkene hun har fått ikke alltid passer med resten av puslespillet.
- Jeg fikk diagnosen ADHD selv for et knapt år siden, og det ga meg en aha-opplevelse i forhold til en del utfordringer jeg har hatt. Med denne boka ønsker jeg å rette fokus mot kvinner og jenter med ADHD, og beskrive hvordan det føles å leve med ADHD. Jeg håper boka vil få folk til å forstå at det ikke er så fryktelig mystisk og rart, men at dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i - i større eller mindre grad, sier Dysthe.

ADHD som ressurs
Det er nettopp graden av symptomer som avgjør om man skal sette en diagnose på symptomene eller ikke. Folk med ADHD er ikke egentlig annerledes, de har bare mye av det andre har litt av.
- Vi befinner oss alle et sted på ADHD-kurven, om ikke med nok symptomer for å få en diagnose, så med nok til å kjenne igjen noe av det, sier Bothild Bendiksen, lege ved Senter for psykisk helse barn og unge i Oslo.
- Jeg ser ganske ofte foreldre som får diagnostisert sine barn, og som kjenner igjen symptomene fordi de selv hadde det slik. En del av symptomene kan bli bedre eller helt borte etter voksen alder, men konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemene vedvarer som regel. Noen utvikler tilleggsvansker, andre har klart å kanalisere uroen sin inn i noe konstruktivt og oppfattes som ressurssterke. Mange av dem velger å ikke søke hjelp av frykt for å bli stigmatiserte, sier Bendiksen.

Dysthe mener samfunnets trang til å sette en diagnose på alt som ikke passer inn under "normalen" kan være med på å forsterke problemene.
- Med en gang vi kaller det noe, er det plutselig noe galt med personen. Men hva er egentlig normalt? ADHD kan også være en ressurs og en drivkraft, og riktig behandling, enten det er med medisiner eller samtaleterapi, kan gjøre at personer med ADHD klarer å bruke disse ressursene. En diagnose er bare et verktøy for å få hjelp, sier hun.
Dysthe håper "Hyper" blir lest av folk både med og uten ADHD, men aller mest ønsker hun å nå jentene.
- Jeg håper jentene kan kjenne seg igjen og se at det ikke er så farlig ikke å være perfekt. At det går an å be om hjelp hvis ting er vanskelig. Samtidig håper jeg at boka kan bidra til å fjerne fordommer og stigmatisering og hjelpe oss til å se hele mennesket - uavhengig av diagnosen.

Jeg rydder, kronisk og hele tiden – men bare der det syns. Sengen må res opp hver eneste morgen, hvis ikke blir jeg urolig. Putene må ligge på riktig måte i sofaen. Ordnung muss sein. Jeg snur i luften idet jeg skal sette meg i sofaen, hvis jeg ikke har slitt ut uroen med å trene en time først. Min indre uro driver meg fra skanse til skanse. Hvileløst vandrende. Videre, videre. Det er aldri fred å få.

Rita Linn er voksen nå, men uroen er der fremdeles. Og snart skal den få et navn. Motoren i mellomgulvet trenger ikke mer enn fire bokstaver for å si hvem den er. Til gjengjeld er de store: ADHD.
En diagnose for gutter med raketter i rompa og ropert på stemmebåndene. For slåsskjemper, bråkmakere, klasseklovner og ordensforstyrrere. Og i noen tilfeller etterhvert for spenningssøkere, actionavhengige, fyllefanter og småkriminelle. Overrepresentert på psykologdivanen og bak fengselsmurene. Men også i kunstneratelieret, forfatterhulen, skisporet og finansakrobatikken.
Og en diagnose for Rita Linn. For jenta som vil være flink, som vil være best, som øver som besatt for å bli Ungdommens pianomester, som sliter ut venninne etter venninne med stadig nye, fanatiske besettelser, enten det er elger, Jesus Christ Superstar eller Bjørn, universets kjekkeste 14-åring.

Nå tenker du sikkert at dette ikke er så spesielt. Mange 14-årige jenter er avstandsforelsket. Det er helt sant. Men det handler ikke om hva jeg gjør. Det handler om hvordan jeg gjør det. Du kan ramse opp alle normale ting som alle normale mennesker gjør. Så kan du gange dem med 50 prosent eller mer. Da får du fasitsvaret Rita Linn.

Stadig flere jenter får ADHD, rapporteres det. Men ADHD-jentene har alltid vært der. Det er bare det at guttene har gjort seg mer bemerket. Ropt høyere. Bråkt mer. Jenter med ADHD syns ikke like godt. Uroen vender oftere innover. De kan godt sitte stille på stolen i klasserommet, mens tankene løper avgårde og gjør opprør et helt annet sted. Det er så lett å overse jenta som dagdrømmer seg gjennom timene, selv om hun kanskje sliter vel så hardt med konsentrasjonen som gutten med maur i rompa på første rad.

Gutter mer synlige
Fagfolk deler ADHD inn i tre forskjellige kategorier: Hyperaktiv/impulsiv type, hovedsakelig uoppmerksom type og kombinert type. Det vanligste er å ha kombinert type, der hyperaktivitet og impulsivitet følges av konsentrasjonsproblemer og oppmerksomhetssvikt. Men majoriteten av jenter og kvinner med AD/HD befinner seg i gruppen for hovedsakelig uoppmerksom type. Det dreier seg om jenter som er lydige, noe passive og vanskelige å engasjere. Ofte er de svært sjenerte, er redde for å snakke høyt i timene og misliker oppmerksomhet rundt seg selv. Til gjengjeld kan de være ekstremt pliktoppfyllende og opptatt av å være flinke. Og de kan bli fullstendig opphengt i ting.

Tanken på elgen og kalvene hennes skyver alle andre tanker unna. Det er ikke plass til annet. Jeg sitter på skolen og tenker på elg. Jeg sitter på trikken og tenker på elg. Jeg ser elger ved høylys dag. Jeg drømmer om elger. Tegner elger. Lever elger. Spiser elger. Driter elgbæsj. Konsentrasjonen min kan ikke penses over på noe annet.

- Fire til ti ganger så mange gutter som jenter blir henvist til utredning for ADHD, men en kartlegging av forekomsten av problemer som kan knyttes til ADHD viser at det kun er dobbelt så mange gutter som jenter som har problemer. Gutter med ADHD har ofte tilleggsproblemer som voldsom adferd, trass og bråking, de er rett og slett mer synlige, sier Heidi Aase.
Hun er psykolog og forsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, som nå planlegger en unik ADHD-studie for å forsøke å kartlegge tidlige kjennetegn på ADHD. De fleste tidligere studier har omhandlet barn mellom seks og tolv år, men den nye studien vil undersøke barn når de er tre år. Disse barna rekrutteres fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, der forskerne allerede har informasjon om barna helt fra før de er født.

Aase håper studien vil gjøre det enklere å gi barn med ADHD en sikker diagnose ved lavere alder.
- Gjennom mor og barn-undersøkelsen har vi mye data om barnet fra tiden før undersøkelsen. Vi kan se etter forskjeller i temperament, for eksempel om barnet som baby har vært vanskelig å roe, om det blir lett frustrert, om det har hatt forsinkelser i utviklingen. Hos treåringene ser vi etter aktivitetsnivå, konsentrasjonsproblemer, og om de har vanskeligheter med å følge beskjeder. Veldig mange barn i den aldersgruppen har litt av det samme. Vi må finne de barna som har det i så stor grad at det blir en slags funksjonshemming, sier Aase.

Det som er rart med uro, er at den får meg til å foreta meg ting for å bli rolig som skaper enda mer uro. Og så må jeg gjøre enda mer for å bli roligere. Men uroen gir seg aldri. Den blir ikke sliten. Den fortsetter å kverne, surve og skrape rundt i mellomgulvet mitt. Viljen løper etter den, napper den i frakken og prøver å få den til å stoppe. Men uroen vrir seg ut av frakken og fortsetter. Viljen kommer aldri nær nok til å holde igjen uroen, den kommer bestandig noen skritt etter.

Assisterende generalsekretær i ADHD-foreningen, Knut Bronder, har lest manuset til Dysthes bok "Hyper". Han mener den er en bok både behandlere og personer med ADHD har ventet på.
- Det er skrevet bøker tidligere om ADHD, men de har stort sett vært fagbøker. Denne boka trenger inn under huden på en ung jente med ADHD, og beskriver veldig godt hvordan det oppleves, sier han.
Bronder mener jenter med ADHD fortsatt ikke blir sett i stor nok grad.
- Det er ikke de helt store forskjellene mellom gutter og jenter med ADHD, men jenter har litt andre måter å takle det på. Og man venter liksom ikke at jenter har ADHD, sier han.

Kriteriene for å oppfylle en ADHD-diagnose er de samme for både gutter og jenter, men kombinasjonen av symptomer kan være veldig forskjellig. Og jentenes ADHD slamrer som regel ikke like hardt med dørene som guttenes.
Men det finnes selvsagt jenter i alle de tre ADHD-kategoriene. Rita Linn suste rett inn i kombivarianten. Oppfylte nesten alle kriterier, også for tilleggsvansker: Fobier, panikkanfall, depresjoner. Tvangstrening, ryddemani, overreagering, tankestormer, intensitet, manglende impulskontroll. Problemer i forhold til venninner. Dårlig selvfølelse. Konsentrasjonsvansker. Spiseforstyrrelser.

Når jeg i et blaff av klarsyn innser at jeg ikke har kontroll, da er det nesten for sent. Jeg griper til det eneste redskapet jeg fullt og helt kan mestre. Jeg griper til de farligste og hemmeligste av alle mine destruktive strategier, for å tvinge meg til kontroll. Jeg eter ikke. Men jeg drikker.

Livet i fast forward
Gerd Strand, leder ved Nasjonalt Kompetansesenter for ADHD, oppsummerer ADHD-barnas situasjon slik: Verden går for fort.
- De føler at de kommer til kort hele tiden. De ser at andre barn klarer ting mye bedre, og mister selvtilliten. Og så føler de seg som syndebukker, de får jo kjeft døgnet rundt, disse barna. Litt av opplegget til foreldrenes treningsprogram er å se det positive, og gi mer ros og forsterking av gode sider. Men det nytter ikke med langsiktige mål for ADHD-barn. En belønning om tre måneder blir altfor virkelighetsfjernt, de må ha respons øyeblikkelig. Mange har nemlig en litt annen oppfatning av tid, sier Strand.

Hun har jobbet i 25 år med veiledning, tilrettelegging og oppfølging av barn med ADHD i Oslo-skolen. Hun mener det ofte er enkle grep som skal til for å gi barna en bedre hverdag.
- Klare og tydelige beskjeder, arbeidsoppgaver uten for mange ledd, og en skjermet arbeidsplass der de ikke er utsatt for så mange forstyrrelser. Dette er praktiske ting som krever lite ressurser, men som gjør all verdens forskjell.
En av Strands arbeidsoppgaver har vært å observere og dokumentere virkningen på barn som har begynt med ADHD-medisin. Hun er ikke i tvil om at medisinering i mange tilfeller er riktig.
- Jeg har sett mange tusen barn bli medisinert, og for mange utgjør det en veldig stor forskjell. Det er så mange som virkelig anstrenger seg, og det er godt å se at de endelig får ro til å gjøre det de skal. Med medisinen går verden saktere, sier hun.

Hvordan skal jeg beskrive det? En stempelmotor i et skip som stopper gradvis, en musikktape som spoles fra hurtig via normal til langsomt før den stanser helt med dype og fordreide toner. En dieselmotor på tomgang utenfor vinduet ditt som du først oppdager når noen skrur av tenningen. Jeg sitter her, i sofaen, velsignet med en ro jeg aldri har visst om.

Ingen kommentarer: