tirsdag, oktober 11, 2005

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"



Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.

"Her er Edvard Bjørn på vei nedover trappen, bump, bump, bump, med hodet først, på slep etter Kristoffer Robin. Å dumpe sånn fra trinn til trinn er, så vidt Ole Brumm vet, den eneste måten å komme ned en trapp på."
Da Edvard Bjørn ville ha sitt eget, helt spesielle navn, ble det Winnie-the-Pooh. Og Ole Brumm på norsk, Peter Plys på dansk, Nalle Puh på svensk. Den lille bjørnen som kommer dumpende nedover trappen etter Kristoffer Robin er kanskje en bjørn med bare liten forstand, men han har like fullt et navn på over 40 forskjellige språk. Han er utvilsomt verdens mest kjente, og mest elskede, bjørn. Men hans skaper, den britiske forfatteren Alan Alexander Milne, forbannet flere ganger den dagen han ga ham et litterært liv. Det samme gjorde Milnes sønn, den virkelige Christopher Robin.
Lykkelig barndom
Til tross for "jeg kan gjøre det"-episoden, var det aldri åpenbart for Milnes foreldre at det var forfatter han skulle bli. Snarere var det innen matematikk han ble ansett for å være noe i nærheten av et geni, i hvert fall inntil han som 12 år gammel skolegutt ble stemplet som middelmådig av en nådeløs rektor som på ingen måte tok hensyn til at gutten var to år yngre enn gjennomsnittsalderen til sine klassekamerater på prestisjeskolen Westminster. Etter det dalte både motivasjonen og interessen for å hevde seg i skolefag, og den unge Alan konsentrerte seg mer om cricket og fotball enn geometri og vanskelige ligninger. Etter hvert konsentrerte han seg i tillegg stadig mer om humoristiske vers. En interesse han delte, bokstavelig talt, med broren Ken.
Gjennom hele barndommen hadde Alan og den seksten måneder eldre Ken vært uadskillelige. Den eldste broren Barry hadde ingen av dem særlig mye til overs for, men Ken og Alan var som Pompel og Pilt, Karius og Baktus – eller, kanskje mer passende, som Ole Brumm og Nasse Nøff. Som barn dro de ut på lange ekspedisjoner sammen, gjerne før resten av familien var stått opp, og aller helst tilbake akkurat tidsnok til frokost. De første årene ruslet de til fots, etter hvert fikk de sykler som brakte dem enda lenger av gårde. Sammenlignet med andre barn på den tiden, hadde Milne-barna en usedvanlig fri og harmonisk oppvekst, med en hengiven far som mente lek og lærdom gikk hånd i hånd, og en mor som sto klar med plaster og trøst, men aldri et forbud eller en forsiktighetsformaning. Etter hvert som guttene ble eldre, fulgte Alan etter Ken når det gjaldt skolevalg og stipender – familien Milne var på ingen måte velstående, og guttene måtte konkurrere om stipender for å finansiere egen skolegang. For Alan var stipendkonkurransene lett match – og selv om Kens skoleprestasjoner lå høyt over gjennomsnittet, var det aldri tvil om at Alan var den flinkeste av dem. Ken måtte se seg forbigått av lillebroren gang på gang. Hans eneste trøst hadde vært at det var han, Ken, som hadde vært familiens skribent. Men selv det skulle Alan snart ta fra ham. En mer sjalu personlighet enn Ken kunne hatet sin bror for mindre, men de to brødrenes forhold forble like kjært og nært til Ken i 1929 døde av tuberkulose i en alder av 48.

Muntre skoledager
Men tilbake til skoledagene, da Ken og Alan fortsatt levde muntre, sorgløse liv. Munterheten kom snart til uttrykk i guttenes sans for vers, som de mer enn gjerne skrev sammen. De laget til og med sin egen signatur, A.K.M., og da Alan begynte å studere ved Trinity College i Cambridge, fikk de flere av versene på trykk i det lokale vittighetsbladet Granta.
Milne hadde reist til Cambridge med ett mål for øye: Å bli redaktør av Granta. Etter to år og et formidabelt bombardement av vittige bidrag til bladet, kom jobben nærmest dumpende ned i fanget på ham. I et 20 siders langt brev brukte den daværende redaktøren alt han eide av overtalelseskunster for å få Milne til å si ja til jobben, mens en forbauset Milne selv konstaterte at et enkelt: "Vil du bli redaktør?" hadde vært mer enn nok. Senere ble det sagt at under Milnes herskerperiode ble vittighetsbladet både vittigere og livligere enn på mange år. Mest takket være hans egne bidrag, mindre takket være hans evne til å oppdage nye talenter.
Milne forlot studentlivet og Cambridge i 1903, med resultater i kofferten som bar tydelig preg av at han hadde viet mer tid til Granta enn til studier. For faren var nederlaget enormt, for Milne selv betydde det lite. Han hadde bestemt seg: Det var skribent han skulle bli. Og ikke hvor som helst: Londons legendariske vittighetsblad Punch var neste mål på lista. 21 år gammel satte han kursen for en frilanstilværelse i London, uten en eneste arbeidsgiver på blokka. Men i lommeboka lå 320 oppsparte pund. De hadde han regnet ut skulle få ham gjennom de første to årene, selv uten et eneste pund i inntekt. Etter 16 måneder var pengene brukt opp.

Punch
For Milne hadde alt tidligere i livet kommet lett, nærmest uten anstrengelser overhodet. Men frilanstilværelsen ble tøffere enn han hadde regnet med. Han skrev og han skrev; lette vers, humoristiske småstykker, vittige petiter, og sendte dem av gårde til en av de åtte Londonavisene som eksisterte på den tiden, i håp om å få noe på trykk. De aller fleste kom raskt tilbake igjen. For Milne var Punch det opplagte førstevalget, men vittighetsbladets krav til stil og tone var så spesielle at et stykke refusert der sannsynligvis aldri ville bli antatt noe annet sted heller. Og Punch refuserte villig vekk – bladets popularitet gjorde at redaksjonen nærmest svømte i bidrag fra håpefulle frilansere som Milne. Og da han innimellom fikk et og annet vers på trykk, viste honorarene seg å være latterlig lave.
Men Milnes standhaftighet ga til slutt uttelling: I 1905 begynte Punch endelig å ta inn Milnes bidrag regelmessig, både poesi og prosa. Han nøt etter hvert stor popularitet med en humoristisk serie om den unge Lillian, som konstant sto i fare for å bli gift. Serien startet en bølge av etterlignende småstykker i Londons avisverden, og for Milne selv avstedkom den hans aller første bok: romanen Lovers in London, basert på småstykker han hadde skrevet for Punch og avisen St. James Gazette, og utgitt i 1905. Senere skulle Milne betrakte boka som pinlig, ungdommelig fjolleri, og kjøpte til slutt tilbake rettighetene fra forlaget for å hindre en nyutgivelse.
Utgivelsen av Lovers in London, uansett hva Milne senere mente om den, hadde en viktig konsekvens: Den styrket Milne i troen på at han hadde havnet på rett hylle. Det var forfatter han skulle bli, selv om romanen kanskje ikke var helt hans greie. Nei, Milne haddde sett seg ut en annen forfatter-nisje: Skuespill. Men før han kom så langt ramlet noe ned i fanget hans som gjorde ham enda mer himmelfallen enn redaktørjobben i Granta hadde gjort: 13. februar 1906, en måned etter hans 24-årsdag, startet han i jobben som assisterende redaktør i Punch.

Kjærlighet og ekteskap
Fire år senere var han fortsatt assisterende redaktør, fortsatt ugift, men stadig mer populær som skribent. Broren Ken hadde giftet seg med Maud Innes i 1905, og deres datter Marjorie bidro i rikt monn til Milnes skriverier i Punch. Det var åpenbart at han ikke bare var svært glad i henne men også fascinert av hennes barnlige fantasi, og med en klar innsikt i hvordan et barnesinn fungerer. Det har blitt hevdet at Milne aldri var spesielt glad i barn, hans egen sønn Christopher Milne har på bitreste vis bidratt til myten gjennom sine personlige memoarer. Men forholdet Milne hadde til niesen Marjorie og hennes søsken, indikerer noe helt annet. Det samme gjør Milnes forhold til sønnen Christopher som ung gutt. Det var ikke før Christopher Milne ble voksen, at forholdet mellom far og sønn kjølnet.
I 1910 møtte Milne 21 år gamle Dorothy de Sélincourt, og i 1913 giftet de seg. Daphne, som hun ble kalt, var av rik familie og, om ikke direkte pen, temmelig glamorøs. Hun var livlig, vittig og munter, ikke ulik Milnes karakter Myra i Punch-serien om the Rabbits, og, som Milne selv poengterte: Hun lo av vitsene hans. Men hun kunne også være selvopptatt og overfladisk, og, viste det seg etter hvert, fullstendig uvitende om sex. Men for Daphne var problemer noe som ikke eksisterte så lenge de ikke ble snakket om, og for Milne utjevnet deres felles sans for humor det meste. Ekteskapet forble hengivent, om enn ikke så fullt av lidenskapelig lykke som Milne kanskje hadde håpet.
Arbeidet i Punch ble etter hvert mer og mer plagsomt for Milne, det ble nå nærmest uoverkommelig å skulle være morsom på trykk flere ganger i uken. Han begynte å se seg om etter en vei ut, og kom til samme konklusjon som før han hadde startet: Veien til suksess lå i teateret. Han skrev flere korte skuespill, men ingen av dem ble oppsatt. Utveien kom likevel i 1914, men i en helt annen form enn Milne hadde ønsket: Det ble krig.

Krig og teater
"Krig", hadde pasifisten Milne ofte sagt, "er den mest barnslige og latterlig idiotiske ting denne stakkars verden har funnet på." Men nå som den var her, var det ingenting latterlig ved den. Milne syntes han måtte gjøre noe. 10. februar 1915 meldte han seg til tjeneste, og i august ble han sendt i trening til å bli sambandsoffiser. Den følgende vinteren skrev han komedien Wurzel-Flummery, det første skuespillet han skulle få oppsatt, før han våren 1916 ble sendt til Frankrike for å kjempe ved fronten. Milne deltok ikke i krigens frontlinjer i mer enn noen måneder, i november 1916 ble han sendt hjem med høy feber og tilbrakte flere uker på sykehus. Resten av krigsårene jobbet han ved en nystartet militær sambandsskole i hjemlandet. Men det han hadde opplevd i Frankrike hadde vært mer enn nok. I selvbiografien fra 1939, It’s Too Late Now, skrev han om sine fire år i krigen at han gjerne skulle hoppet over dem, og bare skrevet "Det var i 1919 jeg igjen befant meg i sivil." Bare tanken på krigens mentale og moralske degradering gjorde ham kvalm.
Etter krigen sa Milne fra seg jobben i Punch og satset i stedet på en karriere som dramatiker. Han var en svært produktiv forfatter, og de lette komediene trillet ut som perler på en snor. Hans første store suksess, komedien Mr Pim Passes By, hadde premiere i London 5. januar 1920. Året etter ble den satt opp i New York til stor suksess, og i 1922 hadde Milne ikke mindre enn fire skuespill gående på Londons teaterscener. Hans varemerke var det samme som hadde kjennetegnet artiklene i Punch: morsom, inkonsekvent, flytende og elegant dialog. Milne befant seg plutselig i en posisjon som Englands mest populære – og mest kjente – skuespillforfatter.

Christopher Robin kommer til verden
1920 ble et merkeår for Milne også av helt andre grunner enn den begynnende suksessen som dramatiker. 21. august ble Christopher Robin Milne, av foreldrene bare kalt Billy, født – en brutal opplevelse hans mor Daphne hadde hatt like lite forhåndskunnskap om som selve akten som skapte ham, og som hun sverget aldri å gjenta. Men for Milne var sønnens fødsel en av livets største gaver, og mye tyder på at han, stikk i strid med myten om ham, var en hengiven og deltakende far, mye mer deltakende enn det som var vanlig på den tiden. Christophers nanny, Olive Rand, husket at Milne ofte deltok i leken sammen med sønnen, og snakket til lekedyrene hans "som om de var ekte mennesker".
Christopher Milnes egne memoirer bærer mye av ansvaret for oppfatningen av Milne som en distansert og lite kjærlig far. "Jeg kjente ham aldri", skriver sønnen, og man kan vanskelig argumentere mot barnets egen beretning. Men om Billy ikke kjente sin far, kjente faren i hvert fall ham. Fra den dagen han ble født dominerte gutten huset fullstendig, og Milne skrev ikke et brev uten at sønnens siste bragder, aktiviteter eller påfunn ble omtalt i begeistrede vendinger.
Billy skulle snart dukke opp også i farens skjønnlitteratur. Milne skrev verset Vespers (Kveldsbønn), om en liten gutt, Christopher Robin, som forsøker å be kveldsbønn ved sengekanten mens tankene er opptatt av helt andre ting. Verset ga han til Daphne, og sa at dersom hun hadde lyst, kunne hun forsøke å få det på trykk og selv motta fortjenesten. Daphne sendte verset til Vanity Fair i New York, som trykket det i januar 1923. Senere ble verset, samt en rekke andre nye vers, trykket over flere sider i Punch, med E. H. Shepards nå så velkjente illustrasjoner. Diktene ble trykket under tittelen When We Were Very Young, som også skulle bli tittelen på A. A. Milnes første barnebok, der versene ble samlet. Det er i denne boken, som ble utgitt i1924, at Ole Brumm gjør sin første, uoffisielle opptreden, under navnet Teddy Bear. Og Billy, som i versene alltid omtales ved døpenavnet Christopher Robin, er med i fire av dem.
Boken ble en umiddelbar suksess, både i England og i USA. I løpet av tre år hadde salgstallene i USA oversteget 260.000, og salgstallene i England lå like etter. Og selv om enkelte kritikere var lunkne, noen også brutalt krasse, var det tydelig at diktene hadde truffet både voksne og barn rett i hjertet. Christopher Robin var på vei til å bli et av verdens mest berømte barn, selv om han på den tiden ikke merket noe særlig til det. Selv hadde han knapt nok hørt navnet Christopher Robin, han var Billy for alle som kjente ham.

Ole Brumm kommer til verden
Men om Billy bare spilte en liten rolle i When We Were Very Young, skulle han bli en av hovedpersonene i Milnes neste barnebok, Winnie-the-Pooh. Det startet også denne gangen med Punch. I 1925 trykket vittighetsbladet den første fortellingen om Ole Brumm, der Brumm forsøker å nå opp til en bikube ved hjelp av Christopher Robin og en ballong. Historien er identisk med det første kapitlet i Winnie-the-Pooh som ble utgitt i 1926. Og Hundremeterskogen er identisk med virkelighetens Ashdown Forest, som lå like ved familien Milnes nyervervede landsted Cotchford. Hagen grenset ned til en liten elv, den samme elven der Kengubarnet faller i vannet og Brumm redder ham med Nordpålen. Følger man elven litt lenger opp, kommer man til broen der Brumm og vennene hans leker Brummpinneleken. Christopher Milne kunne aldri huske hva som kom først – selve leken, eller historien om den. Det samme gjaldt for en rekke av Brumm-historiene – far og sønn inspirerte hverandre gjensidig. Milne var på jakt etter morsomme historier, Billy var på jakt etter morsomme leker. Og som liten elsket Billy historiene om seg selv og dyrevennene sine i Hundremeterskogen.
Når det gjelder dyrene, er opprinnelsen nokså klar. Ole Brumm var en gave til Billy på ettårsdagen, Tussi fikk han som julegave i 1921, Nasse Nøff var en gave fra en nabo i Chelsea. Kengu og Kengubarnet dukket opp på barnerommet i 1925, mens Tigergutt ikke ble med i gjengen før etter at Milnes andre bok med barnedikt, Now We Are Six, ble utgitt i 1927. De ekte dyrene har i dag tilholdssted ikke i Hundremeterskogen, men i New York Public Library. Alle med unntak av Kengubarnet, som en mistrøstig dag gikk hen og forsvant i Ashdown Forest, og sånn sett bor i Hundremeterskogen fremdeles.
Milne selv understreket at det var Daphne og Billy som først ga dyrene liv, personlighet og stemmer under lek, og at han nærmest bare videreførte det de to hadde påbegynt. Og det var Billy som ga bjørnen det særegne navnet Winnie-the-Pooh, uten at verken Milne eller Billy selv kan fortelle nøyaktig hvorfor det ble akkurat slik. Men Ugla og Petter Sprett var helt og holdent Milnes egen oppfinnelse, ingen av dem har noen gang satt sin fot andre steder enn i Hundremeterskogen.

I skyggen av Christopher Robin
Winnie-the-Pooh ble en enda større suksess enn When We Were Very Young, og virkelighetens Christopher Robin ble raskt ettertraktet vare. Journalister og fotografer yndet å finne ut om den virkelige gutten var som gutten i bøkene, og Milne følte ennå ingen trang til å beskytte sønnen mot offentlighetens blikk. Men det som sto så klart for ham, nemlig at Christopher Robin i fortellingene og hans egen Billy på ingen måte var en og samme person, var vanskeligere å forstå for andre. Og Billy, som etter hvert som han ble eldre ble mer sjenert enn utadvendt, mer tilbakeholden enn sprudlende, følte til slutt at han levde i skyggen av bøkenes Christopher Robin.
Milne må ha enset at dette kunne komme til å skje. Da The House at Pooh Corner, den andre boken med fortellinger om Ole Brumm, ble utgitt i 1928, erklærte Milne at dette var den siste Christopher Robin-boken han skulle skrive. Han holdt sitt løfte, men mytene om Christopher Robin skulle likevel fortsette å plage Christopher Milne store deler av hans liv. Og etter at han ble voksen, skulle bitterheten han følte mot mytene bli overført til han som hadde skapt dem; hans far.
Etter suksessen med de fire barnebøkene gikk Milne tilbake til å skrive skuespill. Men denne gangen slet han for å bli akseptert blant både kritikere og publikum. Dramatikeren som hadde blitt barnebokforfatter ble aldri riktig godtatt som dramatiker igjen. Barnebøkene fortsatte å selge i bøtter og spann, men Milne ble opprørt over at publikum og kritikere heller ville ha ham til å skrive flere barnebøker i stedet for nye skuespill. I egne øyne var det dramatiker han var, barnebøkene hadde bare vært et morsomt sidespor, men verden oppfattet det annerledes.
Heldigvis var forholdet til sønnen Billy både nært og godt. Billy overtok på mange måter den rollen broren Ken tidligere hadde hatt, som nær venn og lekekamerat. I 1931 dro Milne og kona Daphne en tur til USA, der Daphne umiddelbart forelsket seg i New York. Siden tok hun hvert år lange ferier på egen hånd i New York, ferier som Milne og Billy tilbrakte sammen med Kens enke Maud og hennes barn. Det er blitt spekulert i om Daphne hadde en elsker i New York i denne perioden, på samme måte som det er blitt spekulert i om A. A. Milne hadde et forhold til skuespillerinnen Leonora Corbett.
Sant eller ikke: Ekteskapet holdt stand, til tross for deres mange ulikheter. Daphne syntes mest opptatt av hatter og nye frisyrer, Milne var blitt mer og mer opptatt av politikk. I 1934 utga han antikrigsboken Peace With Honour, der han hevdet at ingenting var verdt en repetisjon av redslene han hadde sett i Frankrike. Boken ble godt mottatt, men da Annen Verdenskrig var i anmarsj innså Milne at han hadde tatt feil; det faktisk fantes ting det var verdt å gå til krig for å bekjempe. Hitlers galskap var en slik ting. Senere skrev han essayet War With Honour, som redegjorde for hvorfor han hadde skiftet standpunkt.

Nærmere – og lenger vekk
Krigen gjorde at ekteparet Milne måtte tilbringe mye mer tid sammen enn de hadde gjort i 30-årene, noe som igjen førte dem nærmere hverandre. Men mens Alan og Daphnes forhold ble tettere, forsvant sønnen Christopher stadig lenger vekk. Christopher kjempet i fronten i en rekke land, og da han kom hjem var han forandret. I løpet av de tre årene krigen hadde holdt ham borte fra foreldrene, hadde han distansert seg mer og mer fra sin far, og hatet nå all assosiasjon med bøkene som hadde gjort navnet hans berømt. "Det virket på meg nesten som om min far hadde kommet dit han var ved å klatre på mine barneskuldre", skrev Christopher Milne mange år senere, i memoarboken The Enchanted Places fra 1974.
Milne selv hadde også fått et anstrengt forhold til de fire barnebøkene – i bunn og grunn en minimal del av hans produksjon. Men bøkene fikk fortsatt mer oppmerksomhet enn noe annet han skrev, og salgstallene nådde stadig nye høyder. Under krigen hadde bøkene vært så populære at forlagene hadde problemer med å skaffe nok papir til å få dem trykket i nye opplag. Ole Brumm og Christopher Robin var blitt allemannseie, udelt elsket av alle utenom de to som hadde skapt dem: A. A. Milne og Christopher Robin Milne.
I 1948 giftet Christopher seg med sin kusine Lesley de Sélincourt, et ekteskap både Alan og Daphne Milne mislikte sterkt. Lesleys far og Christophers mor var søsken og bitre uvenner, og hadde ingen planer om å bli venner igjen for familiefredens skyld. Det hjalp heller ikke at Lesley syntes å oppmuntre Christophers bitterhet mot faren og bøkenes Christopher Robin.

Forsoning
I oktober 1952 fikk Milne slag, og legene ventet ikke at han skulle overleve mer enn seks uker. Men Milne levde videre i mer enn tre år til, kraftig invalidisert som følge av slaget. Christopher så sin far bare få ganger etter dette. Da Milne døde i januar 1956, ble det holdt en minnegudstjeneste for ham, der blant annet diktet Vespers (Kveldsbønn) ble framført. Av alle diktene og historiene om Christopher Robin var det dette Christopher avskydde mest, etter at hans skolekamerater på kostskolen Stowe hadde plaget ham kveld etter kveld med en plateinnspilling av diktet. Denne minnegudstjenesten ble også siste gang Christopher så sin mor, til tross for at hun levde i 15 år til.
Christopher Milne kom til slutt til en slags forsoning med bøkene om ham selv og Ole Brumm, selv om mye bitterhet og mange år lå imellom. Mye tyder på at også A. A. Milne på sine eldre dager kom over sin motvilje mot barnebøkene som hadde gitt ham internasjonal ry mens hans "egentlige" produksjon - skuespillene, de vittige Punch-stykkene og romanene - etter hvert ble mer og mer glemt. Da han døde, hadde de fire barnebøkene allerede solgt i mer enn sju millioner eksemplarer.
I dag er det få som kjenner til hans bakgrunn som dramatiker. For mange ringer ikke engang navnet A. A. Milne særlig mange bjeller. Men Ole Brumm og Christopher Robin lever videre. De siste ordene i den siste boken om de to vennene lyder slik:
"Så løp de av gårde sammen. Men hvor de enn drar og hva som enn hender dem på veien, så vil alltid en liten gutt og Bjørnen hans leke sammen på det fortrollede stedet øverst i Skogen."

Kilder: Ann Thwaite: A. A. Milne: His Life, Faber & Faber, 1990, A. A. Milne: Ole Brumm, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, A. A. Milne: Huset på Bjørnehjørnet, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, websiden Hundremeterskogen på www.refsdal.no/brumm/, websiden The Page at Pooh Corner på www.pooh-corner.org/

Ingen kommentarer: