lørdag, september 10, 2005

Kvinnefronten

Tidligere publisert i HENNE

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.

En selvmotsigelse
Lise Lindbæk møtte mange legender på sin ferd i krigsjournalistikkens tjeneste. En av dem var Ernest Hemingway, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen samtidig med Lindbæk. Han skulle senere gifte seg med den amerikanske journalisten Martha Gellhorn – som i likhet med Lise Lindbæk var en foregangskvinne innen krigsjournalistikk. Begge brydde seg mindre om politikere og krigsanalyser enn vanlige folk og krigens konsekvenser.
Akkurat som Lindbæk slet også Gellhorn med å kombinere familieliv og reporterliv. Etter fem års ekteskap dumpet hun Hemingway til fordel for reportasjer fra et krigsherjet Europa i 1944. Hun fortsatte å rapportere fra verdens konfliktområder resten av livet – også da USA invaderte Panama i 1989 var hun på plass. Martha Gellhorn var da 81 år gammel.

Både Lindbæk og Gellhorn ble sett på som en selvmotsigelse: Kvinnelige krigsreportere fantes omtrent ikke for 60-70 år siden. De fikk merke motstanden. Ifølge Lindbæk selv var hun "aldri særlig populær i mannlige journalistkretse, - fordi jeg var for dyktig". For Gellhorn ble forbindelsen til Hemingway etter hvert en irriterende klamp om foten: hennes suksess ble mer enn en gang tilskrevet hennes berømte ektemann. "Hvorfor skulle jeg være en fotnote til en annen persons liv?" sa hun senere i livet, og kjempet for sin rett til egen suksess. Likevel kom hun aldri helt ut av skyggen til journalisten, forfatteren og myten Ernest Hemingway.

Kvinnene overtar
I dag er situasjonen en annen. Amerikanernes invasjon av Irak i 2003 ble et vendepunkt: Aldri før har så mange kvinner rapportert fra en krig. Ifølge New York Post var nesten halvparten av krigsreporterne fra de store fjernsynsselskapene kvinner: Emma Hurd fra Sky News, Hilary Anderson og Kate Adie for BBC, Laga Logan på CBS, Orla Gurien for Sky og Patricia Sagba for NBC var blant ansiktene og stemmene som dukket opp på tv-skjermer verden over. Den tyske journalisten Antonia Rados leverte reportasjer til de tyske tv-stasjonene RTL og Arte, og var omtrent like aktiv som vår egen Åsne Seierstad, som rapporterte blant annet til NRK, SVT, Aftenposten og Dagens Nyheter, samt en rekke andre europeiske medier.
Her hjemme er Åsne Seierstad en reporter de fleste er på fornavn med. Hun rapporterte først fra krigen i Afghanistan, deretter holdt hun ut i Bagdad mens resten av verden ventet på at Bush skulle slippe sine bomber over byen. Hver dag så hun kolleger bli kalt hjem, ingen kunne garantere at bombene holdt seg unna journalistene. Men Seierstad og omtrent 100 andre journalister tok sjansen og ble. Mens bombene smalt og gatekampene raste rapporterte hun hjem det hun så og hørte. Om små barn som ble drept eller lemlestet i bombeangrepene, om familier som desperat forsøkte å flykte til nabolandene, om foreldre som mistet det kjæreste de eide: barna sine. Fint lite av reportasjene hennes dreide seg om rakettyper, militærstrategi og teoretiske bombemål. Som flertallet av de kvinnelige reporterne som dekket Irak-krigen ga hun blaffen i de store gutta på toppen. Hun var mer interessert i den lille mannen på gata, det Martha Gellhorn kalte "the view from the ground". For det har hun høstet en rekke norske og utenlandske priser. Men hun har også blitt kritisert. For ikke å være analytisk nok. For å fokusere for mye på enkeltmennesket, og for lite på det store bildet. For å bruke ufine journalistiske metoder. For å stå i veien for sin egen reportasje. Etter hvert viste det seg også at eldre, mannlige, misunnelige kolleger i NRK hadde overtalt juryen for Den Store Journalistprisen 2002 til ikke å gi prisen til Åsne Seierstad, selv om hun utvilsomt var den heteste kandidaten. Året etter ga imidlertid juryen blaffen i bakvaskelsene, og ga Journalistprisen til Seierstad likevel. Og Seierstad fortsatte å rapportere seg rett inn i hjertene til nordmenn, svensker, finner, tyskere, nederlendere, østerrikere og sveitsere.

En fordel å være kvinne
TV2s utenriksreporter og nyhetsanker Siri Lill Mannes mener Seierstads vinkling på skjebnen til enkeltmennesker er typisk kvinnelig:
- Det er selvsagt individuelle forskjeller, men jeg tror kvinnelige reportere generelt er flinkere til å få fram de menneskelige sidene ved en krig, få fram følgene av den. Menn har generelt vært opptatt av tekniske detaljer - hva slags type rakett og hvor mange skudd. Men jeg tror det vil jevne seg ut. Det å betrakte en krig som et slags dataspill er rett og slett dårlig tv. Det som fungerer er mennesker, sier Mannes.
Da Mannes ble hanket inn til utenriksredaksjonen i TV2 i 1992, var alle kollegene hennes menn. Ute på reportasjereiser var journalistene fra andre medier også stort sett menn.
- Jeg har aldri opplevd ulemper ved å være kvinnelig reporter. Faktisk var det ofte en fordel, fordi jeg ikke ble sett på som en trussel. Men jeg spilte heller aldri på at jeg var kvinne – jeg var der som reporter og menneske, sier hun.
Utenriksreporterne, spesielt de som rapporterer fra krigssoner og konfliktområder, har tradisjonelt sett vært godt voksne menn. Gjerne med bakgrunn fra militæret. Nå er bildet et annet. Kvinnene er i ferd med å rive ned mannsbastionen. Men de færreste har mann og små barn som venter hjemme. Å være utenriksreporter blir fort en livsstil, som vanskelig lar seg forene med et harmonisk familieliv.
- Det er lett å bli avhengig av det konstante adrenalinkicket det er å rapportere fra krigs- og konfliktsoner. Jeg merket det selv, det var alltid litt nedtur å komme hjem igjen. Men etter at barna kom endret det seg. Jeg vil ikke være en mor som til stadighet ikke er der. Det blir for stusselig, sier Mannes.

Tsunami i juleferien
Nå reiser hun to-tre ganger i året. Hun savner utenriksreporterlivet litt, men savner ungene mer når hun er borte fra dem. Et liv slik Lise Lindbæk levde er uaktuelt for Siri Lill Mannes.
Likevel nølte hun ikke med å reise da TV2 ba henne rapportere fra Thailand etter flodbølgekatastrofen i romjulen.
- Det føltes riktig å dra. Det eneste jeg tvilte på var om familien min ville la meg få lov. Men når de sa ja, var jeg sikker, sier hun.
Så hun dro. Fortsatt mett etter julemiddag og julepresanger reiste hun rett inn i ferieparadiset som i løpet av minutter forvandlet seg til et helvete.
- Jeg klarte til en viss grad å distansere meg fra alle likene. Det forferdelige var å møte de overlevende, å stå ved siden av en mor som hadde mistet barnet sitt og oppleve hennes desperasjon. Det var ekstra lett å sette meg inn i deres verden fordi den lignet min egen, sier Siri Lill Mannes.

Borgerkrig og sult
Hun har ikke angret. Selv om juleferien ble skrinlagt. Selv om ungene var sinte da hun dro. Selv om opplevelsene fortsatt sitter igjen i kroppen. Siri Lill Mannes har opplevd verre ting.
- Den aller første jobben jeg gjorde for TV2, var å dekke hungersnøden i Somalia i 1992. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, og plutselig sto jeg midt i borgerkrig og sult. Det føltes vanvittig å gå rundt med kamerautstyr som kunne reddet livet til alle i hele flyktningleiren, sier hun.
Like vanvittig føltes det da hun og resten av tv-teamet ble hentet ut av Baidoah, også kalt "dødens by", av et amerikansk militærfly. Den vennlige flykapteinen bød dem umiddelbart på Cola light.
Og vanviddet ville visst ingen ende ta. Vel tilbake i Norge bar det rett til Grieghallen, med glitter, stas og åpningsfest for TV2. Der satt hun, stivpyntet og formell, og så sin egen reportasje om barn og voksne som sultet i hjel i Somalia på storskjerm.
- Det var et sjokk. At vi kunne svi av så mye penger på noe sånt, mens mennesker døde av sult i andre deler av verden.

Gissel for geriljaen
Kjersti Strømmen er en annen norsk utenriksreporter som har fått seg et og annet sjokk. Da hun fikk jobben som utenrikskorrespondent for NRK i Beijing i 1999, våknet gubbeveldet i norsk presse og hevdet hun ikke var kvalifisert for stillingen. Strømmen var både for ung og for uerfaren, mente de. At hun var kvinne i tillegg, spilte trolig også en rolle. NRKs korrespondentstillinger har tradisjonelt blitt tildelt middelaldrende menn med lang og tro tjeneste bak seg. Men Kjersti Strømmen viste seg dyktig nok, og lot aldri kritikken gå innpå seg. I mai 2000 ble hennes evne til å holde hodet kaldt satt på en ny prøve. Under en reportasjetur til Filippinene ble hun tatt til fange av geriljakrigerne Abu Sayyaf sammen med åtte andre journalister. Etter litt over to døgn ble de satt fri, med den noe overraskende advarselen: "Ikke stå under kokosnøttpalmen. Det er det farligste dere kan gjøre her i jungelen."
Å være krigsreporter er et yrke der farlige situasjoner er en del av hverdagen. Men det er ikke bare bomber og våpen som kan være livsfarlig for en journalist. Enkelte ganger holder det å rapportere sannheten. Det har den russiske journalisten Anna Politkovskaja erfart opptil flere ganger.

Russlands moralske samvittighet
Anna Politkovskaja, journalist i den russiske avisen Novaya Gazeta, er en av få russiske journalister som har rapportert kritisk og nyansert fra krigen i Tsjetsjenia. Siden 1999 har hun reist jevnlig i Tsjetsjenia og rapportert om russiske soldaters overgrep mot den tsjetsjenske befolkningen, om korrupsjon og udugelighet blant russiske offiserer og om propagandamaskineriet som fôrer det russiske folk med løgner om hva som foregår i Tsjetsjenia. Historiene Politkovskaja forteller står i sterk kontrast til hva de statlig kontrollerte mediene rapporterer i sine artikler.
På grunn av sine kritiske artikler om russernes fremferd i Tsjetsjenia, har Politkovskaja vunnet respekt hos det tsjetsjenske folket. Under gisselaksjonen i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 krevde de tsjetsjenske gisseltakerne å få henne som megler. Under gisselaksjonen på skolen i Beslan i 2004, forsøkte hun å komme seg til Beslan for om mulig å bistå til at situasjonen ble løst på en fredelig måte. Hun kom ikke lenger enn til flyet. Ombord ble hun forgiftet, trolig av agenter fra den russiske etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). Politkovskaja overlevde forgiftningen, men helsen hennes er redusert. Hun fortsetter likevel sitt arbeid i Novaya Gazeta.

Og nå ser det ut til at hun har fått en arvtager. Julia Jusik er bare 24 år gammel, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket både i Russland og i utlandet. I april ble hennes bok "Allahs sorte enker", som handler om kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere, utgitt på norsk. Hele 2002 reiste Jusik rundt i Tsjetsjenia og snakket med familiene til kvinnelige selvmordsbombere. Hun avslørte et kynisk terrornettverk som utnytter kvinner som av forskjellige grunner har fått livet ødelagt. Et terrornettverk Jusik hevder tjener russiske interesser. Et par måneder etter at boka kom ut i Russland i 2003, forsvant den fra bokhandlerhyllene etter at deler av opplaget var beslaglagt av myndighetene. Jusik arbeider nå med en film og en bok om gisselaksjonen i Beslan.
Her i Norge har de kvinnelige reporterne heldigvis bedre arbeidsforhold enn de russiske. Men de tar opp like kontroversielle temaer. Journalist og sosialantropolog Anne Hege Simonsen gir denne høsten ut en bok om den israelske muren sammen med Nora Ingdal, som blant annet har jobbet for Norsk Folkehjelp i Midtøsten. Boka inneholder intervjuer med familiene til palestinske selvmordsbombere, og med folk som har overlevd selvmordsaksjoner.

Menneskesmugling
Religionshistoriker og forsker Frida Nome har tidligere forsket på samme tema. I 2003 ga hun ut boka "Martyrbrigadene", som forsøker å gi et mer nyansert bilde av de palestinske selvmordsbomberne og hva som driver dem til å utføre en slik handling. I januar i år ga hun ut boka "Langs smuglerruta", som gir et innblikk i det vi her i Norge ynder å fremstille som en kynisk mafiaindustri – menneskesmugling. Boka er skrevet etter en reise langs smuglerruta fra Damaskus i Syria til grensebyen Edirne i Tyrkia, og gir et ganske annet bilde av menneskesmugling enn det vi er vant til å få servert.
- Det vanskeligste med å reise på den måten, var at jeg hele tiden måtte være forsiktig. Som kvinne kan du lettere bli utsatt for seksualkriminalitet, og du må ta større hensyn til personlig sikkerhet. Dersom jeg hadde vært mann ville jeg kanskje tatt større sjanser og våget å forfølge historier jeg ikke hadde mot til å forfølge nå, sier Nome.
Likevel finnes det klare fordeler ved å være kvinne i en slik situasjon, mener hun. En kvinne oppfattes som mindre truende, det er mindre sannsynlig at hun mistenkes for å være politi eller etterretningsagent, og ikke minst: hun kan få verdifull tilgang til kvinnefellesskap der mannlige reportere bryskt blir utestengt.
- Jeg ble sett på som veldig rar fordi jeg reiste alene. Men jeg opplevde aldri at de jeg intervjuet ikke respekterte meg fordi jeg er kvinne. De behandlet meg vel omtrent slik de ville behandlet en mann, sier Nome.
Selv om hun alltid vurderte sikkerheten nøye, hendte det også at hun havnet i situasjoner hun ikke likte. Et eksempel er da hun i den tyrkiske byen Van ble kjent med en iransk flyktning, som inviterte henne med hjem for å møte en annen flyktning. Nome ble med, men under sterk tvil.
- Jeg hadde ikke kjent denne mannen lenge, og visste ikke hundre prosent hva som ventet meg. Alt gikk bra, men jeg ser i ettertid at dette var en situasjon der det kunne gått galt. Likevel føler jeg ikke at jeg har gjort noe veldig risikabelt, sier hun.

Vanskeligere med barn
Reisen hun foretok til den tyrkiske smuglerlandsbyen Belengaz ved grensen til Iran, var hun riktignok skeptisk til. Belengaz er en smuglerlandsby i ordets rette forstand – her har de fleste innbyggerne smugling av varer og mennesker som hovedinntekt. Nome fikk bo hos en smuglerfamilie i tre dager, og opplevde smuglerlivet på nært hold. Hvordan varer og mennesker smugles over grensa med hest, og fraktes videre med lastebil. Hvordan flyktningene stues bort i trekkfulle fjøs eller bekmørke fjellhuler. Og hvordan soldater på jakt etter flyktninger og menneskesmuglere i et kritisk øyeblikk ser en annen vei, dersom smuglerne bare har penger nok.
- Jeg ville faktisk vært mer skeptisk til å reise til Belengaz dersom jeg var mann, fordi jeg lett kunne blitt mistenkt for å jobbe for politiet. Det er nok lettere for smuglerne å få tillit til en kvinne, tror hun.
Enda mer skeptisk ville hun vært dersom hun hadde hatt mann og barn som ventet på henne hjemme, tror Nome.
- Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre denne reisen dersom jeg hadde hatt barn. Jeg ville nok reist likevel, men på en helt annen måte. Jeg ville vært mye mer nøye med å vurdere en eventuell risiko i enhver situasjon, og tatt personlig sikkerhet enda mer alvorlig, sier hun.

Reisen langs smuglerruta foretok hun våren 2004. Etter å ha jobbet som saksbehandler for asylsøknader i UDI, ønsket hun å treffe asylsøkerne mens de fortsatt var i transit, for om mulig å komme nærmere den egentlige historien om hvorfor de er villige til å risikere alt for å komme til Europa.
- Denne reisen var enormt energikrevende. Både fordi jeg måtte være på vakt hele tiden og fordi jeg stadig møtte nye skjebner. I tillegg ble jeg uavbrutt konfrontert med at jeg er utrolig privilegert, bare fordi jeg var så heldig å bli født i Norge, sier Nome.
Hun ble ofte bedt om å hjelpe de hun møtte ved å skrive en visuminvitasjon eller hjelpe dem med penger til falske pass. Flyktningenes skjebner gjorde det av og til vanskelig å si nei.
- Jeg var flere ganger fristet til å hjelpe, men da ville jeg jo blitt en slags agent selv. Det føltes ikke riktig, min rolle er å formidle det jeg har forsket på. Det jeg ønsker er å bidra til å nyansere debatten, sier hun.

Personlig rapportering
Kvinnelige reportere kommer i mange slags former i våre dager. Journalist og forfatter Torunn Borge viser med antologien "Yrke, Reporter" fra 1999, som inneholder en samling reportasjer skrevet av kvinnelige reportere på 1900-tallet, at dagens kvinnelige journalister rapporterer seg inn i en tradisjon der mennesker vies større plass enn statistikken. Krigens konsekvenser er ikke lenger upersonlige dødstall, men personlige tragedier som rammer mennesker som oss selv. Gjennom den personlige rapporteringen tvinges vi til å ta et standpunkt. Nettopp derfor vegret amerikanerne seg for å vise bilder av enkeltmennesker under Irak-krigen. De vet at dersom krigen blir personlig, blir også flere imot den.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at en kvinne velger et så tøft yrke. Og de kvinnelige reporterne velger ikke bare avis eller tv som sitt medium. De skriver bøker, holder foredrag, kaster seg inn i den offentlige debatten. Tidlige reportere som Wera Sæther, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide og Siri Lill Mannes ryddet veien videre ut av ingenmannsland etter at foregangskvinner som Martha Gellhorn og Lise Lindbæk hadde hevdet sin plass i skyttergravene. Nå er det fritt fram. Selv om gubbeveldet av og til reiser bust og forsøker å danne nye barrikader, blir det stadig tydeligere at kvinnene har kuppet krigen.

Men på ett praktisk punkt er det fortsatt mennene som sitter med makten: Det er dårlig med dametoaletter i kampsonene. Som BBC’s stjernereporter Kate Adie sa det: "Når du er i krigen med 2000 menn i ørkenen i Saudi-Arabia, der det er helt flatt – ingen sanddyner, ingen trær eller busker – ja, da har du et par praktiske problemer."

1 kommentar:

Anonym sa...

hahaha
jeg likte slutten veldig godt :)
og jeg likte hele innlegget!
det var en skikkelig Feminist blogg endelig. over alt jeg leser er det så mye mannehat.
du skrev det på en slik måte at det var inspirerende og kjekt å lese.
- Peter