fredag, september 16, 2005

India for nybegynnere

Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.

Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.

Indias mest moderne by
Chandigarh ligger nord i India, i delstaten Punjab. Byen ble Punjabs hovedstad etter at Lahore havnet på den pakistanske siden av grensa etter delingen i 1947. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister etter at landet ble selvstendig, la hele sin framtidsdrøm i Chandigarh. Det gamle India var forbi, Chandigarh skulle vise vei inn i moderniteten. Nehru kontaktet den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, og overlot byplanleggingen fullstendig til ham. Resultatet er en rendyrket funksjonalisme de færreste byer i verden kan måle seg med.
Le Corbusier ankom Chandigarh i 1950, som da var lite annet enn et flatt jorde og noen spredte landsbyer ved foten av Himalayafjellene. 17 landsbyer måtte vike for Nehru og Le Corbusiers planer. Med hjelp av både engelske, franske og indiske arkitekter og byplanleggere, tok byen sakte form.
Chandigarh har ikke tradisjonelle bydeler – Le Corbusier delte i stedet byen inn i 49 sektorer. Sektorene har ikke navn, men er nummerert fra 1 til 50 – med et overtroisk unntak for sektor 13. Enkelte sektorer er rene boligsektorer, andre inneholder kontorer, offisielle bygninger eller butikker. Hver boligsektor er i teorien selvhjulpen, med et marked og en rekke småbutikker i sentrum.
The City Beautiful
Sektor 1 er byens hjerne, og det er først og fremst her Le Corbusiers arkitektur virkelig får briljere. Her ligger alle de offentlige administrasjonsbygningene, biblioteket og høyesterett ved en stor, konstruert innsjø som er et populært utfluktsmål for Chandigarhs befolkning. Ved innsjøen kan du leie padlebåt eller ha piknik, med Le Corbusiers kompromissløse funksjonalisme som bakteppe. Som en slags vakt over det hele troner Le Corbusiers monument av en åpen hånd – med tiden et velbrukt og populært symbol for byen som liker å kalle seg "The City Beautiful".
Sektor 17 er byens hjerte – shoppingdistriktet. Hele sektoren er, som en heldig følge av Le Corbusiers framsyn, bilfri. Her finner du alt fra knøttsmå skomakersjapper til enorme klesbutikker med dundrende popmusikk. Indiske gatekjøkken og moderne kaffebarer ligger vegg i vegg, og du kan velge mellom alt fra skreddersydde silkesarier til masseproduserte olabukser. I tillegg finnes en gigantisk labyrint av et marked, med ørsmå boder tett i tett. Her er mange muligheter for å gjøre et kupp, og minst like mange muligheter for å gå seg bort.
Vi stanser foran en skobutikk, ikke stort mer enn et hull i veggen. Utenfor, på en trekasse, sitter skomakeren selv. 100 rupies - 16 kroner - vil det koste å få reparert sandalene mine, som har gått opp i sømmen. For en inder ville prisen kanskje vært halvparten. Skomakeren smiler bredt når jeg gir ham skoene, jeg smiler tilbake. Begge enige om at jeg nettopp er blitt lurt.
En time senere er sandalene ferdige. Skomakeren viser stolt hva han har gjort, og lar meg samtidig forstå at han ikke er særlig imponert over sandalenes kvalitet. Hvor mye kostet de? Jeg omsetter 500 norske kroner til indiske rupies.
Skomakeren blir først stum. Så begynner han å le. Han slår seg på låret og vrir seg i latterkrampe, til han til slutt ramler av den lille trekassen han sitter på. Det er visst ikke bare i utlandet vi nordmenn blir lurt.
Den beste måten å komme seg rundt i Chandigarh på er med auto-rickshaw, eller three-wheelers, som de også kalles. Det er små mopedbiler med plass til opptil fire personer. De bråker infernalsk, men får deg dit du skal.
Sykkel-rickshawer er mer stillegående. Vi spør om prisen for å bli fraktet den drøye kilometeren til Chandigarhs mest imponerende severdighet, Rock Garden.
– 20 rupies, svarer en hengslete mann som står og lener seg på
sykkelstyret.
Tre kroner kan vi klare. Vi klyver opp, og vår sjåfør spenner hele sin tynne, senete kropp for å få sykkelen i gang. Ikke før har vi fått opp farten, så må vi stoppe for rødt lys. Igjen må vår sjåfør bruke all sin spede tyngde for å få sykkelhjulene til å trille. Jeg kveler impulsen til å hoppe av og hjelpe ham. Han har tross alt yrkesstolthet.
Skulpturparken Rock Garden er den tidligere transportarbeideren Nek Chands mesterverk. Porselensavfall og resirkulert søppel er blitt til vakre og fantasifulle skulpturer, murer og ganger i parken, som strekker seg over seks mål. Inntrykket er overveldende, og egnet til å fryde både barn og voksne i flere timer. I tillegg gir den frodige vegetasjonen kjærkommen skygge i de varmeste formiddagstimene. Samt ly til byens forelskede par, som ofte søker hit for å kunne dyrke sin kjærlighet i fred. Skjønt på en mer uskyldig måte enn vi er vant til i Norge – å holde hender er vågalt nok, selv i det moderne Chandigarh.
Trafikk for viderekomne
Morgenen etter står vi grytidlig opp. Planen er kjøre de 22 milene nordover til Amritsar for å besøke sikhenes største helligdom, Det gylne tempel. Det er bygget i marmor og gull og er omgitt av et stort basseng med hellig vann. Tempelet tar imot og serverer mat til besøkende fra alle religioner og kaster, og tilbyr også overnatting til dem som trenger det.
Vi har leid bil med sjåfør – et must om du vil komme deg helskinnet gjennom en dag på indiske veier. Trafikken i India krever nemlig urokkelig psyke og millimeterpresisjon. For 200 kroner dagen kjører Avtar Singh oss hvor vi vil, når vi vil. Men i dag virker han ikke særlig ivrig på å komme av gårde. Han ser snarere bekymret ut.
– Jeg tror ikke det er trygt å dra til Det gylne tempel i dag. Det er over 100.000 mennesker der, som hjelper til å tømme bassenget for å rense det hellige vannet. Jeg hørte på radioen
at en mann var blitt trampet ned. Dessuten er det trafikkaos i Amritsar, vi må nok parkere mange kilometer fra tempelet, sier han.
Vi tar en kjapp rådslagning. I vårt reisefølge på seks sliter fem allerede med mageproblemer, en nesten uunngåelig konsekvens av et besøk i India. Værmeldingen spår opp mot 40 grader og stekende sol. Og når sjåføren er bekymret, da er det grunn til å lytte.
Skuffet innser vi at vi får klare oss uten å se Det gylne tempel. I stedet gir vi oss i kast med trafikken i en helt annen retning: Ut til den indiske landsbygda.
Motorveien Grand Trunk Road er Indias trafikale stolthet og Nord-Indias livslinje. Veien strekker seg fra Calcutta i øst til Khyberpasset i vest, og tar med seg seks indiske delstater på veien. Deretter suser den videre gjennom Pakistan, via hovedstaden Lahore, og stopper ikke før den når Kabul i Afghanistan.
Indiske trafikkregler påbyr å tute før man passerer noen. Her på Grand Trunk Road innebærer det en kontinuerlig tutesymfoni fra alle kanter. Støyen er overveldende, uten at det ser ut til å plage noen. Heller ikke de som bor og lever ved veien: teselgerne, sukkerrørpresserne, dhaba-eierne (dhaba er Indias variant av veikroene), slangetemmerne, bilmekanikerne, sykkelreparatørene og veiarbeiderne.
Heller ikke kuene lar seg affisere av støyinfernoet, men fortsetter ufortrødent å gomle seg gjennom tilværelsen i veikanten, i midtrabatten eller midt i veien.
Bilene svinger unna så godt de kan. Kuene er hellige, og det kan bety ulykke å kjøre på dem. Man kan bli lynsjet for å drepe ei ku, er vi blitt fortalt.
– Nei da, blåser Avtar. – Det har jeg aldri hørt om. Vi forsøker bare ikke å kjøre på dem. Det er jo ikke noe hyggelig å drepe et dyr. Dessuten kan det bli skader på bilen.
Størrelsen teller
Da Grand Trunk Road ble anlagt på 1600-tallet, ble det plantet trær på begge sider for å gi skygge til de reisende. Trærne er der ennå. Det samme er de reisende. Fotgjengerne er henvist til den ytterste plassen i veikanten, innhyllet i støv og eksos. Tett inntil presser syklistene seg forbi. De syklende må i sin tur se opp for okse- og eselkjerrene, samt en og annen kamel. Kjerrene viker for mopedene, som gjerne transporterer en hel familie klemt sammen på setet. Mopedene må passe seg for ungguttene med matchende skjorte og turban på raske motorsykler, motorsyklene viker for personbilene, personbilene viker for varebilene, varebilene viker for bussene, og absolutt alle viker for de store Tata-lastebilene. Her er det utvilsomt størrelsen det kommer an på.
Avtar svinger oss inn på en liten sidevei, og etter noen kilometer er vi framme i landsbyen Narike. Den lille landsbyen er en stille flekk midt ute i åkrene, bare få minutter unna det evige brølet fra Grand Trunk Road. Vi humper oss gjennom rødbrune jordgater der det på ingen måte er åpenbart at det er vi, og ikke vannbøflene, som har forkjørsrett.
I Narike er det lite som minner om Chandigarh. Murhusene er små og lave, og kjøkkenet befinner seg gjerne i et eget, lite hus på gårdsplassen. Her stekes roti – et slags ugjæret nan-brød av sammalt mel, moste poteter og friske urter - over åpen flamme. Brødet spises til frokost med kefir og grønnsakschutney, og som tilbehør til dagens øvrige måltider.
Brødet er en befrielse for hardt prøvede, norske turistmager. Smaken er nøytral, på tross av at det stekt over tørket kumøkk.
Det er nemlig gårdsplassens skranglete ku og bredsnutede vannbøfler som sørger for brensel til kjøkkenet. Kuruker blandes med halm og strå og legges til tørk overalt i sola. I pyramider, sirkler eller tårn, langs blomsterbedene, på steinhellene, eller langs gjerdet. Når de brennes, gir de fra seg nokså mye røyk. Og lukt. Før vi dro, ble vi fortalt at India lukter krydder. Men det er bokstavelig talt bullshit. Vårt India er fylt av den søtlige duftblandingen røyk, mat og kumøkk.
Omvisning på oksekjerre
Straks Avtar har parkert bilen, strømmer en flokk barn til. Noen vil prate, de modigste vil håndhilse, men de fleste er fornøyd med bare å stirre. En eldre mann kommer ruslende med oksekjerra si og tilbyr oss omvisning gjennom landsbyen. Med sjåfør Avtar som tolk takker vi høflig ja og hopper opp på den støvete kjerra. Det vekker oppsikt.
Med store øyne stirrer barna vantro på dette usannsynlige følget: Seks vinterbleke europeere sittende bakpå en okseskjerre – i deres landsby!
– Det har nok ikke vært turister her før. Hvite mennesker er noe de bare ser på tv, og da kjører de Mercedes, forklarer Avtar humrende.
Den trofaste oksen lunter gjennom jordgatene, ganske uoppmerksom på alt styret den fremmede lasten hans forårsaker. Snart er det ikke bare barn som småløper etter oss. Voksne, gamle, unge – hele landsbyen har visst fått høre om dette merkelige opptoget som er på vei gjennom gatene, og overalt kommer folk ut av husene sine for å se. De lager en hale etter oss, peker og ler, og det aner oss at turens formål ikke bare var å vise fram landsbyen. Vi er en like stor attraksjon.
Punjab er Indias mest velstående delstat, og forsyner landet med 70 prosent av dets jordbruksprodukter. Innbyggerne er stort sett sikher, men det finnes også noen byer der muslimene er i flertall. Før delingen i 1947 levde sikher og muslimer side om side i Narike, slik de gjorde i alle landsbyer i Punjab. Men da den islamske staten Pakistan ble et faktum, begynte volden – og flukten over den nye landegrensa. Muslimer flyktet inn i Pakistan, sikher flyktet til India. På veien ble folk fra begge religioner drept i titusentall. I Narike bor det nå bare sikher.
- 13 oksekjerrer fulle av lik, bare her i landsbyen, sukker vår selvoppnevnte guide med oksekjerra og ser ned i bakken. Denne delen av historien er det ingen som er stolte av.
Etter turen blir vi invitert inn til en av landsbyens familier. Vi vises inn i soverommet, som også fungerer som stue. Utenfor døra trykker et tjuetalls barn og voksne – vår standhaftige hale gjennom hele besøket i Narike – seg sammen for å se hva som nå vil skje. Og så sitter vi der, lettere brydd, på den nyoppredde dobbeltsengen, med en cola i hånden og liten mulighet til å kommunisere. For selv om det ikke er mer enn 50 år siden India var britisk, er engelsk et språk de færreste behersker.
Senere får vi vite at mannen i huset er lokalpolitiker, og at vårt besøk ga verten høyere status i den pågående valgkampen. Utenlandske venner er viktig i et India på full fart framover.
Et glimt av Bollywood
Vel tilbake i Chandigarh blir vi møtt av en helt annen, men like indisk virkelighet: Bollywood. Tre av den indiske filmindustriens største stjerner har tatt inn på vårt hotell, og selv om vi ser lite til stjernene, merker vi mye til oppstyret: Horder av skrikende fans utenfor hovedinngangen, bevæpnede vakter i hotellkorridorene, og en stengt hotellbar samme kveld. Der inne sitter nemlig de to filmskjønnhetene Preity Zinta og Rani Mukherjee sammen med førsteelskeren Shahruk Khan, og vanlige dødelige får ikke under noen omstendigheter slippe inn. Med mindre man er europeer, da. Og utgir seg for å være stjernereporter fra "Europas største kvinnemagasin". Da får vi aller nådigst slippe inn, i fall stjernene skulle være interessert i å vise Europa sin stråleglans. Det er de ikke. Men vi får i hvert fall en drink.
Dagen etter vinker vi farvel til Chandigarh og Bollywoodstjernene, og setter kursen sørover mot en annet og langt mer velkjent by: New Dehli. Derfra skal vi fortsette videre til Le Corbusier og Chandigarhs rake motsetning: Taj Mahal.
Et sted midt mellom Chandigarh og New Dehli kjører vi opp bak et gigantisk flyttelass. Bakerst på lasteplanet står en sofa, et kjøleskap og en fryser stablet oppå hverandre. Lasset vipper faretruende. I et hulrom midt mellom alle møblene, sitter en mann på huk.
– Det må da være farlig å sitte der?
Avtar trekker på skuldrene.
– Han passer på møblene. Det er jobben hans.
– Men det måtte da ha vært bedre å bruke en madrass eller noe
til å holde tingene på plass?
– Kanskje. Men mannen var sikkert billigere.
Levestandarden i India er på vei oppover. Middelklassen vokser, og regjeringen har nylig sagt nei takk til videre økonomisk bistand fra industrilandene. Men i et land der folketallet for lengst har passert en milliard, er arbeidskraft ikke akkurat mangelvare. Og en mann er fortsatt billigere enn en madrass.

1 kommentar:

Svarte Katta sa...

Morsom kommentar fra India. Jeg sitter og skal skrive en artikkel selv, men dårlig mage og mange inntrykk fra Chandigarh og det gyldne tempelet i Amritsar. Hadde omtrent de samme erfaringene som deg, selv om det jo er noen år siden du skrev saken/kommentaren din. Antar ikke så veldig mye endrer seg ;-)