Med et slag

I fjor sommer forsvant alt Ane Håbjørg definerte som seg selv. Tilbake står en 44 år gammel slagrammet kvinne, som sakte prøver å finne tilbake til den hun var.

Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:

Det er duskregn i lufta når vi svinger inn på tunet til en liten husmannsplass i Son. Tidligere bodde en eldre mann her, Petter het han, han bodde her året rundt med utedo og trekkfulle vinduer og stortrivdes inntil den dagen han døde. Nå har den rødmalte stua fått nytt kjøkken og nytt liv som hytta til Ane Håbjørg, ektemannen Carl Størmer og de to jentene deres, Hannah og Sidsel. Her tilbringer de vinterferier og påskeferier og sommerferier og høstferier, samt denne onsdags ettermiddagen, som vi i vår naive framtidstro har planlagt å fylle med sol og sommerlig vær. I stedet henger skyene lavt over tretoppene. Dagene blir neimen ikke alltid slik man hadde tenkt.

Ane strever den lange kroppen sin ut av bilen. Står et øyeblikk og svaier, setter sjøbein i det våte gresset og tar seg tid til å kommentere at rhododendronen er på sitt aller fineste, før hun konsentrert flytter den ene foten foran den andre. Ikke falle nå. Ane skjener litt til venstre, rhododendronbusken er plutselig mye nærmere, men hun henter seg inn og står støtt, armene litt ut fra kroppen, som en linedanser. Hun puster tungt, retter på brillene, holder seg fast med tærne inni de nye joggeskoene, står. Det er slitsomt å ha fått slag, jævlig slitsomt, sier Ane. Fy faen så jævlig slitsomt det er.

Ane Håbjørg bannet som en bryggesjauer før hun fikk hjerneslag, og ser ingen grunn til å slutte nå. Vi går sammen bort til trappa, Ane vingler, musklene vil ikke føye seg, balansen er på bærtur, men Ane nekter å gi opp, kroppen skal lystre, hun skal bort til den trappa, opp de trinnene, låse opp døra, slik hun har gjort minst tusen ganger før. Men før er en tid da alt var så lett. Å låse opp en dør, å gå opp en trapp krevde null innsats, null konsentrasjon. I dag balanserer Ane på slakk line for hvert eneste skritt hun tar.

Rammer hele familien.

23. juni 2009 fikk 43 år gamle Ane Håbjørg en hjerneblødning som lammet den høyre siden av ansiktet og den venstre siden av kroppen. De neste seks månedene tilbrakte hun først på sykehus, så på rehabiliteringssenter. Det ble lille julaften før hun endelig kunne komme hjem for godt.

I mellomtiden måtte Carl lære seg å lage middag. Han måtte begynne å vaske klær. Han måtte handle, støvsuge, holde orden på bursdager, følge opp døtrene på skolen, smøre matpakker om morgenen og vite hvor gymtøyet var blitt av. Han måtte trøste to redde jenter som plutselig hadde mistet supermoren sin og alt de trodde var sant. Han måtte trøste Ane, som kanskje hadde mistet store deler av framtiden sin og alt hun trodde hun skulle gjøre. Han måtte trøste seg selv, som hadde mistet den energiske, aktive, effektive kona si og alle planene de hadde lagt sammen.

- Et slag rammer ikke bare den personen som får det. Det rammer hele familien, konstaterer Ane.

Det siste året har Ane ikke vært på foreldremøte, ikke vært på konferansetime, ikke engasjert seg i noen av de tingene hun engasjerte seg i før. Ikke engang Sidsels utfordringer som sterkt synshemmet har Ane klart å ta del i. Det siste året har bare handlet om slag.

- Jeg tror nok Sidsel opplever at hun på et eller annet vis er blitt sveket. Det er jo ikke noe man ønsker seg, man vil jo være tilstede for barna sine uansett hva som skjer, men der strekker jeg ikke til lenger. Jeg klarer ikke være den moren jeg var for dem før.

Ane merker at jentene har slitt med mange motstridende følelser etter at hun ble syk. På den ene siden ser de at hun har det vondt og vil gjøre alt de kan for å hjelpe henne, på den andre siden er de sinte fordi hun ikke lenger kan hjelpe dem.

- Kan de være sinte på meg fordi jeg har fått slag? Ja, jeg har jo sviktet dem. Samtidig har jeg aldri bedt om å få slag. Og det vet de. Slag er ikke noe man velger. Plutselig er man bare der.

En annen Ane.

Hvor lenge varer et slag? Det er et spørsmål det ikke finnes noe svar på, uansett hvor man skulle finne på å lete. Ane vet bare hvor lenge det har vart. Og at det å skulle se sin egen fremgang er omtrent som å prøve å se gress gro. Slag er en langdistanse-sykdom, der fremskrittene ikke kommer dag for dag, men år for år.

- Da jeg ble syk, tenkte jeg at jeg skulle være syk et par uker. Kanskje tre. Mer hadde jeg ikke tid til. Så flyttet jeg friskhetsperspektivet til oktober. Så til jul. Så til mars. Så til sommeren, denne sommeren. Ett år etter slaget måtte jeg jo være meg selv igjen. Men jeg er ikke det. Ikke i det hele tatt.

Hvem er Ane, nå som hun ikke er seg selv? Hun vet ikke helt. Carl vet heller ikke. Hun er fortsatt Ane, men en helt annen Ane enn den som var her i fjor. Er denne Ane, den slagrammede Ane som slurrer litt når hun snakker og har skrubbsår over hele kroppen etter alle de gangen hun har falt, er det den hun skal være resten av livet? Hvem er Ane, når hun ikke kan gjøre en eneste av de tingene hun alltid har gjort før?

Ane kan ikke løpe, hun har problemer med å lese, hun har vanskelig for å skrive, hun kan ikke gjøre husarbeid, hun kan ikke lage mat uten å søle. Hun kan absolutt ikke multitaske. Men hun kan gå. Litt vinglete, riktignok, men hun kan gå. Hun kan snakke. Hun kan tenke. Hun kan le. Riktignok vil bare halvparten av ansiktet hennes smile, men latteren går det ikke an å dele i to.

- Jeg tror man er nødt til å bevare et visst humør, det er essensielt for å bli frisk. Hvis jeg skulle vært trist i tillegg til alt det andre, da ville det ikke gått. Da ville det ikke vært til å holde ut. Mange slagpasienter mister selvtilliten helt, men for meg har det nesten vært motsatt. Jeg er bare fokusert på å komme videre.

Takknemlig? Ikke faen.

Ane har hatt mange dager da gråten har sittet løst. Da hun kom hjem fra rehab gråt hun tre dager i strekk, livet var blitt så ustyrtelig trist. Det har vært tider da Ane har hatt lyst til å banne så høyt hun bare kan. Som da en sykepleier kom bort til henne noen uker etter slaget og sa at hun hadde jobbet med mange slagpasienter, og alle hadde én ting felles: de ville ikke vært slaget sitt foruten. Ane hadde lyst til å rope FUCK YOU! så det runget i sykehusveggene. Ikke faen om hun skulle sitte der og være takknemlig for å ha fått slag. Eller da hun veltet ut av bussen sammen med de andre deltakerne i Ridderrennet i april, den ene mer funksjonshemmet enn den andre, og det eneste hun klarte å tenke var at fy faen, her vil jeg ikke være. Jeg vil ikke være en av dem.

Men så kom hun seg gjennom det, både de første fortvilte ukene som slagpasient, og de fem lange kilometerne i Ridderrennets skiløype. Og det hun sitter igjen med, er faktisk en slags takknemlighet. Om ikke annet, så i hvert fall for at hun ikke er enda hardere rammet.

- Gjennom en krise som det å få slag tvinges du, enten du vil eller ikke, til å tenke gjennom en del aspekter av livet ditt som du ikke ville tenkt gjennom hvis alt hadde gått som planlagt. Det er et potensial for vekst i en sånn situasjon. Men folk vokser på veldig forskjellig vis. Og det er ikke nødvendigvis slik at et ekteskap som ville tålt en vanlig belastning også tåler et slag.

Langt fram.

Ane og Carl har vært ute en vinternatt før. Dette slaget er ikke den første krisen de har taklet sammen, men den tredje. Både Hannah og Sidsel ble født prematurt, begge var nær ved å dø ved fødselen. Men jentene klarte seg, Ane og Carl klarte seg, og de kom ut på den andre siden med en forståelse av at livet er skjørt, ta vare på øyeblikket, om et sekund kan alt sammen snu.

- Det har vært en styrke nå, vi vet hvor den andre står. Og vi har alltid vært veldig åpne med hverandre, vi har ingen hemmeligheter. Det er ikke alt som er like behagelig å snakke om, det er klart. Når du ikke er like sterk som du pleier å være, er det lett å tvile på om du er nok. Men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av ikke å være åpen om den tvilen.

Ane kikker ut av stuevinduet, regnet er i ferd med å lette, det lysner der ute over grantrærne. For et år siden ville Ane nå vært i fullt sprang nedover mot sjøen, gjennom myggsvermene i den fuktige skogen, ned den bratte skrenten, forbi den gamle, mosegrodde steinmuren og til slutt over svabergene helt til de stopper og sjøen ligger blank og fin og blunker til enhver som måtte ha tid til å se.

I år blir det ikke noe løping. Kanskje klarer hun å gå, det er det som er målet: å gå alene, uten støtte, de ti minuttene det tar å komme ned til sjøen. Det er fortsatt et stykke fram. I dag går vi sammen, arm i arm, og når vi til slutt er nede, bryter sola gjennom skyene og lokker Ane til et lite, forsiktig bad. Hun krabber over svabergene på alle fire, stoler ikke på verken muskler, balanse eller syn, klorer seg fast med hender og føtter, før hun endelig står støtt, en liten stund i hvert fall, i det kjølige vannet.

- Det er det som er fordelen med å ha slag, ler Ane. – Jeg kjenner ikke lenger hvor kaldt det er.

Hva er kjærlighet?

Oppe ved hytta har Carl og jentene svingt bilen inn på tunet mens vi var nede og badet. Sidsel kommer oss flagrende i møte, Hannah hilser høflig inne i stua. Carl er allerede i full sving på kjøkkenet. Det står pastagryte på menyen i dag, han hakker løk og grønnsaker, smaker på sausen, konfererer med kokeboka for å være sikker på at alt blir rett. Han er blitt god på middager det siste året. Han er ikke like rask og effektiv ved grytene som det Ane var, men det er jo ikke Ane heller.

- Jeg har på en måte mistet den kona jeg hadde, sier Carl.

- Nå er det jeg som gjør alt det praktiske, det er i mye større grad jeg som setter premissene. Hva vi skal spise til middag, hva vi skal gjøre i ferien, når vi skal gjøre hva. Hvordan vi prioriterer. Sånn sett er det en endring i maktbalansen, rollene Ane og jeg hadde er endret. Tidligere hadde vi et likeverdig forhold, mens nå er hun i mye større grad prisgitt meg. Det har vært en veldig uvant situasjon for oss begge.

Han har fått spørsmål om når han skal skille seg fra Ane. Om kjærligheten virkelig kan holde gjennom et slag. Om det ikke er helt andre premisser for ekteskapet nå, enn de han i sin tid gikk med på.

- Det reiser jo en del grunnleggende spørsmål, blant annet hva kjærlighet her. Hvis den du elsker plutselig ikke kan gjøre noe av det hun gjorde før, er hun fortsatt den samme? Er kjærligheten fortsatt den samme? Jeg prøver å se forbi sykdommen og virkelig se Ane, men det er ikke alltid like lett. Når vi har dårlig tid om morgenen og hun soser og roter og glemmer - man er jo ikke supermann heller.

Carl kunne sikkert tenkt at dette orker jeg ikke, dette takler jeg ikke, jeg vil ut. Han ser det, at det fort kunne blitt sånn. Men den døra har han lukket. Premissene for ekteskapet var klare: i gode og dårlige dager. Man må bare ikke glemme at de dårlige faktisk kan komme.

- Livet gir oss forskjellige utfordringer, og man kan velge om man vil ta dem eller ikke. Det er dette som er oppgaven nå, mer meningsfylt enn dette blir det ikke. Vi er en familie, og det kommer vi til å fortsette å være. Så får det bli som det blir.

Pastagryta er klar. Carl har smakt på sausen en siste gang, Ane har møysommelig dekket bordet, jentene kommer sigende, det blir rolig i den gamle stua til Petter. Ute har skyene fordrevet det lille gløttet av sol, denne gangen er det ikke yr de sender oss, men silregn. Det trommer på taket og plasker mot rutene, på tunet henger rhododendronen med blomstene, tung og våt. Denne sommeren er ikke blitt helt som de hadde tenkt. På den annen side: når har en sommer noen gang blitt det?