Historier om hodeplagg

2011 kan bli året da diskusjonene om kvinner, hijab og islam rykker ut av grumsete nettdebatter og inn i seriøse bøker.
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.

For noen år tilbake stilte en ung (og litt irritert)somalisk-norsk kvinne meg følgende spørsmål: Hvis en kvinne tar utdannelse, får seg en jobb, bidrar positivt i samfunnet og tar vare på familien og vennene sine – spiller det da noen rolle hva hun har på hodet? Selv hadde hun aldri brukt hijab, og hadde ingen ønsker om å begynne med det heller. Unntatt de gangene noen begynte å snakke om forbud. Da fikk hun lyst til å låne seg en hijab i ren trass. Tvang er tvang, påpekte hun. Uavhengig av om et plagg tvinges på, eller tvinges av. Handlingen er den samme, det er bare argumentasjonen som er forskjellig.

To dokumentarbøker som utgis denne våren har som mål å vise nettopp dette: Hva norske, muslimske kvinner selv tenker om religion, samfunn, integrering, tilhørighet, identitet – og hodeplagg. Hijabhistorier, som i løpet av våren lanseres på Cappelen Damm forlag, inneholder personlige fortellinger fra 13 muslimske, kvinnelige bidragsytere om deres forhold til bruk av hijab. Høyre-politiker Afshan Rafiq og tidligere leder for Somalisk studentforening Ihlam Hassan er blant dem som har skrevet om det mye diskuterte hodeplagget. Noen er for, noen er imot, noen har valgt å ta hijaben på, ande har valgt å ta den av. Forlaget gikk selv ut og søkte etter bidragsytere da prosjektet ble igangsatt for snart to år siden, og ifølge redaktør Ingebrigt Waage Hetland var det ikke vanskelig å få de muslimske jentene i tale. Forlaget fikk inn mange bidrag, og har nå valgt ut 13 tekster de mener viser mangfoldet i norske, muslimske kvinners holdning til hijab. Så kan man håpe på at boka klarer å løfte hijabdebatten opp på et nytt og høyere nivå, uten grums og forhåndsprogrammerte meninger.

Aschehoug forlag har lenge ønsket å gi ut en muslimsk versjon av antologien Råtekst, som kom ut i 1999. I den skrev 19 norske kvinner nært og personlig om feminisme og hvordan de opplevde det å være kvinne i Norge i dag. Journalist og forfatter Nazneen Khan-Østrem var en av bidragsyterne, og skrev om identitetsproblemene som ligger i det å være ung, norsk muslimsk kvinne. Nå har hun, sammen med journalist og forfatter Mahmona Khan, redigert en muslimsk råtekst-antologi, som etter planen skal gis ut på Aschehoug i slutten av mai. Nærmere 20 muslimske kvinner mellom 18 og 40 år ble invitert til å skrive om sine erfaringer og sitt liv her i Norge, og de personlige tekstene byr på et vidt spekter av meninger, holdninger og opplevelser av det å være muslimsk kvinne i Norge i dag. Antologi-redaktørene har gjort et poeng ut av å finne nye, ukjente stemmer til utgivelsen. Muslimske kvinner som tidligere har markert seg i samfunnsdebatten, har måttet vike plassen for kvinner som ikke tidligere har kommet til orde. Blant bidragsyterne finnes både skoleungdom og karrierekvinner, noen er sekulære og noen er dypt religiøse. Forlagets mål og uttalte prosjekt er både å skape debatt på de muslimske kvinnenes egne premisser, og å vise mangfoldet i hva det vil si å være muslimsk kvinne i dagens Norge.

Begge disse bøkene ønskes herved hjertelig velkommen i den norske offentligheten. Altfor lenge har muslimske kvinner i Norge blitt diskutert og debattert av utenforstående, som om de var en homogen kvinnegruppe trykket ned under et truende hodeplagg. Samfunnsdebattanter, politikere, religiøse ledere, forståsegpåere, synsere og ikke minst de anonyme nettdebattantene har alle sin agenda – det kan bli interessant å se hvilke agendaer de muslimske kvinnene selv ønsker å bringe til torgs. Trolig er de omtrent like mange - og like forskjellige - som de to bøkenes bidragsytere. Sannsynligvis ligner norske, muslimske kvinner på norske kvinner flest – i den forstand at vi alle ligner mest på oss selv. Flinke piker, sjenerte jenter, utagerende festløvinner, rebelske opprørersker, ambisiøse karrierekvinner, stressa småbarnsmødre – de kommer nok i muslimsk støpning også. Det finnes et uendelig antall måter å leve livet sitt på, enten du er muslim eller kristen, troende eller ikke-troende, går med hijab eller lue. Kanskje kan vårens to utgivelser fra muslimske kvinner bidra til mer forståelse og mindre fordømmelse, også i det store, norske, grumsete folkedypet.

(Publisert i Ny Tid, januar 2011)