La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.
En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.
Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.
Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.
Genialt, ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar