Moren min fylte nylig 60. Hun trener mer enn meg, reiser mer enn meg, shopper mer enn meg, går lengre skiturer enn meg, og går antakelig oftere på fest enn meg. Mens mitt mest eksotiske reisemål i fjor var en chartertur til Kypros, gikk hun til toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, før hun dro på villdyrsafari i Serengeti.
Moren min er på ingen måte spesiell. Dagens bestemødre er så langt fra den gråhårede kona i gyngestolen som det går an å komme. De er spreke, eventyrlystne, selvrealiseringsorienterte og økonomisk ressurssterke. Golden girls, er de blitt kalt. Superforbrukere. Med barna ute av redet og stålkontroll på helsa, har dagens sekstiåringer ingen planer om å bli gamle. Det var tross alt de som oppfant ungdommen – og de vil være unge til de stuper.
Femtiåringene blir også yngre for hvert år som går. De er på toppen av karrierestigen, bruker helgene på jenteturer til Paris og New York, eller sykler Birken sammen med gutta. Førtiårskrisa er et utdøende fenomen, fortrengt av bleieskift og ammetåke. Å få barn etter fylte 40 er ikke lenger en risikosport, men en rettighet. Når de har barnevakt går førtiåringene på rockekonsert, tar en tur på byen med vennegjengen eller ser den siste actionfilmen på kino. Omtrent slik de gjorde da de var 20.
Tredveårene er åsted for det store spranget ut av studenthybelen og inn i småbarnsfasen. Karriere skal bygges, barnehagebarn skal hentes, skjønnheten skal opprettholdes og det sosiale livet fortsette som før. Mødrene våre gikk på møter i kvinneforeningen, vi reiser på jentetur til Toscana.
Og tjueåringene? De er fortsatt tenåringer. Mange bor hjemme på overtid, mottar pengestøtte og klesvask fra foreldrene, går på byen annenhver kveld, og synes spørsmål om barn og etablering er komplett uforståelig. De er da langt fra voksne?
Mens tidligere generasjoner så på voksenlivet med jobb, barn, enebolig og stasjonsvogn som et ideal, insisterer dagens nordmenn på å fortsette ungdomslivet så lenge vi kan. Vi klamrer oss fast og nekter å bli eldre, uansett hvor mange bursdagsfeiringer vi har hatt. Kvinnelige toppledere klarer seg ikke uten jentegjengen sin, mannlige direktører er bare ”en enkel gutt fra landet.” Har hele samfunnet fått aldersangst?
- Det er en trend at ungdomstiden trekker ut i langdrag, og ingen vil bli gamle. Vi har fått en ungdomsdyrking, blant annet i mediene, og kommersielle krefter spiller med. Markedsføring retter seg i stor grad mot ungdom, sier Nova-forsker Viggo Vestel.
Han mener denne ungdomsdyrkingen har røtter i ungdomsopprørene på 60- og 70-tallet, som la stor vekt på personlig frihet og løsrivelse fra det bestående patriarkalske, tradisjonsbundne samfunnet.
- Vi dyrker personlig frihet og individualitet. Denne friheten passer ikke så godt sammen med det etablerte voksenlivet, som er mer bundet og krever ansvarlighet og hensyn. Vi er enkeltpersoner hele tiden, og velger identitet på en mye friere måte enn vi gjorde tidligere. Det gjelder både unge og eldre, sier han.
Dermed får vi unge voksne som er racere på ny teknologi, men som ikke aner hvordan man setter på en vaskemaskin. Og pensjonister som står på snowboard og drar på venninnetur til Køben.
- Det er en stor frihet i at aldersrollene sprekker opp. Jeg tror det skaper mer kontakt mellom generasjonene, den store generasjonskløften er i ferd med å viskes ut. Det er positivt. Samtidig kan en slik utvikling være negativ dersom den er uttrykk for en utbredt ego-mentalitet. Hvis alt skal handle om hva man selv får ut av noe, kan vi få et samfunn som mangler solidaritet. Da melder det seg fort et savn etter fellesskap, mener Vestel.
Kanskje er det derfor vi er så ivrige etter å være sammen med jentegjengen? Venninneliv erstatter familieliv, og sammen med jentene vi har kjent i årevis, holder vi oss unge. Vi kler oss som før, oppfører oss som før, fester som før. Og når alderen begynner å synes i form av rynker og slappere kropp, stagger vi den med trening, antioksidanter og kanskje en liten skvett Botox. Vi holder oss godt, får barn uten at det synes, og satser hardt på evig ungdom. Vi er jentene som aldri vil bli kvinner.
Omtrent som Lillian Müller. Den tidligere Playboy-modellen sier i en alder av 58 år at hun drømmer om å utdanne seg til lege, gifte seg, og bli mor igjen - samt stille opp naken på forsiden av Playboy. Ikke akkurat standarduttalelser fra en kvinne som nærmer seg pensjonsalderen. Eller er det nettopp det de er?
Da investor Christian Ringnes fylte 50, feiret han det med å invitere til fjortisfest. Barnslig? Nei, det syntes han ikke. Snarere en gjenerobring av en tapt tid, ettersom han var så ukul da han var fjortis på ordentlig. Bedriftsleder Nils Kiær inviterte til pysjamasfest da han selv ble femti – noe min datter for øvrig gjorde da hun ble syv. Petter Stordalens afterski-utdrikningslag i Åre gikk så hardt for seg at den 48-årige vordende brudgommen ble kastet ut fra utestedet – uten at han syntes det var noe særlig å merke seg ved. Det var jo bare et utslag av ungdommelig morskap. Er hele livet blitt en evigvarende fjortisfest?
Sosiolog Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning utga i høst boka ”Motløs ungdom?”, som blant annet ser nærmere på ungdoms politiske engasjement og samfunnsmakt. Hun mener ungdomsrollen har endret seg dramatisk de siste 40 årene – og dermed også andre aldersroller.
- Vi etablerer oss langt senere med jobb og familie, og grensen for når man er voksen er blitt flytende. Ungdomstiden oppfattes ikke lenger bare som en forberedelsesfase til voksenlivet. Ungdom er blitt meningsbærende samfunnsaktører, og ungdomstiden er ikke noe som går over, men noe vi bærer med oss videre i livet.
Derfor fester 60-åringer som gale, derfor står 40-åringer på snowboard og digger hiphop. Det er ikke bare krampetrekninger og angst for å bli gammel, men like mye en videreføring av aktiviteter man aldri så noen grunn til å gi slipp på.
- Idealet er å være ungdom. Media løfter fram det ungdommelige i mote, livsstil og meninger, og slik sett har ungdom fått større makt og innflytelse, også på eldre aldersgrupper. Vi har fått et ungdomssug i samfunnet. Mens 50-tallet handlet om den vakre husmoren, tilhører vår tid ungdommen.
Men hvem er de, egentlig, de vi alle streber etter å være? 11-årige jenter kler seg og ter seg som de 17-årige Disney-stjernene de identifiserer seg med. Er de ungdommer? Tjuefemåringer i baby-dress snylter på foreldrene til de blir kastet ut. Er de også ungdommer? Ungdomstiden begynner tidligere og varer lenger enn noen gang, og virker berusende attraktiv på alle aldersgrupper – med ett, paradoksalt unntak: ungdommen selv. Spør en hvilken som helst kvisete 16-åring. Hun vil fortelle deg at ungdomstiden er et forvirrende helvete hun vil ut av så fort som mulig.
Kanskje George Bernard Shaw hadde rett da han skrev at ungdom er bortkastet på de unge?
En redigert versjon av denne teksten sto på trykk i Kk nr 44 2010.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar