Hverdag, hver dag

Tenk deg følgende scenario:
Det er en helt vanlig dag på jobben. Du og dine kollegaer har møte, dere er delt inn i to arbeidsgrupper som diskuterer løsninger på en gitt problemstilling. Din arbeidsgruppe skal framføre et kort sammendrag av hva dere har kommet fram til for resten av kollegaene. Mens du står der og snakker, ser en av dine mannlige kollegaer sitt snitt til å strekke ut hånden, ta tak i skjørtekanten din, og røsker det ned, slik at skjørtet legger seg i en pen fold rundt anklene dine og du står der, foran alle, i bare undertøyet. Noen av kollegaene dine ser forskrekket ut. Andre brøler av latter. Raskt heiser du skjørtet opp igjen, men verdigheten din blir liggende igjen på gulvet.

Igjen, tenk deg følgende scenario:
Det er lunsjpause på jobben. Du og dine kollegaer sitter og spiser sammen, da fire ansatte i avdelingen over deg kommer bort til bordet ditt. Smilende ber de deg reise deg. Straks du er på beina, tar de tak i deg, legger deg i bakken, og løfter deg: En mann i hver arm, hvert bein. De bærer deg hoiende bortover, mot en søyle plassert midt i rommet. Beina dine spriker, søylen kommer nærmere, overfallsmennene dine roper og ler, går på hver sin side av søylen, du har ett bein på hver side, og det går opp for deg hva som kommer: en dundrende smerte i skrittet. Etterpå dunker de deg kameratslig i skulderen, og gratulerer deg. Du har fått stanga. Det er en hedersgest.

Enda en gang, tenk deg følgende scenario:
Etter et hyggelig møte med hele avdelingen, går du forbi tre av avdelingens ledere på vei ut døra. De snakker høyt og leende sammen, og du hører den ene lederen si om tre av dine kollegaer: ”De er jo helt lost! Følger ikke med på noe, de kan virkelig ikke ha særlig mye mellom ørene.” De to andre lederne knekker sammen i høylytt latter. Ingen andre sier noe.

Disse tre eksemplene er ikke hentet fra norsk arbeidsliv. Til det er de for ekstreme, for krenkende, for uverdige. De involverte ville trolig umiddelbart ha fått sparken. Det første tilfellet kunne ført til rettssak for seksuell trakassering – det andre for vold. Det tredje ville fått Gerd Liv Vallas lederstil til å fremstå som mild og forsiktig.

Disse tre eksemplene er hentet fra norske barns skolehverdag. De er ikke diktet opp, bare omskrevet for å tilpasses vår voksne verden. Dette er hva barn må tåle, fra klassekamerater, medelever og lærere.

Ville vi voksne funnet oss i slike opplevelser på jobben?