Lykke. En bruksanvisning.

La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.

En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.

Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.

Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.

Genialt, ikke sant?

Hør utdrag fra Overleve

http://www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_lese/

NRK P2 sender i høst utdrag fra min dokumentarbok Overleve hver fredag og søndag i programmet Verdt å lese. I åtte programmer leser skuespiller Frank Kjosås om Sivun Pens opplevelser i Kambodsja under Røde Khmer og i tiden etterpå. Første program ble sendt 5. november, siste program sendes julaften, med reprise andre juledag. Programmene legges ut på nettet fortløpende - så sjekk ut linken over!

Strålende anmeldelse i Klassekampen

Carl Joakim Gagnon har anmeldt Overleve i Klassekampen lørdag 20. november 2010. Og det han skriver gjør meg både glad og stolt. Her er noen utdrag fra anmeldelsen:

"Folkemordet på jødene i Europa gjorde alltid sterkt inntrykk på meg. Kambodsja virket annerledes. Slik forholdt det seg for meg inntil jeg leste «Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år.» "


"Boka er effektivt og nøkternt fortalt, innholdet tatt i betraktning. Likevel er den elegant komponert. Boka begynner og slutter på samme trappetrinn i hagen i Takeo og grepet med «kunnskap og vennskap» er vellykket.
Bromark og Pen lykkes i dobbelt forstand: Med å fortelle en spennende og vilt usannsynlig historie om å overleve under verst tenkelige forutsetninger og med å gjøre Kambodsjas mørke år mindre fremmede og mer aktuelle for skandinaviske lesere. "

Jeg hadde fryktet at Klassekampen ville være skeptisk innstilt til boka - temaet og avisas historie tatt i betraktning -  men her har de altså funnet en begeistret anmelder som sier han sitter igjen med nøyaktig det jeg hadde håpet på da jeg satt og skrev: En større forståelse for hvordan krig, politikk og totalitære regimer rammer mennesker, ikke bare statistikker. Om det så er nazister, kommunister eller kapitalister som står for overgrepene.

Rak rygg = tom lommebok

De siste ukene har frilansere over hele Norge prøvd noe helt nytt: vi har stått sammen. Årsak: Aller Medias forsøk på å tre urimelige, uetiske frilanskontrakter over hodet på oss. Beskjeden jeg og alle andre fikk var: Skriv under, eller forsvinn. Vi har nok av unge, uerfarne frilansere som er villige til å jobbe for knapper og glansbilder for å få innpass i en tøff bransje.
Jeg sa nei. Og går nå ut i verden med rak rygg og tom lommebok. En økonomisk risikosport. Men det føles utrolig deilig.
Les intervjuet fagbladet Journalisten gjorde med frilanser Heidi Løkken og meg her:
Kontraktens konsekvenser

Fjortis 4ever

Moren min fylte nylig 60. Hun trener mer enn meg, reiser mer enn meg, shopper mer enn meg, går lengre skiturer enn meg, og går antakelig oftere på fest enn meg. Mens mitt mest eksotiske reisemål i fjor var en chartertur til Kypros, gikk hun til toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, før hun dro på villdyrsafari i Serengeti.
Moren min er på ingen måte spesiell. Dagens bestemødre er så langt fra den gråhårede kona i gyngestolen som det går an å komme. De er spreke, eventyrlystne, selvrealiseringsorienterte og økonomisk ressurssterke. Golden girls, er de blitt kalt. Superforbrukere. Med barna ute av redet og stålkontroll på helsa, har dagens sekstiåringer ingen planer om å bli gamle. Det var tross alt de som oppfant ungdommen – og de vil være unge til de stuper.

Verdt bryet å lese, sier NRK

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7366740

I dag kl 17 er første sending med Overleve som høytlesning i programmet Verdt å lese i P2. Til samme tid hver fredag helt fram til julaften, med reprise søndager kl 07.30 og kl 19, leser skuespiller Frank Kjosås utdrag fra boka for det jeg håper er et stort antall lyttere. Jeg har lest inn en kort innledning til hvert program.

I forbindelse med Verdt å lese-programmet, har NRK skrevet en fantastisk fin sak som ligger på litteratursidene til nrk.no. Klikk på linken over bildet, så kommer du dit.

Hverdag, hver dag

Tenk deg følgende scenario:
Det er en helt vanlig dag på jobben. Du og dine kollegaer har møte, dere er delt inn i to arbeidsgrupper som diskuterer løsninger på en gitt problemstilling. Din arbeidsgruppe skal framføre et kort sammendrag av hva dere har kommet fram til for resten av kollegaene. Mens du står der og snakker, ser en av dine mannlige kollegaer sitt snitt til å strekke ut hånden, ta tak i skjørtekanten din, og røsker det ned, slik at skjørtet legger seg i en pen fold rundt anklene dine og du står der, foran alle, i bare undertøyet. Noen av kollegaene dine ser forskrekket ut. Andre brøler av latter. Raskt heiser du skjørtet opp igjen, men verdigheten din blir liggende igjen på gulvet.

Igjen, tenk deg følgende scenario:
Det er lunsjpause på jobben. Du og dine kollegaer sitter og spiser sammen, da fire ansatte i avdelingen over deg kommer bort til bordet ditt. Smilende ber de deg reise deg. Straks du er på beina, tar de tak i deg, legger deg i bakken, og løfter deg: En mann i hver arm, hvert bein. De bærer deg hoiende bortover, mot en søyle plassert midt i rommet. Beina dine spriker, søylen kommer nærmere, overfallsmennene dine roper og ler, går på hver sin side av søylen, du har ett bein på hver side, og det går opp for deg hva som kommer: en dundrende smerte i skrittet. Etterpå dunker de deg kameratslig i skulderen, og gratulerer deg. Du har fått stanga. Det er en hedersgest.

Enda en gang, tenk deg følgende scenario:
Etter et hyggelig møte med hele avdelingen, går du forbi tre av avdelingens ledere på vei ut døra. De snakker høyt og leende sammen, og du hører den ene lederen si om tre av dine kollegaer: ”De er jo helt lost! Følger ikke med på noe, de kan virkelig ikke ha særlig mye mellom ørene.” De to andre lederne knekker sammen i høylytt latter. Ingen andre sier noe.

Disse tre eksemplene er ikke hentet fra norsk arbeidsliv. Til det er de for ekstreme, for krenkende, for uverdige. De involverte ville trolig umiddelbart ha fått sparken. Det første tilfellet kunne ført til rettssak for seksuell trakassering – det andre for vold. Det tredje ville fått Gerd Liv Vallas lederstil til å fremstå som mild og forsiktig.

Disse tre eksemplene er hentet fra norske barns skolehverdag. De er ikke diktet opp, bare omskrevet for å tilpasses vår voksne verden. Dette er hva barn må tåle, fra klassekamerater, medelever og lærere.

Ville vi voksne funnet oss i slike opplevelser på jobben?

Naiv, jeg?

Her er Pål Steigans svar til mitt debattinnlegg i Aftenposten om Kambodsja, Røde Khmer og norsk ml-bevegelses ekstreme blindhet. Han mener jeg er naiv som tror et vanlig menneske på besøk i et terror-regime kan gjennomskue propagandaen og se forbi en konstruert virkelighet. Det er mulig han har rett. Men man bør i det minste åpne øynene og forsøke. Man kan for eksempel begynne med å se mennesker, ikke ideologier. Familier, ikke politiske mål. Og slutte å tro at man kan skape det perfekte samfunn ved hjelp av våpen. Det gjelder dessverre ikke bare Pål Steigan.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3850300.ece

Å få øye på ondskap

Kan man anklage de svenske og norske delegasjonene som besøkte Pol Pots Kambodsja for delaktighet i folkemord? De så ingen overgrep mot den kambodsjanske befolkningen, bare et land midt i en strålende, krevende revolusjon.
I dag er kampen for revolusjon byttet ut med kampen mot terror, i Afghanistan, Irak, Somalia, Kongo. Men blindheten er den samme. Vi lukker øynene for menneskene, og ser bare kampen. Ideologien. Målet. Ondskapen får fritt spillerom på veien.

Les hele mitt debattinnlegg i Aftenposten her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3843680.ece

Overleve blir radiobok!

P2-programmet Verdt å lese har valgt Overleve som en av de bøkene de skal lese utdrag fra i høst. Gjennom 8 programmer skal skuespiller Frank Kjosås lese et ganske langt utdrag av boka vår for P2s lyttere. Jeg jobber nå med å skrive en bitteliten innledning til hvert program. Første program sendes 5. november - siste program sendes 24. desember. Følg med!
Om du heller vil lese hele boka på egen hånd, finner du den her: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10109&isbn=9788202319052

Hjem, vakre hjem

Norske kvinner er blant de minst gudfryktige i verden. Men vi har et tilnærmet religiøst forhold til oppussing.

Den første gangen jeg pusset opp et rom på egen hånd, var jeg 15 år gammel. Det var høstferie, jeg kjedet meg, og etter å ha lest i et blad at solgule vegger skulle ha en harmonisk virkning på personer med mitt stjernetegn, bestemte jeg meg for å male rommet mitt gult. Høstferiedagene ble tilbrakt i maleklær, og ingen fikk komme inn før verket var ferdig og hele rommet lyste som en firkantet sol. Jeg var ubeskrivelig fornøyd.
Siden har det gått slag i slag, både med hammer, brekkjern og flisekutter. Som nygifte totalrenoverte vi en hundre år gammel enebolig. Året etter bygde vi på to soverom. Fem år senere pusset vi opp stue og kjøkken på nytt, før vi flyttet til et rekkehus i funkisstil som trengte totaloppussing. Siden har vi pusset opp alle soverommene minst to ganger, bygget om en kjelleretasje og lagt inn et nytt bad. For øyeblikket skal kjellervinduene byttes, kjellerstuen gjøres om til soverom, et barnerom skal bli et arbeidsrom og et gutterom skal forvandles til et jenterom. I tillegg er det snart på tide å skifte ut kjøkkeninnredningen, stuegulvet trenger sliping og fargen på veggene er faktisk temmelig umoderne. Og jeg er ganske sikker på at samtlige rom trenger nye gardiner. Det er et evighetsprosjekt.

Med et slag

I fjor sommer forsvant alt Ane Håbjørg definerte som seg selv. Tilbake står en 44 år gammel slagrammet kvinne, som sakte prøver å finne tilbake til den hun var.

Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:

Søndagsavisa, P2

Søndagsavisa Bjørg Gåthaug kjørte tur/retur Oslo-Vennesla for et par uker siden for å intervju Sivun Pen og meg. Her er intervjuet - litt før halvveis i sendingen:
 Nrk P2 Søndagsavisa 12-09-2010

Ny høst, nye bloggmuligheter

Nå som jeg endelig er blitt forfatter på ordentlig, er det kanskje på tide å begynne å blogge litt igjen?

Boka Overleve handler om Sivun Pen, en kambodsjaner fra Vennesla, som mistet alt han eide da Pol Pots Røde Khmer marsjerte inn i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh 17. april 1975 og proklamerte år null. Hele byen ble umiddelbart tvangsevakuert - to millioner mennesker ble jaget ut i gatene, til fots gikk de i dager og uker dit Røde Khmer fant det for godt å sende dem. I fire år kjempet Sivun og resten av Kambodsjas befolkning for å overleve sult, slavearbeid og et brutalt kommunistisk styre. Da Pol Pot ble styrtet, fire år senere, var nærmere to millioner mennesker døde.
I 1991 kom Sivun Pen og familien hans til Norge som flyktninger. Siden har de bodd i Vennesla. Sivun har holdt mange foredrag om sine opplevelser i Kambodsja, og nå er hans historie kommet ut i bokform. Jeg er så heldig at Cappelen Damm ba meg skrive den.
Du kan lese mer om boka (og til og med kjøpe den) her:
Overleve, Marit O. Bromark, Cappelen Damm forlag

Kjærlighet med rosa slør

Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.

Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.

Kvinnefrigjøringens kulturhinder

Svenske Katrine Kielos vil snakke om voldtekt. Amerikanske Ariel Levy vil snakke om seksualitet. Begge mener vestlig kultur står mer i veien for kvinnefrigjøring enn noensinne.

Publisert i Ny Tid 13.02.2009

Hvor mange kvinner kjenner du som er blitt voldtatt? Som åpent har fortalt deg at jo da, de er blitt utsatt for voldtekt, i en mørk gate etter en bytur, bak en busk midtveis i en joggetur, på et slitent toalett på et like slitent utested, eller på det låste gutterommet til en klassekamerat etter en litt for fuktig fest? Hvor mange kvinner kjenner du som har sagt noe om smerten, frykten, fornedrelsen, ødeleggelsen? Ikke så mange, kanskje?
Man kunne tenke seg én årsak: Disse kvinnene finnes ikke. Det er ikke så mange som blir voldtatt, derfor snakker vi heller ikke så mye om det. Voldtekt er et marginalt problem som rammer noen stakkars uheldige, uforsiktige små.
Men så har vi statistikken, da. Undersøkelsene. Som viser at mellom 9.000 og 15.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Men at bare ti prosent av dem anmelder voldtekten til politiet. Og at 90 prosent av dem igjen, opplever at saken henlegges. Én prosent av gjerningsmennene blir dømt.

Rydd mindre, elsk mer

Heia mamma! En helt essensiell mamma-bok fra Anne Lindmo og Helle Vaagland.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.
I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Kunnskapsrik reisevenn

Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.

Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Kjærlighet i fundamentalismens tid

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.