Kjærlighet med rosa slør

Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.

Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.

Kvinnefrigjøringens kulturhinder

Svenske Katrine Kielos vil snakke om voldtekt. Amerikanske Ariel Levy vil snakke om seksualitet. Begge mener vestlig kultur står mer i veien for kvinnefrigjøring enn noensinne.

Publisert i Ny Tid 13.02.2009

Hvor mange kvinner kjenner du som er blitt voldtatt? Som åpent har fortalt deg at jo da, de er blitt utsatt for voldtekt, i en mørk gate etter en bytur, bak en busk midtveis i en joggetur, på et slitent toalett på et like slitent utested, eller på det låste gutterommet til en klassekamerat etter en litt for fuktig fest? Hvor mange kvinner kjenner du som har sagt noe om smerten, frykten, fornedrelsen, ødeleggelsen? Ikke så mange, kanskje?
Man kunne tenke seg én årsak: Disse kvinnene finnes ikke. Det er ikke så mange som blir voldtatt, derfor snakker vi heller ikke så mye om det. Voldtekt er et marginalt problem som rammer noen stakkars uheldige, uforsiktige små.
Men så har vi statistikken, da. Undersøkelsene. Som viser at mellom 9.000 og 15.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Men at bare ti prosent av dem anmelder voldtekten til politiet. Og at 90 prosent av dem igjen, opplever at saken henlegges. Én prosent av gjerningsmennene blir dømt.

Rydd mindre, elsk mer

Heia mamma! En helt essensiell mamma-bok fra Anne Lindmo og Helle Vaagland.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.
I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Kunnskapsrik reisevenn

Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.

Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Kjærlighet i fundamentalismens tid

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.

Eventyr på sengekanten: Fra Bridget Jones til Belle de Jour

En ny litterær trend er i ferd med å bane seg vei rett inn i norske kvinners soverom.

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.

Da Kapuscinski møtte Herodot

Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.

Kongen av Europa

Anmeldelse av Jan Kjærstads Kongen av Europa, på trykk i Ny Tid, finner du her.

Lyrikk for bryllup og begravelser

Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.

Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"

Noen forslag? Ikke?

Fakta om Brumm

Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Les mer for en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"



Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.

Mer fornuft enn følelser - anmeldelse av Gi meg ditt hjerte

Anmeldelse i Ny Tid av Hanne Andrea Kraugeruds bok Gi meg ditt hjerte - På jakt etter kjærligheten kan du lese her.

Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt

Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.

India for nybegynnere

Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.

Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.

Kvinnefronten

Tidligere publisert i HENNE

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.