Askepottsyndromet

Den første gangen jeg gjorde noe for å endre på utseendet mitt, var jeg 13 år gammel og tok hjemmepermanent. Fra naturens side hadde jeg helt glatt hår, det var tynt og pistrete uten så mye som en antydning til bøy. Men motebildet dikterte store, rufsete krøller, og vi som ikke hadde fått det utdelt ved fødselen, kjøpte oss det i tenårene. Mens håret mitt møysommelig ble viklet rundt permanentrullene og dynket med den illeluktende, og etter hvert temmelig sviende, permanentvæsken, så jeg for meg hvor flott jeg kom til å bli med store, myke, duvende krøller som danset rundt hodet mitt idet jeg snudde meg mot en kjekk gutt som sa hei. Jeg kom helt sikkert til å ligne litt på Madonna, eller i hvert fall bli en mye vakrere person enn den jeg egentlig var. Jeg gledet meg enormt.

Da rullene var fjernet og kjemikaliene skyllet ut, lignet jeg ikke det spor på Madonna. Krøllene mine var ikke store, myke og duvende, de var flate, stive og sikksakkete. Håret mitt danset ikke rundt hodet mitt når jeg snudde på det – det pisket tamt slik det alltid hadde gjort. Jeg ble ikke vakrere, jeg var akkurat den samme. Bare med litt mer puddelaktig hår.

Siden har permanentkrøller heldigvis gått av moten. Men ikke norske jenters behov for å skape det de mener naturen glemte å gi dem. Når jeg gransker meg i speilet i dag, er det tennene mine jeg er misfornøyd med. De er for gule. Puppene mine er for små, rumpa mi er for stor, magen for kvapsete, øyenbrynene for buskete, leppene for smale, ørene for utstående, huden min for rød og sinnarynken i pannen altfor, altfor dyp.

Halvparten av alle norske kvinner kunne tenke seg å få utført kosmetisk kirurgi. Slik permanentkrøller var helt comme-il-faut for alle med stritt hår på 80-tallet, er kosmetisk kirurgi blitt stuereint for alle med korrigeringsønsker på 2000-tallet. Klinikker som tilbyr plastisk kirurgi melder om glade dager og stadig flere kunder. Det vi aller helst vil fikse på, er brystene. Mens våre mødre vokste opp med at pupper kan være så mangt og man får være glad for dem man har fått, har dagens norske kvinner et helt annet syn på det. Pupper skal være store, runde og spretne (omtrent som krøllene jeg ønsket meg som 13-åring) – og har du ikke fått dem, kan du skape dem. Slik glamourmodell-Skalvidanse?-deltakerne Triana Iglesias og Aylar Lie har gjort, og programleder Dorthe Skappel, og omtrent 40 000 andre kvinner i Norge. Likevel er det mange som fortsatt har en sperre mot å legge seg under kniven.

Så vi kjøper figurformende undertøy i stedet: pushup-bher, shaping-bodyer, hold in-truser og bodyslimming-underkjoler har smøget ut av bestemorskuffen og inntil den kvinnelige gjennomsnittskroppen. Vi dytter opp og strammer inn, plusser på med hair-extensions, falske øyevipper, falske negler, store mengder sminke, og vips – så er vi en slankere, strammere, vakrere utgave av oss selv, i hvert fall for noen timer. Omtrent som Askepott. Prinsen ville ikke sett to ganger på henne om ikke hun hadde blitt stæsjet grundig opp før ballet, selv om hun var aldri så vakker på innsiden. Den eneste forskjellen er at Askepott hadde en god fe og magi til å hjelpe seg. Dagens kvinner er mer realitetsorientert.

Slik søsteren min er, når hun med et kritthvitt smil flasher sine nyblekede tenner, og jeg spør om hun synes hun har tråkket over en grense. Hvorfor det, er svaret, jeg har da farget håret mitt i årevis.

Er det noe annet å bleke tennene enn å bleke håret? Søsteren min har alltid hatt hvitere tenner enn de fleste, men nå hadde også hennes begynt å gulne litt. Det eneste hun har gjort, er å bleke dem tilbake til deres opprinnelige farge og slik fått tilbake det utseendet hun egentlig hadde. Samtidig rapporterer tannlegene at fargeskalaen som brukes til å lage fasetter og kroner har fått to hvitere nyanser etter at nordmenn begynte å bleke tennene sine. Hvithetsnormen er blitt forskjøvet. Mine ublekede tenner havner stadig lenger ned på skalaen.

Noe lignende er i ferd med å skje med rynker. De uglatte i blant oss ser stadig mer rynkete ut, etter hvert som glatthetsnormen forskyves. Søsteren min argumenterer for Botox på samme måte som for tannbleking: hvis et produkt kan gi henne det utseendet hun egentlig er født med, uten den irriterende sinnarynken i pannen, hvorfor skal hun ikke benytte seg av det? Hun har et poeng. Forskning viser dessuten at Botox kan gjøre deg gladere: når sinnarynken forsvinner ser du gladere ut, folk oppfatter deg som gladere, og dermed føler du deg gladere også. Det er en god spiral. På den annen side hevder forskere at Botox også kan gjøre deg følelsesmessig avstumpet: når ansiktsmusklene dine mister muligheten til å vise følelser, mister du også litt av selve følelsen. Det er en ikke fullt så god spiral.

Apropos spiraler: Jeg har endelig fått de krøllene jeg drømte om som tenåring. En stoffskiftesykdom har forandret hormonene mine og, pussig nok, håret mitt. Nå duver det rundt skuldrene mine i myke, rufsete bølger. Enormt irriterende, egentlig. For nå er det glatt hår som gjelder. Og øverst på ønskelista står en rettetang.


(Tidligere publisert i Kk, januar 2011)