Da Kapuscinski møtte Herodot

Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.

Kongen av Europa

Anmeldelse av Jan Kjærstads Kongen av Europa, på trykk i Ny Tid, finner du her.

Lyrikk for bryllup og begravelser

Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.

Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"

Noen forslag? Ikke?

Fakta om Brumm

Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Les mer for en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"



Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.

Mer fornuft enn følelser - anmeldelse av Gi meg ditt hjerte

Anmeldelse i Ny Tid av Hanne Andrea Kraugeruds bok Gi meg ditt hjerte - På jakt etter kjærligheten kan du lese her.

Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt

Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.

India for nybegynnere

Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.

Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.

Kvinnefronten

Tidligere publisert i HENNE

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.