Bromarks budstikke

Om gull og gråstein

2011-04-15T14:07:00.000+02:00

Da min mormor var ung, var søppel en tungvint affære. Ingen sorteringsanlegg, ingen fjernvarme, ingen fargekoder for effektiv energigjenvinning. I stedet var hun, og andre husmødre rundt henne, lokaleksperter på gjenbruk. Ikke en melkekartong ble kastet der i huset, den ble skylt, tørket, og brukt på nytt som oppbevaringsboks for middagsrester eller vaffelrøre. Mormor strikket sokker og votter av restegarn, Mormor sydde barnekåper av en sliten voksenfrakk. Var et klesplagg forbi redning fikk det nytt liv i en fargerik fillerye. De aller fineste stripene var lysebrune, skinnende og silkeglatte: selv raknede nylonstrømper ble reinkarnert i Mormors vev.

Mormor hadde et matforråd av en annen verden. Var det fisk til middag én dag, ble den resirkulert som fiskegrateng den neste. Gammelt, tørt brød havnet først i ovnen og deretter på glass som strøkavring. Mormor visste at melk som gikk ut på dato, kunne fryses og brukes i matlaging senere. Mormor visste at gamle brunostskorper var en utmerket råvare for prim, at eggeskall og kaffegrut kunne gjødsle kjøkkenhagen, og at ubrukelige stoffrester kunne bli de lekreste små dukkeplagg. Mormor var en miljøverner av rang, uten at hun noen gang tenkte over det.

Jeg er det ikke. Jeg synes det er slitsomt å skylle melkekartongen før jeg kaster den i papirdunken. Kaffegruten min kommer i små aluminiumsbeholdere, én for hver kopp. Middagsrester går rett i søpla, og slitte klær har overhodet ingen verdi. Det som for Mormor var verdifulle skatter og råmaterialer til nytt bruk, er for meg ubrukelig søppel.

Thomas Hylland Eriksens nye bok Søppel (Aschehoug 2011) diskuterer nettopp dette fenomenet. Grensen mellom søppel og ressurs har flyttet seg. Vårt moderne forbrukssamfunn er et forsøplingssamfunn. Høyt forbruk genererer høy forsøpling. Det er meningsløst å veve nytt liv i gamle filler når det koster 69 kroner å kjøpe en gulvmatte på Ikea. Det er idiotisk å betale 3350 kroner for å reparere en vannskadet Ipod når det koster 1800 kroner å kjøpe en ny. Og mens Mormors matbudsjett la beslag på nesten halvparten av familiens inntekt, bruker vi i dag omtrent ti prosent av lønna vår på mat. Ikke rart vi ikke gidder å spare på middagsrestene. Dessuten er det jo blitt så enkelt å kaste.

Vi snakker om gjenvinning, forbrenning og fjernvarme, om mer effektiv avfallshåndtering og enklere sorteringssystemer. Resirkulering er ikke lenger en naturlig husmorsyssel, det er storpolitikk. Vi jubler over at vi (eller egentlig: staten) sorterer stadig mer avfall, men glemmer at vi samtidig produserer mye mer. Fokus er på sortering og håndtering, ikke begrensning. Vi orker ikke tenke på gjenbruk, huset er fullt fra før. Vi vil kaste, vi vil kvitte oss med ting, vi vil ha mindre, slik at vi kan kjøpe mer. Rydd opp, roper interiørpolitiet, kvitt deg med overflødige ting og tang. Når hørte du sist noen be deg slutte å kjøpe dem?

Hylland Eriksen gjør det heller ikke. Han er verken moralsk eller problemløsende, han er en observatør, en analytiker, en oppdager og ingen oppdrager. Hans ærend er å peke på søpla, ikke å fjerne den. Søppel er en evig bivirkning av menneskelig aktivitet, mener Hylland Eriksen. Spørsmålet er ikke om vi kan slutte å kaste, for det kan vi ikke. Spørsmålet er snarere hva som skjer med det vi kaster. Hvilket kretsløp det går inn i. Hvem som kan ha nytte av det som for oss er nytteløst.

18. mars annonserte regjeringen at de vil legge fram en ny stortingsmelding om avfall og avfallspolitikk. Veksten i avfall er en av vår tids største utfordringer, påpeker miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, og tiden er nå inne for å se på om vi kan utnytte avfallsressursene bedre. Søpla er med andre ord ikke søppel, men en dårlig utnyttet ressurs. Den ene dagens avfall kan bli morgendagens råmateriale. I mellomtiden har vi rikeste blant oss fjernet oss fra den skitne prosessen med å gjøre søppel om til gull. Mormors metode er blitt en offentlig tjeneste. Min jobb er å putte søpla i riktig farget pose. Hva som skjer etterpå vil jeg helst ikke bli plaget med.

”Vi er ikke søppelplukkere. Vi henter ut resirkulerbart materiale”, sier brasilianske Tião, en av arbeiderne som er portrettert i dokumentarfilmen Waste Land av Lucy Walker, med premiere på norsk kino 1. april. Tiãos arbeidsplass er gigantiske Jardim Gramacho uten for Rio de Janeiro, en av verdens største søppelfyllinger. Jardim Gramacho mottar mer enn 7000 tonn søppel hver dag, mer enn noen annen søppelfylling i verden. Her jobber om lag 3000 catadores, og hver dag fjerner de 200 tonn resirkulerbart materiale fra den stinkende dynga, mens gribbene sirkler i luften over dem. Jobben de gjør er uvurderlig for miljøet – de resirkulerer daglig en materialmengde tilsvarende produksjonen i en by med 400 000 mennesker – men stigmatiseringen gjør at mange heller vil jobbe som prostituert. Å jobbe med andres søppel gjør deg i manges øyne til søppel selv.

Den anerkjente brasiliansk-amerikanske kunstneren Nik Muniz bestemte seg i 2006 for å igangsette et digert kunstprosjekt med catadorene i hovedrollen. Han fotograferte dem, for så med catadorenes hjelp å lage en gigantversjon av bildet ut av søppel funnet på dynga. Søppelkunstverkene ble fotografert og solgt for til sammen 300 000 dollar. Pengene ga han tilbake til catadorene selv, i håp om at de skulle kunne skape seg et bedre liv. Waste Land følger Muniz og sju av catadorene i arbeidet med kunstprosjektet, og dokumenterer hvordan kunsten til dels forandrer deres måte å tenke om seg selv på.

Jardim Gramancho skal etter planen stenges i 2012, slik de fleste store søppelfyllinger i Vesten er blitt stengt de siste årene. Da New Yorks dynge Fresh Kills Landfill på Staten Island ble nedlagt i 2001, var den verdens største menneskeskapte struktur. Nå er den i ferd med å få et gigantisk lokk av jord og planter over seg, og er omdøpt til Freshkills Park. Men fortsatt er grunnen full av tungmetaller og forurensing. Søppelberget blir borte, men bivirkningene blir det ikke. Dessuten har ikke New Yorks innbyggere sluttet å kaste ting. Nå kjøres søpla bare lenger vekk, til Virginia, Pennsylvania og Arizona, eller den skipes ut til fattigere deler av verden, der andre lands catadores står klare til å sortere den. Søpla forsvinner jo ikke, selv om dynga gjør det.

På trykk i Ny Tid 1.april 2011

Bla, bla, blad

2011-04-14T13:51:00.001+02:00

Denne våren lanseres tre nye dameblader. Alle vil gi oss mer av det samme: Meg, meg, meg.

La det være sagt med det samme: Jeg er ingen motstander av dameblader. Faktisk har jeg til tider vært en ganske positiv magasinleser. Jeg har også i flere år vært en positiv magasinskribent, som journalist for to av de største damebladene i Norge. Dette er derfor intet oppgjør med ideen om blader rettet spesielt mot damer. Dette er et oppgjør med den ideen om damer som norske dameblader i økende grad presenterer og representerer.

Kjerneideen til norske dameblader er at de skal være den gode venninnen norske kvinner alltid har ønsket seg. En perfekt bestevenninne som til enhver tid vet best og er en uuttømmelig brønn av gode råd, intelligente samtaler og nære betroelser. Men som en kollega av meg påpekte allerede for noen år siden: Det er en venninne som er i ferd med å bli temmelig selvopptatt på mine vegne.

Damebladenes stadig tydeligere suksessoppskrift er at alt handler om meg. Hvordan jeg kan bli flottere, sunnere, slankere, smartere, sterkere, flinkere, ryddigere. Hvordan jeg blir en bedre mor, bedre kjæreste, bedre knekkebrødbaker, bedre venninne, bedre løper, bedre interiørdesigner, bedre shopper, bedre ferieorganisator. Forkledd som inspirasjon og motivasjon blir jeg fortalt at jeg er en dårligere utgave av meg selv enn jeg kunne ha vært og burde ha vært. Se bare på Else, hvordan hun har overvunnet den kroniske sykdommen sin. Se bare på Sara, hvordan hun har løpt maraton etter å ha vært sofasliter siden barna ble født. Se bare på Emma, hvordan hun er blitt en supermor samtidig som hun gjør karriere. Det handler om dem, men det handler om meg. Det holder ikke å være slank, jeg må bli veltrent. Det holder ikke å være sunn, jeg må bli kjernesunn. Det holder ikke å være glad, jeg må bli lykkelig. Det handler bare om meg, jeg mener deg, jeg mener meg. Meg, meg, meg. Og etter hvert må man jo begynne å lure: finnes det egentlig noen andre der ute? Finnes det i det hele tatt noe annet som kunne tenkes å være like viktig – eller til og med enda viktigere – enn meg?

For ti-femten år siden ble det sendt en sjamporeklame på tv som fikk meg og venninnene mine til å brøle av latter. En myk kvinnestemme fortalte at når hun var fin på håret, ble hun en bedre lytter, en mer oppmerksom venninne, en kjærligere mor og en ømmere kjæreste. Et bedre menneske, rett og slett. Den gangen syntes vi resonnementet var fullstendig idiotisk. I dag er det ingen som ler. Hvis noen i det hele tatt reagerer, er det med inderlig, gjenkjennende nikking. Det en gang så idiotiske resonnementet er i dag blitt en ubestridt sannhet som gjennomsyrer hvert eneste produkt rettet mot kvinner, og da særlig kvinnebladene: Indre styrke kommer utenfra. Ytre skjønnhet gjør deg til et bedre menneske.

”Korleis skal ein eigentleg lese «kvinneblad»? Som underhaldning? For å oppdatere seg på dei nyaste trendane? For å «drøyme seg bort»? Eg lèt meg snarare suge inn i ein mild og forbigåande depresjon”, skriver Dag og Tid-skribent Agnes Ravatn i artikkelserien Folkelesnad, om norske ukeblader og magasiner. I mars gir hun artikkelserien ut i bokform på Samlaget forlag, perfekt timet med lanseringen av tre nye kvinneblader. Ravatns dypdykk i den norske bladfloraen har ledet henne til følgende konklusjon: Kvinnebladene er ingen god venninne. ”Derimot tvingar dei alle lesarane sine inn i Dorian Graysyndromet: sjukleg og narsissistisk besettelse av eigen utsjånad og aldringsprosess.” Jeg tror dessverre at hun har rett. Og vårens tre nykommere gir lite håp om snarlig bedring.

Valgspråket til det nye damebladet Stella, som Bonnier lanserte i mars, er et kroneksempel på det kvinneidealet norske kvinneblader forfekter: ”Indre styrke. Ytre stil”. Det er hva livet handler om for norske Stella-damer, som ifølge bladet selv er urbant tenkende kvinner mellom 25 og 45. Jeg er midt i målgruppa. Ingen tror jeg er opptatt av politikk, likestilling, verdensendrende begivenheter, kvinnerettigheter eller bistand til utviklingsland. Jeg forventes å være langt mer opptatt av det jeg ser i speilet, enn det jeg ser på nyhetene. Etter eget utsagn skal Stella være noe helt nytt og ganske annerledes enn alle andre blader på markedet. Stella skal nemlig gå i dybden. ALT skal handle om bladets hovedpilarer og grunnfilosofi: Skjønnhet, sunnhet og selvutvikling. Eller, om du vil: Meg, meg, meg.

Samtidig lanserte Hjemmet Mortensen det første av sine to damebladsatsninger denne våren: Fit Living. Bladet er en norsk utgave av det danske bladet med samme navn, og skal ifølge den nye redaktøren være et annerledes trenings- og velværemagasin for kvinner mellom 30 og 50 år, med fokus på mat, trening, helse, sunn livsstil og indre verdier. Hørt det før, sier du? Ja, det har du: Meg, meg, meg.

Hvilket bringer oss til siste blad ut denne våren, med lansering i april: Alt for damene, også fra Hjemmet Mortensen. Også en kopi fra våre venner i sør, danskene. Alt for damene skal gå mer i dybden, slik også Stella lover, og satser, tradisjonen tro, på å være en kompetent, rådgivende bestevenninne for sine lesere. I tillegg til reportasjer og intervjuer, skal stoffområdene være mote, mat, interiør og sunnhet. Som hos alle de andre. Akkurat hvordan bladet skal gå mer i dybden på interiør og sunnhetsstoffet, sier de foreløpig ingenting om. Men jeg gjetter på at det vil handle om hvordan jeg skal få et penere hjem og bli et sunnere menneske. Med andre ord: Meg, meg, meg.

Selvfølgelig: Det kan hende jeg tar dundrende feil. Kan hende er disse bladene helt annerledes enn jeg tror. La meg være den første til å si: Intet ville gledet meg mer. Men skulle det faktisk komme et nytt dameblad på markedet som er helt annerledes, ville det vært en sensasjon. Tenk deg om forsidetittelen ”Slik blir du slank!” ble byttet ut med ”Slik får du lovlig opphold i Norge!”, eller om reportasjen ”Slipp våren inn i stua!” ble endret til ”Slipp ungene ut av asylmottaket!”. Det ville vært annerledes, det. Men man trenger for så vidt ikke gå så langt heller. Bare å bytte ut den utslitte oppfordringen ”Ta vare på deg selv!” med ”Ta vare på andre!” ville vært en liten revolusjon.

Inntil videre lever jeg i intens fornektelse. De høye lesertallene til tross: Jeg nekter jeg å tro at norske damer er så intenst selvopptatte som bestevenninnebladene vil vi skal være. Jeg håper og tror at vi fyller hodene våre med flere grunnpilarer enn skjønnhet, sunnhet og selvutvikling. At vi er åpne for mer enn bare meg, meg, meg. Og at vi, midt i hverdagens mas og stress (som damebladene elsker å formulere det), ikke glemmer at godhet aldri henger sammen med det å være fin på håret.

På trykk i Ny Tid våren 2011.

Askepottsyndromet

2011-02-09T12:08:00.001+01:00

Den første gangen jeg gjorde noe for å endre på utseendet mitt, var jeg 13 år gammel og tok hjemmepermanent. Fra naturens side hadde jeg helt glatt hår, det var tynt og pistrete uten så mye som en antydning til bøy. Men motebildet dikterte store, rufsete krøller, og vi som ikke hadde fått det utdelt ved fødselen, kjøpte oss det i tenårene. Mens håret mitt møysommelig ble viklet rundt permanentrullene og dynket med den illeluktende, og etter hvert temmelig sviende, permanentvæsken, så jeg for meg hvor flott jeg kom til å bli med store, myke, duvende krøller som danset rundt hodet mitt idet jeg snudde meg mot en kjekk gutt som sa hei. Jeg kom helt sikkert til å ligne litt på Madonna, eller i hvert fall bli en mye vakrere person enn den jeg egentlig var. Jeg gledet meg enormt.

Da rullene var fjernet og kjemikaliene skyllet ut, lignet jeg ikke det spor på Madonna. Krøllene mine var ikke store, myke og duvende, de var flate, stive og sikksakkete. Håret mitt danset ikke rundt hodet mitt når jeg snudde på det – det pisket tamt slik det alltid hadde gjort. Jeg ble ikke vakrere, jeg var akkurat den samme. Bare med litt mer puddelaktig hår.

Siden har permanentkrøller heldigvis gått av moten. Men ikke norske jenters behov for å skape det de mener naturen glemte å gi dem. Når jeg gransker meg i speilet i dag, er det tennene mine jeg er misfornøyd med. De er for gule. Puppene mine er for små, rumpa mi er for stor, magen for kvapsete, øyenbrynene for buskete, leppene for smale, ørene for utstående, huden min for rød og sinnarynken i pannen altfor, altfor dyp.

Halvparten av alle norske kvinner kunne tenke seg å få utført kosmetisk kirurgi. Slik permanentkrøller var helt comme-il-faut for alle med stritt hår på 80-tallet, er kosmetisk kirurgi blitt stuereint for alle med korrigeringsønsker på 2000-tallet. Klinikker som tilbyr plastisk kirurgi melder om glade dager og stadig flere kunder. Det vi aller helst vil fikse på, er brystene. Mens våre mødre vokste opp med at pupper kan være så mangt og man får være glad for dem man har fått, har dagens norske kvinner et helt annet syn på det. Pupper skal være store, runde og spretne (omtrent som krøllene jeg ønsket meg som 13-åring) – og har du ikke fått dem, kan du skape dem. Slik glamourmodell-Skalvidanse?-deltakerne Triana Iglesias og Aylar Lie har gjort, og programleder Dorthe Skappel, og omtrent 40 000 andre kvinner i Norge. Likevel er det mange som fortsatt har en sperre mot å legge seg under kniven.

Så vi kjøper figurformende undertøy i stedet: pushup-bher, shaping-bodyer, hold in-truser og bodyslimming-underkjoler har smøget ut av bestemorskuffen og inntil den kvinnelige gjennomsnittskroppen. Vi dytter opp og strammer inn, plusser på med hair-extensions, falske øyevipper, falske negler, store mengder sminke, og vips – så er vi en slankere, strammere, vakrere utgave av oss selv, i hvert fall for noen timer. Omtrent som Askepott. Prinsen ville ikke sett to ganger på henne om ikke hun hadde blitt stæsjet grundig opp før ballet, selv om hun var aldri så vakker på innsiden. Den eneste forskjellen er at Askepott hadde en god fe og magi til å hjelpe seg. Dagens kvinner er mer realitetsorientert.

Slik søsteren min er, når hun med et kritthvitt smil flasher sine nyblekede tenner, og jeg spør om hun synes hun har tråkket over en grense. Hvorfor det, er svaret, jeg har da farget håret mitt i årevis.

Er det noe annet å bleke tennene enn å bleke håret? Søsteren min har alltid hatt hvitere tenner enn de fleste, men nå hadde også hennes begynt å gulne litt. Det eneste hun har gjort, er å bleke dem tilbake til deres opprinnelige farge og slik fått tilbake det utseendet hun egentlig hadde. Samtidig rapporterer tannlegene at fargeskalaen som brukes til å lage fasetter og kroner har fått to hvitere nyanser etter at nordmenn begynte å bleke tennene sine. Hvithetsnormen er blitt forskjøvet. Mine ublekede tenner havner stadig lenger ned på skalaen.

Noe lignende er i ferd med å skje med rynker. De uglatte i blant oss ser stadig mer rynkete ut, etter hvert som glatthetsnormen forskyves. Søsteren min argumenterer for Botox på samme måte som for tannbleking: hvis et produkt kan gi henne det utseendet hun egentlig er født med, uten den irriterende sinnarynken i pannen, hvorfor skal hun ikke benytte seg av det? Hun har et poeng. Forskning viser dessuten at Botox kan gjøre deg gladere: når sinnarynken forsvinner ser du gladere ut, folk oppfatter deg som gladere, og dermed føler du deg gladere også. Det er en god spiral. På den annen side hevder forskere at Botox også kan gjøre deg følelsesmessig avstumpet: når ansiktsmusklene dine mister muligheten til å vise følelser, mister du også litt av selve følelsen. Det er en ikke fullt så god spiral.

Apropos spiraler: Jeg har endelig fått de krøllene jeg drømte om som tenåring. En stoffskiftesykdom har forandret hormonene mine og, pussig nok, håret mitt. Nå duver det rundt skuldrene mine i myke, rufsete bølger. Enormt irriterende, egentlig. For nå er det glatt hår som gjelder. Og øverst på ønskelista står en rettetang.

(Tidligere publisert i Kk, januar 2011)

Historier om hodeplagg

2011-02-08T13:28:00.001+01:00

2011 kan bli året da diskusjonene om kvinner, hijab og islam rykker ut av grumsete nettdebatter og inn i seriøse bøker.
Det er ikke til å komme unna: Når hijab, islam og kvinner omtales i samme nettartikkel, går nettdebattantene nesten uten unntak bananas. Så fort det handler om islam og muslimer, virker det som om hver minste rest av debattsaklighet feies langt inn i krokene, og døra inn til det store, norske, brumlende folkedypet slås opp på vidt gap. Der er det sjelden særlig lyst. Fordommer og fordømmelser står i kø, men forståelse er det gjerne verre med. Muslimene selv, spesielt kvinnene, ligger lavt i terrenget. Om de i det hele tatt våger seg inn. For har man først forvillet seg inn i det mørke folkegrumset, kan det være vanskelig å finne veien ut igjen med humøret og troen på menneskeheten i behold. Det er lett å gå seg bort i fortvilelse over krasse holdninger kombinert med sløve argumenter.

For noen år tilbake stilte en ung (og litt irritert)somalisk-norsk kvinne meg følgende spørsmål: Hvis en kvinne tar utdannelse, får seg en jobb, bidrar positivt i samfunnet og tar vare på familien og vennene sine – spiller det da noen rolle hva hun har på hodet? Selv hadde hun aldri brukt hijab, og hadde ingen ønsker om å begynne med det heller. Unntatt de gangene noen begynte å snakke om forbud. Da fikk hun lyst til å låne seg en hijab i ren trass. Tvang er tvang, påpekte hun. Uavhengig av om et plagg tvinges på, eller tvinges av. Handlingen er den samme, det er bare argumentasjonen som er forskjellig.

To dokumentarbøker som utgis denne våren har som mål å vise nettopp dette: Hva norske, muslimske kvinner selv tenker om religion, samfunn, integrering, tilhørighet, identitet – og hodeplagg. Hijabhistorier, som i løpet av våren lanseres på Cappelen Damm forlag, inneholder personlige fortellinger fra 13 muslimske, kvinnelige bidragsytere om deres forhold til bruk av hijab. Høyre-politiker Afshan Rafiq og tidligere leder for Somalisk studentforening Ihlam Hassan er blant dem som har skrevet om det mye diskuterte hodeplagget. Noen er for, noen er imot, noen har valgt å ta hijaben på, ande har valgt å ta den av. Forlaget gikk selv ut og søkte etter bidragsytere da prosjektet ble igangsatt for snart to år siden, og ifølge redaktør Ingebrigt Waage Hetland var det ikke vanskelig å få de muslimske jentene i tale. Forlaget fikk inn mange bidrag, og har nå valgt ut 13 tekster de mener viser mangfoldet i norske, muslimske kvinners holdning til hijab. Så kan man håpe på at boka klarer å løfte hijabdebatten opp på et nytt og høyere nivå, uten grums og forhåndsprogrammerte meninger.

Aschehoug forlag har lenge ønsket å gi ut en muslimsk versjon av antologien Råtekst, som kom ut i 1999. I den skrev 19 norske kvinner nært og personlig om feminisme og hvordan de opplevde det å være kvinne i Norge i dag. Journalist og forfatter Nazneen Khan-Østrem var en av bidragsyterne, og skrev om identitetsproblemene som ligger i det å være ung, norsk muslimsk kvinne. Nå har hun, sammen med journalist og forfatter Mahmona Khan, redigert en muslimsk råtekst-antologi, som etter planen skal gis ut på Aschehoug i slutten av mai. Nærmere 20 muslimske kvinner mellom 18 og 40 år ble invitert til å skrive om sine erfaringer og sitt liv her i Norge, og de personlige tekstene byr på et vidt spekter av meninger, holdninger og opplevelser av det å være muslimsk kvinne i Norge i dag. Antologi-redaktørene har gjort et poeng ut av å finne nye, ukjente stemmer til utgivelsen. Muslimske kvinner som tidligere har markert seg i samfunnsdebatten, har måttet vike plassen for kvinner som ikke tidligere har kommet til orde. Blant bidragsyterne finnes både skoleungdom og karrierekvinner, noen er sekulære og noen er dypt religiøse. Forlagets mål og uttalte prosjekt er både å skape debatt på de muslimske kvinnenes egne premisser, og å vise mangfoldet i hva det vil si å være muslimsk kvinne i dagens Norge.

Begge disse bøkene ønskes herved hjertelig velkommen i den norske offentligheten. Altfor lenge har muslimske kvinner i Norge blitt diskutert og debattert av utenforstående, som om de var en homogen kvinnegruppe trykket ned under et truende hodeplagg. Samfunnsdebattanter, politikere, religiøse ledere, forståsegpåere, synsere og ikke minst de anonyme nettdebattantene har alle sin agenda – det kan bli interessant å se hvilke agendaer de muslimske kvinnene selv ønsker å bringe til torgs. Trolig er de omtrent like mange - og like forskjellige - som de to bøkenes bidragsytere. Sannsynligvis ligner norske, muslimske kvinner på norske kvinner flest – i den forstand at vi alle ligner mest på oss selv. Flinke piker, sjenerte jenter, utagerende festløvinner, rebelske opprørersker, ambisiøse karrierekvinner, stressa småbarnsmødre – de kommer nok i muslimsk støpning også. Det finnes et uendelig antall måter å leve livet sitt på, enten du er muslim eller kristen, troende eller ikke-troende, går med hijab eller lue. Kanskje kan vårens to utgivelser fra muslimske kvinner bidra til mer forståelse og mindre fordømmelse, også i det store, norske, grumsete folkedypet.

(Publisert i Ny Tid, januar 2011)

Lykke. En bruksanvisning.

2011-02-04T12:53:00.001+01:00

La det være sagt med en gang: Jeg har aldri likt selvhjelpsbøker. Det føles rett og slett litt kleint, for ikke å snakke om unaturlig, å skulle lese meg til en bedre hverdag. Når de fleste selvhjelpsbøker i tillegg er fulle av svevende oppfordringer som finn din indre ro, kjenn på smerten, føl naturens kraft eller vær en takknemlig del av kosmos – vel, da har du mistet meg før første side er ferdiglest. Jevnt over blir jeg – hvis jeg i det hele tatt orker å la meg engasjere – stort sett bare provosert av slike bøker.

En av mine aller verste leseopplevelser var bestselgeren Spis, elsk, lev. Jeg kjøpte boka på flyplassen i forkant av en tur til Kambodsja i fjor, jeg skulle fly 10 timer Oslo-Bangkok på et trangt økonomisete og trengte underholdning. Jeg er nemlig livredd for å fly. Sånn type gråt-i-halsen-og-skrekk-i-øynene-redd. Såpass redd at sist jeg fløy mellom Oslo og Kristiansand, kom flyvertinnen bort til meg like etter take-off og klappet meg på skulderen, ga meg en flaske vann og ba pent om at jeg ikke skulle besvime. Hvorfor jeg er slik? Aner ikke. Vet jeg at det er irrasjonelt? Ja. Jeg jobber med saken. Og en av mine overlevelsesstrategier på fly er å lese chick-lit. Søte, lettleste sukkerspinnromaner som flyter av gårde i en rosa verden, der den største trusselen mot hovedpersonen er at hun ikke får drømmejobben/drømmeskjørtet/drømmemannen før på siste side. Spis, elsk, lev så ut til å være i den sjangeren. Bortsett fra at det ikke var en roman, men en fortelling om lykke. Perfekt flylesning, tenkte jeg. Og tok feil. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene til at jeg hatet boka så intenst. Det var først og fremst den selvopptatte, selvrettferdige "jeg er så ulykkelig selv om jeg har alt og må finne meg selv i Europa, Asia og i Gud"-tonen som gjorde at jeg valgte å stirre i kabinveggen fremfor å fortsette lesningen. Lykke, my ass.

Derfor var jeg også ekstremt skeptisk da jeg begynte å lese boka Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive. Off, ikke enda en selvutvikla dame som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt i harmoni, tenkte jeg. Men ganske snart skjønte jeg at denne dama har et helt annet syn på sakene. Og det beste av alt: Hun har forskning som støtter henne. Ikke sånn selverfart "jeg vet det er sånn fordi det er sånn jeg følte det"-forskning, men ordentlig, vitenskapelig forskning.

Og lykke, ifølge Rubin og forskerne hennes, kommer ikke av å leve i harmoni med det store verdensaltet. Lykke kommer av å få nok søvn. Å spise ordentlig mat. Å få litt frisk luft og mosjon hver dag. Å tvinge seg til å synge i dusjen om morgenen. Å smile selv om du ikke har lyst. Lykke er ikke noe som skjer deg, lykke er noe du gjør.

Genialt, ikke sant?

Hør utdrag fra Overleve

2010-11-25T10:40:00.000+01:00

http://www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_lese/

NRK P2 sender i høst utdrag fra min dokumentarbok Overleve hver fredag og søndag i programmet Verdt å lese. I åtte programmer leser skuespiller Frank Kjosås om Sivun Pens opplevelser i Kambodsja under Røde Khmer og i tiden etterpå. Første program ble sendt 5. november, siste program sendes julaften, med reprise andre juledag. Programmene legges ut på nettet fortløpende - så sjekk ut linken over!

Strålende anmeldelse i Klassekampen

2010-11-21T12:35:00.000+01:00

Carl Joakim Gagnon har anmeldt Overleve i Klassekampen lørdag 20. november 2010. Og det han skriver gjør meg både glad og stolt. Her er noen utdrag fra anmeldelsen:

"Folkemordet på jødene i Europa gjorde alltid sterkt inntrykk på meg. Kambodsja virket annerledes. Slik forholdt det seg for meg inntil jeg leste «Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år.» "

"Boka er effektivt og nøkternt fortalt, innholdet tatt i betraktning. Likevel er den elegant komponert. Boka begynner og slutter på samme trappetrinn i hagen i Takeo og grepet med «kunnskap og vennskap» er vellykket.
Bromark og Pen lykkes i dobbelt forstand: Med å fortelle en spennende og vilt usannsynlig historie om å overleve under verst tenkelige forutsetninger og med å gjøre Kambodsjas mørke år mindre fremmede og mer aktuelle for skandinaviske lesere. "

Jeg hadde fryktet at Klassekampen ville være skeptisk innstilt til boka - temaet og avisas historie tatt i betraktning - men her har de altså funnet en begeistret anmelder som sier han sitter igjen med nøyaktig det jeg hadde håpet på da jeg satt og skrev: En større forståelse for hvordan krig, politikk og totalitære regimer rammer mennesker, ikke bare statistikker. Om det så er nazister, kommunister eller kapitalister som står for overgrepene.

Rak rygg = tom lommebok

2010-11-16T12:49:00.000+01:00

De siste ukene har frilansere over hele Norge prøvd noe helt nytt: vi har stått sammen. Årsak: Aller Medias forsøk på å tre urimelige, uetiske frilanskontrakter over hodet på oss. Beskjeden jeg og alle andre fikk var: Skriv under, eller forsvinn. Vi har nok av unge, uerfarne frilansere som er villige til å jobbe for knapper og glansbilder for å få innpass i en tøff bransje.
Jeg sa nei. Og går nå ut i verden med rak rygg og tom lommebok. En økonomisk risikosport. Men det føles utrolig deilig.
Les intervjuet fagbladet Journalisten gjorde med frilanser Heidi Løkken og meg her:
Kontraktens konsekvenser

Fjortis 4ever

2010-11-08T11:21:00.001+01:00

Moren min fylte nylig 60. Hun trener mer enn meg, reiser mer enn meg, shopper mer enn meg, går lengre skiturer enn meg, og går antakelig oftere på fest enn meg. Mens mitt mest eksotiske reisemål i fjor var en chartertur til Kypros, gikk hun til toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, før hun dro på villdyrsafari i Serengeti.
Moren min er på ingen måte spesiell. Dagens bestemødre er så langt fra den gråhårede kona i gyngestolen som det går an å komme. De er spreke, eventyrlystne, selvrealiseringsorienterte og økonomisk ressurssterke. Golden girls, er de blitt kalt. Superforbrukere. Med barna ute av redet og stålkontroll på helsa, har dagens sekstiåringer ingen planer om å bli gamle. Det var tross alt de som oppfant ungdommen – og de vil være unge til de stuper.
Femtiåringene blir også yngre for hvert år som går. De er på toppen av karrierestigen, bruker helgene på jenteturer til Paris og New York, eller sykler Birken sammen med gutta. Førtiårskrisa er et utdøende fenomen, fortrengt av bleieskift og ammetåke. Å få barn etter fylte 40 er ikke lenger en risikosport, men en rettighet. Når de har barnevakt går førtiåringene på rockekonsert, tar en tur på byen med vennegjengen eller ser den siste actionfilmen på kino. Omtrent slik de gjorde da de var 20.
Tredveårene er åsted for det store spranget ut av studenthybelen og inn i småbarnsfasen. Karriere skal bygges, barnehagebarn skal hentes, skjønnheten skal opprettholdes og det sosiale livet fortsette som før. Mødrene våre gikk på møter i kvinneforeningen, vi reiser på jentetur til Toscana.
Og tjueåringene? De er fortsatt tenåringer. Mange bor hjemme på overtid, mottar pengestøtte og klesvask fra foreldrene, går på byen annenhver kveld, og synes spørsmål om barn og etablering er komplett uforståelig. De er da langt fra voksne?

Mens tidligere generasjoner så på voksenlivet med jobb, barn, enebolig og stasjonsvogn som et ideal, insisterer dagens nordmenn på å fortsette ungdomslivet så lenge vi kan. Vi klamrer oss fast og nekter å bli eldre, uansett hvor mange bursdagsfeiringer vi har hatt. Kvinnelige toppledere klarer seg ikke uten jentegjengen sin, mannlige direktører er bare ”en enkel gutt fra landet.” Har hele samfunnet fått aldersangst?
- Det er en trend at ungdomstiden trekker ut i langdrag, og ingen vil bli gamle. Vi har fått en ungdomsdyrking, blant annet i mediene, og kommersielle krefter spiller med. Markedsføring retter seg i stor grad mot ungdom, sier Nova-forsker Viggo Vestel.
Han mener denne ungdomsdyrkingen har røtter i ungdomsopprørene på 60- og 70-tallet, som la stor vekt på personlig frihet og løsrivelse fra det bestående patriarkalske, tradisjonsbundne samfunnet.
- Vi dyrker personlig frihet og individualitet. Denne friheten passer ikke så godt sammen med det etablerte voksenlivet, som er mer bundet og krever ansvarlighet og hensyn. Vi er enkeltpersoner hele tiden, og velger identitet på en mye friere måte enn vi gjorde tidligere. Det gjelder både unge og eldre, sier han.
Dermed får vi unge voksne som er racere på ny teknologi, men som ikke aner hvordan man setter på en vaskemaskin. Og pensjonister som står på snowboard og drar på venninnetur til Køben.
- Det er en stor frihet i at aldersrollene sprekker opp. Jeg tror det skaper mer kontakt mellom generasjonene, den store generasjonskløften er i ferd med å viskes ut. Det er positivt. Samtidig kan en slik utvikling være negativ dersom den er uttrykk for en utbredt ego-mentalitet. Hvis alt skal handle om hva man selv får ut av noe, kan vi få et samfunn som mangler solidaritet. Da melder det seg fort et savn etter fellesskap, mener Vestel.
Kanskje er det derfor vi er så ivrige etter å være sammen med jentegjengen? Venninneliv erstatter familieliv, og sammen med jentene vi har kjent i årevis, holder vi oss unge. Vi kler oss som før, oppfører oss som før, fester som før. Og når alderen begynner å synes i form av rynker og slappere kropp, stagger vi den med trening, antioksidanter og kanskje en liten skvett Botox. Vi holder oss godt, får barn uten at det synes, og satser hardt på evig ungdom. Vi er jentene som aldri vil bli kvinner.
Omtrent som Lillian Müller. Den tidligere Playboy-modellen sier i en alder av 58 år at hun drømmer om å utdanne seg til lege, gifte seg, og bli mor igjen - samt stille opp naken på forsiden av Playboy. Ikke akkurat standarduttalelser fra en kvinne som nærmer seg pensjonsalderen. Eller er det nettopp det de er?
Da investor Christian Ringnes fylte 50, feiret han det med å invitere til fjortisfest. Barnslig? Nei, det syntes han ikke. Snarere en gjenerobring av en tapt tid, ettersom han var så ukul da han var fjortis på ordentlig. Bedriftsleder Nils Kiær inviterte til pysjamasfest da han selv ble femti – noe min datter for øvrig gjorde da hun ble syv. Petter Stordalens afterski-utdrikningslag i Åre gikk så hardt for seg at den 48-årige vordende brudgommen ble kastet ut fra utestedet – uten at han syntes det var noe særlig å merke seg ved. Det var jo bare et utslag av ungdommelig morskap. Er hele livet blitt en evigvarende fjortisfest?

Sosiolog Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning utga i høst boka ”Motløs ungdom?”, som blant annet ser nærmere på ungdoms politiske engasjement og samfunnsmakt. Hun mener ungdomsrollen har endret seg dramatisk de siste 40 årene – og dermed også andre aldersroller.
- Vi etablerer oss langt senere med jobb og familie, og grensen for når man er voksen er blitt flytende. Ungdomstiden oppfattes ikke lenger bare som en forberedelsesfase til voksenlivet. Ungdom er blitt meningsbærende samfunnsaktører, og ungdomstiden er ikke noe som går over, men noe vi bærer med oss videre i livet.
Derfor fester 60-åringer som gale, derfor står 40-åringer på snowboard og digger hiphop. Det er ikke bare krampetrekninger og angst for å bli gammel, men like mye en videreføring av aktiviteter man aldri så noen grunn til å gi slipp på.
- Idealet er å være ungdom. Media løfter fram det ungdommelige i mote, livsstil og meninger, og slik sett har ungdom fått større makt og innflytelse, også på eldre aldersgrupper. Vi har fått et ungdomssug i samfunnet. Mens 50-tallet handlet om den vakre husmoren, tilhører vår tid ungdommen.

Men hvem er de, egentlig, de vi alle streber etter å være? 11-årige jenter kler seg og ter seg som de 17-årige Disney-stjernene de identifiserer seg med. Er de ungdommer? Tjuefemåringer i baby-dress snylter på foreldrene til de blir kastet ut. Er de også ungdommer? Ungdomstiden begynner tidligere og varer lenger enn noen gang, og virker berusende attraktiv på alle aldersgrupper – med ett, paradoksalt unntak: ungdommen selv. Spør en hvilken som helst kvisete 16-åring. Hun vil fortelle deg at ungdomstiden er et forvirrende helvete hun vil ut av så fort som mulig.
Kanskje George Bernard Shaw hadde rett da han skrev at ungdom er bortkastet på de unge?

En redigert versjon av denne teksten sto på trykk i Kk nr 44 2010.

Verdt bryet å lese, sier NRK

2010-11-05T11:51:00.000+01:00

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7366740

I dag kl 17 er første sending med Overleve som høytlesning i programmet Verdt å lese i P2. Til samme tid hver fredag helt fram til julaften, med reprise søndager kl 07.30 og kl 19, leser skuespiller Frank Kjosås utdrag fra boka for det jeg håper er et stort antall lyttere. Jeg har lest inn en kort innledning til hvert program.

I forbindelse med Verdt å lese-programmet, har NRK skrevet en fantastisk fin sak som ligger på litteratursidene til nrk.no. Klikk på linken over bildet, så kommer du dit.

Hverdag, hver dag

2010-10-26T13:26:00.000+02:00

Tenk deg følgende scenario:
Det er en helt vanlig dag på jobben. Du og dine kollegaer har møte, dere er delt inn i to arbeidsgrupper som diskuterer løsninger på en gitt problemstilling. Din arbeidsgruppe skal framføre et kort sammendrag av hva dere har kommet fram til for resten av kollegaene. Mens du står der og snakker, ser en av dine mannlige kollegaer sitt snitt til å strekke ut hånden, ta tak i skjørtekanten din, og røsker det ned, slik at skjørtet legger seg i en pen fold rundt anklene dine og du står der, foran alle, i bare undertøyet. Noen av kollegaene dine ser forskrekket ut. Andre brøler av latter. Raskt heiser du skjørtet opp igjen, men verdigheten din blir liggende igjen på gulvet.

Igjen, tenk deg følgende scenario:
Det er lunsjpause på jobben. Du og dine kollegaer sitter og spiser sammen, da fire ansatte i avdelingen over deg kommer bort til bordet ditt. Smilende ber de deg reise deg. Straks du er på beina, tar de tak i deg, legger deg i bakken, og løfter deg: En mann i hver arm, hvert bein. De bærer deg hoiende bortover, mot en søyle plassert midt i rommet. Beina dine spriker, søylen kommer nærmere, overfallsmennene dine roper og ler, går på hver sin side av søylen, du har ett bein på hver side, og det går opp for deg hva som kommer: en dundrende smerte i skrittet. Etterpå dunker de deg kameratslig i skulderen, og gratulerer deg. Du har fått stanga. Det er en hedersgest.

Enda en gang, tenk deg følgende scenario:
Etter et hyggelig møte med hele avdelingen, går du forbi tre av avdelingens ledere på vei ut døra. De snakker høyt og leende sammen, og du hører den ene lederen si om tre av dine kollegaer: ”De er jo helt lost! Følger ikke med på noe, de kan virkelig ikke ha særlig mye mellom ørene.” De to andre lederne knekker sammen i høylytt latter. Ingen andre sier noe.

Disse tre eksemplene er ikke hentet fra norsk arbeidsliv. Til det er de for ekstreme, for krenkende, for uverdige. De involverte ville trolig umiddelbart ha fått sparken. Det første tilfellet kunne ført til rettssak for seksuell trakassering – det andre for vold. Det tredje ville fått Gerd Liv Vallas lederstil til å fremstå som mild og forsiktig.

Disse tre eksemplene er hentet fra norske barns skolehverdag. De er ikke diktet opp, bare omskrevet for å tilpasses vår voksne verden. Dette er hva barn må tåle, fra klassekamerater, medelever og lærere.

Ville vi voksne funnet oss i slike opplevelser på jobben?

Naiv, jeg?

2010-10-11T13:26:00.000+02:00

Her er Pål Steigans svar til mitt debattinnlegg i Aftenposten om Kambodsja, Røde Khmer og norsk ml-bevegelses ekstreme blindhet. Han mener jeg er naiv som tror et vanlig menneske på besøk i et terror-regime kan gjennomskue propagandaen og se forbi en konstruert virkelighet. Det er mulig han har rett. Men man bør i det minste åpne øynene og forsøke. Man kan for eksempel begynne med å se mennesker, ikke ideologier. Familier, ikke politiske mål. Og slutte å tro at man kan skape det perfekte samfunn ved hjelp av våpen. Det gjelder dessverre ikke bare Pål Steigan.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3850300.ece

Å få øye på ondskap

2010-10-06T10:10:00.000+02:00

Kan man anklage de svenske og norske delegasjonene som besøkte Pol Pots Kambodsja for delaktighet i folkemord? De så ingen overgrep mot den kambodsjanske befolkningen, bare et land midt i en strålende, krevende revolusjon.
I dag er kampen for revolusjon byttet ut med kampen mot terror, i Afghanistan, Irak, Somalia, Kongo. Men blindheten er den samme. Vi lukker øynene for menneskene, og ser bare kampen. Ideologien. Målet. Ondskapen får fritt spillerom på veien.

Les hele mitt debattinnlegg i Aftenposten her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3843680.ece

Overleve blir radiobok!

2010-10-04T23:43:00.000+02:00

P2-programmet Verdt å lese har valgt Overleve som en av de bøkene de skal lese utdrag fra i høst. Gjennom 8 programmer skal skuespiller Frank Kjosås lese et ganske langt utdrag av boka vår for P2s lyttere. Jeg jobber nå med å skrive en bitteliten innledning til hvert program. Første program sendes 5. november - siste program sendes 24. desember. Følg med!
Om du heller vil lese hele boka på egen hånd, finner du den her: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10109&isbn=9788202319052

Hjem, vakre hjem

2010-09-27T11:21:00.000+02:00

Norske kvinner er blant de minst gudfryktige i verden. Men vi har et tilnærmet religiøst forhold til oppussing.

Den første gangen jeg pusset opp et rom på egen hånd, var jeg 15 år gammel. Det var høstferie, jeg kjedet meg, og etter å ha lest i et blad at solgule vegger skulle ha en harmonisk virkning på personer med mitt stjernetegn, bestemte jeg meg for å male rommet mitt gult. Høstferiedagene ble tilbrakt i maleklær, og ingen fikk komme inn før verket var ferdig og hele rommet lyste som en firkantet sol. Jeg var ubeskrivelig fornøyd.
Siden har det gått slag i slag, både med hammer, brekkjern og flisekutter. Som nygifte totalrenoverte vi en hundre år gammel enebolig. Året etter bygde vi på to soverom. Fem år senere pusset vi opp stue og kjøkken på nytt, før vi flyttet til et rekkehus i funkisstil som trengte totaloppussing. Siden har vi pusset opp alle soverommene minst to ganger, bygget om en kjelleretasje og lagt inn et nytt bad. For øyeblikket skal kjellervinduene byttes, kjellerstuen gjøres om til soverom, et barnerom skal bli et arbeidsrom og et gutterom skal forvandles til et jenterom. I tillegg er det snart på tide å skifte ut kjøkkeninnredningen, stuegulvet trenger sliping og fargen på veggene er faktisk temmelig umoderne. Og jeg er ganske sikker på at samtlige rom trenger nye gardiner. Det er et evighetsprosjekt.

Ingen i Europa bruker så mye penger på oppussing som nordmenn. Vi maler om og bytter ut og sliper ned og henger opp for astronomiske summer hvert eneste år, og i 2010 ligger det an til ny rekord: 53 milliarder kroner vil vi bruke på oppussing i år. Det er historisk mye. Finanskrisa er åpenbart over for vår del.
Forskerne mener det er en del av den norske kulturen å pusse opp. Hjemmene våre er vår fremste identitetsmarkør, det er der vi viser hvem vi er. Å la en burgunderrød hjørnesofa i imitert skinn trone i en stue med okerfarget brystpanel er omtrent like harry som å iføre seg tresko, flanellskjorte og skinnvest. Det viser at du sannsynligvis er uutdannet, lavtlønnet og storrøyker. Men er du hekta på retro, shabby, designklassikere eller loppisfunn og insisterer på at hvite vegger er det eneste rette, ja da er du trolig vellykket, trendy, karriereorientert og kanskje til og med lykkelig. Da troner du øverst på oppussingshimmelen og kan opprette din egen interiørblogg med bilder av ditt eget, hjemlige himmelrike. Dem er det mange av.

Nettsiden Norske Interiørblogger har som mål å samle alle norske interiørblogger på ett sted. En rask opptelling av medlemsbloggene i alfabetisk rekkefølge stoppet på 60 – og da hadde jeg ennå ikke begynt på bokstaven B. En titt på bloggnavnene avslører hvem som er de ivrigste bloggerne: kvinner. Jeg fant seks blogger som startet med navnet Camilla. 20 blogger som het noe med Fru. Jeg har vært Hos Kristine, Hos Gry, Hos Marte, Hos Sandra, Hos Trude og Hos bestemor. Enhver som har lyst kan besøke Huset ved bekken, Huset på øya, Huset i himmelen, Huset på høyden, Huset på kollen, Huset ved fjorden, Huset ved elva, Huset i skogen, Huset i svingen, Huset på holmen, Huset på toppen, Huset på terrassen. Det er damene som styrer i de fleste av dem.

Er det også kvinner som styrer oppussingsprosjektene i de norske hjem? I stor grad. Det er kvinnene som bestemmer hvor skapet skal stå. Og hvilken farge det skal ha. Men det er mannfolka som bærer det dit det skal, etter at de har malt det ferdig. I hvert fall ifølge en undersøkelse byggevarekjeden Byggmakker gjorde tidligere i år. Menn gjør fortsatt mesteparten av selve oppussingsarbeidet, men kvinner mener bestemt at det er de som tar initiativet til og styrer prosjektet. Det stemmer med inntrykket fra min egen omgangskrets. Jeg har flere venninner som i helger og ferier utstyrer mennene sine med lister over dagens snekkeroppgaver, men jeg har ennå til gode å møte en mann som har gjort det samme. Og jeg har vært i flere hjem der interiøret er kompromissløst feminint, som hos min venninne Trude, samboer med en hockeyspillende ingeniør. Absolutt hele leiligheten var hvit, med innslag av rosa blomster. Ikke en hockeybag i sikte. Er det unødvendig å fortelle at forholdet tok slutt?

Hvis interiøret vi lever i identifiserer oss som personer, burde det være mange desorienterte menn der ute, som famler seg fram gjennom heklede sengetepper og blomstrete sofaputer. Og tilsvarende mange rotfestede kvinner som elsker hver eneste krok av hjemmet sitt. Men min erfaring tilsier det motsatte. De interiørivrige kvinnene jeg kjenner, er aldri fornøyde. Det er alltid rom for forbedring, alltid et hjørne som ikke ble helt slik de hadde tenkt. Oppussingsprosjektene er konstante, det er bare rommet som forandrer seg. Det er ikke nødvendigvis det eksisterende interiøret som definerer dem, men ideen om hvordan det skal bli. Vi pusser opp, altså er vi.
Og skulle vi mot formodning slippe opp for rom å pusse opp hjemme, er det garantert på tide å gjøre noe på hytta.
P.S.: Denne artikkelen ble levert en uke etter deadline grunnet oppussing av journalistens arbeidsrom.

På trykk i Kk 38, september 2010

Med et slag

2010-09-21T14:27:00.001+02:00

I fjor sommer forsvant alt Ane Håbjørg definerte som seg selv. Tilbake står en 44 år gammel slagrammet kvinne, som sakte prøver å finne tilbake til den hun var.

Mitt intervju med forlagsredaktør Ane Håbjørg, på trykk i Kk sommeren 2010, kan du lese her:

Det er duskregn i lufta når vi svinger inn på tunet til en liten husmannsplass i Son. Tidligere bodde en eldre mann her, Petter het han, han bodde her året rundt med utedo og trekkfulle vinduer og stortrivdes inntil den dagen han døde. Nå har den rødmalte stua fått nytt kjøkken og nytt liv som hytta til Ane Håbjørg, ektemannen Carl Størmer og de to jentene deres, Hannah og Sidsel. Her tilbringer de vinterferier og påskeferier og sommerferier og høstferier, samt denne onsdags ettermiddagen, som vi i vår naive framtidstro har planlagt å fylle med sol og sommerlig vær. I stedet henger skyene lavt over tretoppene. Dagene blir neimen ikke alltid slik man hadde tenkt.

Ane strever den lange kroppen sin ut av bilen. Står et øyeblikk og svaier, setter sjøbein i det våte gresset og tar seg tid til å kommentere at rhododendronen er på sitt aller fineste, før hun konsentrert flytter den ene foten foran den andre. Ikke falle nå. Ane skjener litt til venstre, rhododendronbusken er plutselig mye nærmere, men hun henter seg inn og står støtt, armene litt ut fra kroppen, som en linedanser. Hun puster tungt, retter på brillene, holder seg fast med tærne inni de nye joggeskoene, står. Det er slitsomt å ha fått slag, jævlig slitsomt, sier Ane. Fy faen så jævlig slitsomt det er.

Ane Håbjørg bannet som en bryggesjauer før hun fikk hjerneslag, og ser ingen grunn til å slutte nå. Vi går sammen bort til trappa, Ane vingler, musklene vil ikke føye seg, balansen er på bærtur, men Ane nekter å gi opp, kroppen skal lystre, hun skal bort til den trappa, opp de trinnene, låse opp døra, slik hun har gjort minst tusen ganger før. Men før er en tid da alt var så lett. Å låse opp en dør, å gå opp en trapp krevde null innsats, null konsentrasjon. I dag balanserer Ane på slakk line for hvert eneste skritt hun tar.

Rammer hele familien.

23. juni 2009 fikk 43 år gamle Ane Håbjørg en hjerneblødning som lammet den høyre siden av ansiktet og den venstre siden av kroppen. De neste seks månedene tilbrakte hun først på sykehus, så på rehabiliteringssenter. Det ble lille julaften før hun endelig kunne komme hjem for godt.

I mellomtiden måtte Carl lære seg å lage middag. Han måtte begynne å vaske klær. Han måtte handle, støvsuge, holde orden på bursdager, følge opp døtrene på skolen, smøre matpakker om morgenen og vite hvor gymtøyet var blitt av. Han måtte trøste to redde jenter som plutselig hadde mistet supermoren sin og alt de trodde var sant. Han måtte trøste Ane, som kanskje hadde mistet store deler av framtiden sin og alt hun trodde hun skulle gjøre. Han måtte trøste seg selv, som hadde mistet den energiske, aktive, effektive kona si og alle planene de hadde lagt sammen.

- Et slag rammer ikke bare den personen som får det. Det rammer hele familien, konstaterer Ane.

Det siste året har Ane ikke vært på foreldremøte, ikke vært på konferansetime, ikke engasjert seg i noen av de tingene hun engasjerte seg i før. Ikke engang Sidsels utfordringer som sterkt synshemmet har Ane klart å ta del i. Det siste året har bare handlet om slag.

- Jeg tror nok Sidsel opplever at hun på et eller annet vis er blitt sveket. Det er jo ikke noe man ønsker seg, man vil jo være tilstede for barna sine uansett hva som skjer, men der strekker jeg ikke til lenger. Jeg klarer ikke være den moren jeg var for dem før.

Ane merker at jentene har slitt med mange motstridende følelser etter at hun ble syk. På den ene siden ser de at hun har det vondt og vil gjøre alt de kan for å hjelpe henne, på den andre siden er de sinte fordi hun ikke lenger kan hjelpe dem.

- Kan de være sinte på meg fordi jeg har fått slag? Ja, jeg har jo sviktet dem. Samtidig har jeg aldri bedt om å få slag. Og det vet de. Slag er ikke noe man velger. Plutselig er man bare der.

En annen Ane.

Hvor lenge varer et slag? Det er et spørsmål det ikke finnes noe svar på, uansett hvor man skulle finne på å lete. Ane vet bare hvor lenge det har vart. Og at det å skulle se sin egen fremgang er omtrent som å prøve å se gress gro. Slag er en langdistanse-sykdom, der fremskrittene ikke kommer dag for dag, men år for år.

- Da jeg ble syk, tenkte jeg at jeg skulle være syk et par uker. Kanskje tre. Mer hadde jeg ikke tid til. Så flyttet jeg friskhetsperspektivet til oktober. Så til jul. Så til mars. Så til sommeren, denne sommeren. Ett år etter slaget måtte jeg jo være meg selv igjen. Men jeg er ikke det. Ikke i det hele tatt.

Hvem er Ane, nå som hun ikke er seg selv? Hun vet ikke helt. Carl vet heller ikke. Hun er fortsatt Ane, men en helt annen Ane enn den som var her i fjor. Er denne Ane, den slagrammede Ane som slurrer litt når hun snakker og har skrubbsår over hele kroppen etter alle de gangen hun har falt, er det den hun skal være resten av livet? Hvem er Ane, når hun ikke kan gjøre en eneste av de tingene hun alltid har gjort før?

Ane kan ikke løpe, hun har problemer med å lese, hun har vanskelig for å skrive, hun kan ikke gjøre husarbeid, hun kan ikke lage mat uten å søle. Hun kan absolutt ikke multitaske. Men hun kan gå. Litt vinglete, riktignok, men hun kan gå. Hun kan snakke. Hun kan tenke. Hun kan le. Riktignok vil bare halvparten av ansiktet hennes smile, men latteren går det ikke an å dele i to.

- Jeg tror man er nødt til å bevare et visst humør, det er essensielt for å bli frisk. Hvis jeg skulle vært trist i tillegg til alt det andre, da ville det ikke gått. Da ville det ikke vært til å holde ut. Mange slagpasienter mister selvtilliten helt, men for meg har det nesten vært motsatt. Jeg er bare fokusert på å komme videre.

Takknemlig? Ikke faen.

Ane har hatt mange dager da gråten har sittet løst. Da hun kom hjem fra rehab gråt hun tre dager i strekk, livet var blitt så ustyrtelig trist. Det har vært tider da Ane har hatt lyst til å banne så høyt hun bare kan. Som da en sykepleier kom bort til henne noen uker etter slaget og sa at hun hadde jobbet med mange slagpasienter, og alle hadde én ting felles: de ville ikke vært slaget sitt foruten. Ane hadde lyst til å rope FUCK YOU! så det runget i sykehusveggene. Ikke faen om hun skulle sitte der og være takknemlig for å ha fått slag. Eller da hun veltet ut av bussen sammen med de andre deltakerne i Ridderrennet i april, den ene mer funksjonshemmet enn den andre, og det eneste hun klarte å tenke var at fy faen, her vil jeg ikke være. Jeg vil ikke være en av dem.

Men så kom hun seg gjennom det, både de første fortvilte ukene som slagpasient, og de fem lange kilometerne i Ridderrennets skiløype. Og det hun sitter igjen med, er faktisk en slags takknemlighet. Om ikke annet, så i hvert fall for at hun ikke er enda hardere rammet.

- Gjennom en krise som det å få slag tvinges du, enten du vil eller ikke, til å tenke gjennom en del aspekter av livet ditt som du ikke ville tenkt gjennom hvis alt hadde gått som planlagt. Det er et potensial for vekst i en sånn situasjon. Men folk vokser på veldig forskjellig vis. Og det er ikke nødvendigvis slik at et ekteskap som ville tålt en vanlig belastning også tåler et slag.

Langt fram.

Ane og Carl har vært ute en vinternatt før. Dette slaget er ikke den første krisen de har taklet sammen, men den tredje. Både Hannah og Sidsel ble født prematurt, begge var nær ved å dø ved fødselen. Men jentene klarte seg, Ane og Carl klarte seg, og de kom ut på den andre siden med en forståelse av at livet er skjørt, ta vare på øyeblikket, om et sekund kan alt sammen snu.

- Det har vært en styrke nå, vi vet hvor den andre står. Og vi har alltid vært veldig åpne med hverandre, vi har ingen hemmeligheter. Det er ikke alt som er like behagelig å snakke om, det er klart. Når du ikke er like sterk som du pleier å være, er det lett å tvile på om du er nok. Men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av ikke å være åpen om den tvilen.

Ane kikker ut av stuevinduet, regnet er i ferd med å lette, det lysner der ute over grantrærne. For et år siden ville Ane nå vært i fullt sprang nedover mot sjøen, gjennom myggsvermene i den fuktige skogen, ned den bratte skrenten, forbi den gamle, mosegrodde steinmuren og til slutt over svabergene helt til de stopper og sjøen ligger blank og fin og blunker til enhver som måtte ha tid til å se.

I år blir det ikke noe løping. Kanskje klarer hun å gå, det er det som er målet: å gå alene, uten støtte, de ti minuttene det tar å komme ned til sjøen. Det er fortsatt et stykke fram. I dag går vi sammen, arm i arm, og når vi til slutt er nede, bryter sola gjennom skyene og lokker Ane til et lite, forsiktig bad. Hun krabber over svabergene på alle fire, stoler ikke på verken muskler, balanse eller syn, klorer seg fast med hender og føtter, før hun endelig står støtt, en liten stund i hvert fall, i det kjølige vannet.

- Det er det som er fordelen med å ha slag, ler Ane. – Jeg kjenner ikke lenger hvor kaldt det er.

Hva er kjærlighet?

Oppe ved hytta har Carl og jentene svingt bilen inn på tunet mens vi var nede og badet. Sidsel kommer oss flagrende i møte, Hannah hilser høflig inne i stua. Carl er allerede i full sving på kjøkkenet. Det står pastagryte på menyen i dag, han hakker løk og grønnsaker, smaker på sausen, konfererer med kokeboka for å være sikker på at alt blir rett. Han er blitt god på middager det siste året. Han er ikke like rask og effektiv ved grytene som det Ane var, men det er jo ikke Ane heller.

- Jeg har på en måte mistet den kona jeg hadde, sier Carl.

- Nå er det jeg som gjør alt det praktiske, det er i mye større grad jeg som setter premissene. Hva vi skal spise til middag, hva vi skal gjøre i ferien, når vi skal gjøre hva. Hvordan vi prioriterer. Sånn sett er det en endring i maktbalansen, rollene Ane og jeg hadde er endret. Tidligere hadde vi et likeverdig forhold, mens nå er hun i mye større grad prisgitt meg. Det har vært en veldig uvant situasjon for oss begge.

Han har fått spørsmål om når han skal skille seg fra Ane. Om kjærligheten virkelig kan holde gjennom et slag. Om det ikke er helt andre premisser for ekteskapet nå, enn de han i sin tid gikk med på.

- Det reiser jo en del grunnleggende spørsmål, blant annet hva kjærlighet her. Hvis den du elsker plutselig ikke kan gjøre noe av det hun gjorde før, er hun fortsatt den samme? Er kjærligheten fortsatt den samme? Jeg prøver å se forbi sykdommen og virkelig se Ane, men det er ikke alltid like lett. Når vi har dårlig tid om morgenen og hun soser og roter og glemmer - man er jo ikke supermann heller.

Carl kunne sikkert tenkt at dette orker jeg ikke, dette takler jeg ikke, jeg vil ut. Han ser det, at det fort kunne blitt sånn. Men den døra har han lukket. Premissene for ekteskapet var klare: i gode og dårlige dager. Man må bare ikke glemme at de dårlige faktisk kan komme.

- Livet gir oss forskjellige utfordringer, og man kan velge om man vil ta dem eller ikke. Det er dette som er oppgaven nå, mer meningsfylt enn dette blir det ikke. Vi er en familie, og det kommer vi til å fortsette å være. Så får det bli som det blir.

Pastagryta er klar. Carl har smakt på sausen en siste gang, Ane har møysommelig dekket bordet, jentene kommer sigende, det blir rolig i den gamle stua til Petter. Ute har skyene fordrevet det lille gløttet av sol, denne gangen er det ikke yr de sender oss, men silregn. Det trommer på taket og plasker mot rutene, på tunet henger rhododendronen med blomstene, tung og våt. Denne sommeren er ikke blitt helt som de hadde tenkt. På den annen side: når har en sommer noen gang blitt det?

Søndagsavisa, P2

2010-09-21T10:29:00.000+02:00

Søndagsavisa Bjørg Gåthaug kjørte tur/retur Oslo-Vennesla for et par uker siden for å intervju Sivun Pen og meg. Her er intervjuet - litt før halvveis i sendingen:
Nrk P2 Søndagsavisa 12-09-2010

Ny høst, nye bloggmuligheter

2010-09-20T15:21:00.001+02:00

Nå som jeg endelig er blitt forfatter på ordentlig, er det kanskje på tide å begynne å blogge litt igjen?

Boka Overleve handler om Sivun Pen, en kambodsjaner fra Vennesla, som mistet alt han eide da Pol Pots Røde Khmer marsjerte inn i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh 17. april 1975 og proklamerte år null. Hele byen ble umiddelbart tvangsevakuert - to millioner mennesker ble jaget ut i gatene, til fots gikk de i dager og uker dit Røde Khmer fant det for godt å sende dem. I fire år kjempet Sivun og resten av Kambodsjas befolkning for å overleve sult, slavearbeid og et brutalt kommunistisk styre. Da Pol Pot ble styrtet, fire år senere, var nærmere to millioner mennesker døde.
I 1991 kom Sivun Pen og familien hans til Norge som flyktninger. Siden har de bodd i Vennesla. Sivun har holdt mange foredrag om sine opplevelser i Kambodsja, og nå er hans historie kommet ut i bokform. Jeg er så heldig at Cappelen Damm ba meg skrive den.
Du kan lese mer om boka (og til og med kjøpe den) her:
Overleve, Marit O. Bromark, Cappelen Damm forlag

Kjærlighet med rosa slør

2009-11-10T22:05:00.004+01:00

Den britiske forfatteren Shelina Zahra Janmohamed går til angrep på stereotypien om den undertrykte, tvangsgiftede muslimske kvinnen - væpnet med humor, kjærlighetsjakt, og en chick-lit-roman.

Med stadig jevnere mellomrom utgis det i vår vestlige verden bøker om og av muslimske kvinner. Som regel vekker de betydelig oppsikt. Ikke så rart – gitt bøkenes innhold. En liten oppsummering av de siste årenes utgivelser med muslimske kvinner som hovedtema avslører noe som mest av alt ligner en litterær slagmark. Det er konflikter, kamp og krig det stort sett dreier seg om. Her i Norge har Hege Storhaug gått i front, med bøkene Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser og Tilslørt, avslørt: et oppgjør med norsk naivisme. Tett bak følger en rekke personlige skildringer, som Amal Adens Se oss, Eva Norderhaugs Saynab: min historie, Tormod Strands Suaads reise og nå i disse dager Sara Hilals Djevelens datter: en sann historie fra Oslo øst. I tillegg kommer en rekke mer fagorienterte utgivelser, som Farida Ahmadis Tause skrik: minoritetskvinners behov for anerkjennelse og Anne Sofie Roalds Er muslimske kvinner undertrykt?. Ut fra disse bøkenes temaer å dømme, virker det uoverkommelig vanskelig å være muslimsk kvinne i Vesten, og Norge, i dag. Legg til skyttergravsdebatt om hijab i politiet, hijabbrenning 8. mars, samt generell snøballkasting på og drittkasting om hijabdekkede kvinnehoder, så har du et bilde av den sure virkeligheten for moderne muslimske kvinner. ”Den sure virkeligheten” har jeg forresten lånt av Mah-Rukh Ali – det er tittelen på hennes bok fra 1997 om hvordan det oppleves å være en ung, moderne, pakistansk-norsk, muslimsk jente. Verden har altså ikke gått nevneverdig framover de siste 12 årene. I hvert fall ikke på den norske bokfronten.

Derfor er det fristende med en liten omskrivning av Franklin D. Roosevelts berømte Norge-sitat, og heller si: Look to England! For der har det nylig skjedd et lite bokmirakel. På selveste valentinsdagen kom den ut, en utgivelse som blander sammen de mest usannsynlige av alle elementer, omtrent som om man skulle skrevet en artikkel om trening/interiør eller partipolitikk/hagearkitektur. Boka kan best beskrives som – hold deg fast - en munter, selvbiografisk chick-lit-bok om en ung, muslimsk kvinnes jakt på kjærligheten og Mr. Right - gjennom arrangert ekteskap. En slags muslimsk Bridget Jones. Med slør på hodet og frodige tanter på kjøkkenet, men med akkurat de samme drømmene om å finne rett mann å dele livet sitt med.
Love in a headscarf har rosa cover, åpner med et sitat av den amerikanske surfer-singer-songwriteren Jack Johnson, og er skrevet av den britiske, hijabbærende journalisten og skribenten Shelina Zahra Janmohamed. Bokas budskap? At muslimske kvinner har de samme forventinger og forhåpninger til kjærlighet, romantikk og ekteskap som alle andre kvinner. Hvem skulle trodd det?
”Da jeg var tretten, visste jeg at jeg var forutbestemt for å gifte meg med John Travolta. En dag ville han dukke opp utenfor døren min i North London, bli lidenskapelig forelsket i meg, og be meg om å gifte meg med ham. Så ville han konvertere til islam og bli en hengiven muslim.”
Slik beskriver Shelina Janmohamed sine ungpikedrømmer, men det går ikke akkurat slik. John Travolta dukker ikke opp på døra verken når hun er tretten eller når hun er tretti. Det gjør derimot en rekke andre friere. Hun vurderer dem en etter en, og takker nei. For kjemien stemmer ikke. Han er for ung, han er for gammel, for kjedelig, for bortskjemt, for religiøs, for lite religiøs, hun avviser den ene etter den andre i jakten på Den Rette. Arrangert ekteskap eller ikke, Den Nesten Rette er bare ikke bra nok. Ikke når du er oppvokst med filmene til John Travolta, Julia Roberts og Meg Ryan.
Så foreldrene leter ufortrødent videre. Det samme gjør tanter, onkler, venner og Shelina selv. Alle har et øye åpent for om han kanskje kan dukke opp, og hvis de tror de har funnet ham, hanker de ham (og foreldrene hans) inn til te og kjeks og en første, nervøs familiedate. Om Shelina ikke liker ham (noe hun som regel ikke gjør), blir fyren nådeløst sendt videre og letingen fortsetter. For han må jo finnes der ute, mannen som er Den Rette for henne. Det tar bare litt tid å lokalisere prinsen blant alle de fancy froskene.
- Arrangert ekteskap er ikke det samme som tvangsekteskap. Egentlig handler det bare om at det er flere enn deg selv som leter etter den rette for deg, sa Janmohamed i et intervju med CNN. Til Sky News utdypet hun den samme tematikken:
- I et arrangert ekteskap har begge de to involverte et valg, og det er noe helt annet enn et tvangsekteskap. Men det er bare når historier som min blir fortalt, at vi klarer å se forskjellen. Å tvinge noen inn i ekteskap er veldig galt. Men å ha noen der til å hjelpe deg å finne den rette, det synes jeg er en bra ting.
Det tok ti år fra Shelina ble introdusert for sin første frier, til hun fant Den Rette. Nå har hun vært gift i snart fire år, og er glad for at hun ikke sa ja til den første som ringte på døra. For det var det han gjorde, den første frieren foreldrene inviterte, behørig geleidet fram til ringeklokken av sine foreldre, mens 19 år gamle Shelina strevde med et nervøst sammenbrudd på rommet sitt grunnet det vanskelige valget av riktig hodeplagg. På sengen foran henne lå sjal i et utall farger strødd utover, det ene etter det andre var blitt prøvd og forkastet, inntil hun bestemte seg for et rosa silkesjal. Feminint, men ikke for barnslig. Heldigvis: det ble en god hijab-dag. Så gjensto bare å vente på det rette øyeblikket til å gå ned i stuen: ”Ei jente på date må jo gjøre entré. Det vet alle.”
Humoren er kanskje det mest påfallende ved Love in a headscarf, sånn rent bortsett fra arrangert ekteskap-biten, og er en av de tingene som gjør at britiske medier elsker å sammenligne den med Helen Fieldings Bridget Jones’ dagbok. Og for Shelina Zahra Janmohamed var det den muntre stilen som var avgjørende for at hun hadde lyst til å skrive boka. Hun ville være en motvekt til alle de elendighetsbeskrivelsene hun så i bokhandlene om muslimske kvinners liv og skjebne.
- Jeg ville bli kvitt ideen om at såkalte ”misery memoirs” og bøker med ord som ”solgt” eller ”mishandlet” i tittelen er de eneste historiene man kan fortelle om muslimske kvinner. De tingene skjer, det betviler jeg ikke, men vi trenger en dimensjon til. Å være en muslimsk kvinne er stort sett ganske likt det å være en hvilken som helst annen kvinne, uttalte Janmohamed til Sky News.
Denne oppdagelsen, at det å være muslimsk og ikke-muslimsk kvinne jevnt over går ut på det samme, er ikke noen oppsiktsvekkende nyhet for Shelina Zahra Janmohamed. Det er det imidlertid for resten av Storbritannia – britisk media inkludert. Love in a headscarf har fått enormt mye oppmerksomhet, og salgstallene overgår selv de villeste drømmene Janmohamed dristet seg til på forhånd. Etter to uker lå den som nummer 319 på britiske Amazons bestselgerliste, en enorm bragd for en debutant. Fortsatt holder den på en 19. plass på lista over kvinnelige biografier, og en tredje plass på lista over biografier med tema islam.
Her i Norge har vi foreløpig ikke sett noe særlig til muntre muslim-chick-lit-bøker. Det er mulig vi fortsatt er litt for opptatt av å snakke om snikislamisering eller muslimske kvinners askepottsyndrom. Det er klart det er kjekt å være prinsen som inviterer den undertrykte, ulykkelige, evig husvaskende Askepott på ball. Men nettstedet forskning.no gjenga nylig en britisk undersøkelse som viste at muslimske kvinner i Storbritannia har akkurat de samme drømmene som ikke-muslimske kvinner i Storbritannia. De er ambisiøse både på jobb- og familiefronten, de ønsker seg et kjærlighetsfylt ekteskap og veloppdragne barn, en god utdannelse og en spennende jobb. De havner til og med i tidsklemma, akkurat som alle oss andre. Og enda mer oppsiktsvekkende: undersøkelsen blir bekreftet av en lignende undersøkelse gjort i Danmark. Også danske, muslimske kvinner er akkurat som alle andre kvinner. Hvem skulle trodd noe sånt?
Love in a headscarf startet, som så mange bøker nå til dags, som en blogg. Shelina Janmohameds blogg Spirit21 har vunnet flere priser, og der tar hun opp temaer som i hovedsak gjelder muslimske kvinner og islam verden over. Siden hun etablerte bloggen i 2006 har hun hatt over 100.000 lesere.
Her i Norge kan muligens www.hijab-brigaden.net tjene som sammenligning. Nettsiden drives av en gjeng unge, muslimske kvinner som vil kjempe for sin demokratiske rett til å bære hijab som en del av sin religionsutøvelse – blant dem er skribent og samfunnsdebattant Iffit Qureshi, tidligere leder av Norsk-pakistansk studentsamfunn Ambreen Pervez og tidligere leder av Somalisk studentforening Ilham Hassan. Det militante navnet til tross, Hijab-brigaden er ikke bevæpnet med annet enn sunn fornuft og troen på Gud, ifølge dem selv. Enkelte av dem bruker hijab, andre gjør det ikke. Det er ikke nødvendigvis klesplagget, men valgfriheten, det handler om. Disse kvinnene nekter å gi etter for press, verken for å ta hijaben på eller for å ta den av. Og de klarer utmerket godt å argumentere for sine rettigheter selv. Her finnes ikke en Askepott i nød på mils avstand.
Det er det heller ikke på de mer internasjonalt orienterte motebloggene The Hijablog og Hijabi Fashionista (som lister filmen Breakfast at Tiffanys som en av sine viktigste inspirasjonskilder), eller den selverklærte muslimfeministbloggen Muslimah Media Watch (MMW), som har som mål å kringkaste stemmene til kvinnene Vesten gjerne snakker om, men langt sjeldnere snakker med. MMW diskuterer hvordan muslimske kvinner blir framstilt i media og populærkulturen, og sender mer enn gjerne verbale spark til generaliseringer, endimensjonalitet og offerbeskrivelser. Disse muslimske kvinnene trenger ingen prins, de tar opp kampen mot fordommene på egen hånd.
Nå gjenstår bare at de norske forlagene tar opp tråden. Gi oss gjerne flere sterke historier fra virkeligheten, samfunnets svakeste fortjener både å bli sett og hørt. Men når skal de sterke, glade, fornøyde muslimske kvinnene få ordet? Når får vi den første norske romanen som beskriver en hijabkledd kvinne som mellom småbarnsmas og jobbstress ikke klarer å gå forbi akkurat de fantastisk lekre høyhælte støvlettene? Eller som forteller en romantisk, munter forviklingshistorie om da familien arrangerte ekteskap: Han møtte henne, de hatet hverandre intenst, ble forelsket likevel, og levde lykkelig alle sine dager?
Det er kanskje litt mye forlangt. Kanskje har vi det fortsatt så travelt med å høre på dem vi er enige om at ikke blir hørt - de undertrykte muslimske kvinnene – at vi glemmer å høre på dem som faktisk ikke blir det: de lykkelige. En god begynnelse ville vært å oversette Love in a headscarf til norsk.

Tidligere publisert i Ny Tid.

Kvinnefrigjøringens kulturhinder

2009-02-15T22:37:00.006+01:00

Svenske Katrine Kielos vil snakke om voldtekt. Amerikanske Ariel Levy vil snakke om seksualitet. Begge mener vestlig kultur står mer i veien for kvinnefrigjøring enn noensinne.

Publisert i Ny Tid 13.02.2009

Hvor mange kvinner kjenner du som er blitt voldtatt? Som åpent har fortalt deg at jo da, de er blitt utsatt for voldtekt, i en mørk gate etter en bytur, bak en busk midtveis i en joggetur, på et slitent toalett på et like slitent utested, eller på det låste gutterommet til en klassekamerat etter en litt for fuktig fest? Hvor mange kvinner kjenner du som har sagt noe om smerten, frykten, fornedrelsen, ødeleggelsen? Ikke så mange, kanskje?
Man kunne tenke seg én årsak: Disse kvinnene finnes ikke. Det er ikke så mange som blir voldtatt, derfor snakker vi heller ikke så mye om det. Voldtekt er et marginalt problem som rammer noen stakkars uheldige, uforsiktige små.
Men så har vi statistikken, da. Undersøkelsene. Som viser at mellom 9.000 og 15.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Men at bare ti prosent av dem anmelder voldtekten til politiet. Og at 90 prosent av dem igjen, opplever at saken henlegges. Én prosent av gjerningsmennene blir dømt.

«Vi må snakke om voldtekt». Dette er de første ordene i svenske Katrine Kielos debattbok Voldtekt & romantikk. En fortelling om kvinnelig seksualitet. Vi må snakke om voldtekt, skriver hun, og fortsetter med en hjerteskjærende detaljert skildring av en voldtekt. Fortalt i jeg-form beskriver hun hvordan kvinnen innser at det ikke engang er noen vits i å protestere - et nei ville vært helt uten betydning.: «Mine muligheter til å tale som en kvinne med rett til å bestemme over sin kropp var allerede borte når han med en hånd rundt håret mitt trykte hodet mitt ned mot gulvet og kjørte fire likegyldige fingre inn i det som en time tidligere hadde vært kroppen min.»
Kvinnen som «voldtektsbar»
Problemet, ifølge Kielos, er ikke mannen. Det er systemet. Kulturen. Kvinner voldtas fordi kulturen har definert det som en mulighet. Ikke gjennom lave straffer for voldtekter, ikke gjennom 90 prosent henlagte voldtektsanmeldelser, ikke gjennom en lusen prosent dømte voldtektsmenn. Men gjennom synet på kvinner og kvinnelig seksualitet. Kvinnen voldtas fordi hun er «voldtektsbar». «Jeg er så fryktelig god til å bli voldtatt», skriver hun.
Derfor snakker vi ikke om voldtekt. Vi nevner det, ja visst, vi diskuterer tall og statistikk og straff. Vi roper ut om selvforsvarskurs til kvinner, ber om gatelykter på mørke joggeruter, vi snakker om skjørtelengde og lavere inntak av alkohol, men vi snakker ikke om hva voldtekt er og hva voldtekt gjør. Hva som gjør en kvinne voldtektsbar. For det handler på ingen måte om dype utringninger. Det handler om kultur.
Vårt samfunn stiller forskjellige krav til manns- og kvinnekroppen. Mannskroppen skal være sterk, utholdende, potent og beredt til å nedkjempe farer. Kvinnekroppen skal være vakker, svak, myk, avhengig og redd for farer. Mannen skal erobre. Kvinnen skal erobres. Mannen skal se. Kvinnen skal bli sett. Fortsatt defineres kvinnen ut fra at mannen er normalen - kvinnen er hans motsetning - samt den utbredte oppfatningen at kvinnen er forpliktet til å være et godt eksempel for mannen, hevder Kielos. Hun skal lære ham at erotikk er bedre enn porno, oppdra ham i likestilte sengekrumspring, og innprente ham at myk, øm, kjærlighetserklærende elskov er langt å foretrekke framfor en kjappis foran speilet i gangen. Som Kielos skriver: «Kvinnen skal alltid stå for det mer forfinede. Det er hennes oppgave. Fortsatt.»
Det er ikke bare mannens feil. Kvinners eget syn på kvinnekropp og seksualitet er ifølge Kielos med på å opprettholde denne forestillingen - og dermed produsere voldtektsbare kvinner. Kvinner oppfatter seg selv som ansvarlige både for sin egen og for menns seksualitet. «Kvinner vet at voldtekt kan hende, og at det først og fremst er menn som voldtar.[...] Med hver eneste bevegelse er kvinnen bevisst hva som kan skje henne, og om det skulle skje henne, så vet hun at det kommer til å være hennes egen feil.» Det er jo det hun blir fortalt hele tiden, det er noe av det første hun blir advart mot: de mørke gatene, de skumle bilene, den store, farlige mannen. Over alt og på alle måter må hun passe seg. Ikke være på feil sted. Ikke gå alene i mørket. Ikke drikke for mye. Ikke danse for mye. Ikke le for høyt. Og all den redselen hun føler, all hennes forsiktighet og bevissthet om egen sårbarhet, øker bare risikoen for at det hun frykter mest av alt - å bli voldtatt - skal skje. Det at kvinner oppfatter sin egen kropp som svak, ubehjelpelig og sårbar, konstruerer og opprettholder kvinnelighet som noe som står i motsetning til styrke, mener Kielos. Få ting er så akseptert i samfunnet som kvinners redsel.
Forkledd feminisme
Kielos ønsker seg en kvinnestand som gjør opprør mot denne redselen. Kvinner som definerer seg og sin egen kropp som sterke. Som nekter å la seg defineres som voldtektsbare. Som ikke er så redde for å bli voldtatt at de sier ja og har sex i stedet. Og som ikke uten videre tar til seg det samfunnet har bestemt er kvinnelig seksualitet.
Her finner hun trolig en meningsfelle i amerikanske Ariel Levy, journalist i New York Magazine og forfatter av boka Feministsvin. Kvinner i en pornofisert kultur som gis ut på Cappelen Damm i begynnelsen av mars. Her tar hun et oppgjør med kvinnelig pornokultur forkledd som feminisme, et fenomen hun hevder er blitt så dagligdags at vi ikke lenger ser hvor skrudd det er.
Deler av boka baserer seg på en artikkelserie hun skrev i New York Magazine om det amerikanske mykporno-fenomenet Girls Gone Wild. Levy ble med filmteamet ut en helt vanlig helg - der målet er å filme unge jenter, ofte fulle, som stripper helt eller delvis foran kameraet. Filmene blir senere solgt kommersielt, og opphavsmennene tjener seg styrtrike. Jentene som blotter bryster, rompe eller underliv, får en t-skjorte eller caps med Girls Gone Wild-logoen som takk for titten. Enkelte ganger får de ikke engang det, effektene går i stedet til guttene som overtalte dem - eller presset dem, velg selv - til å strippe.
Levy intervjuet flere av jentene som blottet seg for kamerateamet. De stilte seg generelt sett uforstående til hennes syn om at dette var noe deres feministiske mødregenerasjon ville syntes var sjokkerende nitrist. I stedet framhevet flere av dem strippingen som morsom, sexy, opprørsk og frigjort.
Opprør mot hva? spør Levy. På hvilken måte er det å kle av seg for et mannlig blikk frigjort? Er det ikke det kvinner alltid har gjort? En av jentene hun snakket med, etter at hun nylig hadde simulert sex med to andre jenter foran kameraet, fortalte at det var som en refleks. De bare gjør det. Å løfte opp skjørtet eller kline med bestevenninnen foran jublende menn er nærmest bare en del av det å være kvinne. En annen ung jente, som nettopp hadde masturbert for åpent kamera bak en bardisk, kunne bare komme på én eneste årsak til at en kvinne ikke skulle gjøre som henne: ambisjoner om en politisk karriere. Kun da kunne det være et poeng å beholde klærne på.
Kvinnelig seksualitet, mener Levy, er redusert til silikoninnlegg, g-strengtruser og intimbarbering. Og stripping. På Girls Gone Wild-filmene er en helt vanlig opptakt til jenter som kaster bh-en en stor gjeng gutter og menn som taktfast roper: «Ta den av! Ta den av!», helt til hun gjør nettopp det: tar den av. Og tror at hun gjør det frivillig. Og hvis hun ikke gjør det, er det som om hun har mislyktes i det å være kvinne, mener Levy. I dagens kultur er det naturlig kvinnelige å strippe på fest, stille opp naken i mykpornoblader og se på pornostjerner som seksuelle rollemodeller.
Strip aerobic
Her i Norge viser fokuset på og fascinasjonen for glamourmodeller som Aylar Lie, Helene Rask, Triana Iglesias og Lene Alexandra Øien den samme trenden som i USA. Iført enorme silikonpupper og mikroskopiske klesplagg hevder jentene med trutmunn at de er frigjorte, opprørske og lykkelige. Glamourmodeller - man kunne vel like gjerne kalt dem nakenmodeller, men glamour høres unektelig mye bedre ut - hentes regelmessig inn til realityserier av alle slag, fra Robinson-ekspedisjonen til Charterfeber til familiesuksessen Skal vi danse?. Glamourmodeller er på ingen måte en liten gruppe kvinner som kler av seg for penger, de er representanter for kvinner flest, og rollemodeller for unge jenter.
Pornoskuespiller Caroline Andersen hevder sågar hun er pornostjerne i feminismens navn, og at det å ha sex på film er en menneskerett. Kvinner må få lov til å erkjenne sin seksualitet og ta for seg av livets gleder, har hun tidligere uttalt i et intervju.
Det er slike uttalelser som får Ariel Levy til å riste oppgitt på hodet. At det å kle av seg og agere seksuelle handlinger på film er en måte å uttrykke seg på for kvinner som vil erkjenne sin seksualitet, er noe hun bestrider på det sterkeste. Kvinner kan ikke uttrykke seg fritt når det gjelder egen seksualitet, fordi de er blitt fortalt at det bare finnes én måte å være seksuell på, hevder Levy. En måte som innebærer utstrakt bruk av silikon og hårblekemidler, og som kommer med et forhåndsdefinert sett holdninger, poseringer og kroppsformer. Kvinners seksualitet er ikke frigjort, den er like begrenset som den alltid har vært. Den eneste forskjellen er at kvinner selv ikke lenger reagerer på det.
Caroline Andersen hevder det i dag råder en holdning om at stripping er harry og snuskete. Tja. Når Elixia, en av Norges største treningskjeder, tilbyr «strip aerobic» som en av sine faste treningsgrupper side om side med yoga og pilates, er det vel knapt fordi det oppfattes som harry og snuskete. Snarere fordi det er trendy. Stripping er tilsynelatende noe enhver kvinne burde kunne utføre med glede. Eventuelt er det bare en helt naturlig treningsform for kvinner (menn bedriver selvsagt ikke strippetrening), bejublet av kjendiser som Jennifer Aniston, Kate Moss og Britney Spears.
Kvinnelig seksualitet, argumenterer Levy, er langt mer komplisert, underlig og ikke minst variabelt enn hva det offisielle bildet tillater. Ergo bør det være opp til hver enkelt kvinne å definere sin egen måte å være seksuell på. Men hvis vi skal ha seksuelle rollemodeller, mener hun, bør vi se opp til de kvinnene som får mest nytelse ut av det. Ikke de som får mest penger. Vi må slutte å se opp til kvinner som har sex ikke fordi de har lyst til det, men fordi de får betalt for det. Hvorfor i all verden vender vi oss mot kvinner som får betalt for å late som om de har sex, som en standard for seksuell frigjøring? Strippere og pornostjerner er kvinner som får betalt for å imitere lyst. Når vanlige kvinner imiterer dem igjen, imiterer de en imitasjon, mener Levy.
Både Katrine Kielos og Ariel Levy ønsker seg et bredere spekter av kvinneroller. En ny definisjon av kvinnelig seksualitet. Mens den unge, vestlige verden ser ut til å ha omfavnet en hjelpeløs, overseksualisert kvinnerolle, taler Kielos og Levy kulturen midt imot og inviterer til debatt. I et samfunn som ikke snakker om annet enn sex, er det på høy tid at noen begynner å snakke om seksualitet

Rydd mindre, elsk mer

2007-02-16T22:44:00.008+01:00

Heia mamma! En helt essensiell mamma-bok fra Anne Lindmo og Helle Vaagland.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.
I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Vakkert og latterbrølende
Midt i informasjonsoverfloden har Store Studio-venninnene og tobarnsmødrene Anne Lindmo og Helle Vaagland slengt ut det som ved første øyekast kan ligne en pludrende munter sånn-er-det-egentlig-bok om det å bli mamma i vår urbaniserte, karrierejagede, tidsklemte tid. Lindmo og Vaagland bytter på å skrive korte, direkte, ettertenksomme, vakre, iblant latterbrølende kapitler om kvelende kvalme, om fest uten fyll, om nødvendigheten av babysnørrsugere. Om de uunngåelige ulikhetene, om biologiens gjennomtrengende urettferdighet. Om å skulle være et likestilt foreldreteam på fødselsslagmarken når den ene ligger trygt, men vettskremt, i skyttergraven og ser på mens den andre blir hardt rammet av en kanonkule.
Både Lindmo og Vaagland skriver oppmuntrende godt, her er språk og vendinger egnet til å lirke fram smilet hos selv den morgentrøtteste karriereforbigåtte alenemor. Andre ganger trår de til med beskrivelser som kan gjøre en hardbarka trebarnsmamma stum. Lindmos fødselsberetning overgår det meste i så måte, der hun beskriver den overveldende fødselskampen som «å snu Glomma i flom», som å løfte kampestein og sy korssting på en gang. Mer presist kan det nesten ikke skrives. Før hun igjen inviterer til gapskratt et par kapitler senere i talen til alle medvirkende sykehuspersonell og jordmødre med tittelen: «Hånda i været den som har vært inni meg».
Tydelig budskap
Det som skiller Lindmo og Vaaglands bok fra resten av mammalitteraturen, er det tydelige budskapet. Ikke at de serverer oss en oppskrift på instant babylykke, eller forklarer at meningen med livet blir bekreftet først når man får barn. Leseren sitter ikke igjen med et eneste godt råd om verken svangerskapskvalme, amming eller bleieskift, ikke en bokstav om hvordan gjenopprette et fornuftig sexliv eller metoder for å få ungen til å sove.
Likevel er det få bøker som er like lett å anbefale en kommende mamma som denne. Først og fremst på grunn av ærligheten. Lindmo og Vaagland blottstiller seg i all sin uperfekte sjarme, i alle sine hangups, fobier og tilkortkommenhet, men insisterer samtidig på uforbeholden støtte til å være den mammaen de er. Til å ignorere legens formaninger om kalorifattig kosthold og spise potetgull med gullren samvittighet om det er det som holder kvalmen i sjakk. Til å gi ammeforkjemper Gro Nylander en på tygga og la en skrubbsulten unge spise grøt før han er rundet halvåret. Og til å tale helsevesenet midt imot og påpeke at pasienthotell med masse tid alene med barnet ikke nødvendigvis åpenbarer seg som veien til lykke for en vettskremt, hormonforvirret førstegangsmor.
Lindmo og Vaagland har gitt opp jakten på supermamma, gått i dekning for stormen av forbud og formaninger, og i stedet innsett at de faktisk er bra nok som de er. At samfunnets forventninger om altoverskyggende babylykke kanskje er noe overdrevet. Og at de ikke trenger å bære ansvaret for familielykken alene. Deretter bestemte de seg for å «fortelle akkurat hvor fælt og fantastisk det har vært å lære alt dette».
Mamma-manifestet
Men det er først på nest siste side at Heia mamma! til fulle avslører sitt egentlige prosjekt: Et mamma-manifest. 14 punkter med vekselvis løfter og krav, fra to av landets moderne mammaer som nekter å la seg herse med av gammeldagse jordmødre eller virkelighetsfjerne fagfolk. Blant punktene er: «Vi krever retten til å bli svære i fred.» «Vi nekter å la oss stresse av det nasjonale ammepresset. Det er opp til enhver hvor lenge de vil holde puppen i virksomhet.» «Vi vil dele mer av permisjonstiden med mann eller partner.» «Vi lover å rydde mindre og pule mer.»
Akkurat det siste der vil nok gå rett hjem hos eventuelle mannlige lesere. Forhåpentlig også hos de kvinnelige. Så hadde kanskje skilsmissestatistikken gått ned, og fødselstallene opp.
Trenger vi så et mamma-manifest? Trenger vi et opprop om menneskets mest naturlige funksjon? Helt klart. I en tid der «yummy mummy» er blitt et begrep, der tidsklemt er ensbetydende med vellykket og plastbestikk versus sølvtøy-debatten herjer på mammanettsidene, trenger vi to damer med bein i nesa og føttene på jorda, som kan gi oss et kart som stemmer med terrenget. Det burde nesten blitt trykket med stiplet linje og en liten saks i margen: Klipp ut og heng opp. På alle landets helsestasjoner, legekontorer, fødestuer og barselavdelinger. Ut med Fedon Lindberg og Gro Nylander, inn med Anne Lindmo og Helle Vaagland. Lag plakater, rop slagord, gå i demonstrasjonstog. Mamma-manifestet er det beste som har skjedd på manifest-fronten siden Marx.
Det er en umulig oppgave å anbefale alle kommende mødre å ligge unna alle kommende-mødre-bøker, selv om jeg som trebarnsmamma har fryktelig lyst. Mange finner stor glede og trøst i å engasjere seg i stelleborddebatter og bli fortalt hva de skal mene om fullamming og soverutiner. Vil du derimot lese en mammabok det er mulig å bli klokere av, en bok som skiller bæsj fra peanøttsmør (for å si det med Lindmo, som i et uoppmerksomt sekund i babytilværelsen hadde problemer med akkurat det), da er det foreløpig bare denne som duger.

Anmeldt av Marit O. Bromark, mamma til tre
Publisert i Ny Tid 16. februar 2007.

Kunnskapsrik reisevenn

2006-11-05T22:25:00.001+01:00

Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.

Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

2006-09-10T21:42:00.002+02:00

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Rita Linn er ikke hennes egentlige navn. Men historien er basert på hennes egne opplevelser. Samtidig er historien også mange andres. Pernille Dysthe har skrevet den ned, i boka "Hyper" som utgis i september. Der forteller Rita Linn om oppveksten i en verden der brikkene hun har fått ikke alltid passer med resten av puslespillet.
- Jeg fikk diagnosen ADHD selv for et knapt år siden, og det ga meg en aha-opplevelse i forhold til en del utfordringer jeg har hatt. Med denne boka ønsker jeg å rette fokus mot kvinner og jenter med ADHD, og beskrive hvordan det føles å leve med ADHD. Jeg håper boka vil få folk til å forstå at det ikke er så fryktelig mystisk og rart, men at dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i - i større eller mindre grad, sier Dysthe.

ADHD som ressurs
Det er nettopp graden av symptomer som avgjør om man skal sette en diagnose på symptomene eller ikke. Folk med ADHD er ikke egentlig annerledes, de har bare mye av det andre har litt av.
- Vi befinner oss alle et sted på ADHD-kurven, om ikke med nok symptomer for å få en diagnose, så med nok til å kjenne igjen noe av det, sier Bothild Bendiksen, lege ved Senter for psykisk helse barn og unge i Oslo.
- Jeg ser ganske ofte foreldre som får diagnostisert sine barn, og som kjenner igjen symptomene fordi de selv hadde det slik. En del av symptomene kan bli bedre eller helt borte etter voksen alder, men konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemene vedvarer som regel. Noen utvikler tilleggsvansker, andre har klart å kanalisere uroen sin inn i noe konstruktivt og oppfattes som ressurssterke. Mange av dem velger å ikke søke hjelp av frykt for å bli stigmatiserte, sier Bendiksen.

Dysthe mener samfunnets trang til å sette en diagnose på alt som ikke passer inn under "normalen" kan være med på å forsterke problemene.
- Med en gang vi kaller det noe, er det plutselig noe galt med personen. Men hva er egentlig normalt? ADHD kan også være en ressurs og en drivkraft, og riktig behandling, enten det er med medisiner eller samtaleterapi, kan gjøre at personer med ADHD klarer å bruke disse ressursene. En diagnose er bare et verktøy for å få hjelp, sier hun.
Dysthe håper "Hyper" blir lest av folk både med og uten ADHD, men aller mest ønsker hun å nå jentene.
- Jeg håper jentene kan kjenne seg igjen og se at det ikke er så farlig ikke å være perfekt. At det går an å be om hjelp hvis ting er vanskelig. Samtidig håper jeg at boka kan bidra til å fjerne fordommer og stigmatisering og hjelpe oss til å se hele mennesket - uavhengig av diagnosen.

Jeg rydder, kronisk og hele tiden – men bare der det syns. Sengen må res opp hver eneste morgen, hvis ikke blir jeg urolig. Putene må ligge på riktig måte i sofaen. Ordnung muss sein. Jeg snur i luften idet jeg skal sette meg i sofaen, hvis jeg ikke har slitt ut uroen med å trene en time først. Min indre uro driver meg fra skanse til skanse. Hvileløst vandrende. Videre, videre. Det er aldri fred å få.

Rita Linn er voksen nå, men uroen er der fremdeles. Og snart skal den få et navn. Motoren i mellomgulvet trenger ikke mer enn fire bokstaver for å si hvem den er. Til gjengjeld er de store: ADHD.
En diagnose for gutter med raketter i rompa og ropert på stemmebåndene. For slåsskjemper, bråkmakere, klasseklovner og ordensforstyrrere. Og i noen tilfeller etterhvert for spenningssøkere, actionavhengige, fyllefanter og småkriminelle. Overrepresentert på psykologdivanen og bak fengselsmurene. Men også i kunstneratelieret, forfatterhulen, skisporet og finansakrobatikken.
Og en diagnose for Rita Linn. For jenta som vil være flink, som vil være best, som øver som besatt for å bli Ungdommens pianomester, som sliter ut venninne etter venninne med stadig nye, fanatiske besettelser, enten det er elger, Jesus Christ Superstar eller Bjørn, universets kjekkeste 14-åring.

Nå tenker du sikkert at dette ikke er så spesielt. Mange 14-årige jenter er avstandsforelsket. Det er helt sant. Men det handler ikke om hva jeg gjør. Det handler om hvordan jeg gjør det. Du kan ramse opp alle normale ting som alle normale mennesker gjør. Så kan du gange dem med 50 prosent eller mer. Da får du fasitsvaret Rita Linn.

Stadig flere jenter får ADHD, rapporteres det. Men ADHD-jentene har alltid vært der. Det er bare det at guttene har gjort seg mer bemerket. Ropt høyere. Bråkt mer. Jenter med ADHD syns ikke like godt. Uroen vender oftere innover. De kan godt sitte stille på stolen i klasserommet, mens tankene løper avgårde og gjør opprør et helt annet sted. Det er så lett å overse jenta som dagdrømmer seg gjennom timene, selv om hun kanskje sliter vel så hardt med konsentrasjonen som gutten med maur i rompa på første rad.

Gutter mer synlige
Fagfolk deler ADHD inn i tre forskjellige kategorier: Hyperaktiv/impulsiv type, hovedsakelig uoppmerksom type og kombinert type. Det vanligste er å ha kombinert type, der hyperaktivitet og impulsivitet følges av konsentrasjonsproblemer og oppmerksomhetssvikt. Men majoriteten av jenter og kvinner med AD/HD befinner seg i gruppen for hovedsakelig uoppmerksom type. Det dreier seg om jenter som er lydige, noe passive og vanskelige å engasjere. Ofte er de svært sjenerte, er redde for å snakke høyt i timene og misliker oppmerksomhet rundt seg selv. Til gjengjeld kan de være ekstremt pliktoppfyllende og opptatt av å være flinke. Og de kan bli fullstendig opphengt i ting.

Tanken på elgen og kalvene hennes skyver alle andre tanker unna. Det er ikke plass til annet. Jeg sitter på skolen og tenker på elg. Jeg sitter på trikken og tenker på elg. Jeg ser elger ved høylys dag. Jeg drømmer om elger. Tegner elger. Lever elger. Spiser elger. Driter elgbæsj. Konsentrasjonen min kan ikke penses over på noe annet.

- Fire til ti ganger så mange gutter som jenter blir henvist til utredning for ADHD, men en kartlegging av forekomsten av problemer som kan knyttes til ADHD viser at det kun er dobbelt så mange gutter som jenter som har problemer. Gutter med ADHD har ofte tilleggsproblemer som voldsom adferd, trass og bråking, de er rett og slett mer synlige, sier Heidi Aase.
Hun er psykolog og forsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, som nå planlegger en unik ADHD-studie for å forsøke å kartlegge tidlige kjennetegn på ADHD. De fleste tidligere studier har omhandlet barn mellom seks og tolv år, men den nye studien vil undersøke barn når de er tre år. Disse barna rekrutteres fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, der forskerne allerede har informasjon om barna helt fra før de er født.

Aase håper studien vil gjøre det enklere å gi barn med ADHD en sikker diagnose ved lavere alder.
- Gjennom mor og barn-undersøkelsen har vi mye data om barnet fra tiden før undersøkelsen. Vi kan se etter forskjeller i temperament, for eksempel om barnet som baby har vært vanskelig å roe, om det blir lett frustrert, om det har hatt forsinkelser i utviklingen. Hos treåringene ser vi etter aktivitetsnivå, konsentrasjonsproblemer, og om de har vanskeligheter med å følge beskjeder. Veldig mange barn i den aldersgruppen har litt av det samme. Vi må finne de barna som har det i så stor grad at det blir en slags funksjonshemming, sier Aase.

Det som er rart med uro, er at den får meg til å foreta meg ting for å bli rolig som skaper enda mer uro. Og så må jeg gjøre enda mer for å bli roligere. Men uroen gir seg aldri. Den blir ikke sliten. Den fortsetter å kverne, surve og skrape rundt i mellomgulvet mitt. Viljen løper etter den, napper den i frakken og prøver å få den til å stoppe. Men uroen vrir seg ut av frakken og fortsetter. Viljen kommer aldri nær nok til å holde igjen uroen, den kommer bestandig noen skritt etter.

Assisterende generalsekretær i ADHD-foreningen, Knut Bronder, har lest manuset til Dysthes bok "Hyper". Han mener den er en bok både behandlere og personer med ADHD har ventet på.
- Det er skrevet bøker tidligere om ADHD, men de har stort sett vært fagbøker. Denne boka trenger inn under huden på en ung jente med ADHD, og beskriver veldig godt hvordan det oppleves, sier han.
Bronder mener jenter med ADHD fortsatt ikke blir sett i stor nok grad.
- Det er ikke de helt store forskjellene mellom gutter og jenter med ADHD, men jenter har litt andre måter å takle det på. Og man venter liksom ikke at jenter har ADHD, sier han.

Kriteriene for å oppfylle en ADHD-diagnose er de samme for både gutter og jenter, men kombinasjonen av symptomer kan være veldig forskjellig. Og jentenes ADHD slamrer som regel ikke like hardt med dørene som guttenes.
Men det finnes selvsagt jenter i alle de tre ADHD-kategoriene. Rita Linn suste rett inn i kombivarianten. Oppfylte nesten alle kriterier, også for tilleggsvansker: Fobier, panikkanfall, depresjoner. Tvangstrening, ryddemani, overreagering, tankestormer, intensitet, manglende impulskontroll. Problemer i forhold til venninner. Dårlig selvfølelse. Konsentrasjonsvansker. Spiseforstyrrelser.

Når jeg i et blaff av klarsyn innser at jeg ikke har kontroll, da er det nesten for sent. Jeg griper til det eneste redskapet jeg fullt og helt kan mestre. Jeg griper til de farligste og hemmeligste av alle mine destruktive strategier, for å tvinge meg til kontroll. Jeg eter ikke. Men jeg drikker.

Livet i fast forward
Gerd Strand, leder ved Nasjonalt Kompetansesenter for ADHD, oppsummerer ADHD-barnas situasjon slik: Verden går for fort.
- De føler at de kommer til kort hele tiden. De ser at andre barn klarer ting mye bedre, og mister selvtilliten. Og så føler de seg som syndebukker, de får jo kjeft døgnet rundt, disse barna. Litt av opplegget til foreldrenes treningsprogram er å se det positive, og gi mer ros og forsterking av gode sider. Men det nytter ikke med langsiktige mål for ADHD-barn. En belønning om tre måneder blir altfor virkelighetsfjernt, de må ha respons øyeblikkelig. Mange har nemlig en litt annen oppfatning av tid, sier Strand.

Hun har jobbet i 25 år med veiledning, tilrettelegging og oppfølging av barn med ADHD i Oslo-skolen. Hun mener det ofte er enkle grep som skal til for å gi barna en bedre hverdag.
- Klare og tydelige beskjeder, arbeidsoppgaver uten for mange ledd, og en skjermet arbeidsplass der de ikke er utsatt for så mange forstyrrelser. Dette er praktiske ting som krever lite ressurser, men som gjør all verdens forskjell.
En av Strands arbeidsoppgaver har vært å observere og dokumentere virkningen på barn som har begynt med ADHD-medisin. Hun er ikke i tvil om at medisinering i mange tilfeller er riktig.
- Jeg har sett mange tusen barn bli medisinert, og for mange utgjør det en veldig stor forskjell. Det er så mange som virkelig anstrenger seg, og det er godt å se at de endelig får ro til å gjøre det de skal. Med medisinen går verden saktere, sier hun.

Hvordan skal jeg beskrive det? En stempelmotor i et skip som stopper gradvis, en musikktape som spoles fra hurtig via normal til langsomt før den stanser helt med dype og fordreide toner. En dieselmotor på tomgang utenfor vinduet ditt som du først oppdager når noen skrur av tenningen. Jeg sitter her, i sofaen, velsignet med en ro jeg aldri har visst om.

Kjærlighet i fundamentalismens tid

2006-08-25T22:47:00.002+02:00

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.
Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.
Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.

Fra voldtekt til grenseløs nytelse
Mandelen, som nylig kom ut på norsk, handler om muslimske Badra, som flykter fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann. Som 17-åring blir hun giftet bort til 40-årige Hmed, en mann kjent for å forsyne sine fremtidige hustruer – Badra er nummer tre i rekken – med en skikkelig medgift og et storslagent bryllup. Han er et av landsbyens beste partier, «ettertraktet av kloke jomfruer og grådige mødre».

Men så snart festen er overstått avslører han sine åpenbare mangler når det gjelder ekteskapelig ømhet. Bryllupsnatten bærer mer preg av voldtekt enn romantikk. Både brudens søster og svigermor må til for å holde den unge brudens ben fra hverandre idet ekteskapet skal fullbyrdes, og de neste tre årene lever Badra i et taust og innesluttet raseri. Inntil hun en dag får nok, tar skjebnen i egne hender og rømmer til sin frigjorte tante i Tanger. Der forelsker hun seg vilt og hemningsløst i playboyen Driss, som i løpet av en natt utsletter alle hennes tanker om sex som gledesløs plikt og erstatter dem med erfaringer om grenseløs nytelse. Snart har Badra kastet seg ut på en altoppslukende seksuell oppdagelsesferd. Og det så detaljert at selv den mest frigjorte nordmann må ta seg i å rødme.

For forfatteren Nedjma – et pseudonym ingen ennå har klart å avsløre – har ikke bare lettet på sløret, hun har fjernet hele sladden. Den tilknappetheten vi så gjerne assosierer med muslimske kvinner er fullstendig fraværende. Her er sexscener uten snev av blygsel, uten det minste hint av sjenanse eller skam.

Knuste tabuer
Spekulativ porno, mener noen. Litterær tankevekker, mener andre. Når forfatteren i tillegg insisterer på at 40 prosent av innholdet er selvbiografisk, og hevder hun ville blitt steinet dersom hennes virkelige identitet skulle bli kjent, er det nesten så man hører det single i knuste tabuer. I den muslimske verden har boka vakt både jubel og forargelse, i den vestlige verden tilsvarende mye forfjamselse. Muslimske kvinner holder da ikke på med slikt? Og skriver om det i etterkant?

Det samme tenker mange om saudiarabiske Rajaa al Sanies bok The Girls of Ryiadh. Den er blitt sammenlignet med den amerikanske tv-serien Sex og singelliv – en hittil utenkelig sammenligning i en hvilken som helst sammenheng der Saudi-Arabia er involvert. Så veksler også sammenligningen mellom å være skjellsord og applaus, alt etter hvem som bruker den. Den kontroversielle romanen omhandler ikke bare fem saudiarabiske venninner og deres omgang med blant annet kjærlighet og alkohol, den forteller også om homofile tenåringer og lesbisk kjærlighet i et av verdens mest konservative land.

Gravid, skilt og vanæret
Boka har form som en rekke e-poster der fortellerstemmen oppdaterer leserne om livet til venninnene Qamra, Sadeem, Mashael og Lamis. Handlingen starter med Qamras overdådige bryllup – hun har i forkant blitt anbefalt av sin mor ikke å fullbyrde ekteskapet bryllupsnatten, for ikke å bli stemplet som lett på tråden. Det ferske ekteparet flytter til USA, der det snart blir åpenbart at ektemannen har giftet seg med henne – og ikke den japanske kvinnen han egentlig elsker – kun for å stagge maset fra sine foreldre.

Gravid, skilt og vanæret blir Qamra sendt hjem igjen til sine foreldre, som for å beskytte familiens ære holder henne unna både universitetsutdannelse og gode venninner.
I mellomtiden gjør Sadeem tabben å ha sex med sin ferske ektemann før hun har flyttet inn hos ham, hvoretter han, sjokkert over hennes seksuelle interesse, skiller seg fra henne. Vanæren som skilt kvinne gir henne få muligheter på ekteskapsmarkedet, og hun gifter seg til slutt med en fetter.

Mashael er halvt amerikansk, og den mest vågale av kvinnene. I trass mot forbudet som hindrer saudiarabiske kvinner å kjøre bil, kler hun seg ut som mann og kjører til byen sammen med sine venninner. På et kjøpesenter treffer hun en ung mann som hun forelsker seg i, men hans familie forbyr dem å gifte seg fordi de ikke vil ha en halvamerikaner til svigerdatter.
Lamis er den eneste av venninnene som får et lykkelig ekteskap, fordi hun har latt hjernen styre i valget av ektemann, ikke bare hjertet.

Moralvokternes harme
Mange har spekulert i om de fem venninnene i boka er basert på venninner av forfatteren selv. Rajaa al Sanie har aldri hevdet annet enn at boka er ren fiksjon. Men historiene til de fem er så vanlige i dagens Saudi-Arabia, at de like gjerne kunne vært sanne. Kvinner har liten eller ingen reell mulighet til å skaffe seg erfaring i kjærlighetslivet før ekteskapet – som nesten alltid er arrangert. Svært mye energi, både familiær og politisk, går med til å hindre at unge gutter og jenter møtes.

Det som har skapt størst harme blant de saudiarabiske moralvokterne, er al Sanies beskrivelser av unge saudiarabiske kvinner som faktisk ønsker kontakt med unge menn, til tross for alle de sosiale barrierene som insisterer på det motsatte. I en episode i boka følger venninnegjengen etter en gruppe gutter, som stopper foran et kjøpesenter. En av guttene tilbyr dem 1000 riyals for å la ham gå inn sammen med dem som et familiemedlem. De blir behørig sjokkert, men aksepterer uten å nøle.

Når boka blir sammenlignet med Sex og singelliv, er det med saudiarabiske standarder som premiss. Al Sanie skriver ikke om sex, men om følelser. Men konsekvensen er noe av den samme: Mens Sex og singelliv var banebrytende i USA når det gjaldt å beskrive kvinners forhold til sex på en direkte og dagligdags måte, er The Girls of Riyadh banebrytende når det gjelder å beskrive saudiarabiske kvinners tanker og følelser om forelskelser, kjærlighet og ekteskap. Dette er hard nok kost i et land der dating er uhørt, forelskelser skandaløst og kvinner ikke har lov til å bevege seg utendørs uten et mannlig familiemedlem som anstand.
Selv har forfatteren sagt i et intervju at hun aldri mente å skrive en bok med et politisk budskap, men at hun håper den kan være begynnelsen på en forandring mot et mer åpent saudiarabisk samfunn.

På svartebørsen
Kongedømmet har som ventet forbudt boka, uten at det har hatt noen negativ effekt på etterspørselen. Snarere det motsatte. Siden den ble utgitt i Libanon for ett år siden har The Girls of Riyadh toppet bestselgerlistene, og vært omsvermet på hver eneste bokmesse i Midtøsten. Fjerde opplag er allerede gått i trykken. For saudiarabere som ikke har mulighet til å kjøpe boka i utlandet finnes det piratkopier på internett, og på den saudiarabiske svartebørsen selges boka for ti ganger utsalgsprisen.

Den 25 år gamle tidligere tannlegestudenten har måttet tåle massiv kritikk og fordømmelse for sin kontroversielle roman, men hun får også støtte fra mange hold, noen av dem nokså uventet: Ghazi al Qusaibi, en anerkjent saudiarabisk forfatter og landets arbeidsminister, skriver i forordet til romanen at den er «et verk som fortjener å bli lest» og at han venter seg mye av forfatteren i fremtiden. På internett bønnfaller folk fra hele verden forfatteren om å oversette boka til flere språk. Foreløpig finnes den nemlig kun på arabisk, men en amerikansk oversettelse er underveis.

Friends og foreldre
Om assosiasjonen til en amerikansk tv-serie er nærliggende når det gjelder The Girls of Riyadh, får man den servert med teskje i australske Randa Abdel-Fattahs bok Does My Head Look Big in This?. Og det i aller første setning. Romanens australsk-muslimsk-palestinske hovedperson, 16 år gamle Amal Mohamed Nasrullah Abdel-Hakim, blir i et anfall av overmot inspirert av Rachel i tv-serien Friends og bestemmer seg for å bruke hijab på fulltid. «That’s right. Rachel from Friends inspired me. The sheikhs will be holding emergency conferences.»

Amal er en helt vanlig australsk 16-åring, opptatt av venner, mote, sminke, skolearbeid, idiotiske lærere, enda mer idiotiske medelever, og – selvfølgelig – gutter. Spesielt Adam. Faktisk er denne boka en nokså standard ungdomsroman – med ett avgjørende unntak: Hovedpersonen klager ikke over frisyren, men hijaben.

Amals foreldre er skeptiske til hennes hijab-på-heltid-påfunn. De råder henne fra det, i strid med hva alle rundt henne tror: læreren, rektor, medelever, tilfeldig forbipasserende på kjøpesenteret. Så godt som alle er sikre på at stakkars Amal har blitt tvunget til å dekke seg til av strenge, konservative foreldre. Og midt i det hele smeller bombene på Bali, og islam blir plutselig et tema avisene må analysere og debattere, og noe Amal må stå til rette for.

Tøff i trynet
Randa Abdel-Fattah har valgt å gjøre hovedpersonen Amal sterk, selvsikker og til tider nokså tøff i trynet. Samtidig er hun sårbar, usikker og klønete som tenåringer flest, og religiøs eller ikke – forelsket blir man uansett. Amal har ingen vanskeligheter med å beundre Adam på avstand i kjemitimene, ei heller sikle over ham i hemmelighet når de to blir gode venner. Det er først når hennes store forelskelse prøver å kysse henne at alt blir feil og fryktelig vrient å forklare.

Amals venninner har også sitt å stri med: slankepress, karakterpress og ekteskapspress er problemer denne romanen behandler med samme lette, humoristiske tone som Amals religiøse romsteringer. Her gis ingen løsninger, forfatteren løfter bare en muslimsk tenårings gleder og sorger fram i lyset og ber oss kikke litt nøyere på dem. De ligner til forveksling dem tilhørende en hvilken som helst tenåring av en hvilken som helst religion. Det unike er bare at ingen før har skrevet en lettlest, morsom, engasjerende roman om en vestlig muslimsk tenåringsjente.

Æresdrap?
Does My Head Look Big in This? er løst basert på forfatteren Randa Abdel-Fattahs egne opplevelser som australsk muslimsk tenåring. Som Amal opplevde hun rasisme og diskriminering i tenårene fordi hun brukte hijab. Hun ble bedt om å «dra hjem», som om hun umulig kunne være australsk og bruke hijab samtidig. Som syttenåring bestemte hun seg for å ta sjalet av fordi hun så hvordan venninner slet med å få seg jobb så lenge de brukte hijab.
Does My Head Look Big in This? er blitt en bestselger i Australia, og har vunnet to litteraturpriser i hjemlandet. I løpet av høsten planlegges den utgitt blant annet i Norge, Sverige, Finland og Tyskland.

Da Abdel-Fattah forsøkte å selge manuset til litteraturagenter, var standardspørsmålet om den handlet om æresdrap. Men målet hennes var å skrive en bok om en helt ordinær muslimsk tenåring, som kanskje kunne røske litt i den stereotype oppfatningen av muslimske kvinner i Vesten. Ikke nok en bok der muslimske kvinner framstilles som lidende, tause ofre for Taliban eller andre religiøse ekstremister.

Dagligdags seksualitet
Mandelen, The Girls of Riyadh og Does My Head Look Big in This? gir leseren et annet og rausere bilde av muslimske kvinner. Et bilde det er lettere å kjenne seg igjen i enn å ta avstand fra. Mandelens kritikere hevder Nedjma skriver seg rett inn i et klassisk orientalistisk kvinnesyn, der de seksuelle fantasiene blomstrer like under et erotisk slør.
Men man kan like gjerne erklære at boka er et feministisk kampskrift som bruker en våknende kvinnelig seksualitet som et middel – ikke et mål – i kampen for frihet, selvstendighet og likeverd. Felles for de tre bøkene er at de behandler muslimske kvinners seksualitet og følelsesliv på en særdeles dagligdags måte. De kvinnelige hovedpersonene er verken særlig eksotiske eller annerledes. De er først og fremst kvinner. Muslimsk er bare en tilleggsopplysning.

Publisert i Ny Tid 25. august 2006. Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.

Eventyr på sengekanten: Fra Bridget Jones til Belle de Jour

2006-07-17T22:46:00.002+02:00

En ny litterær trend er i ferd med å bane seg vei rett inn i norske kvinners soverom.

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.

Det startet med "Catherine Ms seksuelle liv", skrevet av den kjente franske kunstkritikeren Catherine Millet. Boka skildrer hennes omfattende seksuelle eskapader med en tilsynelatende uendelig rekke menn, og skapte noe tilnærmet skandale i Frankrike da den kom ut i 2001. Siden har en rekke kvinnelig forfattere tatt opp tråden, og skrevet bøker som ville fått selv den mest blaserte kyniker til å sperre opp øynene. Bøkene har titler som dels levner liten tvil om hva de handler om, som "Ludder" og "Hore", dels prøver seg med mer poetiske vendinger som "The Almond", "Rapture" og "Taming the Beast". Coverne er også jevnt over smakfulle, gjerne med uklare, sensuelle fotografier av halvnakne kvinneskikkelser. Ingen glorete forsidepiker med stjerner på brystvortene, med andre ord, dette er bøker som trygt kan leses på bussen. Selv om du kanskje blir tatt i å rødme lenge før du er kommet til side tre.

Sist gang det ble varslet en ny litterær trend av og for kvinner, var det Bridget Jones og chick-lit det handlet om. Nå har forfatterne lagt den nevrotiske, vimsete kvinneskikkelsen på hylla. De nye kvinnene vet hva de vil ha, og med hvem. Og den nye generasjonens heltinner er ikke redde for å ta for seg. Av menn, kvinner, eller begge deler på en gang.
Men enkelte av bøkene minner mistenkelig om chick-lit sjangeren likevel. Ett eksempel er boka "En callgirls intime betroelser", skrevet av den mystiske Belle de Jour, en - ja, nettopp - callgirl. Eller hore, som det vel heter på godt norsk. Parallellen til Bridget Jones er påfallende: Bridget Jones oppsto i en avisspalte, Belle de Jour oppsto i en internettblog. Både Bridget Jones og Belle de Jour hadde en stor leserskare før de kom ut i bokform. Begge bøkene er i dagboksform, begge er skrevet i en lett og vittig stil der hovedpersonen deler både sine triumfer og pinligheter. Til og med navnene har sine likheter.
Men mens Bridget Jones drømmer om å bli elsket høyt og inderlig, vil Belle de Jour bli elsket rått og heftig. Bridget Jones er på jakt etter en ektemann. Belle de Jour er på jakt etter en ekte mann. Bridget Jones teller antall sigaretter, Belle de Jour teller antall orgasmer. Og der Helen Fielding ikke åpnet soveromsdøra før den første etterpå-røyken var tent, lar Belle de Jour den stå vidåpen hele tiden.

Og det finnes enda en vesentlig forskjell: Mens Bridget Jones er en oppdiktet kvinne, er Belle de Jour høyst virkelig. Betroelsene er ikke bare intime, slik tittelen lover, de er også sanne. Eller i hvert fall er det det forfatteren hevder. Men den påståtte "sannheten" har forbløffet mange, særlig litteraturkritikere. Belle de Jour skriver nemlig knakende godt. Hun er belest, intelligent og har trolig høy utdannelse. Tilsynelatende snakker og leser hun både fransk og italiensk. Ikke akkurat prototypen på en prostituert, eller sexarbeider, som Belle selv foretrekker å kalle seg. Samtidig er det vanskelig å se for seg at en ordinær forfatter, selv med verdens beste fantasi, skulle ha så god innsikt i Londons sexbransje. Belle de Jours virkelige identitet er fortsatt ikke avslørt, men hun figurerer like fullt i britisk offentlighet. Men ikke lenger som sexarbeider, det har hun lagt på is etter boksuksessen. Nå anmelder hun bøker i The Times og har sin egen spalte i The Daily Telegraph.

Australske Emily Maguire har innrømmet at hennes bok, "Taming the Beast", først utgitt i 2004, er skrevet i direkte opposisjon til Bridget Jones. Spesielt til tankegangen om at det finnes en god og en dårlig mann, og at du kan velge hvem av dem du vil ta med hjem, omtrent slik du velger karriere. At den kom til å handle så mye om sex, skyldes ifølge forfatteren at hun skrev den om natten. Boka handler om Sarah, som 14 år gammel innleder et forhold til engelsklæreren sin. Etter at hans kone oppdager forholdet flytter han med familien til en annen by, og Sarah blir knust. Fra den dagen innleder hun en lang rekke seksuelle forhold, på jakt etter den samme lidenskapen hun følte for læreren. Boka er både brutal og varsom, og Maguire har vært bevisst på ikke å gjøre Sarah kun til et offer. Hennes unge seksualitet er like frigjørende som den er destruktiv. Like fullt er hun ødelagt, og hun bruker sin seksualitet som en slags straff mot seg selv og andre.

Nettopp dette er et tema som går igjen i flere av bøkene – sammenblandingen av sex og straff. Kvinnene er seksuelt hyperaktive fordi de er ødelagt, sex er en måte å ta igjen på, å hevne seg på en far som ikke så dem, en kjæreste som viste seg å være likegyldig, en oppvekst som var for puritansk. Det kan virke som om det er mer stuereint, mer litterært, å skrive om kvinner og sex dersom temaet problematiseres, dersom det beskrives som noe destruktivt og ødeleggende.
I Nelly Arcans "Hore", som gjorde furore i Frankrike og Canada da den kom ut allerede i 2001, velger hovedpersonen selv et liv som prostituert, hun går inn i det med åpne øyne men vet samtidig at hun gjør det for å ødelegge. Seg selv, sin pietistiske, dobbeltmoralske far, sin resignerte mor. Å selge kroppen sin blir den ultimate straff mot foreldreparet som en gang laget den. Frykten – og håpet – er at hun en dag vil møte sin egen far i bordelldøra. Boka er en medrivende monolog, men den som venter seg pikante detaljer og opphissende beskrivelser må lete annetsteds. Arcan skriver rett på sak, fullstendig blottet for romantikk. Sex har mer å gjøre med ydmykelse, avsky og distanse enn lyst, glede og kjærlighet.

Det samme gjelder i stor grad for hovedpersonen Millie i boka "Ludder" av engelske Helen Walsh. Millie er 19 år, vakker og intelligent, men er mer tiltrukket av narkotika og horer enn studier og universitetsfester. Forfatteren skulle ha kjennskap til det hun skriver om: 16 år gammel flyttet hun til Barcelona og jobbet som fikser i horestrøket for å tjene penger til å gå på språkskole.Vel hjemme skrev hun boka som sjokkerte England med sin brutale ærlighet og aggressive sex-skildringer. Millies destruktive sexliv har mindre til felles med kjærlighet og nærhet, og mer til felles med overgrep og misbruk.
Ikke så hos Belle de Jour, Londons intellektuelle hore. Hun er paradoksalt nok den av disse bøkenes hovedpersoner som har et mest normalt forhold til sin egen seksualitet. Hos henne ligger ingen knuste håp eller ødelagte ungdomsår og lurer under madrassen. Belle har sex rett og slett fordi hun har lyst.

Et annet trekk i posh porn-sjangeren er insisteringen på historienes ekthet. Italienske Melissa Panarellos bok "100 tak med hårbørsten før sengetid" er ikke bare en sjokkerende beretning om en 14-årig jentes mildt sagt oppsiktsvekkende sexliv, den da 16 år gamle Panarello hevdet attpåtil at alt som sto i boka var selvopplevd. Av hensyn til hennes fortvilte katolske foreldre ble boka først utgitt under pseudonym, men Panarello avslørte etter kort tid sin egen identitet, og boka utgis nå med både navn og bilde på coveret. Siden utgivelsen i 2003 har den forlengst passert en million solgte eksemplarer bare i Italia, og stadig nye land skriver seg på rettighetslisten. At Panarello ikke bare er pur ung, men også slående vakker, kan muligens ha noe med suksessen å gjøre. At hun skriver om sitt eget svært så eksperimenterende sexliv, har det garantert. Spørsmålet er om boka ville fått samme mottakelse dersom den var blitt presentert som ren fiksjon skrevet av en kvisete, mannlig forfatterspire, eller om den tvert imot ville blitt avfeid som pubertale, overdimensjonerte sexfantasier.

- Vi valgte å gi ut boka fordi den har en del interessante litterære kvaliteter, spesielt i skildringen av et ungt sinn. Boka bærer dessuten preg av godt kjennskap til sjangeren den skriver seg inn i. I stil og toneleie hører den nok til blant erotiske klassikere som "Historien om O" og dagbøkene til Anaïs Nin. Det som interesserte meg var først og fremst hovedpersonens beskrivelse av sitt indre liv og hvordan forfatteren bruker og vrir på en etablert sjanger, sier John Erik Riley, redaksjonssjef i Damm Forlag.
Franske Christine Jordis, forfatteren av boka "Rapture", har mange likhetstrekk med Melissa Panarello, selv om hun ikke lenger er pur ung, men forlengst har passert femti. Også hun har skrevet en slags erotisk dagbok, som beskriver en reservert, middelaldrende kvinnes intenst erotiske utenomekteskapelige forhold. Som Panarello hevder Jordis at boka er selvbiografisk, men til forskjell fra både Panarello og Catherine Millet konsentrerer Jordis seg om ett forhold, én mann. Og hennes intensjon er ikke egentlig å skrive om sex, men om de voldsomme følelsene et seksuelt forhold setter igang. Til tross for at Jordis har vært gift i 30 år og har to voksne barn, valgte hun å avsløre at boka handler om henne selv og et forhold hun hadde da hun var i 40-årene.

Den muslimske forfatteren av boka "The Almond", som først kom ut på fransk i 2004, hevder også at boka hun har skrevet er selvbiografisk. Men av hensyn til egen sikkerhet har hun valgt å skjule seg bak pseudonymet Nedjma. "The Almond" har undertittelen "The sexual awakening of a Muslim woman", og handler om Badra, som rømmer fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann til storbyen Tangier. Her møter hun playboyen Driss, forelsker seg håpløst og begir seg ut på en hemningsløs seksuell oppdagelsesferd. Boka påstås å være den første som gir et innblikk i muslimske kvinners seksuelle liv, og forfatteren selv hevder at dersom hennes identitet blir kjent, risikerer hun å bli steinet for bokas dristige innhold.
Boka er uten tvil interessant. Og helt klart godt skrevet. Men er den virkelig så kontroversiell som det hevdes? Da Nedjma lot seg intervjue i et fransk tv-program, var det med ansiktet gjemt bak hatt og solbriller og med endret stemme. Men enkelte kritikere har påpekt at marokkanske kvinner, blant andre Fatema Mernissi og Ghita El Khayat, har skrevet om sine liv, inkludert sine sex-liv, i årevis uten å gjemme seg bak verken store solbriller eller pseudonym.

John Erik Riley i Damm er usikker på i hvilken grad det selvbiografiske elementet påvirker suksessen til bøker som "The Almond", "Rapture" og "100 tak med hårbørsten før sengetid", men tror bruken av pseudonym i noen tilfeller og betoningen av det selvbiografiske i andre tilfeller kan springe ut fra samme utgangspunkt.
- Man ønsker å frigjøre det man skriver fra mulige, andre kontekster, kanskje av frykt for rosaprosa-effekten, det å bli lest på måter man ikke ønsker. Dette merker man også hos en del norske forfattere, ikke minst de som skriver i Rosa Prosa. Enten velger man en form for lek eller distanse eller gir seg fullstendig hen til virkelighetsbeskrivelser. Noe av fordelen med det selvbiografiske er at man ikke kan tas. Dette er min historie, kan man si, basta. Du har din, skriv din egen.

Her i Norge er vel nettopp Rosa Prosa det nærmeste vi har kommet erotisk bekjennelseslitteratur de siste årene. Målet var å gi en stemme til kvinners kåthet, ikke den overdrevne, falske kåtheten til kvinner i pornoblader, men en normal, sunn, kvinnelig kåthet beskrevet med stemmen til et knippe unge, skriveføre forfattere og skribenter. Resultatet ble en hel masse kjeft. Blant annet for å være mer opptatt av eget underliv enn av at andre fikk sitt lemlestet.
- Jeg synes det som har vært av seriøs debatt om Rosa Prosa, til dels har vært interessant å lese. Jeg kan selv komme på et par gode innvendinger mot prosjektet, og selv om jeg ikke synes de er gode nok til å unødvendiggjøre utgivelsen, så innser jeg at boka kan diskuteres, sier forfatteren Olaug Nilssen, en av bidragsyterne i Rosa Prosa.
- For eksempel: Når vi gir ut en slik bok, vil vi da at alle skal kjenne seg frie til å fortelle sine private sexerfaringer i offentligheten? Hvordan vil den offentligheten se ut? Og videre: hvorfor er det bare skribenter og forfattere som skal få fortelle?
Olaug Nilssen valgte bevisst ikke å skrive om egne erfaringer i Rosa Prosa, men brukte et utdrag fra sin siste roman "Få meg på for faen". Utdraget handler om ei jente som er sprengkåt, og er på ingen måte selvbiografisk.
- Etter reaksjonene som har kommet i ettertid, føler jeg meg både lettet og feig. Mange synes nemlig det er hårreisende pinlig at folk har skrevet om sitt eget sexliv. Men jeg tror at det er vel så mange som synes det er fint å lese noe som er sant. Jeg tror bare at en helst vil være for seg selv når en leser om det, for sex og følelsene som er knyttet til sex er jo en privatsak for de fleste.

Anne B. Ragde er blant dem som mener fiksjon er bedre enn virkelighet, spesielt når det gjelder sex i litteraturen. I 1997 ga hun ut romanen "Bunnforhold", som Aftenposten den gang karakteriserte som det mest pornografiske som noen gang er kommet ut på et seriøst norsk forlag. I mai ble boka utgitt på nytt.
Rent språklig var dette en veldig krevende bok å skrive, det tok lang tid å finne ordene. Men boka er ikke skrevet for å pirre. Den er en tragisk historie om en kvinne som forveksler porno med kjærlighet og synlighet, hun tror at hun frigjør seg selv gjennom seksualitet.
Ragde mener dagens unge forfattere er rammet av den samme villfarelsen. Posh porn-bølgen er her allerede, hevder hun, og legger ikke to fingre imellom når hun skal beskrive norske kvinnelige debutanter:
De skriver bare om seg selv og sitt eget sexliv, de tror at jo ærligere og mer selvutleverende de er, jo bedre litteratur blir det. Alt skal handle om ekte liv og autentisitet. Det ligger en voldsom selvforherligelse i dette, en enorm tro på at det en selv gjør er viktig.

Ragde har lest seg gjennom en rekke bøker i posh porn-sjangeren, og mener de fleste er temmelig uinteressante:
- Det blir veldig uerotisk og patologisk, og har ingen plass for meg som leser. Jeg leser heller erotisk fiksjon, dette blir bare en lang lenke episoder. Men "The Almond" er interessant ut fra et kvinnepolitisk standpunkt.
Rosa Prosa som feministisk prosjekt betegner hun som pussig:
- Den er et motsvar til tidligere feminister. Ifølge Rosa Prosa skal kvinnen frigjøre seg og erobre selvstendighet gjennom seksualitet, ikke gjennom å bli toppleder i Statoil. Men vi er i en helt annen tid nå. I dag drømmer tenåringsjenter om å ha gruppesex og bli hjelpepleier.

Belle de Jour har sluttet å drømme om gruppesex for lengst. Hun praktiserer det i stedet. Og liker det. Hun er heller ikke redd for å innrømme det. Eller oppfordre andre til å prøve det samme, uansett hva resten av verden måtte mene.

Da Kapuscinski møtte Herodot

2006-05-20T23:34:00.002+02:00

Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.
50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.
"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?
2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.
Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodotos" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"
Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.

Kongen av Europa

2006-04-05T23:30:00.001+02:00

Anmeldelse av Jan Kjærstads Kongen av Europa, på trykk i Ny Tid, finner du her.

Lyrikk for bryllup og begravelser

2006-03-06T23:21:00.003+01:00

Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.

Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"

Noen forslag? Ikke?

Om du ikke kjenner igjen strofene ovenfor, er du på ingen måte alene. For mens de fleste kan sitere både Ibsen og Øverland, har de færreste av oss eksempler fra norsk samtidslyrikk lagret i hukommelsen. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli en sjanger for spesielt interesserte. Så la meg hjelpe deg:
Det første sitatet er fra Inger Elisabeth Hansens "Trask". Diktsamlingen vant Brageprisen i 2003, i konkurranse med tre sterke romaner: Per Pettersons "Ut og stjæle hester", Selma Lønning Aarøs "Vill ni åka mera?" og Roy Jacobsens "Frost". Men mens "Ut og stjæle hester" har galloppert oppover bestselgerlistene, har de færreste av oss så mye som bladd i "Trask". Skjønt, Deichmans utlånsstatistikk viser at Brageprisen faktisk hadde litt å si: I 2004 var det 126 av oss som lånte boka i en av Deichmans filialer. Året etter dalte utlånstallet til det mer normale 38.

Det andre sitatet er hentet fra en av høstens lyrikkdebutanter, Ruth Lillegraven. Hennes bok "Store stygge dikt" fikk både oppmerksomhet og lovord fra pressen. Likevel kan Lillegraven, i likhet med de fleste norske lyrikere, ikke forvente å selge mer enn noen få hundre bøker. Hyggelig da, med innkjøpsordningen. Den sikrer all utgitt lyrikk en plass i bibliotekhyllene, slik at du og jeg kan låne dem og lese dem.

Problemet er bare at vi ikke gjør det. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli omtrent like populært som gammalost. Til tross for popstjernestatusen til lyrikere som Nils-Øivind Haagensen og Pedro Carmona-Alvarez, leser vi dem stort sett ikke. Forresten, popstjernestatus er å ta litt hardt i. Vi har nok fått med oss navnet, men få kan nevne navnet på en diktsamling eller servere noen strofer fra et av deres dikt. Og de herjer heller ikke på utlånsstatistikken. Haagensens siste diktsamling, "Nils-Øivind Haagensen skriver" fra våren 2005, har siden den havnet i Deichmans hyller i juni vært utlånt til sammen 51 ganger. Ikke akkurat hitlistemateriale. På utlånstoppen for lyrikk troner derimot Hagerup, Hamsun, Ibsen, Garborg og Øverland. Når hørte du sist noen sitere Øyvind Rimbereid eller Tone Hødnebø i et bryllup?

Men heller ikke de gamle traverne er like populære som før. Utlånet av lyrikk generelt daler. I 1996 lånte Deichmans hovedbibliotek ut 29.142 diktsamlinger. I 2005 var utlånstallet sunket til 23.856.
I Storbritannia er lyrikkens død spådd en snarlig ankomst. Ifølge avisa The Guardian kjøpte 63 prosent av britene en bok i fjor. 34 prosent av dette var skjønnlitteratur. En prosent var lyrikk. Tanum på Karl Johan, en av Norges største bokhandler og med et svært bredt sortiment, oppgir at om lag åtte prosent av omsatt skjønnlitteratur er lyrikk. Men hit kommer altså de spesielt interesserte. I en standard bokhandel i en norsk småby vil lyrikksalget være mye lavere.

Så hva med forlagene? Hvor lenge vil de fortsette å gi ut bøker nesten ingen leser? Her hjemme har ennå ingen forlag, etter eksempel fra Danmark, kastet forfattere på dør grunnet lave salgstall. Og så lenge innkjøpsordningen består er den økonomiske risikoen ved å gi ut lyrikk relativt lav. Men markedskreftene herjer også med den norske bokbransjen. Redaktørene har vel så stort press på seg til å finne potensielle bestselgere, som til å finne gode og viktige bøker. Den nye bokbransjeavtalen har skapt velbegrunnet frykt for at smale bøker skvises ut til fordel for bred litteratur, og i bokhandlene selges det flere reflekser enn diktsamlinger.

Hvorfor? Ikke godt å si. Kanskje handler det om effektivitet og tilgjengelighet. Den gjengse nordmann snakker dobbelt så fort som han gjorde på 60-tallet. Avisartiklene er blitt kortere, nyhetssendingene mer poengterte, informasjonen raskere. Men lyrikk er langsom lesning. Utydelig, utilgjengelig og ineffektiv. Lyrikken leker gjemsel. Dagens lesere er vant til Trivial Pursuit.
Kan hende er vi på vei mot britiske tilstander også her til lands. Enn så lenge kan lyrikerne trøste seg med innkjøpsordningen. Samt at de har fått uventet selskap i kampen med ordene: I hip-hop-miljøet er nemlig battling, ordkrig, en sport du kan bli norgesmester i.

Fakta om Brumm

2005-10-11T00:13:00.002+02:00

Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Les mer for en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:

Ole Brumm:
Engelsk: Winnie-the-Pooh, dansk: Peter Plys, svensk og finsk: Nalle Puh, fransk: Winnie l'Ourson, polsk: Kubus Puchatek, portugisisk: Ursinho Puff

Kristoffer Robin:
Engelsk: Christopher Robin, dansk: Jakob, finsk: Risto Reipas, fransk: Jean-Cristophe, svensk: Christoffer Robin, polsk: Krzys, portugisisk: Cristóvão
Nasse Nøff:
Engelsk: Piglet, dansk: Grislingen, finsk: Nasu, fransk: Porcinet, svensk: Nasse, polsk: Prosiaczek, portugisisk: Leitão

Ole Brumm i Norge
Totalt finnes det nærmere 70 Ole Brumm-titler på norsk. 45 av dem er fortsatt å få tak i, og har i dag et samlet opplag på 334 000.
Rikka (Fredrikke Johanne) Bjølgerud Deinboll (1897 - 1973) var den som først oversatte Winnie-the-Pooh, Milnes første bok om Ole Brumm, til norsk. Ole Brumm kom ut i Norge i 1932, seks år etter at A. A. Milnes bok var blitt en slik suksess i England. Bjølgerud Deinboll er dermed opphavskvinne til de norske navnene, og det var også hun som oversatte versene som Ole Brumm nynner. Mest kjent er «Her kommer Ole Brumm» og «Det snør, det snør».
Mathilde Oftedal oversatte i 1947 den andre Brumm-boken, The House on Pooh Corner, til norsk. Hun ga boka tittelen Ole Brumm og vennene hans.
Thorbjørn Egner gjendiktet senere fortellingene om Ole Brumm til norsk, i en noe forkortet utgave. Ole Brumm og vennene hans ble utgitt av Gyldendal i 1953, Ole Brumm kom i 1974.
I 1993 leverte Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen en revidert og komplettert oversettelse av de to bøkene om Brumm og vennene hans, hvor det er ryddet opp i snarveier og unøyaktigheter foretatt i tidligere oversettelser. Den andre boka om Ole Brumm fikk først nå tilbake sin opprinnelige tittel i norsk oversettelse – Huset på Bjørnehjørnet. Samlet opplag for de to bøkene er 63 000.
I 1993 ga Gyldendal ut den første norske oversettelsen av Milnes første barnebok, When We Were Very Young. Tor Edvin Dahl oversatte versene, og ga boka tittelen Da vi var veldig små. Året etter ga han ut Now We Are Six i norsk språkdrakt, under tittelen Nå er vi seks.
I 1995 samlet Gyldendal de to Brumm-bøkene, i Bringsværd og Koch Knudsens oversettelse, samt de to relaterte bøkene med barnevers, oversatt av Tor Edvin Dahl, i Den store Ole Brumm-boken. Bokens opplag har så langt nådd 21 000.
Tor Åge Bringsværd må regnes blant Norges største Brumm-entusiaster. I 1994 ga han ut den første Brummboken, en årbok om livet i Skogen som kom ut mellom 1994 og 1999. Bringsværd var redaktør for de fire første av disse. Bøkene inneholder artikler om alt fra Skogens flora, Brumm-oversettelsenes historie og Brumms poetiske sider, til reisefortellinger fra foreningen Venn av Nøff, forsvar for Sprett og informasjon om Ole Brumm-prisen. Bringsværd har også skrevet en bok om Tigergutt sammen med sin egen bjørn, Brumle.

Ole Brumm i Amerika
Ole Brumm har for lengst blitt milliardindustri, men krangelen om hvem som skal ha rett til hvor mange millioner har nå pågått i USA i mer enn 11 år. I 1930 solgte A. A. Milne markedsføringsrettighetene (i USA og Canada) for Ole Brumm til den amerikanske forleggeren Stephen Slesinger. Disney fikk en lisens av SSI i 1961 og skulle betale en viss andel av Brumminntektene sine til Slesinger. Slesingers enke har i en årrekke kjempet mot Disney fordi hun mener at de har lurt unna store pengesummer. I 2004 kom barnebarna til A.A. Milne og E.H. Shephard, Clare Milne og Harriet Minette Hunt, på banen, og krevde alle rettighetene til Brumm og vennene hans tilbake fra Slesinger. Med bakgrunnn i nye lover ble kravet innfridd. Senere solgte de rettighetene videre til Disney. Slesingers enke kjemper fortsatt for det hun mener er familiens rettmessige del av Brumm-kaken.

Ole Brumm i cyberspace
Det finnes en mengde nettsider om Ole Brumm og vennene hans i Skogen. Her er et lite utvalg det kan være verdt å ta en tur innom:
Hundremeterskogen: Fortreffelig norsk nettsted med mye info – www.refsdal.no/brumm
Tor Åge Bringsværds egen nettside om Brumm - www.gyldendal.no/toraage/brumm
The Page at Pooh Corner: Engelsk nettsted drevet av James Milne, spekket med informasjon om både Ole Brumm, A. A. Milne og Christopher Milne - www.pooh-corner.org
Disneys egen Brumm-side: http://disney.go.com/disneyvideos/animatedfilms/pooh

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

2005-10-11T00:06:00.002+02:00

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.

"Her er Edvard Bjørn på vei nedover trappen, bump, bump, bump, med hodet først, på slep etter Kristoffer Robin. Å dumpe sånn fra trinn til trinn er, så vidt Ole Brumm vet, den eneste måten å komme ned en trapp på."
Da Edvard Bjørn ville ha sitt eget, helt spesielle navn, ble det Winnie-the-Pooh. Og Ole Brumm på norsk, Peter Plys på dansk, Nalle Puh på svensk. Den lille bjørnen som kommer dumpende nedover trappen etter Kristoffer Robin er kanskje en bjørn med bare liten forstand, men han har like fullt et navn på over 40 forskjellige språk. Han er utvilsomt verdens mest kjente, og mest elskede, bjørn. Men hans skaper, den britiske forfatteren Alan Alexander Milne, forbannet flere ganger den dagen han ga ham et litterært liv. Det samme gjorde Milnes sønn, den virkelige Christopher Robin.
Lykkelig barndom
Til tross for "jeg kan gjøre det"-episoden, var det aldri åpenbart for Milnes foreldre at det var forfatter han skulle bli. Snarere var det innen matematikk han ble ansett for å være noe i nærheten av et geni, i hvert fall inntil han som 12 år gammel skolegutt ble stemplet som middelmådig av en nådeløs rektor som på ingen måte tok hensyn til at gutten var to år yngre enn gjennomsnittsalderen til sine klassekamerater på prestisjeskolen Westminster. Etter det dalte både motivasjonen og interessen for å hevde seg i skolefag, og den unge Alan konsentrerte seg mer om cricket og fotball enn geometri og vanskelige ligninger. Etter hvert konsentrerte han seg i tillegg stadig mer om humoristiske vers. En interesse han delte, bokstavelig talt, med broren Ken.
Gjennom hele barndommen hadde Alan og den seksten måneder eldre Ken vært uadskillelige. Den eldste broren Barry hadde ingen av dem særlig mye til overs for, men Ken og Alan var som Pompel og Pilt, Karius og Baktus – eller, kanskje mer passende, som Ole Brumm og Nasse Nøff. Som barn dro de ut på lange ekspedisjoner sammen, gjerne før resten av familien var stått opp, og aller helst tilbake akkurat tidsnok til frokost. De første årene ruslet de til fots, etter hvert fikk de sykler som brakte dem enda lenger av gårde. Sammenlignet med andre barn på den tiden, hadde Milne-barna en usedvanlig fri og harmonisk oppvekst, med en hengiven far som mente lek og lærdom gikk hånd i hånd, og en mor som sto klar med plaster og trøst, men aldri et forbud eller en forsiktighetsformaning. Etter hvert som guttene ble eldre, fulgte Alan etter Ken når det gjaldt skolevalg og stipender – familien Milne var på ingen måte velstående, og guttene måtte konkurrere om stipender for å finansiere egen skolegang. For Alan var stipendkonkurransene lett match – og selv om Kens skoleprestasjoner lå høyt over gjennomsnittet, var det aldri tvil om at Alan var den flinkeste av dem. Ken måtte se seg forbigått av lillebroren gang på gang. Hans eneste trøst hadde vært at det var han, Ken, som hadde vært familiens skribent. Men selv det skulle Alan snart ta fra ham. En mer sjalu personlighet enn Ken kunne hatet sin bror for mindre, men de to brødrenes forhold forble like kjært og nært til Ken i 1929 døde av tuberkulose i en alder av 48.

Muntre skoledager
Men tilbake til skoledagene, da Ken og Alan fortsatt levde muntre, sorgløse liv. Munterheten kom snart til uttrykk i guttenes sans for vers, som de mer enn gjerne skrev sammen. De laget til og med sin egen signatur, A.K.M., og da Alan begynte å studere ved Trinity College i Cambridge, fikk de flere av versene på trykk i det lokale vittighetsbladet Granta.
Milne hadde reist til Cambridge med ett mål for øye: Å bli redaktør av Granta. Etter to år og et formidabelt bombardement av vittige bidrag til bladet, kom jobben nærmest dumpende ned i fanget på ham. I et 20 siders langt brev brukte den daværende redaktøren alt han eide av overtalelseskunster for å få Milne til å si ja til jobben, mens en forbauset Milne selv konstaterte at et enkelt: "Vil du bli redaktør?" hadde vært mer enn nok. Senere ble det sagt at under Milnes herskerperiode ble vittighetsbladet både vittigere og livligere enn på mange år. Mest takket være hans egne bidrag, mindre takket være hans evne til å oppdage nye talenter.
Milne forlot studentlivet og Cambridge i 1903, med resultater i kofferten som bar tydelig preg av at han hadde viet mer tid til Granta enn til studier. For faren var nederlaget enormt, for Milne selv betydde det lite. Han hadde bestemt seg: Det var skribent han skulle bli. Og ikke hvor som helst: Londons legendariske vittighetsblad Punch var neste mål på lista. 21 år gammel satte han kursen for en frilanstilværelse i London, uten en eneste arbeidsgiver på blokka. Men i lommeboka lå 320 oppsparte pund. De hadde han regnet ut skulle få ham gjennom de første to årene, selv uten et eneste pund i inntekt. Etter 16 måneder var pengene brukt opp.

Punch
For Milne hadde alt tidligere i livet kommet lett, nærmest uten anstrengelser overhodet. Men frilanstilværelsen ble tøffere enn han hadde regnet med. Han skrev og han skrev; lette vers, humoristiske småstykker, vittige petiter, og sendte dem av gårde til en av de åtte Londonavisene som eksisterte på den tiden, i håp om å få noe på trykk. De aller fleste kom raskt tilbake igjen. For Milne var Punch det opplagte førstevalget, men vittighetsbladets krav til stil og tone var så spesielle at et stykke refusert der sannsynligvis aldri ville bli antatt noe annet sted heller. Og Punch refuserte villig vekk – bladets popularitet gjorde at redaksjonen nærmest svømte i bidrag fra håpefulle frilansere som Milne. Og da han innimellom fikk et og annet vers på trykk, viste honorarene seg å være latterlig lave.
Men Milnes standhaftighet ga til slutt uttelling: I 1905 begynte Punch endelig å ta inn Milnes bidrag regelmessig, både poesi og prosa. Han nøt etter hvert stor popularitet med en humoristisk serie om den unge Lillian, som konstant sto i fare for å bli gift. Serien startet en bølge av etterlignende småstykker i Londons avisverden, og for Milne selv avstedkom den hans aller første bok: romanen Lovers in London, basert på småstykker han hadde skrevet for Punch og avisen St. James Gazette, og utgitt i 1905. Senere skulle Milne betrakte boka som pinlig, ungdommelig fjolleri, og kjøpte til slutt tilbake rettighetene fra forlaget for å hindre en nyutgivelse.
Utgivelsen av Lovers in London, uansett hva Milne senere mente om den, hadde en viktig konsekvens: Den styrket Milne i troen på at han hadde havnet på rett hylle. Det var forfatter han skulle bli, selv om romanen kanskje ikke var helt hans greie. Nei, Milne haddde sett seg ut en annen forfatter-nisje: Skuespill. Men før han kom så langt ramlet noe ned i fanget hans som gjorde ham enda mer himmelfallen enn redaktørjobben i Granta hadde gjort: 13. februar 1906, en måned etter hans 24-årsdag, startet han i jobben som assisterende redaktør i Punch.

Kjærlighet og ekteskap
Fire år senere var han fortsatt assisterende redaktør, fortsatt ugift, men stadig mer populær som skribent. Broren Ken hadde giftet seg med Maud Innes i 1905, og deres datter Marjorie bidro i rikt monn til Milnes skriverier i Punch. Det var åpenbart at han ikke bare var svært glad i henne men også fascinert av hennes barnlige fantasi, og med en klar innsikt i hvordan et barnesinn fungerer. Det har blitt hevdet at Milne aldri var spesielt glad i barn, hans egen sønn Christopher Milne har på bitreste vis bidratt til myten gjennom sine personlige memoarer. Men forholdet Milne hadde til niesen Marjorie og hennes søsken, indikerer noe helt annet. Det samme gjør Milnes forhold til sønnen Christopher som ung gutt. Det var ikke før Christopher Milne ble voksen, at forholdet mellom far og sønn kjølnet.
I 1910 møtte Milne 21 år gamle Dorothy de Sélincourt, og i 1913 giftet de seg. Daphne, som hun ble kalt, var av rik familie og, om ikke direkte pen, temmelig glamorøs. Hun var livlig, vittig og munter, ikke ulik Milnes karakter Myra i Punch-serien om the Rabbits, og, som Milne selv poengterte: Hun lo av vitsene hans. Men hun kunne også være selvopptatt og overfladisk, og, viste det seg etter hvert, fullstendig uvitende om sex. Men for Daphne var problemer noe som ikke eksisterte så lenge de ikke ble snakket om, og for Milne utjevnet deres felles sans for humor det meste. Ekteskapet forble hengivent, om enn ikke så fullt av lidenskapelig lykke som Milne kanskje hadde håpet.
Arbeidet i Punch ble etter hvert mer og mer plagsomt for Milne, det ble nå nærmest uoverkommelig å skulle være morsom på trykk flere ganger i uken. Han begynte å se seg om etter en vei ut, og kom til samme konklusjon som før han hadde startet: Veien til suksess lå i teateret. Han skrev flere korte skuespill, men ingen av dem ble oppsatt. Utveien kom likevel i 1914, men i en helt annen form enn Milne hadde ønsket: Det ble krig.

Krig og teater
"Krig", hadde pasifisten Milne ofte sagt, "er den mest barnslige og latterlig idiotiske ting denne stakkars verden har funnet på." Men nå som den var her, var det ingenting latterlig ved den. Milne syntes han måtte gjøre noe. 10. februar 1915 meldte han seg til tjeneste, og i august ble han sendt i trening til å bli sambandsoffiser. Den følgende vinteren skrev han komedien Wurzel-Flummery, det første skuespillet han skulle få oppsatt, før han våren 1916 ble sendt til Frankrike for å kjempe ved fronten. Milne deltok ikke i krigens frontlinjer i mer enn noen måneder, i november 1916 ble han sendt hjem med høy feber og tilbrakte flere uker på sykehus. Resten av krigsårene jobbet han ved en nystartet militær sambandsskole i hjemlandet. Men det han hadde opplevd i Frankrike hadde vært mer enn nok. I selvbiografien fra 1939, It’s Too Late Now, skrev han om sine fire år i krigen at han gjerne skulle hoppet over dem, og bare skrevet "Det var i 1919 jeg igjen befant meg i sivil." Bare tanken på krigens mentale og moralske degradering gjorde ham kvalm.
Etter krigen sa Milne fra seg jobben i Punch og satset i stedet på en karriere som dramatiker. Han var en svært produktiv forfatter, og de lette komediene trillet ut som perler på en snor. Hans første store suksess, komedien Mr Pim Passes By, hadde premiere i London 5. januar 1920. Året etter ble den satt opp i New York til stor suksess, og i 1922 hadde Milne ikke mindre enn fire skuespill gående på Londons teaterscener. Hans varemerke var det samme som hadde kjennetegnet artiklene i Punch: morsom, inkonsekvent, flytende og elegant dialog. Milne befant seg plutselig i en posisjon som Englands mest populære – og mest kjente – skuespillforfatter.

Christopher Robin kommer til verden
1920 ble et merkeår for Milne også av helt andre grunner enn den begynnende suksessen som dramatiker. 21. august ble Christopher Robin Milne, av foreldrene bare kalt Billy, født – en brutal opplevelse hans mor Daphne hadde hatt like lite forhåndskunnskap om som selve akten som skapte ham, og som hun sverget aldri å gjenta. Men for Milne var sønnens fødsel en av livets største gaver, og mye tyder på at han, stikk i strid med myten om ham, var en hengiven og deltakende far, mye mer deltakende enn det som var vanlig på den tiden. Christophers nanny, Olive Rand, husket at Milne ofte deltok i leken sammen med sønnen, og snakket til lekedyrene hans "som om de var ekte mennesker".
Christopher Milnes egne memoirer bærer mye av ansvaret for oppfatningen av Milne som en distansert og lite kjærlig far. "Jeg kjente ham aldri", skriver sønnen, og man kan vanskelig argumentere mot barnets egen beretning. Men om Billy ikke kjente sin far, kjente faren i hvert fall ham. Fra den dagen han ble født dominerte gutten huset fullstendig, og Milne skrev ikke et brev uten at sønnens siste bragder, aktiviteter eller påfunn ble omtalt i begeistrede vendinger.
Billy skulle snart dukke opp også i farens skjønnlitteratur. Milne skrev verset Vespers (Kveldsbønn), om en liten gutt, Christopher Robin, som forsøker å be kveldsbønn ved sengekanten mens tankene er opptatt av helt andre ting. Verset ga han til Daphne, og sa at dersom hun hadde lyst, kunne hun forsøke å få det på trykk og selv motta fortjenesten. Daphne sendte verset til Vanity Fair i New York, som trykket det i januar 1923. Senere ble verset, samt en rekke andre nye vers, trykket over flere sider i Punch, med E. H. Shepards nå så velkjente illustrasjoner. Diktene ble trykket under tittelen When We Were Very Young, som også skulle bli tittelen på A. A. Milnes første barnebok, der versene ble samlet. Det er i denne boken, som ble utgitt i1924, at Ole Brumm gjør sin første, uoffisielle opptreden, under navnet Teddy Bear. Og Billy, som i versene alltid omtales ved døpenavnet Christopher Robin, er med i fire av dem.
Boken ble en umiddelbar suksess, både i England og i USA. I løpet av tre år hadde salgstallene i USA oversteget 260.000, og salgstallene i England lå like etter. Og selv om enkelte kritikere var lunkne, noen også brutalt krasse, var det tydelig at diktene hadde truffet både voksne og barn rett i hjertet. Christopher Robin var på vei til å bli et av verdens mest berømte barn, selv om han på den tiden ikke merket noe særlig til det. Selv hadde han knapt nok hørt navnet Christopher Robin, han var Billy for alle som kjente ham.

Ole Brumm kommer til verden
Men om Billy bare spilte en liten rolle i When We Were Very Young, skulle han bli en av hovedpersonene i Milnes neste barnebok, Winnie-the-Pooh. Det startet også denne gangen med Punch. I 1925 trykket vittighetsbladet den første fortellingen om Ole Brumm, der Brumm forsøker å nå opp til en bikube ved hjelp av Christopher Robin og en ballong. Historien er identisk med det første kapitlet i Winnie-the-Pooh som ble utgitt i 1926. Og Hundremeterskogen er identisk med virkelighetens Ashdown Forest, som lå like ved familien Milnes nyervervede landsted Cotchford. Hagen grenset ned til en liten elv, den samme elven der Kengubarnet faller i vannet og Brumm redder ham med Nordpålen. Følger man elven litt lenger opp, kommer man til broen der Brumm og vennene hans leker Brummpinneleken. Christopher Milne kunne aldri huske hva som kom først – selve leken, eller historien om den. Det samme gjaldt for en rekke av Brumm-historiene – far og sønn inspirerte hverandre gjensidig. Milne var på jakt etter morsomme historier, Billy var på jakt etter morsomme leker. Og som liten elsket Billy historiene om seg selv og dyrevennene sine i Hundremeterskogen.
Når det gjelder dyrene, er opprinnelsen nokså klar. Ole Brumm var en gave til Billy på ettårsdagen, Tussi fikk han som julegave i 1921, Nasse Nøff var en gave fra en nabo i Chelsea. Kengu og Kengubarnet dukket opp på barnerommet i 1925, mens Tigergutt ikke ble med i gjengen før etter at Milnes andre bok med barnedikt, Now We Are Six, ble utgitt i 1927. De ekte dyrene har i dag tilholdssted ikke i Hundremeterskogen, men i New York Public Library. Alle med unntak av Kengubarnet, som en mistrøstig dag gikk hen og forsvant i Ashdown Forest, og sånn sett bor i Hundremeterskogen fremdeles.
Milne selv understreket at det var Daphne og Billy som først ga dyrene liv, personlighet og stemmer under lek, og at han nærmest bare videreførte det de to hadde påbegynt. Og det var Billy som ga bjørnen det særegne navnet Winnie-the-Pooh, uten at verken Milne eller Billy selv kan fortelle nøyaktig hvorfor det ble akkurat slik. Men Ugla og Petter Sprett var helt og holdent Milnes egen oppfinnelse, ingen av dem har noen gang satt sin fot andre steder enn i Hundremeterskogen.

I skyggen av Christopher Robin
Winnie-the-Pooh ble en enda større suksess enn When We Were Very Young, og virkelighetens Christopher Robin ble raskt ettertraktet vare. Journalister og fotografer yndet å finne ut om den virkelige gutten var som gutten i bøkene, og Milne følte ennå ingen trang til å beskytte sønnen mot offentlighetens blikk. Men det som sto så klart for ham, nemlig at Christopher Robin i fortellingene og hans egen Billy på ingen måte var en og samme person, var vanskeligere å forstå for andre. Og Billy, som etter hvert som han ble eldre ble mer sjenert enn utadvendt, mer tilbakeholden enn sprudlende, følte til slutt at han levde i skyggen av bøkenes Christopher Robin.
Milne må ha enset at dette kunne komme til å skje. Da The House at Pooh Corner, den andre boken med fortellinger om Ole Brumm, ble utgitt i 1928, erklærte Milne at dette var den siste Christopher Robin-boken han skulle skrive. Han holdt sitt løfte, men mytene om Christopher Robin skulle likevel fortsette å plage Christopher Milne store deler av hans liv. Og etter at han ble voksen, skulle bitterheten han følte mot mytene bli overført til han som hadde skapt dem; hans far.
Etter suksessen med de fire barnebøkene gikk Milne tilbake til å skrive skuespill. Men denne gangen slet han for å bli akseptert blant både kritikere og publikum. Dramatikeren som hadde blitt barnebokforfatter ble aldri riktig godtatt som dramatiker igjen. Barnebøkene fortsatte å selge i bøtter og spann, men Milne ble opprørt over at publikum og kritikere heller ville ha ham til å skrive flere barnebøker i stedet for nye skuespill. I egne øyne var det dramatiker han var, barnebøkene hadde bare vært et morsomt sidespor, men verden oppfattet det annerledes.
Heldigvis var forholdet til sønnen Billy både nært og godt. Billy overtok på mange måter den rollen broren Ken tidligere hadde hatt, som nær venn og lekekamerat. I 1931 dro Milne og kona Daphne en tur til USA, der Daphne umiddelbart forelsket seg i New York. Siden tok hun hvert år lange ferier på egen hånd i New York, ferier som Milne og Billy tilbrakte sammen med Kens enke Maud og hennes barn. Det er blitt spekulert i om Daphne hadde en elsker i New York i denne perioden, på samme måte som det er blitt spekulert i om A. A. Milne hadde et forhold til skuespillerinnen Leonora Corbett.
Sant eller ikke: Ekteskapet holdt stand, til tross for deres mange ulikheter. Daphne syntes mest opptatt av hatter og nye frisyrer, Milne var blitt mer og mer opptatt av politikk. I 1934 utga han antikrigsboken Peace With Honour, der han hevdet at ingenting var verdt en repetisjon av redslene han hadde sett i Frankrike. Boken ble godt mottatt, men da Annen Verdenskrig var i anmarsj innså Milne at han hadde tatt feil; det faktisk fantes ting det var verdt å gå til krig for å bekjempe. Hitlers galskap var en slik ting. Senere skrev han essayet War With Honour, som redegjorde for hvorfor han hadde skiftet standpunkt.

Nærmere – og lenger vekk
Krigen gjorde at ekteparet Milne måtte tilbringe mye mer tid sammen enn de hadde gjort i 30-årene, noe som igjen førte dem nærmere hverandre. Men mens Alan og Daphnes forhold ble tettere, forsvant sønnen Christopher stadig lenger vekk. Christopher kjempet i fronten i en rekke land, og da han kom hjem var han forandret. I løpet av de tre årene krigen hadde holdt ham borte fra foreldrene, hadde han distansert seg mer og mer fra sin far, og hatet nå all assosiasjon med bøkene som hadde gjort navnet hans berømt. "Det virket på meg nesten som om min far hadde kommet dit han var ved å klatre på mine barneskuldre", skrev Christopher Milne mange år senere, i memoarboken The Enchanted Places fra 1974.
Milne selv hadde også fått et anstrengt forhold til de fire barnebøkene – i bunn og grunn en minimal del av hans produksjon. Men bøkene fikk fortsatt mer oppmerksomhet enn noe annet han skrev, og salgstallene nådde stadig nye høyder. Under krigen hadde bøkene vært så populære at forlagene hadde problemer med å skaffe nok papir til å få dem trykket i nye opplag. Ole Brumm og Christopher Robin var blitt allemannseie, udelt elsket av alle utenom de to som hadde skapt dem: A. A. Milne og Christopher Robin Milne.
I 1948 giftet Christopher seg med sin kusine Lesley de Sélincourt, et ekteskap både Alan og Daphne Milne mislikte sterkt. Lesleys far og Christophers mor var søsken og bitre uvenner, og hadde ingen planer om å bli venner igjen for familiefredens skyld. Det hjalp heller ikke at Lesley syntes å oppmuntre Christophers bitterhet mot faren og bøkenes Christopher Robin.

Forsoning
I oktober 1952 fikk Milne slag, og legene ventet ikke at han skulle overleve mer enn seks uker. Men Milne levde videre i mer enn tre år til, kraftig invalidisert som følge av slaget. Christopher så sin far bare få ganger etter dette. Da Milne døde i januar 1956, ble det holdt en minnegudstjeneste for ham, der blant annet diktet Vespers (Kveldsbønn) ble framført. Av alle diktene og historiene om Christopher Robin var det dette Christopher avskydde mest, etter at hans skolekamerater på kostskolen Stowe hadde plaget ham kveld etter kveld med en plateinnspilling av diktet. Denne minnegudstjenesten ble også siste gang Christopher så sin mor, til tross for at hun levde i 15 år til.
Christopher Milne kom til slutt til en slags forsoning med bøkene om ham selv og Ole Brumm, selv om mye bitterhet og mange år lå imellom. Mye tyder på at også A. A. Milne på sine eldre dager kom over sin motvilje mot barnebøkene som hadde gitt ham internasjonal ry mens hans "egentlige" produksjon - skuespillene, de vittige Punch-stykkene og romanene - etter hvert ble mer og mer glemt. Da han døde, hadde de fire barnebøkene allerede solgt i mer enn sju millioner eksemplarer.
I dag er det få som kjenner til hans bakgrunn som dramatiker. For mange ringer ikke engang navnet A. A. Milne særlig mange bjeller. Men Ole Brumm og Christopher Robin lever videre. De siste ordene i den siste boken om de to vennene lyder slik:
"Så løp de av gårde sammen. Men hvor de enn drar og hva som enn hender dem på veien, så vil alltid en liten gutt og Bjørnen hans leke sammen på det fortrollede stedet øverst i Skogen."

Kilder: Ann Thwaite: A. A. Milne: His Life, Faber & Faber, 1990, A. A. Milne: Ole Brumm, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, A. A. Milne: Huset på Bjørnehjørnet, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, websiden Hundremeterskogen på www.refsdal.no/brumm/, websiden The Page at Pooh Corner på www.pooh-corner.org/

Mer fornuft enn følelser - anmeldelse av Gi meg ditt hjerte

2005-10-01T23:02:00.001+02:00

Anmeldelse i Ny Tid av Hanne Andrea Kraugeruds bok Gi meg ditt hjerte - På jakt etter kjærligheten kan du lese her.

Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt

2005-09-17T23:07:00.001+02:00

Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.

India for nybegynnere

2005-09-16T23:46:00.002+02:00

Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.

Av Marit O. Bromark, HENNE
- Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
- Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.

Indias mest moderne by
Chandigarh ligger nord i India, i delstaten Punjab. Byen ble Punjabs hovedstad etter at Lahore havnet på den pakistanske siden av grensa etter delingen i 1947. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister etter at landet ble selvstendig, la hele sin framtidsdrøm i Chandigarh. Det gamle India var forbi, Chandigarh skulle vise vei inn i moderniteten. Nehru kontaktet den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, og overlot byplanleggingen fullstendig til ham. Resultatet er en rendyrket funksjonalisme de færreste byer i verden kan måle seg med.
Le Corbusier ankom Chandigarh i 1950, som da var lite annet enn et flatt jorde og noen spredte landsbyer ved foten av Himalayafjellene. 17 landsbyer måtte vike for Nehru og Le Corbusiers planer. Med hjelp av både engelske, franske og indiske arkitekter og byplanleggere, tok byen sakte form.
Chandigarh har ikke tradisjonelle bydeler – Le Corbusier delte i stedet byen inn i 49 sektorer. Sektorene har ikke navn, men er nummerert fra 1 til 50 – med et overtroisk unntak for sektor 13. Enkelte sektorer er rene boligsektorer, andre inneholder kontorer, offisielle bygninger eller butikker. Hver boligsektor er i teorien selvhjulpen, med et marked og en rekke småbutikker i sentrum.
The City Beautiful
Sektor 1 er byens hjerne, og det er først og fremst her Le Corbusiers arkitektur virkelig får briljere. Her ligger alle de offentlige administrasjonsbygningene, biblioteket og høyesterett ved en stor, konstruert innsjø som er et populært utfluktsmål for Chandigarhs befolkning. Ved innsjøen kan du leie padlebåt eller ha piknik, med Le Corbusiers kompromissløse funksjonalisme som bakteppe. Som en slags vakt over det hele troner Le Corbusiers monument av en åpen hånd – med tiden et velbrukt og populært symbol for byen som liker å kalle seg "The City Beautiful".
Sektor 17 er byens hjerte – shoppingdistriktet. Hele sektoren er, som en heldig følge av Le Corbusiers framsyn, bilfri. Her finner du alt fra knøttsmå skomakersjapper til enorme klesbutikker med dundrende popmusikk. Indiske gatekjøkken og moderne kaffebarer ligger vegg i vegg, og du kan velge mellom alt fra skreddersydde silkesarier til masseproduserte olabukser. I tillegg finnes en gigantisk labyrint av et marked, med ørsmå boder tett i tett. Her er mange muligheter for å gjøre et kupp, og minst like mange muligheter for å gå seg bort.
Vi stanser foran en skobutikk, ikke stort mer enn et hull i veggen. Utenfor, på en trekasse, sitter skomakeren selv. 100 rupies - 16 kroner - vil det koste å få reparert sandalene mine, som har gått opp i sømmen. For en inder ville prisen kanskje vært halvparten. Skomakeren smiler bredt når jeg gir ham skoene, jeg smiler tilbake. Begge enige om at jeg nettopp er blitt lurt.
En time senere er sandalene ferdige. Skomakeren viser stolt hva han har gjort, og lar meg samtidig forstå at han ikke er særlig imponert over sandalenes kvalitet. Hvor mye kostet de? Jeg omsetter 500 norske kroner til indiske rupies.
Skomakeren blir først stum. Så begynner han å le. Han slår seg på låret og vrir seg i latterkrampe, til han til slutt ramler av den lille trekassen han sitter på. Det er visst ikke bare i utlandet vi nordmenn blir lurt.
Den beste måten å komme seg rundt i Chandigarh på er med auto-rickshaw, eller three-wheelers, som de også kalles. Det er små mopedbiler med plass til opptil fire personer. De bråker infernalsk, men får deg dit du skal.
Sykkel-rickshawer er mer stillegående. Vi spør om prisen for å bli fraktet den drøye kilometeren til Chandigarhs mest imponerende severdighet, Rock Garden.
– 20 rupies, svarer en hengslete mann som står og lener seg på
sykkelstyret.
Tre kroner kan vi klare. Vi klyver opp, og vår sjåfør spenner hele sin tynne, senete kropp for å få sykkelen i gang. Ikke før har vi fått opp farten, så må vi stoppe for rødt lys. Igjen må vår sjåfør bruke all sin spede tyngde for å få sykkelhjulene til å trille. Jeg kveler impulsen til å hoppe av og hjelpe ham. Han har tross alt yrkesstolthet.
Skulpturparken Rock Garden er den tidligere transportarbeideren Nek Chands mesterverk. Porselensavfall og resirkulert søppel er blitt til vakre og fantasifulle skulpturer, murer og ganger i parken, som strekker seg over seks mål. Inntrykket er overveldende, og egnet til å fryde både barn og voksne i flere timer. I tillegg gir den frodige vegetasjonen kjærkommen skygge i de varmeste formiddagstimene. Samt ly til byens forelskede par, som ofte søker hit for å kunne dyrke sin kjærlighet i fred. Skjønt på en mer uskyldig måte enn vi er vant til i Norge – å holde hender er vågalt nok, selv i det moderne Chandigarh.
Trafikk for viderekomne
Morgenen etter står vi grytidlig opp. Planen er kjøre de 22 milene nordover til Amritsar for å besøke sikhenes største helligdom, Det gylne tempel. Det er bygget i marmor og gull og er omgitt av et stort basseng med hellig vann. Tempelet tar imot og serverer mat til besøkende fra alle religioner og kaster, og tilbyr også overnatting til dem som trenger det.
Vi har leid bil med sjåfør – et must om du vil komme deg helskinnet gjennom en dag på indiske veier. Trafikken i India krever nemlig urokkelig psyke og millimeterpresisjon. For 200 kroner dagen kjører Avtar Singh oss hvor vi vil, når vi vil. Men i dag virker han ikke særlig ivrig på å komme av gårde. Han ser snarere bekymret ut.
– Jeg tror ikke det er trygt å dra til Det gylne tempel i dag. Det er over 100.000 mennesker der, som hjelper til å tømme bassenget for å rense det hellige vannet. Jeg hørte på radioen
at en mann var blitt trampet ned. Dessuten er det trafikkaos i Amritsar, vi må nok parkere mange kilometer fra tempelet, sier han.
Vi tar en kjapp rådslagning. I vårt reisefølge på seks sliter fem allerede med mageproblemer, en nesten uunngåelig konsekvens av et besøk i India. Værmeldingen spår opp mot 40 grader og stekende sol. Og når sjåføren er bekymret, da er det grunn til å lytte.
Skuffet innser vi at vi får klare oss uten å se Det gylne tempel. I stedet gir vi oss i kast med trafikken i en helt annen retning: Ut til den indiske landsbygda.
Motorveien Grand Trunk Road er Indias trafikale stolthet og Nord-Indias livslinje. Veien strekker seg fra Calcutta i øst til Khyberpasset i vest, og tar med seg seks indiske delstater på veien. Deretter suser den videre gjennom Pakistan, via hovedstaden Lahore, og stopper ikke før den når Kabul i Afghanistan.
Indiske trafikkregler påbyr å tute før man passerer noen. Her på Grand Trunk Road innebærer det en kontinuerlig tutesymfoni fra alle kanter. Støyen er overveldende, uten at det ser ut til å plage noen. Heller ikke de som bor og lever ved veien: teselgerne, sukkerrørpresserne, dhaba-eierne (dhaba er Indias variant av veikroene), slangetemmerne, bilmekanikerne, sykkelreparatørene og veiarbeiderne.
Heller ikke kuene lar seg affisere av støyinfernoet, men fortsetter ufortrødent å gomle seg gjennom tilværelsen i veikanten, i midtrabatten eller midt i veien.
Bilene svinger unna så godt de kan. Kuene er hellige, og det kan bety ulykke å kjøre på dem. Man kan bli lynsjet for å drepe ei ku, er vi blitt fortalt.
– Nei da, blåser Avtar. – Det har jeg aldri hørt om. Vi forsøker bare ikke å kjøre på dem. Det er jo ikke noe hyggelig å drepe et dyr. Dessuten kan det bli skader på bilen.
Størrelsen teller
Da Grand Trunk Road ble anlagt på 1600-tallet, ble det plantet trær på begge sider for å gi skygge til de reisende. Trærne er der ennå. Det samme er de reisende. Fotgjengerne er henvist til den ytterste plassen i veikanten, innhyllet i støv og eksos. Tett inntil presser syklistene seg forbi. De syklende må i sin tur se opp for okse- og eselkjerrene, samt en og annen kamel. Kjerrene viker for mopedene, som gjerne transporterer en hel familie klemt sammen på setet. Mopedene må passe seg for ungguttene med matchende skjorte og turban på raske motorsykler, motorsyklene viker for personbilene, personbilene viker for varebilene, varebilene viker for bussene, og absolutt alle viker for de store Tata-lastebilene. Her er det utvilsomt størrelsen det kommer an på.
Avtar svinger oss inn på en liten sidevei, og etter noen kilometer er vi framme i landsbyen Narike. Den lille landsbyen er en stille flekk midt ute i åkrene, bare få minutter unna det evige brølet fra Grand Trunk Road. Vi humper oss gjennom rødbrune jordgater der det på ingen måte er åpenbart at det er vi, og ikke vannbøflene, som har forkjørsrett.
I Narike er det lite som minner om Chandigarh. Murhusene er små og lave, og kjøkkenet befinner seg gjerne i et eget, lite hus på gårdsplassen. Her stekes roti – et slags ugjæret nan-brød av sammalt mel, moste poteter og friske urter - over åpen flamme. Brødet spises til frokost med kefir og grønnsakschutney, og som tilbehør til dagens øvrige måltider.
Brødet er en befrielse for hardt prøvede, norske turistmager. Smaken er nøytral, på tross av at det stekt over tørket kumøkk.
Det er nemlig gårdsplassens skranglete ku og bredsnutede vannbøfler som sørger for brensel til kjøkkenet. Kuruker blandes med halm og strå og legges til tørk overalt i sola. I pyramider, sirkler eller tårn, langs blomsterbedene, på steinhellene, eller langs gjerdet. Når de brennes, gir de fra seg nokså mye røyk. Og lukt. Før vi dro, ble vi fortalt at India lukter krydder. Men det er bokstavelig talt bullshit. Vårt India er fylt av den søtlige duftblandingen røyk, mat og kumøkk.
Omvisning på oksekjerre
Straks Avtar har parkert bilen, strømmer en flokk barn til. Noen vil prate, de modigste vil håndhilse, men de fleste er fornøyd med bare å stirre. En eldre mann kommer ruslende med oksekjerra si og tilbyr oss omvisning gjennom landsbyen. Med sjåfør Avtar som tolk takker vi høflig ja og hopper opp på den støvete kjerra. Det vekker oppsikt.
Med store øyne stirrer barna vantro på dette usannsynlige følget: Seks vinterbleke europeere sittende bakpå en okseskjerre – i deres landsby!
– Det har nok ikke vært turister her før. Hvite mennesker er noe de bare ser på tv, og da kjører de Mercedes, forklarer Avtar humrende.
Den trofaste oksen lunter gjennom jordgatene, ganske uoppmerksom på alt styret den fremmede lasten hans forårsaker. Snart er det ikke bare barn som småløper etter oss. Voksne, gamle, unge – hele landsbyen har visst fått høre om dette merkelige opptoget som er på vei gjennom gatene, og overalt kommer folk ut av husene sine for å se. De lager en hale etter oss, peker og ler, og det aner oss at turens formål ikke bare var å vise fram landsbyen. Vi er en like stor attraksjon.
Punjab er Indias mest velstående delstat, og forsyner landet med 70 prosent av dets jordbruksprodukter. Innbyggerne er stort sett sikher, men det finnes også noen byer der muslimene er i flertall. Før delingen i 1947 levde sikher og muslimer side om side i Narike, slik de gjorde i alle landsbyer i Punjab. Men da den islamske staten Pakistan ble et faktum, begynte volden – og flukten over den nye landegrensa. Muslimer flyktet inn i Pakistan, sikher flyktet til India. På veien ble folk fra begge religioner drept i titusentall. I Narike bor det nå bare sikher.
- 13 oksekjerrer fulle av lik, bare her i landsbyen, sukker vår selvoppnevnte guide med oksekjerra og ser ned i bakken. Denne delen av historien er det ingen som er stolte av.
Etter turen blir vi invitert inn til en av landsbyens familier. Vi vises inn i soverommet, som også fungerer som stue. Utenfor døra trykker et tjuetalls barn og voksne – vår standhaftige hale gjennom hele besøket i Narike – seg sammen for å se hva som nå vil skje. Og så sitter vi der, lettere brydd, på den nyoppredde dobbeltsengen, med en cola i hånden og liten mulighet til å kommunisere. For selv om det ikke er mer enn 50 år siden India var britisk, er engelsk et språk de færreste behersker.
Senere får vi vite at mannen i huset er lokalpolitiker, og at vårt besøk ga verten høyere status i den pågående valgkampen. Utenlandske venner er viktig i et India på full fart framover.
Et glimt av Bollywood
Vel tilbake i Chandigarh blir vi møtt av en helt annen, men like indisk virkelighet: Bollywood. Tre av den indiske filmindustriens største stjerner har tatt inn på vårt hotell, og selv om vi ser lite til stjernene, merker vi mye til oppstyret: Horder av skrikende fans utenfor hovedinngangen, bevæpnede vakter i hotellkorridorene, og en stengt hotellbar samme kveld. Der inne sitter nemlig de to filmskjønnhetene Preity Zinta og Rani Mukherjee sammen med førsteelskeren Shahruk Khan, og vanlige dødelige får ikke under noen omstendigheter slippe inn. Med mindre man er europeer, da. Og utgir seg for å være stjernereporter fra "Europas største kvinnemagasin". Da får vi aller nådigst slippe inn, i fall stjernene skulle være interessert i å vise Europa sin stråleglans. Det er de ikke. Men vi får i hvert fall en drink.
Dagen etter vinker vi farvel til Chandigarh og Bollywoodstjernene, og setter kursen sørover mot en annet og langt mer velkjent by: New Dehli. Derfra skal vi fortsette videre til Le Corbusier og Chandigarhs rake motsetning: Taj Mahal.
Et sted midt mellom Chandigarh og New Dehli kjører vi opp bak et gigantisk flyttelass. Bakerst på lasteplanet står en sofa, et kjøleskap og en fryser stablet oppå hverandre. Lasset vipper faretruende. I et hulrom midt mellom alle møblene, sitter en mann på huk.
– Det må da være farlig å sitte der?
Avtar trekker på skuldrene.
– Han passer på møblene. Det er jobben hans.
– Men det måtte da ha vært bedre å bruke en madrass eller noe
til å holde tingene på plass?
– Kanskje. Men mannen var sikkert billigere.
Levestandarden i India er på vei oppover. Middelklassen vokser, og regjeringen har nylig sagt nei takk til videre økonomisk bistand fra industrilandene. Men i et land der folketallet for lengst har passert en milliard, er arbeidskraft ikke akkurat mangelvare. Og en mann er fortsatt billigere enn en madrass.

Kvinnefronten

2005-09-10T23:11:00.002+02:00

Tidligere publisert i HENNE

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.

En selvmotsigelse
Lise Lindbæk møtte mange legender på sin ferd i krigsjournalistikkens tjeneste. En av dem var Ernest Hemingway, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen samtidig med Lindbæk. Han skulle senere gifte seg med den amerikanske journalisten Martha Gellhorn – som i likhet med Lise Lindbæk var en foregangskvinne innen krigsjournalistikk. Begge brydde seg mindre om politikere og krigsanalyser enn vanlige folk og krigens konsekvenser.
Akkurat som Lindbæk slet også Gellhorn med å kombinere familieliv og reporterliv. Etter fem års ekteskap dumpet hun Hemingway til fordel for reportasjer fra et krigsherjet Europa i 1944. Hun fortsatte å rapportere fra verdens konfliktområder resten av livet – også da USA invaderte Panama i 1989 var hun på plass. Martha Gellhorn var da 81 år gammel.

Både Lindbæk og Gellhorn ble sett på som en selvmotsigelse: Kvinnelige krigsreportere fantes omtrent ikke for 60-70 år siden. De fikk merke motstanden. Ifølge Lindbæk selv var hun "aldri særlig populær i mannlige journalistkretse, - fordi jeg var for dyktig". For Gellhorn ble forbindelsen til Hemingway etter hvert en irriterende klamp om foten: hennes suksess ble mer enn en gang tilskrevet hennes berømte ektemann. "Hvorfor skulle jeg være en fotnote til en annen persons liv?" sa hun senere i livet, og kjempet for sin rett til egen suksess. Likevel kom hun aldri helt ut av skyggen til journalisten, forfatteren og myten Ernest Hemingway.

Kvinnene overtar
I dag er situasjonen en annen. Amerikanernes invasjon av Irak i 2003 ble et vendepunkt: Aldri før har så mange kvinner rapportert fra en krig. Ifølge New York Post var nesten halvparten av krigsreporterne fra de store fjernsynsselskapene kvinner: Emma Hurd fra Sky News, Hilary Anderson og Kate Adie for BBC, Laga Logan på CBS, Orla Gurien for Sky og Patricia Sagba for NBC var blant ansiktene og stemmene som dukket opp på tv-skjermer verden over. Den tyske journalisten Antonia Rados leverte reportasjer til de tyske tv-stasjonene RTL og Arte, og var omtrent like aktiv som vår egen Åsne Seierstad, som rapporterte blant annet til NRK, SVT, Aftenposten og Dagens Nyheter, samt en rekke andre europeiske medier.
Her hjemme er Åsne Seierstad en reporter de fleste er på fornavn med. Hun rapporterte først fra krigen i Afghanistan, deretter holdt hun ut i Bagdad mens resten av verden ventet på at Bush skulle slippe sine bomber over byen. Hver dag så hun kolleger bli kalt hjem, ingen kunne garantere at bombene holdt seg unna journalistene. Men Seierstad og omtrent 100 andre journalister tok sjansen og ble. Mens bombene smalt og gatekampene raste rapporterte hun hjem det hun så og hørte. Om små barn som ble drept eller lemlestet i bombeangrepene, om familier som desperat forsøkte å flykte til nabolandene, om foreldre som mistet det kjæreste de eide: barna sine. Fint lite av reportasjene hennes dreide seg om rakettyper, militærstrategi og teoretiske bombemål. Som flertallet av de kvinnelige reporterne som dekket Irak-krigen ga hun blaffen i de store gutta på toppen. Hun var mer interessert i den lille mannen på gata, det Martha Gellhorn kalte "the view from the ground". For det har hun høstet en rekke norske og utenlandske priser. Men hun har også blitt kritisert. For ikke å være analytisk nok. For å fokusere for mye på enkeltmennesket, og for lite på det store bildet. For å bruke ufine journalistiske metoder. For å stå i veien for sin egen reportasje. Etter hvert viste det seg også at eldre, mannlige, misunnelige kolleger i NRK hadde overtalt juryen for Den Store Journalistprisen 2002 til ikke å gi prisen til Åsne Seierstad, selv om hun utvilsomt var den heteste kandidaten. Året etter ga imidlertid juryen blaffen i bakvaskelsene, og ga Journalistprisen til Seierstad likevel. Og Seierstad fortsatte å rapportere seg rett inn i hjertene til nordmenn, svensker, finner, tyskere, nederlendere, østerrikere og sveitsere.

En fordel å være kvinne
TV2s utenriksreporter og nyhetsanker Siri Lill Mannes mener Seierstads vinkling på skjebnen til enkeltmennesker er typisk kvinnelig:
- Det er selvsagt individuelle forskjeller, men jeg tror kvinnelige reportere generelt er flinkere til å få fram de menneskelige sidene ved en krig, få fram følgene av den. Menn har generelt vært opptatt av tekniske detaljer - hva slags type rakett og hvor mange skudd. Men jeg tror det vil jevne seg ut. Det å betrakte en krig som et slags dataspill er rett og slett dårlig tv. Det som fungerer er mennesker, sier Mannes.
Da Mannes ble hanket inn til utenriksredaksjonen i TV2 i 1992, var alle kollegene hennes menn. Ute på reportasjereiser var journalistene fra andre medier også stort sett menn.
- Jeg har aldri opplevd ulemper ved å være kvinnelig reporter. Faktisk var det ofte en fordel, fordi jeg ikke ble sett på som en trussel. Men jeg spilte heller aldri på at jeg var kvinne – jeg var der som reporter og menneske, sier hun.
Utenriksreporterne, spesielt de som rapporterer fra krigssoner og konfliktområder, har tradisjonelt sett vært godt voksne menn. Gjerne med bakgrunn fra militæret. Nå er bildet et annet. Kvinnene er i ferd med å rive ned mannsbastionen. Men de færreste har mann og små barn som venter hjemme. Å være utenriksreporter blir fort en livsstil, som vanskelig lar seg forene med et harmonisk familieliv.
- Det er lett å bli avhengig av det konstante adrenalinkicket det er å rapportere fra krigs- og konfliktsoner. Jeg merket det selv, det var alltid litt nedtur å komme hjem igjen. Men etter at barna kom endret det seg. Jeg vil ikke være en mor som til stadighet ikke er der. Det blir for stusselig, sier Mannes.

Tsunami i juleferien
Nå reiser hun to-tre ganger i året. Hun savner utenriksreporterlivet litt, men savner ungene mer når hun er borte fra dem. Et liv slik Lise Lindbæk levde er uaktuelt for Siri Lill Mannes.
Likevel nølte hun ikke med å reise da TV2 ba henne rapportere fra Thailand etter flodbølgekatastrofen i romjulen.
- Det føltes riktig å dra. Det eneste jeg tvilte på var om familien min ville la meg få lov. Men når de sa ja, var jeg sikker, sier hun.
Så hun dro. Fortsatt mett etter julemiddag og julepresanger reiste hun rett inn i ferieparadiset som i løpet av minutter forvandlet seg til et helvete.
- Jeg klarte til en viss grad å distansere meg fra alle likene. Det forferdelige var å møte de overlevende, å stå ved siden av en mor som hadde mistet barnet sitt og oppleve hennes desperasjon. Det var ekstra lett å sette meg inn i deres verden fordi den lignet min egen, sier Siri Lill Mannes.

Borgerkrig og sult
Hun har ikke angret. Selv om juleferien ble skrinlagt. Selv om ungene var sinte da hun dro. Selv om opplevelsene fortsatt sitter igjen i kroppen. Siri Lill Mannes har opplevd verre ting.
- Den aller første jobben jeg gjorde for TV2, var å dekke hungersnøden i Somalia i 1992. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, og plutselig sto jeg midt i borgerkrig og sult. Det føltes vanvittig å gå rundt med kamerautstyr som kunne reddet livet til alle i hele flyktningleiren, sier hun.
Like vanvittig føltes det da hun og resten av tv-teamet ble hentet ut av Baidoah, også kalt "dødens by", av et amerikansk militærfly. Den vennlige flykapteinen bød dem umiddelbart på Cola light.
Og vanviddet ville visst ingen ende ta. Vel tilbake i Norge bar det rett til Grieghallen, med glitter, stas og åpningsfest for TV2. Der satt hun, stivpyntet og formell, og så sin egen reportasje om barn og voksne som sultet i hjel i Somalia på storskjerm.
- Det var et sjokk. At vi kunne svi av så mye penger på noe sånt, mens mennesker døde av sult i andre deler av verden.

Gissel for geriljaen
Kjersti Strømmen er en annen norsk utenriksreporter som har fått seg et og annet sjokk. Da hun fikk jobben som utenrikskorrespondent for NRK i Beijing i 1999, våknet gubbeveldet i norsk presse og hevdet hun ikke var kvalifisert for stillingen. Strømmen var både for ung og for uerfaren, mente de. At hun var kvinne i tillegg, spilte trolig også en rolle. NRKs korrespondentstillinger har tradisjonelt blitt tildelt middelaldrende menn med lang og tro tjeneste bak seg. Men Kjersti Strømmen viste seg dyktig nok, og lot aldri kritikken gå innpå seg. I mai 2000 ble hennes evne til å holde hodet kaldt satt på en ny prøve. Under en reportasjetur til Filippinene ble hun tatt til fange av geriljakrigerne Abu Sayyaf sammen med åtte andre journalister. Etter litt over to døgn ble de satt fri, med den noe overraskende advarselen: "Ikke stå under kokosnøttpalmen. Det er det farligste dere kan gjøre her i jungelen."
Å være krigsreporter er et yrke der farlige situasjoner er en del av hverdagen. Men det er ikke bare bomber og våpen som kan være livsfarlig for en journalist. Enkelte ganger holder det å rapportere sannheten. Det har den russiske journalisten Anna Politkovskaja erfart opptil flere ganger.

Russlands moralske samvittighet
Anna Politkovskaja, journalist i den russiske avisen Novaya Gazeta, er en av få russiske journalister som har rapportert kritisk og nyansert fra krigen i Tsjetsjenia. Siden 1999 har hun reist jevnlig i Tsjetsjenia og rapportert om russiske soldaters overgrep mot den tsjetsjenske befolkningen, om korrupsjon og udugelighet blant russiske offiserer og om propagandamaskineriet som fôrer det russiske folk med løgner om hva som foregår i Tsjetsjenia. Historiene Politkovskaja forteller står i sterk kontrast til hva de statlig kontrollerte mediene rapporterer i sine artikler.
På grunn av sine kritiske artikler om russernes fremferd i Tsjetsjenia, har Politkovskaja vunnet respekt hos det tsjetsjenske folket. Under gisselaksjonen i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 krevde de tsjetsjenske gisseltakerne å få henne som megler. Under gisselaksjonen på skolen i Beslan i 2004, forsøkte hun å komme seg til Beslan for om mulig å bistå til at situasjonen ble løst på en fredelig måte. Hun kom ikke lenger enn til flyet. Ombord ble hun forgiftet, trolig av agenter fra den russiske etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). Politkovskaja overlevde forgiftningen, men helsen hennes er redusert. Hun fortsetter likevel sitt arbeid i Novaya Gazeta.

Og nå ser det ut til at hun har fått en arvtager. Julia Jusik er bare 24 år gammel, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket både i Russland og i utlandet. I april ble hennes bok "Allahs sorte enker", som handler om kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere, utgitt på norsk. Hele 2002 reiste Jusik rundt i Tsjetsjenia og snakket med familiene til kvinnelige selvmordsbombere. Hun avslørte et kynisk terrornettverk som utnytter kvinner som av forskjellige grunner har fått livet ødelagt. Et terrornettverk Jusik hevder tjener russiske interesser. Et par måneder etter at boka kom ut i Russland i 2003, forsvant den fra bokhandlerhyllene etter at deler av opplaget var beslaglagt av myndighetene. Jusik arbeider nå med en film og en bok om gisselaksjonen i Beslan.
Her i Norge har de kvinnelige reporterne heldigvis bedre arbeidsforhold enn de russiske. Men de tar opp like kontroversielle temaer. Journalist og sosialantropolog Anne Hege Simonsen gir denne høsten ut en bok om den israelske muren sammen med Nora Ingdal, som blant annet har jobbet for Norsk Folkehjelp i Midtøsten. Boka inneholder intervjuer med familiene til palestinske selvmordsbombere, og med folk som har overlevd selvmordsaksjoner.

Menneskesmugling
Religionshistoriker og forsker Frida Nome har tidligere forsket på samme tema. I 2003 ga hun ut boka "Martyrbrigadene", som forsøker å gi et mer nyansert bilde av de palestinske selvmordsbomberne og hva som driver dem til å utføre en slik handling. I januar i år ga hun ut boka "Langs smuglerruta", som gir et innblikk i det vi her i Norge ynder å fremstille som en kynisk mafiaindustri – menneskesmugling. Boka er skrevet etter en reise langs smuglerruta fra Damaskus i Syria til grensebyen Edirne i Tyrkia, og gir et ganske annet bilde av menneskesmugling enn det vi er vant til å få servert.
- Det vanskeligste med å reise på den måten, var at jeg hele tiden måtte være forsiktig. Som kvinne kan du lettere bli utsatt for seksualkriminalitet, og du må ta større hensyn til personlig sikkerhet. Dersom jeg hadde vært mann ville jeg kanskje tatt større sjanser og våget å forfølge historier jeg ikke hadde mot til å forfølge nå, sier Nome.
Likevel finnes det klare fordeler ved å være kvinne i en slik situasjon, mener hun. En kvinne oppfattes som mindre truende, det er mindre sannsynlig at hun mistenkes for å være politi eller etterretningsagent, og ikke minst: hun kan få verdifull tilgang til kvinnefellesskap der mannlige reportere bryskt blir utestengt.
- Jeg ble sett på som veldig rar fordi jeg reiste alene. Men jeg opplevde aldri at de jeg intervjuet ikke respekterte meg fordi jeg er kvinne. De behandlet meg vel omtrent slik de ville behandlet en mann, sier Nome.
Selv om hun alltid vurderte sikkerheten nøye, hendte det også at hun havnet i situasjoner hun ikke likte. Et eksempel er da hun i den tyrkiske byen Van ble kjent med en iransk flyktning, som inviterte henne med hjem for å møte en annen flyktning. Nome ble med, men under sterk tvil.
- Jeg hadde ikke kjent denne mannen lenge, og visste ikke hundre prosent hva som ventet meg. Alt gikk bra, men jeg ser i ettertid at dette var en situasjon der det kunne gått galt. Likevel føler jeg ikke at jeg har gjort noe veldig risikabelt, sier hun.

Vanskeligere med barn
Reisen hun foretok til den tyrkiske smuglerlandsbyen Belengaz ved grensen til Iran, var hun riktignok skeptisk til. Belengaz er en smuglerlandsby i ordets rette forstand – her har de fleste innbyggerne smugling av varer og mennesker som hovedinntekt. Nome fikk bo hos en smuglerfamilie i tre dager, og opplevde smuglerlivet på nært hold. Hvordan varer og mennesker smugles over grensa med hest, og fraktes videre med lastebil. Hvordan flyktningene stues bort i trekkfulle fjøs eller bekmørke fjellhuler. Og hvordan soldater på jakt etter flyktninger og menneskesmuglere i et kritisk øyeblikk ser en annen vei, dersom smuglerne bare har penger nok.
- Jeg ville faktisk vært mer skeptisk til å reise til Belengaz dersom jeg var mann, fordi jeg lett kunne blitt mistenkt for å jobbe for politiet. Det er nok lettere for smuglerne å få tillit til en kvinne, tror hun.
Enda mer skeptisk ville hun vært dersom hun hadde hatt mann og barn som ventet på henne hjemme, tror Nome.
- Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre denne reisen dersom jeg hadde hatt barn. Jeg ville nok reist likevel, men på en helt annen måte. Jeg ville vært mye mer nøye med å vurdere en eventuell risiko i enhver situasjon, og tatt personlig sikkerhet enda mer alvorlig, sier hun.

Reisen langs smuglerruta foretok hun våren 2004. Etter å ha jobbet som saksbehandler for asylsøknader i UDI, ønsket hun å treffe asylsøkerne mens de fortsatt var i transit, for om mulig å komme nærmere den egentlige historien om hvorfor de er villige til å risikere alt for å komme til Europa.
- Denne reisen var enormt energikrevende. Både fordi jeg måtte være på vakt hele tiden og fordi jeg stadig møtte nye skjebner. I tillegg ble jeg uavbrutt konfrontert med at jeg er utrolig privilegert, bare fordi jeg var så heldig å bli født i Norge, sier Nome.
Hun ble ofte bedt om å hjelpe de hun møtte ved å skrive en visuminvitasjon eller hjelpe dem med penger til falske pass. Flyktningenes skjebner gjorde det av og til vanskelig å si nei.
- Jeg var flere ganger fristet til å hjelpe, men da ville jeg jo blitt en slags agent selv. Det føltes ikke riktig, min rolle er å formidle det jeg har forsket på. Det jeg ønsker er å bidra til å nyansere debatten, sier hun.

Personlig rapportering
Kvinnelige reportere kommer i mange slags former i våre dager. Journalist og forfatter Torunn Borge viser med antologien "Yrke, Reporter" fra 1999, som inneholder en samling reportasjer skrevet av kvinnelige reportere på 1900-tallet, at dagens kvinnelige journalister rapporterer seg inn i en tradisjon der mennesker vies større plass enn statistikken. Krigens konsekvenser er ikke lenger upersonlige dødstall, men personlige tragedier som rammer mennesker som oss selv. Gjennom den personlige rapporteringen tvinges vi til å ta et standpunkt. Nettopp derfor vegret amerikanerne seg for å vise bilder av enkeltmennesker under Irak-krigen. De vet at dersom krigen blir personlig, blir også flere imot den.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at en kvinne velger et så tøft yrke. Og de kvinnelige reporterne velger ikke bare avis eller tv som sitt medium. De skriver bøker, holder foredrag, kaster seg inn i den offentlige debatten. Tidlige reportere som Wera Sæther, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide og Siri Lill Mannes ryddet veien videre ut av ingenmannsland etter at foregangskvinner som Martha Gellhorn og Lise Lindbæk hadde hevdet sin plass i skyttergravene. Nå er det fritt fram. Selv om gubbeveldet av og til reiser bust og forsøker å danne nye barrikader, blir det stadig tydeligere at kvinnene har kuppet krigen.

Men på ett praktisk punkt er det fortsatt mennene som sitter med makten: Det er dårlig med dametoaletter i kampsonene. Som BBC’s stjernereporter Kate Adie sa det: "Når du er i krigen med 2000 menn i ørkenen i Saudi-Arabia, der det er helt flatt – ingen sanddyner, ingen trær eller busker – ja, da har du et par praktiske problemer."