Marit O. Bromark

Rydd mindre, elsk mer

2007-02-16T22:44:00.000+01:00

Heia mamma! En helt essensiell mamma-bok fra Anne Lindmo og Helle Vaagland.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.

I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Vakkert og latterbrølende
Midt i informasjonsoverfloden har Store Studio-venninnene og tobarnsmødrene Anne Lindmo og Helle Vaagland slengt ut det som ved første øyekast kan ligne en pludrende munter sånn-er-det-egentlig-bok om det å bli mamma i vår urbaniserte, karrierejagede, tidsklemte tid. Lindmo og Vaagland bytter på å skrive korte, direkte, ettertenksomme, vakre, iblant latterbrølende kapitler om kvelende kvalme, om fest uten fyll, om nødvendigheten av babysnørrsugere. Om de uunngåelige ulikhetene, om biologiens gjennomtrengende urettferdighet. Om å skulle være et likestilt foreldreteam på fødselsslagmarken når den ene ligger trygt, men vettskremt, i skyttergraven og ser på mens den andre blir hardt rammet av en kanonkule.

Både Lindmo og Vaagland skriver oppmuntrende godt, her er språk og vendinger egnet til å lirke fram smilet hos selv den morgentrøtteste karriereforbigåtte alenemor. Andre ganger trår de til med beskrivelser som kan gjøre en hardbarka trebarnsmamma stum. Lindmos fødselsberetning overgår det meste i så måte, der hun beskriver den overveldende fødselskampen som «å snu Glomma i flom», som å løfte kampestein og sy korssting på en gang. Mer presist kan det nesten ikke skrives. Før hun igjen inviterer til gapskratt et par kapitler senere i talen til alle medvirkende sykehuspersonell og jordmødre med tittelen: «Hånda i været den som har vært inni meg».

Tydelig budskap
Det som skiller Lindmo og Vaaglands bok fra resten av mammalitteraturen, er det tydelige budskapet. Ikke at de serverer oss en oppskrift på instant babylykke, eller forklarer at meningen med livet blir bekreftet først når man får barn. Leseren sitter ikke igjen med et eneste godt råd om verken svangerskapskvalme, amming eller bleieskift, ikke en bokstav om hvordan gjenopprette et fornuftig sexliv eller metoder for å få ungen til å sove.

Likevel er det få bøker som er like lett å anbefale en kommende mamma som denne. Først og fremst på grunn av ærligheten. Lindmo og Vaagland blottstiller seg i all sin uperfekte sjarme, i alle sine hangups, fobier og tilkortkommenhet, men insisterer samtidig på uforbeholden støtte til å være den mammaen de er. Til å ignorere legens formaninger om kalorifattig kosthold og spise potetgull med gullren samvittighet om det er det som holder kvalmen i sjakk. Til å gi ammeforkjemper Gro Nylander en på tygga og la en skrubbsulten unge spise grøt før han er rundet halvåret. Og til å tale helsevesenet midt imot og påpeke at pasienthotell med masse tid alene med barnet ikke nødvendigvis åpenbarer seg som veien til lykke for en vettskremt, hormonforvirret førstegangsmor.

Lindmo og Vaagland har gitt opp jakten på supermamma, gått i dekning for stormen av forbud og formaninger, og i stedet innsett at de faktisk er bra nok som de er. At samfunnets forventninger om altoverskyggende babylykke kanskje er noe overdrevet. Og at de ikke trenger å bære ansvaret for familielykken alene. Deretter bestemte de seg for å «fortelle akkurat hvor fælt og fantastisk det har vært å lære alt dette».

Mamma-manifestet
Men det er først på nest siste side at Heia mamma! til fulle avslører sitt egentlige prosjekt: Et mamma-manifest. 14 punkter med vekselvis løfter og krav, fra to av landets moderne mammaer som nekter å la seg herse med av gammeldagse jordmødre eller virkelighetsfjerne fagfolk. Blant punktene er: «Vi krever retten til å bli svære i fred.» «Vi nekter å la oss stresse av det nasjonale ammepresset. Det er opp til enhver hvor lenge de vil holde puppen i virksomhet.» «Vi vil dele mer av permisjonstiden med mann eller partner.» «Vi lover å rydde mindre og pule mer.»

Akkurat det siste der vil nok gå rett hjem hos eventuelle mannlige lesere. Forhåpentlig også hos de kvinnelige. Så hadde kanskje skilsmissestatistikken gått ned, og fødselstallene opp.
Trenger vi så et mamma-manifest? Trenger vi et opprop om menneskets mest naturlige funksjon? Helt klart. I en tid der «yummy mummy» er blitt et begrep, der tidsklemt er ensbetydende med vellykket og plastbestikk versus sølvtøy-debatten herjer på mammanettsidene, trenger vi to damer med bein i nesa og føttene på jorda, som kan gi oss et kart som stemmer med terrenget. Det burde nesten blitt trykket med stiplet linje og en liten saks i margen: Klipp ut og heng opp. På alle landets helsestasjoner, legekontorer, fødestuer og barselavdelinger. Ut med Fedon Lindberg og Gro Nylander, inn med Anne Lindmo og Helle Vaagland. Lag plakater, rop slagord, gå i demonstrasjonstog. Mamma-manifestet er det beste som har skjedd på manifest-fronten siden Marx.

Det er en umulig oppgave å anbefale alle kommende mødre å ligge unna alle kommende-mødre-bøker, selv om jeg som trebarnsmamma har fryktelig lyst. Mange finner stor glede og trøst i å engasjere seg i stelleborddebatter og bli fortalt hva de skal mene om fullamming og soverutiner. Vil du derimot lese en mammabok det er mulig å bli klokere av, en bok som skiller bæsj fra peanøttsmør (for å si det med Lindmo, som i et uoppmerksomt sekund i babytilværelsen hadde problemer med akkurat det), da er det foreløpig bare denne som duger.

Anmeldt av Marit O. Bromark, mamma til tre

Publisert i Ny Tid 16. februar 2007.

Kunnskapsrik reisevenn

2006-11-05T22:25:00.000+01:00

Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Torbjørn Færøvik har lagt ut på tur igjen, denne gangen blant Buddhas barn i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet. Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens. Det er som om han til hver person han møter sier som Emil, jovialt og imøtekommende: Du och jag, Alfred, du och jag.
Det samme sier han til leseren. Språket er direkte, spenstig og humørfylt, vi ler og lærer i samme setning. Herskernes dårskap, om så hos selvforherligende konger, kolonialistiske briter, teppebombende amerikanere eller revolusjonære terrorister, blir dokumentert med samme grundighet som menigmanns slit.
Som alltid hos Færøvik konkurrerer kapitlene om hvem som kan by på mest historiekunnskap og flest interessante personligheter. Vi blir kjent med for lengst avdøde konger på en like selvfølgelig måte som vi blir introdusert for teselgeren langs landeveien og buddhistmunken Peter fra Londons østkant. Samtidig viser han oss landskapet, templene, fargene, luktene og lydene, til og med myggen lar vi oss irritere over når de holder en sliten reisende våken med sin utrettelige fistelkonsert.
Står du på reisefot til det gamle Indokina, kan Færøvik være god å ha i håndbagasjen. Blir du hjemme, kan han trygt plasseres ved godstolen. Uansett er han et svært sympatisk reisefølge.

Torbjørn Færøvik: Buddhas barn.
Cappelen 2006, 430 sider

Sjenert. Hyper: Jenter med ADHD

2006-09-10T21:42:00.000+02:00

Innadvendt. Urolig. Pliktoppfyllende. Masete. Motsetningene er mange blant jenter med ADHD.

Av Marit O. Bromark, HENNE
(Sitatene i kursiv er fra Pernille Dysthes bok Hyper, utgitt på Damm forlag i september 2006.)

Jeg er en snill pike. Aller mest i hele verden er jeg redd for å gjøre noe galt. Mor og far må ikke bli sinte på meg. "Sint på" er lik "ikke glad i". Jeg frykter autoriteter. Samtidig gjør autoritet meg rasende. Ingen ser mitt forbudte raseri. Men fluene kjenner det, når de får ett og ett ben nappet av.

Rita Linn er ikke som andre barn. Hun vet det selv, hun er annerledes. På vrangen. I mellomgulvet kverner en motor, eller kanskje er det en planet, planeten Uro. Det er den som styrer. Den som har kontrollen. Den stopper aldri. Men den kan kanskje lures litegrann.

Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at underbuksene mine ligger brettet på riktig måte i skapet. For sikkerhets skyld bretter jeg dem på nytt, slik at uroen ikke får slippe til og skrape meg opp på innsiden med de helvetes klørne sine. Det er en smart strategi. Å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Rita Linn er ikke hennes egentlige navn. Men historien er basert på hennes egne opplevelser. Samtidig er historien også mange andres. Pernille Dysthe har skrevet den ned, i boka "Hyper" som utgis i september. Der forteller Rita Linn om oppveksten i en verden der brikkene hun har fått ikke alltid passer med resten av puslespillet.
- Jeg fikk diagnosen ADHD selv for et knapt år siden, og det ga meg en aha-opplevelse i forhold til en del utfordringer jeg har hatt. Med denne boka ønsker jeg å rette fokus mot kvinner og jenter med ADHD, og beskrive hvordan det føles å leve med ADHD. Jeg håper boka vil få folk til å forstå at det ikke er så fryktelig mystisk og rart, men at dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i - i større eller mindre grad, sier Dysthe.

ADHD som ressurs
Det er nettopp graden av symptomer som avgjør om man skal sette en diagnose på symptomene eller ikke. Folk med ADHD er ikke egentlig annerledes, de har bare mye av det andre har litt av.
- Vi befinner oss alle et sted på ADHD-kurven, om ikke med nok symptomer for å få en diagnose, så med nok til å kjenne igjen noe av det, sier Bothild Bendiksen, lege ved Senter for psykisk helse barn og unge i Oslo.
- Jeg ser ganske ofte foreldre som får diagnostisert sine barn, og som kjenner igjen symptomene fordi de selv hadde det slik. En del av symptomene kan bli bedre eller helt borte etter voksen alder, men konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemene vedvarer som regel. Noen utvikler tilleggsvansker, andre har klart å kanalisere uroen sin inn i noe konstruktivt og oppfattes som ressurssterke. Mange av dem velger å ikke søke hjelp av frykt for å bli stigmatiserte, sier Bendiksen.

Dysthe mener samfunnets trang til å sette en diagnose på alt som ikke passer inn under "normalen" kan være med på å forsterke problemene.
- Med en gang vi kaller det noe, er det plutselig noe galt med personen. Men hva er egentlig normalt? ADHD kan også være en ressurs og en drivkraft, og riktig behandling, enten det er med medisiner eller samtaleterapi, kan gjøre at personer med ADHD klarer å bruke disse ressursene. En diagnose er bare et verktøy for å få hjelp, sier hun.
Dysthe håper "Hyper" blir lest av folk både med og uten ADHD, men aller mest ønsker hun å nå jentene.
- Jeg håper jentene kan kjenne seg igjen og se at det ikke er så farlig ikke å være perfekt. At det går an å be om hjelp hvis ting er vanskelig. Samtidig håper jeg at boka kan bidra til å fjerne fordommer og stigmatisering og hjelpe oss til å se hele mennesket - uavhengig av diagnosen.

Jeg rydder, kronisk og hele tiden – men bare der det syns. Sengen må res opp hver eneste morgen, hvis ikke blir jeg urolig. Putene må ligge på riktig måte i sofaen. Ordnung muss sein. Jeg snur i luften idet jeg skal sette meg i sofaen, hvis jeg ikke har slitt ut uroen med å trene en time først. Min indre uro driver meg fra skanse til skanse. Hvileløst vandrende. Videre, videre. Det er aldri fred å få.

Rita Linn er voksen nå, men uroen er der fremdeles. Og snart skal den få et navn. Motoren i mellomgulvet trenger ikke mer enn fire bokstaver for å si hvem den er. Til gjengjeld er de store: ADHD.
En diagnose for gutter med raketter i rompa og ropert på stemmebåndene. For slåsskjemper, bråkmakere, klasseklovner og ordensforstyrrere. Og i noen tilfeller etterhvert for spenningssøkere, actionavhengige, fyllefanter og småkriminelle. Overrepresentert på psykologdivanen og bak fengselsmurene. Men også i kunstneratelieret, forfatterhulen, skisporet og finansakrobatikken.
Og en diagnose for Rita Linn. For jenta som vil være flink, som vil være best, som øver som besatt for å bli Ungdommens pianomester, som sliter ut venninne etter venninne med stadig nye, fanatiske besettelser, enten det er elger, Jesus Christ Superstar eller Bjørn, universets kjekkeste 14-åring.

Nå tenker du sikkert at dette ikke er så spesielt. Mange 14-årige jenter er avstandsforelsket. Det er helt sant. Men det handler ikke om hva jeg gjør. Det handler om hvordan jeg gjør det. Du kan ramse opp alle normale ting som alle normale mennesker gjør. Så kan du gange dem med 50 prosent eller mer. Da får du fasitsvaret Rita Linn.

Stadig flere jenter får ADHD, rapporteres det. Men ADHD-jentene har alltid vært der. Det er bare det at guttene har gjort seg mer bemerket. Ropt høyere. Bråkt mer. Jenter med ADHD syns ikke like godt. Uroen vender oftere innover. De kan godt sitte stille på stolen i klasserommet, mens tankene løper avgårde og gjør opprør et helt annet sted. Det er så lett å overse jenta som dagdrømmer seg gjennom timene, selv om hun kanskje sliter vel så hardt med konsentrasjonen som gutten med maur i rompa på første rad.

Gutter mer synlige
Fagfolk deler ADHD inn i tre forskjellige kategorier: Hyperaktiv/impulsiv type, hovedsakelig uoppmerksom type og kombinert type. Det vanligste er å ha kombinert type, der hyperaktivitet og impulsivitet følges av konsentrasjonsproblemer og oppmerksomhetssvikt. Men majoriteten av jenter og kvinner med AD/HD befinner seg i gruppen for hovedsakelig uoppmerksom type. Det dreier seg om jenter som er lydige, noe passive og vanskelige å engasjere. Ofte er de svært sjenerte, er redde for å snakke høyt i timene og misliker oppmerksomhet rundt seg selv. Til gjengjeld kan de være ekstremt pliktoppfyllende og opptatt av å være flinke. Og de kan bli fullstendig opphengt i ting.

Tanken på elgen og kalvene hennes skyver alle andre tanker unna. Det er ikke plass til annet. Jeg sitter på skolen og tenker på elg. Jeg sitter på trikken og tenker på elg. Jeg ser elger ved høylys dag. Jeg drømmer om elger. Tegner elger. Lever elger. Spiser elger. Driter elgbæsj. Konsentrasjonen min kan ikke penses over på noe annet.

- Fire til ti ganger så mange gutter som jenter blir henvist til utredning for ADHD, men en kartlegging av forekomsten av problemer som kan knyttes til ADHD viser at det kun er dobbelt så mange gutter som jenter som har problemer. Gutter med ADHD har ofte tilleggsproblemer som voldsom adferd, trass og bråking, de er rett og slett mer synlige, sier Heidi Aase.
Hun er psykolog og forsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, som nå planlegger en unik ADHD-studie for å forsøke å kartlegge tidlige kjennetegn på ADHD. De fleste tidligere studier har omhandlet barn mellom seks og tolv år, men den nye studien vil undersøke barn når de er tre år. Disse barna rekrutteres fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, der forskerne allerede har informasjon om barna helt fra før de er født.

Aase håper studien vil gjøre det enklere å gi barn med ADHD en sikker diagnose ved lavere alder.
- Gjennom mor og barn-undersøkelsen har vi mye data om barnet fra tiden før undersøkelsen. Vi kan se etter forskjeller i temperament, for eksempel om barnet som baby har vært vanskelig å roe, om det blir lett frustrert, om det har hatt forsinkelser i utviklingen. Hos treåringene ser vi etter aktivitetsnivå, konsentrasjonsproblemer, og om de har vanskeligheter med å følge beskjeder. Veldig mange barn i den aldersgruppen har litt av det samme. Vi må finne de barna som har det i så stor grad at det blir en slags funksjonshemming, sier Aase.

Det som er rart med uro, er at den får meg til å foreta meg ting for å bli rolig som skaper enda mer uro. Og så må jeg gjøre enda mer for å bli roligere. Men uroen gir seg aldri. Den blir ikke sliten. Den fortsetter å kverne, surve og skrape rundt i mellomgulvet mitt. Viljen løper etter den, napper den i frakken og prøver å få den til å stoppe. Men uroen vrir seg ut av frakken og fortsetter. Viljen kommer aldri nær nok til å holde igjen uroen, den kommer bestandig noen skritt etter.

Assisterende generalsekretær i ADHD-foreningen, Knut Bronder, har lest manuset til Dysthes bok "Hyper". Han mener den er en bok både behandlere og personer med ADHD har ventet på.
- Det er skrevet bøker tidligere om ADHD, men de har stort sett vært fagbøker. Denne boka trenger inn under huden på en ung jente med ADHD, og beskriver veldig godt hvordan det oppleves, sier han.
Bronder mener jenter med ADHD fortsatt ikke blir sett i stor nok grad.
- Det er ikke de helt store forskjellene mellom gutter og jenter med ADHD, men jenter har litt andre måter å takle det på. Og man venter liksom ikke at jenter har ADHD, sier han.

Kriteriene for å oppfylle en ADHD-diagnose er de samme for både gutter og jenter, men kombinasjonen av symptomer kan være veldig forskjellig. Og jentenes ADHD slamrer som regel ikke like hardt med dørene som guttenes.
Men det finnes selvsagt jenter i alle de tre ADHD-kategoriene. Rita Linn suste rett inn i kombivarianten. Oppfylte nesten alle kriterier, også for tilleggsvansker: Fobier, panikkanfall, depresjoner. Tvangstrening, ryddemani, overreagering, tankestormer, intensitet, manglende impulskontroll. Problemer i forhold til venninner. Dårlig selvfølelse. Konsentrasjonsvansker. Spiseforstyrrelser.

Når jeg i et blaff av klarsyn innser at jeg ikke har kontroll, da er det nesten for sent. Jeg griper til det eneste redskapet jeg fullt og helt kan mestre. Jeg griper til de farligste og hemmeligste av alle mine destruktive strategier, for å tvinge meg til kontroll. Jeg eter ikke. Men jeg drikker.

Livet i fast forward
Gerd Strand, leder ved Nasjonalt Kompetansesenter for ADHD, oppsummerer ADHD-barnas situasjon slik: Verden går for fort.
- De føler at de kommer til kort hele tiden. De ser at andre barn klarer ting mye bedre, og mister selvtilliten. Og så føler de seg som syndebukker, de får jo kjeft døgnet rundt, disse barna. Litt av opplegget til foreldrenes treningsprogram er å se det positive, og gi mer ros og forsterking av gode sider. Men det nytter ikke med langsiktige mål for ADHD-barn. En belønning om tre måneder blir altfor virkelighetsfjernt, de må ha respons øyeblikkelig. Mange har nemlig en litt annen oppfatning av tid, sier Strand.

Hun har jobbet i 25 år med veiledning, tilrettelegging og oppfølging av barn med ADHD i Oslo-skolen. Hun mener det ofte er enkle grep som skal til for å gi barna en bedre hverdag.
- Klare og tydelige beskjeder, arbeidsoppgaver uten for mange ledd, og en skjermet arbeidsplass der de ikke er utsatt for så mange forstyrrelser. Dette er praktiske ting som krever lite ressurser, men som gjør all verdens forskjell.
En av Strands arbeidsoppgaver har vært å observere og dokumentere virkningen på barn som har begynt med ADHD-medisin. Hun er ikke i tvil om at medisinering i mange tilfeller er riktig.
- Jeg har sett mange tusen barn bli medisinert, og for mange utgjør det en veldig stor forskjell. Det er så mange som virkelig anstrenger seg, og det er godt å se at de endelig får ro til å gjøre det de skal. Med medisinen går verden saktere, sier hun.

Hvordan skal jeg beskrive det? En stempelmotor i et skip som stopper gradvis, en musikktape som spoles fra hurtig via normal til langsomt før den stanser helt med dype og fordreide toner. En dieselmotor på tomgang utenfor vinduet ditt som du først oppdager når noen skrur av tenningen. Jeg sitter her, i sofaen, velsignet med en ro jeg aldri har visst om.

Kjærlighet i fundamentalismens tid

2006-08-25T22:47:00.000+02:00

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Av Marit O. Bromark, Ny Tid
Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.

Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.

Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.

Fra voldtekt til grenseløs nytelse
Mandelen, som nylig kom ut på norsk, handler om muslimske Badra, som flykter fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann. Som 17-åring blir hun giftet bort til 40-årige Hmed, en mann kjent for å forsyne sine fremtidige hustruer – Badra er nummer tre i rekken – med en skikkelig medgift og et storslagent bryllup. Han er et av landsbyens beste partier, «ettertraktet av kloke jomfruer og grådige mødre».

Men så snart festen er overstått avslører han sine åpenbare mangler når det gjelder ekteskapelig ømhet. Bryllupsnatten bærer mer preg av voldtekt enn romantikk. Både brudens søster og svigermor må til for å holde den unge brudens ben fra hverandre idet ekteskapet skal fullbyrdes, og de neste tre årene lever Badra i et taust og innesluttet raseri. Inntil hun en dag får nok, tar skjebnen i egne hender og rømmer til sin frigjorte tante i Tanger. Der forelsker hun seg vilt og hemningsløst i playboyen Driss, som i løpet av en natt utsletter alle hennes tanker om sex som gledesløs plikt og erstatter dem med erfaringer om grenseløs nytelse. Snart har Badra kastet seg ut på en altoppslukende seksuell oppdagelsesferd. Og det så detaljert at selv den mest frigjorte nordmann må ta seg i å rødme.

For forfatteren Nedjma – et pseudonym ingen ennå har klart å avsløre – har ikke bare lettet på sløret, hun har fjernet hele sladden. Den tilknappetheten vi så gjerne assosierer med muslimske kvinner er fullstendig fraværende. Her er sexscener uten snev av blygsel, uten det minste hint av sjenanse eller skam.

Knuste tabuer
Spekulativ porno, mener noen. Litterær tankevekker, mener andre. Når forfatteren i tillegg insisterer på at 40 prosent av innholdet er selvbiografisk, og hevder hun ville blitt steinet dersom hennes virkelige identitet skulle bli kjent, er det nesten så man hører det single i knuste tabuer. I den muslimske verden har boka vakt både jubel og forargelse, i den vestlige verden tilsvarende mye forfjamselse. Muslimske kvinner holder da ikke på med slikt? Og skriver om det i etterkant?

Det samme tenker mange om saudiarabiske Rajaa al Sanies bok The Girls of Ryiadh. Den er blitt sammenlignet med den amerikanske tv-serien Sex og singelliv – en hittil utenkelig sammenligning i en hvilken som helst sammenheng der Saudi-Arabia er involvert. Så veksler også sammenligningen mellom å være skjellsord og applaus, alt etter hvem som bruker den. Den kontroversielle romanen omhandler ikke bare fem saudiarabiske venninner og deres omgang med blant annet kjærlighet og alkohol, den forteller også om homofile tenåringer og lesbisk kjærlighet i et av verdens mest konservative land.

Gravid, skilt og vanæret
Boka har form som en rekke e-poster der fortellerstemmen oppdaterer leserne om livet til venninnene Qamra, Sadeem, Mashael og Lamis. Handlingen starter med Qamras overdådige bryllup – hun har i forkant blitt anbefalt av sin mor ikke å fullbyrde ekteskapet bryllupsnatten, for ikke å bli stemplet som lett på tråden. Det ferske ekteparet flytter til USA, der det snart blir åpenbart at ektemannen har giftet seg med henne – og ikke den japanske kvinnen han egentlig elsker – kun for å stagge maset fra sine foreldre.

Gravid, skilt og vanæret blir Qamra sendt hjem igjen til sine foreldre, som for å beskytte familiens ære holder henne unna både universitetsutdannelse og gode venninner.
I mellomtiden gjør Sadeem tabben å ha sex med sin ferske ektemann før hun har flyttet inn hos ham, hvoretter han, sjokkert over hennes seksuelle interesse, skiller seg fra henne. Vanæren som skilt kvinne gir henne få muligheter på ekteskapsmarkedet, og hun gifter seg til slutt med en fetter.

Mashael er halvt amerikansk, og den mest vågale av kvinnene. I trass mot forbudet som hindrer saudiarabiske kvinner å kjøre bil, kler hun seg ut som mann og kjører til byen sammen med sine venninner. På et kjøpesenter treffer hun en ung mann som hun forelsker seg i, men hans familie forbyr dem å gifte seg fordi de ikke vil ha en halvamerikaner til svigerdatter.
Lamis er den eneste av venninnene som får et lykkelig ekteskap, fordi hun har latt hjernen styre i valget av ektemann, ikke bare hjertet.

Moralvokternes harme
Mange har spekulert i om de fem venninnene i boka er basert på venninner av forfatteren selv. Rajaa al Sanie har aldri hevdet annet enn at boka er ren fiksjon. Men historiene til de fem er så vanlige i dagens Saudi-Arabia, at de like gjerne kunne vært sanne. Kvinner har liten eller ingen reell mulighet til å skaffe seg erfaring i kjærlighetslivet før ekteskapet – som nesten alltid er arrangert. Svært mye energi, både familiær og politisk, går med til å hindre at unge gutter og jenter møtes.

Det som har skapt størst harme blant de saudiarabiske moralvokterne, er al Sanies beskrivelser av unge saudiarabiske kvinner som faktisk ønsker kontakt med unge menn, til tross for alle de sosiale barrierene som insisterer på det motsatte. I en episode i boka følger venninnegjengen etter en gruppe gutter, som stopper foran et kjøpesenter. En av guttene tilbyr dem 1000 riyals for å la ham gå inn sammen med dem som et familiemedlem. De blir behørig sjokkert, men aksepterer uten å nøle.

Når boka blir sammenlignet med Sex og singelliv, er det med saudiarabiske standarder som premiss. Al Sanie skriver ikke om sex, men om følelser. Men konsekvensen er noe av den samme: Mens Sex og singelliv var banebrytende i USA når det gjaldt å beskrive kvinners forhold til sex på en direkte og dagligdags måte, er The Girls of Riyadh banebrytende når det gjelder å beskrive saudiarabiske kvinners tanker og følelser om forelskelser, kjærlighet og ekteskap. Dette er hard nok kost i et land der dating er uhørt, forelskelser skandaløst og kvinner ikke har lov til å bevege seg utendørs uten et mannlig familiemedlem som anstand.
Selv har forfatteren sagt i et intervju at hun aldri mente å skrive en bok med et politisk budskap, men at hun håper den kan være begynnelsen på en forandring mot et mer åpent saudiarabisk samfunn.

På svartebørsen
Kongedømmet har som ventet forbudt boka, uten at det har hatt noen negativ effekt på etterspørselen. Snarere det motsatte. Siden den ble utgitt i Libanon for ett år siden har The Girls of Riyadh toppet bestselgerlistene, og vært omsvermet på hver eneste bokmesse i Midtøsten. Fjerde opplag er allerede gått i trykken. For saudiarabere som ikke har mulighet til å kjøpe boka i utlandet finnes det piratkopier på internett, og på den saudiarabiske svartebørsen selges boka for ti ganger utsalgsprisen.

Den 25 år gamle tidligere tannlegestudenten har måttet tåle massiv kritikk og fordømmelse for sin kontroversielle roman, men hun får også støtte fra mange hold, noen av dem nokså uventet: Ghazi al Qusaibi, en anerkjent saudiarabisk forfatter og landets arbeidsminister, skriver i forordet til romanen at den er «et verk som fortjener å bli lest» og at han venter seg mye av forfatteren i fremtiden. På internett bønnfaller folk fra hele verden forfatteren om å oversette boka til flere språk. Foreløpig finnes den nemlig kun på arabisk, men en amerikansk oversettelse er underveis.

Friends og foreldre
Om assosiasjonen til en amerikansk tv-serie er nærliggende når det gjelder The Girls of Riyadh, får man den servert med teskje i australske Randa Abdel-Fattahs bok Does My Head Look Big in This?. Og det i aller første setning. Romanens australsk-muslimsk-palestinske hovedperson, 16 år gamle Amal Mohamed Nasrullah Abdel-Hakim, blir i et anfall av overmot inspirert av Rachel i tv-serien Friends og bestemmer seg for å bruke hijab på fulltid. «That’s right. Rachel from Friends inspired me. The sheikhs will be holding emergency conferences.»

Amal er en helt vanlig australsk 16-åring, opptatt av venner, mote, sminke, skolearbeid, idiotiske lærere, enda mer idiotiske medelever, og – selvfølgelig – gutter. Spesielt Adam. Faktisk er denne boka en nokså standard ungdomsroman – med ett avgjørende unntak: Hovedpersonen klager ikke over frisyren, men hijaben.

Amals foreldre er skeptiske til hennes hijab-på-heltid-påfunn. De råder henne fra det, i strid med hva alle rundt henne tror: læreren, rektor, medelever, tilfeldig forbipasserende på kjøpesenteret. Så godt som alle er sikre på at stakkars Amal har blitt tvunget til å dekke seg til av strenge, konservative foreldre. Og midt i det hele smeller bombene på Bali, og islam blir plutselig et tema avisene må analysere og debattere, og noe Amal må stå til rette for.

Tøff i trynet
Randa Abdel-Fattah har valgt å gjøre hovedpersonen Amal sterk, selvsikker og til tider nokså tøff i trynet. Samtidig er hun sårbar, usikker og klønete som tenåringer flest, og religiøs eller ikke – forelsket blir man uansett. Amal har ingen vanskeligheter med å beundre Adam på avstand i kjemitimene, ei heller sikle over ham i hemmelighet når de to blir gode venner. Det er først når hennes store forelskelse prøver å kysse henne at alt blir feil og fryktelig vrient å forklare.

Amals venninner har også sitt å stri med: slankepress, karakterpress og ekteskapspress er problemer denne romanen behandler med samme lette, humoristiske tone som Amals religiøse romsteringer. Her gis ingen løsninger, forfatteren løfter bare en muslimsk tenårings gleder og sorger fram i lyset og ber oss kikke litt nøyere på dem. De ligner til forveksling dem tilhørende en hvilken som helst tenåring av en hvilken som helst religion. Det unike er bare at ingen før har skrevet en lettlest, morsom, engasjerende roman om en vestlig muslimsk tenåringsjente.

Æresdrap?
Does My Head Look Big in This? er løst basert på forfatteren Randa Abdel-Fattahs egne opplevelser som australsk muslimsk tenåring. Som Amal opplevde hun rasisme og diskriminering i tenårene fordi hun brukte hijab. Hun ble bedt om å «dra hjem», som om hun umulig kunne være australsk og bruke hijab samtidig. Som syttenåring bestemte hun seg for å ta sjalet av fordi hun så hvordan venninner slet med å få seg jobb så lenge de brukte hijab.
Does My Head Look Big in This? er blitt en bestselger i Australia, og har vunnet to litteraturpriser i hjemlandet. I løpet av høsten planlegges den utgitt blant annet i Norge, Sverige, Finland og Tyskland.

Da Abdel-Fattah forsøkte å selge manuset til litteraturagenter, var standardspørsmålet om den handlet om æresdrap. Men målet hennes var å skrive en bok om en helt ordinær muslimsk tenåring, som kanskje kunne røske litt i den stereotype oppfatningen av muslimske kvinner i Vesten. Ikke nok en bok der muslimske kvinner framstilles som lidende, tause ofre for Taliban eller andre religiøse ekstremister.

Dagligdags seksualitet
Mandelen, The Girls of Riyadh og Does My Head Look Big in This? gir leseren et annet og rausere bilde av muslimske kvinner. Et bilde det er lettere å kjenne seg igjen i enn å ta avstand fra. Mandelens kritikere hevder Nedjma skriver seg rett inn i et klassisk orientalistisk kvinnesyn, der de seksuelle fantasiene blomstrer like under et erotisk slør.
Men man kan like gjerne erklære at boka er et feministisk kampskrift som bruker en våknende kvinnelig seksualitet som et middel – ikke et mål – i kampen for frihet, selvstendighet og likeverd. Felles for de tre bøkene er at de behandler muslimske kvinners seksualitet og følelsesliv på en særdeles dagligdags måte. De kvinnelige hovedpersonene er verken særlig eksotiske eller annerledes. De er først og fremst kvinner. Muslimsk er bare en tilleggsopplysning.

Publisert i Ny Tid 25. august 2006. Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.

Eventyr på sengekanten: Fra Bridget Jones til Belle de Jour

2006-07-17T22:46:00.000+02:00

En ny litterær trend er i ferd med å bane seg vei rett inn i norske kvinners soverom.

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det handler om menn. Om å finne ham, ringe ham og vinne ham. Men mens Bridget Jones og hennes chick-lit-etterfølgere legger all sin energi i jakten, er kvinnene i disse bøkene mest opptatt av akten. Nå er det posh porn som gjelder. Porno for de litterært pripne. For selv om erotisk litteratur har levd sitt liv i de bakerste hyllene i årevis, har en ny generasjon kvinner nå slått døra til soverommet på vidt gap og skrevet seg inn på bestselgerplass. Selv om bøkene er forskjellige i både form og innhold, har de ett felles trekk: De beskriver sex og kvinners seksualitet uten det minste snev av verken blygsel eller skam. Men det er lite som minner om sateng-dronningen Jackie Collins eller en gjengs Cupido-novelle; dette er først og fremst god litteratur, spekket med heftige sex-scener. Forfatterne behersker ikke bare høylitterære grep og virkemidler, de refererer også mer enn gjerne til filosofi, litteratur og kunst. Samtidig som de i neste setning snakker akkurat like uanfektet om dobbel penetrering og nevepuling.

Det startet med "Catherine Ms seksuelle liv", skrevet av den kjente franske kunstkritikeren Catherine Millet. Boka skildrer hennes omfattende seksuelle eskapader med en tilsynelatende uendelig rekke menn, og skapte noe tilnærmet skandale i Frankrike da den kom ut i 2001. Siden har en rekke kvinnelig forfattere tatt opp tråden, og skrevet bøker som ville fått selv den mest blaserte kyniker til å sperre opp øynene. Bøkene har titler som dels levner liten tvil om hva de handler om, som "Ludder" og "Hore", dels prøver seg med mer poetiske vendinger som "The Almond", "Rapture" og "Taming the Beast". Coverne er også jevnt over smakfulle, gjerne med uklare, sensuelle fotografier av halvnakne kvinneskikkelser. Ingen glorete forsidepiker med stjerner på brystvortene, med andre ord, dette er bøker som trygt kan leses på bussen. Selv om du kanskje blir tatt i å rødme lenge før du er kommet til side tre.

Sist gang det ble varslet en ny litterær trend av og for kvinner, var det Bridget Jones og chick-lit det handlet om. Nå har forfatterne lagt den nevrotiske, vimsete kvinneskikkelsen på hylla. De nye kvinnene vet hva de vil ha, og med hvem. Og den nye generasjonens heltinner er ikke redde for å ta for seg. Av menn, kvinner, eller begge deler på en gang.
Men enkelte av bøkene minner mistenkelig om chick-lit sjangeren likevel. Ett eksempel er boka "En callgirls intime betroelser", skrevet av den mystiske Belle de Jour, en - ja, nettopp - callgirl. Eller hore, som det vel heter på godt norsk. Parallellen til Bridget Jones er påfallende: Bridget Jones oppsto i en avisspalte, Belle de Jour oppsto i en internettblog. Både Bridget Jones og Belle de Jour hadde en stor leserskare før de kom ut i bokform. Begge bøkene er i dagboksform, begge er skrevet i en lett og vittig stil der hovedpersonen deler både sine triumfer og pinligheter. Til og med navnene har sine likheter.
Men mens Bridget Jones drømmer om å bli elsket høyt og inderlig, vil Belle de Jour bli elsket rått og heftig. Bridget Jones er på jakt etter en ektemann. Belle de Jour er på jakt etter en ekte mann. Bridget Jones teller antall sigaretter, Belle de Jour teller antall orgasmer. Og der Helen Fielding ikke åpnet soveromsdøra før den første etterpå-røyken var tent, lar Belle de Jour den stå vidåpen hele tiden.

Og det finnes enda en vesentlig forskjell: Mens Bridget Jones er en oppdiktet kvinne, er Belle de Jour høyst virkelig. Betroelsene er ikke bare intime, slik tittelen lover, de er også sanne. Eller i hvert fall er det det forfatteren hevder. Men den påståtte "sannheten" har forbløffet mange, særlig litteraturkritikere. Belle de Jour skriver nemlig knakende godt. Hun er belest, intelligent og har trolig høy utdannelse. Tilsynelatende snakker og leser hun både fransk og italiensk. Ikke akkurat prototypen på en prostituert, eller sexarbeider, som Belle selv foretrekker å kalle seg. Samtidig er det vanskelig å se for seg at en ordinær forfatter, selv med verdens beste fantasi, skulle ha så god innsikt i Londons sexbransje. Belle de Jours virkelige identitet er fortsatt ikke avslørt, men hun figurerer like fullt i britisk offentlighet. Men ikke lenger som sexarbeider, det har hun lagt på is etter boksuksessen. Nå anmelder hun bøker i The Times og har sin egen spalte i The Daily Telegraph.

Australske Emily Maguire har innrømmet at hennes bok, "Taming the Beast", først utgitt i 2004, er skrevet i direkte opposisjon til Bridget Jones. Spesielt til tankegangen om at det finnes en god og en dårlig mann, og at du kan velge hvem av dem du vil ta med hjem, omtrent slik du velger karriere. At den kom til å handle så mye om sex, skyldes ifølge forfatteren at hun skrev den om natten. Boka handler om Sarah, som 14 år gammel innleder et forhold til engelsklæreren sin. Etter at hans kone oppdager forholdet flytter han med familien til en annen by, og Sarah blir knust. Fra den dagen innleder hun en lang rekke seksuelle forhold, på jakt etter den samme lidenskapen hun følte for læreren. Boka er både brutal og varsom, og Maguire har vært bevisst på ikke å gjøre Sarah kun til et offer. Hennes unge seksualitet er like frigjørende som den er destruktiv. Like fullt er hun ødelagt, og hun bruker sin seksualitet som en slags straff mot seg selv og andre.

Nettopp dette er et tema som går igjen i flere av bøkene – sammenblandingen av sex og straff. Kvinnene er seksuelt hyperaktive fordi de er ødelagt, sex er en måte å ta igjen på, å hevne seg på en far som ikke så dem, en kjæreste som viste seg å være likegyldig, en oppvekst som var for puritansk. Det kan virke som om det er mer stuereint, mer litterært, å skrive om kvinner og sex dersom temaet problematiseres, dersom det beskrives som noe destruktivt og ødeleggende.
I Nelly Arcans "Hore", som gjorde furore i Frankrike og Canada da den kom ut allerede i 2001, velger hovedpersonen selv et liv som prostituert, hun går inn i det med åpne øyne men vet samtidig at hun gjør det for å ødelegge. Seg selv, sin pietistiske, dobbeltmoralske far, sin resignerte mor. Å selge kroppen sin blir den ultimate straff mot foreldreparet som en gang laget den. Frykten – og håpet – er at hun en dag vil møte sin egen far i bordelldøra. Boka er en medrivende monolog, men den som venter seg pikante detaljer og opphissende beskrivelser må lete annetsteds. Arcan skriver rett på sak, fullstendig blottet for romantikk. Sex har mer å gjøre med ydmykelse, avsky og distanse enn lyst, glede og kjærlighet.

Det samme gjelder i stor grad for hovedpersonen Millie i boka "Ludder" av engelske Helen Walsh. Millie er 19 år, vakker og intelligent, men er mer tiltrukket av narkotika og horer enn studier og universitetsfester. Forfatteren skulle ha kjennskap til det hun skriver om: 16 år gammel flyttet hun til Barcelona og jobbet som fikser i horestrøket for å tjene penger til å gå på språkskole.Vel hjemme skrev hun boka som sjokkerte England med sin brutale ærlighet og aggressive sex-skildringer. Millies destruktive sexliv har mindre til felles med kjærlighet og nærhet, og mer til felles med overgrep og misbruk.
Ikke så hos Belle de Jour, Londons intellektuelle hore. Hun er paradoksalt nok den av disse bøkenes hovedpersoner som har et mest normalt forhold til sin egen seksualitet. Hos henne ligger ingen knuste håp eller ødelagte ungdomsår og lurer under madrassen. Belle har sex rett og slett fordi hun har lyst.

Et annet trekk i posh porn-sjangeren er insisteringen på historienes ekthet. Italienske Melissa Panarellos bok "100 tak med hårbørsten før sengetid" er ikke bare en sjokkerende beretning om en 14-årig jentes mildt sagt oppsiktsvekkende sexliv, den da 16 år gamle Panarello hevdet attpåtil at alt som sto i boka var selvopplevd. Av hensyn til hennes fortvilte katolske foreldre ble boka først utgitt under pseudonym, men Panarello avslørte etter kort tid sin egen identitet, og boka utgis nå med både navn og bilde på coveret. Siden utgivelsen i 2003 har den forlengst passert en million solgte eksemplarer bare i Italia, og stadig nye land skriver seg på rettighetslisten. At Panarello ikke bare er pur ung, men også slående vakker, kan muligens ha noe med suksessen å gjøre. At hun skriver om sitt eget svært så eksperimenterende sexliv, har det garantert. Spørsmålet er om boka ville fått samme mottakelse dersom den var blitt presentert som ren fiksjon skrevet av en kvisete, mannlig forfatterspire, eller om den tvert imot ville blitt avfeid som pubertale, overdimensjonerte sexfantasier.

- Vi valgte å gi ut boka fordi den har en del interessante litterære kvaliteter, spesielt i skildringen av et ungt sinn. Boka bærer dessuten preg av godt kjennskap til sjangeren den skriver seg inn i. I stil og toneleie hører den nok til blant erotiske klassikere som "Historien om O" og dagbøkene til Anaïs Nin. Det som interesserte meg var først og fremst hovedpersonens beskrivelse av sitt indre liv og hvordan forfatteren bruker og vrir på en etablert sjanger, sier John Erik Riley, redaksjonssjef i Damm Forlag.
Franske Christine Jordis, forfatteren av boka "Rapture", har mange likhetstrekk med Melissa Panarello, selv om hun ikke lenger er pur ung, men forlengst har passert femti. Også hun har skrevet en slags erotisk dagbok, som beskriver en reservert, middelaldrende kvinnes intenst erotiske utenomekteskapelige forhold. Som Panarello hevder Jordis at boka er selvbiografisk, men til forskjell fra både Panarello og Catherine Millet konsentrerer Jordis seg om ett forhold, én mann. Og hennes intensjon er ikke egentlig å skrive om sex, men om de voldsomme følelsene et seksuelt forhold setter igang. Til tross for at Jordis har vært gift i 30 år og har to voksne barn, valgte hun å avsløre at boka handler om henne selv og et forhold hun hadde da hun var i 40-årene.

Den muslimske forfatteren av boka "The Almond", som først kom ut på fransk i 2004, hevder også at boka hun har skrevet er selvbiografisk. Men av hensyn til egen sikkerhet har hun valgt å skjule seg bak pseudonymet Nedjma. "The Almond" har undertittelen "The sexual awakening of a Muslim woman", og handler om Badra, som rømmer fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann til storbyen Tangier. Her møter hun playboyen Driss, forelsker seg håpløst og begir seg ut på en hemningsløs seksuell oppdagelsesferd. Boka påstås å være den første som gir et innblikk i muslimske kvinners seksuelle liv, og forfatteren selv hevder at dersom hennes identitet blir kjent, risikerer hun å bli steinet for bokas dristige innhold.
Boka er uten tvil interessant. Og helt klart godt skrevet. Men er den virkelig så kontroversiell som det hevdes? Da Nedjma lot seg intervjue i et fransk tv-program, var det med ansiktet gjemt bak hatt og solbriller og med endret stemme. Men enkelte kritikere har påpekt at marokkanske kvinner, blant andre Fatema Mernissi og Ghita El Khayat, har skrevet om sine liv, inkludert sine sex-liv, i årevis uten å gjemme seg bak verken store solbriller eller pseudonym.

John Erik Riley i Damm er usikker på i hvilken grad det selvbiografiske elementet påvirker suksessen til bøker som "The Almond", "Rapture" og "100 tak med hårbørsten før sengetid", men tror bruken av pseudonym i noen tilfeller og betoningen av det selvbiografiske i andre tilfeller kan springe ut fra samme utgangspunkt.
- Man ønsker å frigjøre det man skriver fra mulige, andre kontekster, kanskje av frykt for rosaprosa-effekten, det å bli lest på måter man ikke ønsker. Dette merker man også hos en del norske forfattere, ikke minst de som skriver i Rosa Prosa. Enten velger man en form for lek eller distanse eller gir seg fullstendig hen til virkelighetsbeskrivelser. Noe av fordelen med det selvbiografiske er at man ikke kan tas. Dette er min historie, kan man si, basta. Du har din, skriv din egen.

Her i Norge er vel nettopp Rosa Prosa det nærmeste vi har kommet erotisk bekjennelseslitteratur de siste årene. Målet var å gi en stemme til kvinners kåthet, ikke den overdrevne, falske kåtheten til kvinner i pornoblader, men en normal, sunn, kvinnelig kåthet beskrevet med stemmen til et knippe unge, skriveføre forfattere og skribenter. Resultatet ble en hel masse kjeft. Blant annet for å være mer opptatt av eget underliv enn av at andre fikk sitt lemlestet.
- Jeg synes det som har vært av seriøs debatt om Rosa Prosa, til dels har vært interessant å lese. Jeg kan selv komme på et par gode innvendinger mot prosjektet, og selv om jeg ikke synes de er gode nok til å unødvendiggjøre utgivelsen, så innser jeg at boka kan diskuteres, sier forfatteren Olaug Nilssen, en av bidragsyterne i Rosa Prosa.
- For eksempel: Når vi gir ut en slik bok, vil vi da at alle skal kjenne seg frie til å fortelle sine private sexerfaringer i offentligheten? Hvordan vil den offentligheten se ut? Og videre: hvorfor er det bare skribenter og forfattere som skal få fortelle?
Olaug Nilssen valgte bevisst ikke å skrive om egne erfaringer i Rosa Prosa, men brukte et utdrag fra sin siste roman "Få meg på for faen". Utdraget handler om ei jente som er sprengkåt, og er på ingen måte selvbiografisk.
- Etter reaksjonene som har kommet i ettertid, føler jeg meg både lettet og feig. Mange synes nemlig det er hårreisende pinlig at folk har skrevet om sitt eget sexliv. Men jeg tror at det er vel så mange som synes det er fint å lese noe som er sant. Jeg tror bare at en helst vil være for seg selv når en leser om det, for sex og følelsene som er knyttet til sex er jo en privatsak for de fleste.

Anne B. Ragde er blant dem som mener fiksjon er bedre enn virkelighet, spesielt når det gjelder sex i litteraturen. I 1997 ga hun ut romanen "Bunnforhold", som Aftenposten den gang karakteriserte som det mest pornografiske som noen gang er kommet ut på et seriøst norsk forlag. I mai ble boka utgitt på nytt.
Rent språklig var dette en veldig krevende bok å skrive, det tok lang tid å finne ordene. Men boka er ikke skrevet for å pirre. Den er en tragisk historie om en kvinne som forveksler porno med kjærlighet og synlighet, hun tror at hun frigjør seg selv gjennom seksualitet.
Ragde mener dagens unge forfattere er rammet av den samme villfarelsen. Posh porn-bølgen er her allerede, hevder hun, og legger ikke to fingre imellom når hun skal beskrive norske kvinnelige debutanter:
De skriver bare om seg selv og sitt eget sexliv, de tror at jo ærligere og mer selvutleverende de er, jo bedre litteratur blir det. Alt skal handle om ekte liv og autentisitet. Det ligger en voldsom selvforherligelse i dette, en enorm tro på at det en selv gjør er viktig.

Ragde har lest seg gjennom en rekke bøker i posh porn-sjangeren, og mener de fleste er temmelig uinteressante:
- Det blir veldig uerotisk og patologisk, og har ingen plass for meg som leser. Jeg leser heller erotisk fiksjon, dette blir bare en lang lenke episoder. Men "The Almond" er interessant ut fra et kvinnepolitisk standpunkt.
Rosa Prosa som feministisk prosjekt betegner hun som pussig:
- Den er et motsvar til tidligere feminister. Ifølge Rosa Prosa skal kvinnen frigjøre seg og erobre selvstendighet gjennom seksualitet, ikke gjennom å bli toppleder i Statoil. Men vi er i en helt annen tid nå. I dag drømmer tenåringsjenter om å ha gruppesex og bli hjelpepleier.

Belle de Jour har sluttet å drømme om gruppesex for lengst. Hun praktiserer det i stedet. Og liker det. Hun er heller ikke redd for å innrømme det. Eller oppfordre andre til å prøve det samme, uansett hva resten av verden måtte mene.

Da Kapuscinski møtte Herodot

2006-05-20T23:34:00.000+02:00

Ryszard Kapuscinski har lenge vært en het kandidat til Nobelprisen. Hans siste bok gjør ham ikke mindre aktuell.

Anmeldt av Marit O. Bromark, Ny Tid
Polen, 1955: En ung, nyutdannet journalist ber ydmykt om lov til å reise utenlands. Ikke så langt, ikke helt til Paris eller London. Til Tsjekkoslovakia, kanskje. Det spiller ikke så stor rolle hvor. Eller når. Eller hvor lenge. Strengt tatt er han mest interessert i selve det å krysse en grense. Krysse den, og så rusle tilbake igjen. Det er alt.

50 år senere omtales Ryszard Kapuscinski gjerne som århundrets journalist. En reisende i krig. En garva reporter som har bevitnet 27 revolusjoner, blitt dømt til døden fire ganger og nesten blitt brent levende av nigerianske opprørere. Bøkene hans leses verden over, unge, nyutdannede journalister med reisefeber har ham som forbilde og helt. Kapuscinski har krysset flere grenser enn det er mulig å holde rede på, han har reist hit og dit, ut og hjem. I sin nyeste bok er han på farten igjen, men denne gangen er det ikke grensene mellom land han er mest opptatt av å krysse. Nå vil han krysse grensene mellom tid.

"På resa med Herodotos" kom ut på svensk denne våren, på norsk kommer den på Aschehoug. Her tar Kapuscinski leseren med på en rekke reiser; til India, til Kina, til Algerie, Sudan, Kongo. I tillegg reiser han til antikkens Hellas og Persia, 2000 år tilbake i tid, med den greske historieskriveren Herodot som guide.
Ett år etter at den unge Kapuscinski spurte så forsiktig om lov til å reise utenlands, oppfylte redaktøren ønsket hans og mer til: Hun sendte ham til India. Med på reisen fikk han en stor, tykk bok med gullbokstaver på de harde permene: Herodots "Historie". Kapuscinski, som inntil da hadde ansett det tilnærmet uoppnåelig bare å krysse grensen til Tsjekkoslovakia, befant seg plutselig i New Dehli. Uten å vite det dugg om landet. Uten å ha et eneste navn eller en adresse på blokka. Han kunne ikke engang engelsk. Det eneste han hadde å lene seg på var en 2000 år gammel historiebok. Siden har boka ligget øverst i kofferten på nesten alle Kapuscinskis reiser.
I "På resa med Herodotos" ligger Herodots historiebok ikke bare øverst i kofferten, den ligger også øverst i minnet. Når Kapuscinski reiser, reiser også Herodot. Og leseren må pent følge med, i hopp og sprang mellom kontinenter og årtusener: Til Maos Kina, til Krøsus angrep på Persia, til statskupp i Algerie, til Xerxes vannvittige hærtog mot Athen. Og hele tiden spør Kapuscinski: Hvorfor reiste Herodot? Hva var han opptatt av? Hvem snakket han med? Hva hadde han med seg? Hva håpet han å finne? Herodot, ifølge Kapuscinski verdens første globalist, reiste for å lære. Om land, folk, kulturer, skikker. Han dømmer ingen, kritiserer ingen, hyller ingen. Han oppdager. Han utforsker. Og han rapporterer. Herodot er først og fremst journalist, mener Kapuscinski, ikke historiker slik han vanligvis blir framstilt. Han vandrer fram og tilbake over de antikke samfunnenes skiftende grenser, han oppsøker sine naboer, går videre til sine naboers naboer, og fortsetter til naboene bortenfor der igjen. Som greker oppvokst i Persia sto han med en fot i begge leire, og da han begynte å vandre ga det ham fritt leide i begge riker. Herodot er spesielt opptatt av at verden i enkelte henseende synes å være delt i to – i vest (Hellas) og øst (Persia) – og at disse to delene er i en tilstand av strid, konflikt og krig. Han konsentrerer sine undersøkelser til ett grunnleggende spørsmål: Hvorfor?

2000 år senere er det Kapuscinski som vil krysse verdens grenser. Som Herodot reiser han for å lære, for å utforske, oppdage, rapportere. Og det er i møtet mellom de to reporterne Kapuscinskis bok er mest interessant. Når de krysser spor, og Herodots oppdagelser møter Kapuscinskis spørsmål. Eller omvendt. 2000 år feies vekk på et blunk når Kapuscinski aktualiserer Herodots beskrivelser av øst og vest, selv om mye har skjedd siden den gang. Eller når Herodot lander på den kontroversielle konklusjonen at hele den greske (europeiske) kulturen har sine røtter i Egypt (Afrika) – en konklusjon som i dag er akkurat like kontroversiell.

Kapuscinskis tidligere bøker har i hovedsak dreid seg om ett land eller ett kontinent. I "På resa med Herodot" forflytter han seg mellom både verdensdeler og årtusener. Han hopper fram og tilbake i tid og rom, lar kronologien ligge igjen hjemme og utforsker både sine egne og Herodots erfaringer fritt etter hukommelsen. Kapuscinski sier selv at han aldri noterer et eneste ord på sine reiser – slik Herodot heller ikke kan ha gjort. Hukommelse står derfor sentralt hos begge. Begge insisterer på at vi må kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden, historien er et speil der vi kan lære oss selv og andre å kjenne. Og det er Kapuscinskis hukommelse som driver boka videre, på sitt slentrende, ydmyke vis. Han er subjektiv og selektiv, han snakker kjærlig om Herodot som "min greker" og skriver mer om sine egne opplevelser i et land enn andres. "På resa med Herodotos" er sånn sett en blanding av memoarer, essays, reiseskildringer og biografi, Kapuscinski møter både seg selv og Herodot idet de, ved ankomsten til en ny landsby, et nytt folk, sier i kor: "Goddag, hvordan har dere det?"

Siden Herodots tid har grensene blitt flere. Og strengere bevoktet. Samtidig er vi stadig flere som krysser dem. Men mange, mener Kapuscinski, bryr seg ikke om å se hva som finnes på den andre siden etter at de har krysset grensen. Som ung journalist var Kapuscinskis store drøm å krysse en grense. Som aldrende forfatter kan han konstatere at det hjelper lite å krysse den dersom du gjør det med øynene lukket.

Kongen av Europa

2006-04-05T23:30:00.000+02:00

Anmeldelse av Jan Kjærstads Kongen av Europa, på trykk i Ny Tid, finner du her.

Lyrikk for bryllup og begravelser

2006-03-06T23:21:00.000+01:00

Lest en ny, norsk diktsamling i det siste?

Av Marit O. Bromark, Ny Tid

De er kjente, kjære og velbrukte. Til bryllup og begravelser, til dåp og konfirmasjon og kanskje en og annen 50-årsdag. Vi snakker om lyrikk, norske dikt av norske diktere. Hamsun, Ibsen, Øverland, Bjerke. Vi kan dem, har lært dem, om ikke akkurat fullt og helt, så i hvert fall stykkevis og delt.

Men. Er det noen som kan fortelle meg hvem som har skrevet dette:
"Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne
ha påstått at
hun skulle være kineser."
Nei? Hva med denne, da:
"dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp
stoppen der ein mann stikk ned fem menneske"

Noen forslag? Ikke?
Om du ikke kjenner igjen strofene ovenfor, er du på ingen måte alene. For mens de fleste kan sitere både Ibsen og Øverland, har de færreste av oss eksempler fra norsk samtidslyrikk lagret i hukommelsen. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli en sjanger for spesielt interesserte. Så la meg hjelpe deg:
Det første sitatet er fra Inger Elisabeth Hansens "Trask". Diktsamlingen vant Brageprisen i 2003, i konkurranse med tre sterke romaner: Per Pettersons "Ut og stjæle hester", Selma Lønning Aarøs "Vill ni åka mera?" og Roy Jacobsens "Frost". Men mens "Ut og stjæle hester" har galloppert oppover bestselgerlistene, har de færreste av oss så mye som bladd i "Trask". Skjønt, Deichmans utlånsstatistikk viser at Brageprisen faktisk hadde litt å si: I 2004 var det 126 av oss som lånte boka i en av Deichmans filialer. Året etter dalte utlånstallet til det mer normale 38.

Det andre sitatet er hentet fra en av høstens lyrikkdebutanter, Ruth Lillegraven. Hennes bok "Store stygge dikt" fikk både oppmerksomhet og lovord fra pressen. Likevel kan Lillegraven, i likhet med de fleste norske lyrikere, ikke forvente å selge mer enn noen få hundre bøker. Hyggelig da, med innkjøpsordningen. Den sikrer all utgitt lyrikk en plass i bibliotekhyllene, slik at du og jeg kan låne dem og lese dem.

Problemet er bare at vi ikke gjør det. Ny, norsk lyrikk er i ferd med å bli omtrent like populært som gammalost. Til tross for popstjernestatusen til lyrikere som Nils-Øivind Haagensen og Pedro Carmona-Alvarez, leser vi dem stort sett ikke. Forresten, popstjernestatus er å ta litt hardt i. Vi har nok fått med oss navnet, men få kan nevne navnet på en diktsamling eller servere noen strofer fra et av deres dikt. Og de herjer heller ikke på utlånsstatistikken. Haagensens siste diktsamling, "Nils-Øivind Haagensen skriver" fra våren 2005, har siden den havnet i Deichmans hyller i juni vært utlånt til sammen 51 ganger. Ikke akkurat hitlistemateriale. På utlånstoppen for lyrikk troner derimot Hagerup, Hamsun, Ibsen, Garborg og Øverland. Når hørte du sist noen sitere Øyvind Rimbereid eller Tone Hødnebø i et bryllup?

(Popstjernelyriker Nils-Øivind Haagensen)

Men heller ikke de gamle traverne er like populære som før. Utlånet av lyrikk generelt daler. I 1996 lånte Deichmans hovedbibliotek ut 29.142 diktsamlinger. I 2005 var utlånstallet sunket til 23.856.
I Storbritannia er lyrikkens død spådd en snarlig ankomst. Ifølge avisa The Guardian kjøpte 63 prosent av britene en bok i fjor. 34 prosent av dette var skjønnlitteratur. En prosent var lyrikk. Tanum på Karl Johan, en av Norges største bokhandler og med et svært bredt sortiment, oppgir at om lag åtte prosent av omsatt skjønnlitteratur er lyrikk. Men hit kommer altså de spesielt interesserte. I en standard bokhandel i en norsk småby vil lyrikksalget være mye lavere.

Så hva med forlagene? Hvor lenge vil de fortsette å gi ut bøker nesten ingen leser? Her hjemme har ennå ingen forlag, etter eksempel fra Danmark, kastet forfattere på dør grunnet lave salgstall. Og så lenge innkjøpsordningen består er den økonomiske risikoen ved å gi ut lyrikk relativt lav. Men markedskreftene herjer også med den norske bokbransjen. Redaktørene har vel så stort press på seg til å finne potensielle bestselgere, som til å finne gode og viktige bøker. Den nye bokbransjeavtalen har skapt velbegrunnet frykt for at smale bøker skvises ut til fordel for bred litteratur, og i bokhandlene selges det flere reflekser enn diktsamlinger.

Hvorfor? Ikke godt å si. Kanskje handler det om effektivitet og tilgjengelighet. Den gjengse nordmann snakker dobbelt så fort som han gjorde på 60-tallet. Avisartiklene er blitt kortere, nyhetssendingene mer poengterte, informasjonen raskere. Men lyrikk er langsom lesning. Utydelig, utilgjengelig og ineffektiv. Lyrikken leker gjemsel. Dagens lesere er vant til Trivial Pursuit.
Kan hende er vi på vei mot britiske tilstander også her til lands. Enn så lenge kan lyrikerne trøste seg med innkjøpsordningen. Samt at de har fått uventet selskap i kampen med ordene: I hip-hop-miljøet er nemlig battling, ordkrig, en sport du kan bli norgesmester i.

Fakta om Brumm

2005-10-11T00:13:00.000+02:00

Ole Brumm i verden
A. A. Milnes bøker om Ole Brumm er oversatt til mer enn 40 språk. I tillegg finnes Disneys Ole Brumm-versjon på et ukjent antall språk. De norske oversetterne er ikke de eneste som har valgt å tilpasse navnene på bøkenes hovedpersoner til sitt eget språk. Her er en liten smakebit på hva våre venner i Skogen heter i andre land:
Ole Brumm:
Engelsk: Winnie-the-Pooh, dansk: Peter Plys, svensk og finsk: Nalle Puh, fransk: Winnie l'Ourson, polsk: Kubus Puchatek, portugisisk: Ursinho Puff

Kristoffer Robin:
Engelsk: Christopher Robin, dansk: Jakob, finsk: Risto Reipas, fransk: Jean-Cristophe, svensk: Christoffer Robin, polsk: Krzys, portugisisk: Cristóvão
Nasse Nøff:
Engelsk: Piglet, dansk: Grislingen, finsk: Nasu, fransk: Porcinet, svensk: Nasse, polsk: Prosiaczek, portugisisk: Leitão

Ole Brumm i Norge
Totalt finnes det nærmere 70 Ole Brumm-titler på norsk. 45 av dem er fortsatt å få tak i, og har i dag et samlet opplag på 334 000.
Rikka (Fredrikke Johanne) Bjølgerud Deinboll (1897 - 1973) var den som først oversatte Winnie-the-Pooh, Milnes første bok om Ole Brumm, til norsk. Ole Brumm kom ut i Norge i 1932, seks år etter at A. A. Milnes bok var blitt en slik suksess i England. Bjølgerud Deinboll er dermed opphavskvinne til de norske navnene, og det var også hun som oversatte versene som Ole Brumm nynner. Mest kjent er «Her kommer Ole Brumm» og «Det snør, det snør».
Mathilde Oftedal oversatte i 1947 den andre Brumm-boken, The House on Pooh Corner, til norsk. Hun ga boka tittelen Ole Brumm og vennene hans.
Thorbjørn Egner gjendiktet senere fortellingene om Ole Brumm til norsk, i en noe forkortet utgave. Ole Brumm og vennene hans ble utgitt av Gyldendal i 1953, Ole Brumm kom i 1974.
I 1993 leverte Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen en revidert og komplettert oversettelse av de to bøkene om Brumm og vennene hans, hvor det er ryddet opp i snarveier og unøyaktigheter foretatt i tidligere oversettelser. Den andre boka om Ole Brumm fikk først nå tilbake sin opprinnelige tittel i norsk oversettelse – Huset på Bjørnehjørnet. Samlet opplag for de to bøkene er 63 000.
I 1993 ga Gyldendal ut den første norske oversettelsen av Milnes første barnebok, When We Were Very Young. Tor Edvin Dahl oversatte versene, og ga boka tittelen Da vi var veldig små. Året etter ga han ut Now We Are Six i norsk språkdrakt, under tittelen Nå er vi seks.
I 1995 samlet Gyldendal de to Brumm-bøkene, i Bringsværd og Koch Knudsens oversettelse, samt de to relaterte bøkene med barnevers, oversatt av Tor Edvin Dahl, i Den store Ole Brumm-boken. Bokens opplag har så langt nådd 21 000.
Tor Åge Bringsværd må regnes blant Norges største Brumm-entusiaster. I 1994 ga han ut den første Brummboken, en årbok om livet i Skogen som kom ut mellom 1994 og 1999. Bringsværd var redaktør for de fire første av disse. Bøkene inneholder artikler om alt fra Skogens flora, Brumm-oversettelsenes historie og Brumms poetiske sider, til reisefortellinger fra foreningen Venn av Nøff, forsvar for Sprett og informasjon om Ole Brumm-prisen. Bringsværd har også skrevet en bok om Tigergutt sammen med sin egen bjørn, Brumle.

Ole Brumm i Amerika
Ole Brumm har for lengst blitt milliardindustri, men krangelen om hvem som skal ha rett til hvor mange millioner har nå pågått i USA i mer enn 11 år. I 1930 solgte A. A. Milne markedsføringsrettighetene (i USA og Canada) for Ole Brumm til den amerikanske forleggeren Stephen Slesinger. Disney fikk en lisens av SSI i 1961 og skulle betale en viss andel av Brumminntektene sine til Slesinger. Slesingers enke har i en årrekke kjempet mot Disney fordi hun mener at de har lurt unna store pengesummer. I 2004 kom barnebarna til A.A. Milne og E.H. Shephard, Clare Milne og Harriet Minette Hunt, på banen, og krevde alle rettighetene til Brumm og vennene hans tilbake fra Slesinger. Med bakgrunnn i nye lover ble kravet innfridd. Senere solgte de rettighetene videre til Disney. Slesingers enke kjemper fortsatt for det hun mener er familiens rettmessige del av Brumm-kaken.

Ole Brumm i cyberspace
Det finnes en mengde nettsider om Ole Brumm og vennene hans i Skogen. Her er et lite utvalg det kan være verdt å ta en tur innom:
Hundremeterskogen: Fortreffelig norsk nettsted med mye info – www.refsdal.no/brumm
Tor Åge Bringsværds egen nettside om Brumm - www.gyldendal.no/toraage/brumm
The Page at Pooh Corner: Engelsk nettsted drevet av James Milne, spekket med informasjon om både Ole Brumm, A. A. Milne og Christopher Milne - www.pooh-corner.org
Disneys egen Brumm-side: http://disney.go.com/disneyvideos/animatedfilms/pooh

I skyggen av Ole Brumm: Alan Alexander Milne (1882 – 1956)

2005-10-11T00:06:00.000+02:00

"’Uten Brumm’, sa Sprett høytidelig mens han spisset blyanten, ’ville hele dette eventyret være aldeles umulig.’"

Av Marit O. Bromark, HENNE
Det var tre gutter i rommet. Den eldste, David Barret Milne, eller Barry som han stort sett ble kalt, var nesten fem, og guttenes far, den milde skolerektoren J.V. Milne, mente det var på høy tid han lærte å lese. Broren Kenneth John ble snart fire, og det virket naturlig at også han tok del i undervisningen. Den minste var Alan Alexander, to og et halvt, og han var blitt plassert i et hjørne for å leke med lekene sine.
Faren pekte mot et ord på tavlen – hva står det der? Barry og Ken myste, tenkte, hadde det nesten på tungen. Da sa en liten stemme fra hjørnet: "Jeg kan gjøre det". Ingen hørte på ham. "Hva står det?" gjentok faren, men Barry og Ken var fortsatt stille. "Katt", sa Alan. Og hadde fullstendig rett.
Mer enn hundre år senere er det fortsatt uvanlig at et barn på to og et halvt kan lese. Men det finnes knapt en toåring i den minste avkrok av verden som ikke ved første øyekast vil kjenne igjen A. A. Milnes største bragd: En liten bjørn med det nokså merkelige navnet Winnie-the-Pooh.
"Her er Edvard Bjørn på vei nedover trappen, bump, bump, bump, med hodet først, på slep etter Kristoffer Robin. Å dumpe sånn fra trinn til trinn er, så vidt Ole Brumm vet, den eneste måten å komme ned en trapp på."
Da Edvard Bjørn ville ha sitt eget, helt spesielle navn, ble det Winnie-the-Pooh. Og Ole Brumm på norsk, Peter Plys på dansk, Nalle Puh på svensk. Den lille bjørnen som kommer dumpende nedover trappen etter Kristoffer Robin er kanskje en bjørn med bare liten forstand, men han har like fullt et navn på over 40 forskjellige språk. Han er utvilsomt verdens mest kjente, og mest elskede, bjørn. Men hans skaper, den britiske forfatteren Alan Alexander Milne, forbannet flere ganger den dagen han ga ham et litterært liv. Det samme gjorde Milnes sønn, den virkelige Christopher Robin.
Lykkelig barndom
Til tross for "jeg kan gjøre det"-episoden, var det aldri åpenbart for Milnes foreldre at det var forfatter han skulle bli. Snarere var det innen matematikk han ble ansett for å være noe i nærheten av et geni, i hvert fall inntil han som 12 år gammel skolegutt ble stemplet som middelmådig av en nådeløs rektor som på ingen måte tok hensyn til at gutten var to år yngre enn gjennomsnittsalderen til sine klassekamerater på prestisjeskolen Westminster. Etter det dalte både motivasjonen og interessen for å hevde seg i skolefag, og den unge Alan konsentrerte seg mer om cricket og fotball enn geometri og vanskelige ligninger. Etter hvert konsentrerte han seg i tillegg stadig mer om humoristiske vers. En interesse han delte, bokstavelig talt, med broren Ken.
Gjennom hele barndommen hadde Alan og den seksten måneder eldre Ken vært uadskillelige. Den eldste broren Barry hadde ingen av dem særlig mye til overs for, men Ken og Alan var som Pompel og Pilt, Karius og Baktus – eller, kanskje mer passende, som Ole Brumm og Nasse Nøff. Som barn dro de ut på lange ekspedisjoner sammen, gjerne før resten av familien var stått opp, og aller helst tilbake akkurat tidsnok til frokost. De første årene ruslet de til fots, etter hvert fikk de sykler som brakte dem enda lenger av gårde. Sammenlignet med andre barn på den tiden, hadde Milne-barna en usedvanlig fri og harmonisk oppvekst, med en hengiven far som mente lek og lærdom gikk hånd i hånd, og en mor som sto klar med plaster og trøst, men aldri et forbud eller en forsiktighetsformaning. Etter hvert som guttene ble eldre, fulgte Alan etter Ken når det gjaldt skolevalg og stipender – familien Milne var på ingen måte velstående, og guttene måtte konkurrere om stipender for å finansiere egen skolegang. For Alan var stipendkonkurransene lett match – og selv om Kens skoleprestasjoner lå høyt over gjennomsnittet, var det aldri tvil om at Alan var den flinkeste av dem. Ken måtte se seg forbigått av lillebroren gang på gang. Hans eneste trøst hadde vært at det var han, Ken, som hadde vært familiens skribent. Men selv det skulle Alan snart ta fra ham. En mer sjalu personlighet enn Ken kunne hatet sin bror for mindre, men de to brødrenes forhold forble like kjært og nært til Ken i 1929 døde av tuberkulose i en alder av 48.

Muntre skoledager
Men tilbake til skoledagene, da Ken og Alan fortsatt levde muntre, sorgløse liv. Munterheten kom snart til uttrykk i guttenes sans for vers, som de mer enn gjerne skrev sammen. De laget til og med sin egen signatur, A.K.M., og da Alan begynte å studere ved Trinity College i Cambridge, fikk de flere av versene på trykk i det lokale vittighetsbladet Granta.
Milne hadde reist til Cambridge med ett mål for øye: Å bli redaktør av Granta. Etter to år og et formidabelt bombardement av vittige bidrag til bladet, kom jobben nærmest dumpende ned i fanget på ham. I et 20 siders langt brev brukte den daværende redaktøren alt han eide av overtalelseskunster for å få Milne til å si ja til jobben, mens en forbauset Milne selv konstaterte at et enkelt: "Vil du bli redaktør?" hadde vært mer enn nok. Senere ble det sagt at under Milnes herskerperiode ble vittighetsbladet både vittigere og livligere enn på mange år. Mest takket være hans egne bidrag, mindre takket være hans evne til å oppdage nye talenter.
Milne forlot studentlivet og Cambridge i 1903, med resultater i kofferten som bar tydelig preg av at han hadde viet mer tid til Granta enn til studier. For faren var nederlaget enormt, for Milne selv betydde det lite. Han hadde bestemt seg: Det var skribent han skulle bli. Og ikke hvor som helst: Londons legendariske vittighetsblad Punch var neste mål på lista. 21 år gammel satte han kursen for en frilanstilværelse i London, uten en eneste arbeidsgiver på blokka. Men i lommeboka lå 320 oppsparte pund. De hadde han regnet ut skulle få ham gjennom de første to årene, selv uten et eneste pund i inntekt. Etter 16 måneder var pengene brukt opp.

Punch
For Milne hadde alt tidligere i livet kommet lett, nærmest uten anstrengelser overhodet. Men frilanstilværelsen ble tøffere enn han hadde regnet med. Han skrev og han skrev; lette vers, humoristiske småstykker, vittige petiter, og sendte dem av gårde til en av de åtte Londonavisene som eksisterte på den tiden, i håp om å få noe på trykk. De aller fleste kom raskt tilbake igjen. For Milne var Punch det opplagte førstevalget, men vittighetsbladets krav til stil og tone var så spesielle at et stykke refusert der sannsynligvis aldri ville bli antatt noe annet sted heller. Og Punch refuserte villig vekk – bladets popularitet gjorde at redaksjonen nærmest svømte i bidrag fra håpefulle frilansere som Milne. Og da han innimellom fikk et og annet vers på trykk, viste honorarene seg å være latterlig lave.
Men Milnes standhaftighet ga til slutt uttelling: I 1905 begynte Punch endelig å ta inn Milnes bidrag regelmessig, både poesi og prosa. Han nøt etter hvert stor popularitet med en humoristisk serie om den unge Lillian, som konstant sto i fare for å bli gift. Serien startet en bølge av etterlignende småstykker i Londons avisverden, og for Milne selv avstedkom den hans aller første bok: romanen Lovers in London, basert på småstykker han hadde skrevet for Punch og avisen St. James Gazette, og utgitt i 1905. Senere skulle Milne betrakte boka som pinlig, ungdommelig fjolleri, og kjøpte til slutt tilbake rettighetene fra forlaget for å hindre en nyutgivelse.
Utgivelsen av Lovers in London, uansett hva Milne senere mente om den, hadde en viktig konsekvens: Den styrket Milne i troen på at han hadde havnet på rett hylle. Det var forfatter han skulle bli, selv om romanen kanskje ikke var helt hans greie. Nei, Milne haddde sett seg ut en annen forfatter-nisje: Skuespill. Men før han kom så langt ramlet noe ned i fanget hans som gjorde ham enda mer himmelfallen enn redaktørjobben i Granta hadde gjort: 13. februar 1906, en måned etter hans 24-årsdag, startet han i jobben som assisterende redaktør i Punch.

Kjærlighet og ekteskap
Fire år senere var han fortsatt assisterende redaktør, fortsatt ugift, men stadig mer populær som skribent. Broren Ken hadde giftet seg med Maud Innes i 1905, og deres datter Marjorie bidro i rikt monn til Milnes skriverier i Punch. Det var åpenbart at han ikke bare var svært glad i henne men også fascinert av hennes barnlige fantasi, og med en klar innsikt i hvordan et barnesinn fungerer. Det har blitt hevdet at Milne aldri var spesielt glad i barn, hans egen sønn Christopher Milne har på bitreste vis bidratt til myten gjennom sine personlige memoarer. Men forholdet Milne hadde til niesen Marjorie og hennes søsken, indikerer noe helt annet. Det samme gjør Milnes forhold til sønnen Christopher som ung gutt. Det var ikke før Christopher Milne ble voksen, at forholdet mellom far og sønn kjølnet.
I 1910 møtte Milne 21 år gamle Dorothy de Sélincourt, og i 1913 giftet de seg. Daphne, som hun ble kalt, var av rik familie og, om ikke direkte pen, temmelig glamorøs. Hun var livlig, vittig og munter, ikke ulik Milnes karakter Myra i Punch-serien om the Rabbits, og, som Milne selv poengterte: Hun lo av vitsene hans. Men hun kunne også være selvopptatt og overfladisk, og, viste det seg etter hvert, fullstendig uvitende om sex. Men for Daphne var problemer noe som ikke eksisterte så lenge de ikke ble snakket om, og for Milne utjevnet deres felles sans for humor det meste. Ekteskapet forble hengivent, om enn ikke så fullt av lidenskapelig lykke som Milne kanskje hadde håpet.
Arbeidet i Punch ble etter hvert mer og mer plagsomt for Milne, det ble nå nærmest uoverkommelig å skulle være morsom på trykk flere ganger i uken. Han begynte å se seg om etter en vei ut, og kom til samme konklusjon som før han hadde startet: Veien til suksess lå i teateret. Han skrev flere korte skuespill, men ingen av dem ble oppsatt. Utveien kom likevel i 1914, men i en helt annen form enn Milne hadde ønsket: Det ble krig.

Krig og teater
"Krig", hadde pasifisten Milne ofte sagt, "er den mest barnslige og latterlig idiotiske ting denne stakkars verden har funnet på." Men nå som den var her, var det ingenting latterlig ved den. Milne syntes han måtte gjøre noe. 10. februar 1915 meldte han seg til tjeneste, og i august ble han sendt i trening til å bli sambandsoffiser. Den følgende vinteren skrev han komedien Wurzel-Flummery, det første skuespillet han skulle få oppsatt, før han våren 1916 ble sendt til Frankrike for å kjempe ved fronten. Milne deltok ikke i krigens frontlinjer i mer enn noen måneder, i november 1916 ble han sendt hjem med høy feber og tilbrakte flere uker på sykehus. Resten av krigsårene jobbet han ved en nystartet militær sambandsskole i hjemlandet. Men det han hadde opplevd i Frankrike hadde vært mer enn nok. I selvbiografien fra 1939, It’s Too Late Now, skrev han om sine fire år i krigen at han gjerne skulle hoppet over dem, og bare skrevet "Det var i 1919 jeg igjen befant meg i sivil." Bare tanken på krigens mentale og moralske degradering gjorde ham kvalm.
Etter krigen sa Milne fra seg jobben i Punch og satset i stedet på en karriere som dramatiker. Han var en svært produktiv forfatter, og de lette komediene trillet ut som perler på en snor. Hans første store suksess, komedien Mr Pim Passes By, hadde premiere i London 5. januar 1920. Året etter ble den satt opp i New York til stor suksess, og i 1922 hadde Milne ikke mindre enn fire skuespill gående på Londons teaterscener. Hans varemerke var det samme som hadde kjennetegnet artiklene i Punch: morsom, inkonsekvent, flytende og elegant dialog. Milne befant seg plutselig i en posisjon som Englands mest populære – og mest kjente – skuespillforfatter.

Christopher Robin kommer til verden
1920 ble et merkeår for Milne også av helt andre grunner enn den begynnende suksessen som dramatiker. 21. august ble Christopher Robin Milne, av foreldrene bare kalt Billy, født – en brutal opplevelse hans mor Daphne hadde hatt like lite forhåndskunnskap om som selve akten som skapte ham, og som hun sverget aldri å gjenta. Men for Milne var sønnens fødsel en av livets største gaver, og mye tyder på at han, stikk i strid med myten om ham, var en hengiven og deltakende far, mye mer deltakende enn det som var vanlig på den tiden. Christophers nanny, Olive Rand, husket at Milne ofte deltok i leken sammen med sønnen, og snakket til lekedyrene hans "som om de var ekte mennesker".
Christopher Milnes egne memoirer bærer mye av ansvaret for oppfatningen av Milne som en distansert og lite kjærlig far. "Jeg kjente ham aldri", skriver sønnen, og man kan vanskelig argumentere mot barnets egen beretning. Men om Billy ikke kjente sin far, kjente faren i hvert fall ham. Fra den dagen han ble født dominerte gutten huset fullstendig, og Milne skrev ikke et brev uten at sønnens siste bragder, aktiviteter eller påfunn ble omtalt i begeistrede vendinger.
Billy skulle snart dukke opp også i farens skjønnlitteratur. Milne skrev verset Vespers (Kveldsbønn), om en liten gutt, Christopher Robin, som forsøker å be kveldsbønn ved sengekanten mens tankene er opptatt av helt andre ting. Verset ga han til Daphne, og sa at dersom hun hadde lyst, kunne hun forsøke å få det på trykk og selv motta fortjenesten. Daphne sendte verset til Vanity Fair i New York, som trykket det i januar 1923. Senere ble verset, samt en rekke andre nye vers, trykket over flere sider i Punch, med E. H. Shepards nå så velkjente illustrasjoner. Diktene ble trykket under tittelen When We Were Very Young, som også skulle bli tittelen på A. A. Milnes første barnebok, der versene ble samlet. Det er i denne boken, som ble utgitt i1924, at Ole Brumm gjør sin første, uoffisielle opptreden, under navnet Teddy Bear. Og Billy, som i versene alltid omtales ved døpenavnet Christopher Robin, er med i fire av dem.
Boken ble en umiddelbar suksess, både i England og i USA. I løpet av tre år hadde salgstallene i USA oversteget 260.000, og salgstallene i England lå like etter. Og selv om enkelte kritikere var lunkne, noen også brutalt krasse, var det tydelig at diktene hadde truffet både voksne og barn rett i hjertet. Christopher Robin var på vei til å bli et av verdens mest berømte barn, selv om han på den tiden ikke merket noe særlig til det. Selv hadde han knapt nok hørt navnet Christopher Robin, han var Billy for alle som kjente ham.

Ole Brumm kommer til verden
Men om Billy bare spilte en liten rolle i When We Were Very Young, skulle han bli en av hovedpersonene i Milnes neste barnebok, Winnie-the-Pooh. Det startet også denne gangen med Punch. I 1925 trykket vittighetsbladet den første fortellingen om Ole Brumm, der Brumm forsøker å nå opp til en bikube ved hjelp av Christopher Robin og en ballong. Historien er identisk med det første kapitlet i Winnie-the-Pooh som ble utgitt i 1926. Og Hundremeterskogen er identisk med virkelighetens Ashdown Forest, som lå like ved familien Milnes nyervervede landsted Cotchford. Hagen grenset ned til en liten elv, den samme elven der Kengubarnet faller i vannet og Brumm redder ham med Nordpålen. Følger man elven litt lenger opp, kommer man til broen der Brumm og vennene hans leker Brummpinneleken. Christopher Milne kunne aldri huske hva som kom først – selve leken, eller historien om den. Det samme gjaldt for en rekke av Brumm-historiene – far og sønn inspirerte hverandre gjensidig. Milne var på jakt etter morsomme historier, Billy var på jakt etter morsomme leker. Og som liten elsket Billy historiene om seg selv og dyrevennene sine i Hundremeterskogen.
Når det gjelder dyrene, er opprinnelsen nokså klar. Ole Brumm var en gave til Billy på ettårsdagen, Tussi fikk han som julegave i 1921, Nasse Nøff var en gave fra en nabo i Chelsea. Kengu og Kengubarnet dukket opp på barnerommet i 1925, mens Tigergutt ikke ble med i gjengen før etter at Milnes andre bok med barnedikt, Now We Are Six, ble utgitt i 1927. De ekte dyrene har i dag tilholdssted ikke i Hundremeterskogen, men i New York Public Library. Alle med unntak av Kengubarnet, som en mistrøstig dag gikk hen og forsvant i Ashdown Forest, og sånn sett bor i Hundremeterskogen fremdeles.
Milne selv understreket at det var Daphne og Billy som først ga dyrene liv, personlighet og stemmer under lek, og at han nærmest bare videreførte det de to hadde påbegynt. Og det var Billy som ga bjørnen det særegne navnet Winnie-the-Pooh, uten at verken Milne eller Billy selv kan fortelle nøyaktig hvorfor det ble akkurat slik. Men Ugla og Petter Sprett var helt og holdent Milnes egen oppfinnelse, ingen av dem har noen gang satt sin fot andre steder enn i Hundremeterskogen.

I skyggen av Christopher Robin
Winnie-the-Pooh ble en enda større suksess enn When We Were Very Young, og virkelighetens Christopher Robin ble raskt ettertraktet vare. Journalister og fotografer yndet å finne ut om den virkelige gutten var som gutten i bøkene, og Milne følte ennå ingen trang til å beskytte sønnen mot offentlighetens blikk. Men det som sto så klart for ham, nemlig at Christopher Robin i fortellingene og hans egen Billy på ingen måte var en og samme person, var vanskeligere å forstå for andre. Og Billy, som etter hvert som han ble eldre ble mer sjenert enn utadvendt, mer tilbakeholden enn sprudlende, følte til slutt at han levde i skyggen av bøkenes Christopher Robin.
Milne må ha enset at dette kunne komme til å skje. Da The House at Pooh Corner, den andre boken med fortellinger om Ole Brumm, ble utgitt i 1928, erklærte Milne at dette var den siste Christopher Robin-boken han skulle skrive. Han holdt sitt løfte, men mytene om Christopher Robin skulle likevel fortsette å plage Christopher Milne store deler av hans liv. Og etter at han ble voksen, skulle bitterheten han følte mot mytene bli overført til han som hadde skapt dem; hans far.
Etter suksessen med de fire barnebøkene gikk Milne tilbake til å skrive skuespill. Men denne gangen slet han for å bli akseptert blant både kritikere og publikum. Dramatikeren som hadde blitt barnebokforfatter ble aldri riktig godtatt som dramatiker igjen. Barnebøkene fortsatte å selge i bøtter og spann, men Milne ble opprørt over at publikum og kritikere heller ville ha ham til å skrive flere barnebøker i stedet for nye skuespill. I egne øyne var det dramatiker han var, barnebøkene hadde bare vært et morsomt sidespor, men verden oppfattet det annerledes.
Heldigvis var forholdet til sønnen Billy både nært og godt. Billy overtok på mange måter den rollen broren Ken tidligere hadde hatt, som nær venn og lekekamerat. I 1931 dro Milne og kona Daphne en tur til USA, der Daphne umiddelbart forelsket seg i New York. Siden tok hun hvert år lange ferier på egen hånd i New York, ferier som Milne og Billy tilbrakte sammen med Kens enke Maud og hennes barn. Det er blitt spekulert i om Daphne hadde en elsker i New York i denne perioden, på samme måte som det er blitt spekulert i om A. A. Milne hadde et forhold til skuespillerinnen Leonora Corbett.
Sant eller ikke: Ekteskapet holdt stand, til tross for deres mange ulikheter. Daphne syntes mest opptatt av hatter og nye frisyrer, Milne var blitt mer og mer opptatt av politikk. I 1934 utga han antikrigsboken Peace With Honour, der han hevdet at ingenting var verdt en repetisjon av redslene han hadde sett i Frankrike. Boken ble godt mottatt, men da Annen Verdenskrig var i anmarsj innså Milne at han hadde tatt feil; det faktisk fantes ting det var verdt å gå til krig for å bekjempe. Hitlers galskap var en slik ting. Senere skrev han essayet War With Honour, som redegjorde for hvorfor han hadde skiftet standpunkt.

Nærmere – og lenger vekk
Krigen gjorde at ekteparet Milne måtte tilbringe mye mer tid sammen enn de hadde gjort i 30-årene, noe som igjen førte dem nærmere hverandre. Men mens Alan og Daphnes forhold ble tettere, forsvant sønnen Christopher stadig lenger vekk. Christopher kjempet i fronten i en rekke land, og da han kom hjem var han forandret. I løpet av de tre årene krigen hadde holdt ham borte fra foreldrene, hadde han distansert seg mer og mer fra sin far, og hatet nå all assosiasjon med bøkene som hadde gjort navnet hans berømt. "Det virket på meg nesten som om min far hadde kommet dit han var ved å klatre på mine barneskuldre", skrev Christopher Milne mange år senere, i memoarboken The Enchanted Places fra 1974.
Milne selv hadde også fått et anstrengt forhold til de fire barnebøkene – i bunn og grunn en minimal del av hans produksjon. Men bøkene fikk fortsatt mer oppmerksomhet enn noe annet han skrev, og salgstallene nådde stadig nye høyder. Under krigen hadde bøkene vært så populære at forlagene hadde problemer med å skaffe nok papir til å få dem trykket i nye opplag. Ole Brumm og Christopher Robin var blitt allemannseie, udelt elsket av alle utenom de to som hadde skapt dem: A. A. Milne og Christopher Robin Milne.
I 1948 giftet Christopher seg med sin kusine Lesley de Sélincourt, et ekteskap både Alan og Daphne Milne mislikte sterkt. Lesleys far og Christophers mor var søsken og bitre uvenner, og hadde ingen planer om å bli venner igjen for familiefredens skyld. Det hjalp heller ikke at Lesley syntes å oppmuntre Christophers bitterhet mot faren og bøkenes Christopher Robin.

Forsoning
I oktober 1952 fikk Milne slag, og legene ventet ikke at han skulle overleve mer enn seks uker. Men Milne levde videre i mer enn tre år til, kraftig invalidisert som følge av slaget. Christopher så sin far bare få ganger etter dette. Da Milne døde i januar 1956, ble det holdt en minnegudstjeneste for ham, der blant annet diktet Vespers (Kveldsbønn) ble framført. Av alle diktene og historiene om Christopher Robin var det dette Christopher avskydde mest, etter at hans skolekamerater på kostskolen Stowe hadde plaget ham kveld etter kveld med en plateinnspilling av diktet. Denne minnegudstjenesten ble også siste gang Christopher så sin mor, til tross for at hun levde i 15 år til.
Christopher Milne kom til slutt til en slags forsoning med bøkene om ham selv og Ole Brumm, selv om mye bitterhet og mange år lå imellom. Mye tyder på at også A. A. Milne på sine eldre dager kom over sin motvilje mot barnebøkene som hadde gitt ham internasjonal ry mens hans "egentlige" produksjon - skuespillene, de vittige Punch-stykkene og romanene - etter hvert ble mer og mer glemt. Da han døde, hadde de fire barnebøkene allerede solgt i mer enn sju millioner eksemplarer.
I dag er det få som kjenner til hans bakgrunn som dramatiker. For mange ringer ikke engang navnet A. A. Milne særlig mange bjeller. Men Ole Brumm og Christopher Robin lever videre. De siste ordene i den siste boken om de to vennene lyder slik:
"Så løp de av gårde sammen. Men hvor de enn drar og hva som enn hender dem på veien, så vil alltid en liten gutt og Bjørnen hans leke sammen på det fortrollede stedet øverst i Skogen."

Kilder: Ann Thwaite: A. A. Milne: His Life, Faber & Faber, 1990, A. A. Milne: Ole Brumm, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, A. A. Milne: Huset på Bjørnehjørnet, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, Gyldendal 1993, websiden Hundremeterskogen på www.refsdal.no/brumm/, websiden The Page at Pooh Corner på www.pooh-corner.org/

Mer fornuft enn følelser - anmeldelse av Gi meg ditt hjerte

2005-10-01T23:02:00.000+02:00

Anmeldelse i Ny Tid av Hanne Andrea Kraugeruds bok Gi meg ditt hjerte - På jakt etter kjærligheten kan du lese her.

Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt

2005-09-17T23:07:00.000+02:00

Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.

India for nybegynnere

2005-09-16T23:46:00.000+02:00

Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.

Av Marit O. Bromark, HENNE

Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.
Indias mest moderne by
Chandigarh ligger nord i India, i delstaten Punjab. Byen ble Punjabs hovedstad etter at Lahore havnet på den pakistanske siden av grensa etter delingen i 1947. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister etter at landet ble selvstendig, la hele sin framtidsdrøm i Chandigarh. Det gamle India var forbi, Chandigarh skulle vise vei inn i moderniteten. Nehru kontaktet den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, og overlot byplanleggingen fullstendig til ham. Resultatet er en rendyrket funksjonalisme de færreste byer i verden kan måle seg med.
Le Corbusier ankom Chandigarh i 1950, som da var lite annet enn et flatt jorde og noen spredte landsbyer ved foten av Himalayafjellene. 17 landsbyer måtte vike for Nehru og Le Corbusiers planer. Med hjelp av både engelske, franske og indiske arkitekter og byplanleggere, tok byen sakte form.
Chandigarh har ikke tradisjonelle bydeler – Le Corbusier delte i stedet byen inn i 49 sektorer. Sektorene har ikke navn, men er nummerert fra 1 til 50 – med et overtroisk unntak for sektor 13. Enkelte sektorer er rene boligsektorer, andre inneholder kontorer, offisielle bygninger eller butikker. Hver boligsektor er i teorien selvhjulpen, med et marked og en rekke småbutikker i sentrum.
The City Beautiful
Sektor 1 er byens hjerne, og det er først og fremst her Le Corbusiers arkitektur virkelig får briljere. Her ligger alle de offentlige administrasjonsbygningene, biblioteket og høyesterett ved en stor, konstruert innsjø som er et populært utfluktsmål for Chandigarhs befolkning. Ved innsjøen kan du leie padlebåt eller ha piknik, med Le Corbusiers kompromissløse funksjonalisme som bakteppe. Som en slags vakt over det hele troner Le Corbusiers monument av en åpen hånd – med tiden et velbrukt og populært symbol for byen som liker å kalle seg "The City Beautiful".
Sektor 17 er byens hjerte – shoppingdistriktet. Hele sektoren er, som en heldig følge av Le Corbusiers framsyn, bilfri. Her finner du alt fra knøttsmå skomakersjapper til enorme klesbutikker med dundrende popmusikk. Indiske gatekjøkken og moderne kaffebarer ligger vegg i vegg, og du kan velge mellom alt fra skreddersydde silkesarier til masseproduserte olabukser. I tillegg finnes en gigantisk labyrint av et marked, med ørsmå boder tett i tett. Her er mange muligheter for å gjøre et kupp, og minst like mange muligheter for å gå seg bort.
Vi stanser foran en skobutikk, ikke stort mer enn et hull i veggen. Utenfor, på en trekasse, sitter skomakeren selv. 100 rupies - 16 kroner - vil det koste å få reparert sandalene mine, som har gått opp i sømmen. For en inder ville prisen kanskje vært halvparten. Skomakeren smiler bredt når jeg gir ham skoene, jeg smiler tilbake. Begge enige om at jeg nettopp er blitt lurt.
En time senere er sandalene ferdige. Skomakeren viser stolt hva han har gjort, og lar meg samtidig forstå at han ikke er særlig imponert over sandalenes kvalitet. Hvor mye kostet de? Jeg omsetter 500 norske kroner til indiske rupies.
Skomakeren blir først stum. Så begynner han å le. Han slår seg på låret og vrir seg i latterkrampe, til han til slutt ramler av den lille trekassen han sitter på. Det er visst ikke bare i utlandet vi nordmenn blir lurt.
Den beste måten å komme seg rundt i Chandigarh på er med auto-rickshaw, eller three-wheelers, som de også kalles. Det er små mopedbiler med plass til opptil fire personer. De bråker infernalsk, men får deg dit du skal.
Sykkel-rickshawer er mer stillegående. Vi spør om prisen for å bli fraktet den drøye kilometeren til Chandigarhs mest imponerende severdighet, Rock Garden.
– 20 rupies, svarer en hengslete mann som står og lener seg på
sykkelstyret.
Tre kroner kan vi klare. Vi klyver opp, og vår sjåfør spenner hele sin tynne, senete kropp for å få sykkelen i gang. Ikke før har vi fått opp farten, så må vi stoppe for rødt lys. Igjen må vår sjåfør bruke all sin spede tyngde for å få sykkelhjulene til å trille. Jeg kveler impulsen til å hoppe av og hjelpe ham. Han har tross alt yrkesstolthet.
Skulpturparken Rock Garden er den tidligere transportarbeideren Nek Chands mesterverk. Porselensavfall og resirkulert søppel er blitt til vakre og fantasifulle skulpturer, murer og ganger i parken, som strekker seg over seks mål. Inntrykket er overveldende, og egnet til å fryde både barn og voksne i flere timer. I tillegg gir den frodige vegetasjonen kjærkommen skygge i de varmeste formiddagstimene. Samt ly til byens forelskede par, som ofte søker hit for å kunne dyrke sin kjærlighet i fred. Skjønt på en mer uskyldig måte enn vi er vant til i Norge – å holde hender er vågalt nok, selv i det moderne Chandigarh.
Trafikk for viderekomne
Morgenen etter står vi grytidlig opp. Planen er kjøre de 22 milene nordover til Amritsar for å besøke sikhenes største helligdom, Det gylne tempel. Det er bygget i marmor og gull og er omgitt av et stort basseng med hellig vann. Tempelet tar imot og serverer mat til besøkende fra alle religioner og kaster, og tilbyr også overnatting til dem som trenger det.
Vi har leid bil med sjåfør – et must om du vil komme deg helskinnet gjennom en dag på indiske veier. Trafikken i India krever nemlig urokkelig psyke og millimeterpresisjon. For 200 kroner dagen kjører Avtar Singh oss hvor vi vil, når vi vil. Men i dag virker han ikke særlig ivrig på å komme av gårde. Han ser snarere bekymret ut.
– Jeg tror ikke det er trygt å dra til Det gylne tempel i dag. Det er over 100.000 mennesker der, som hjelper til å tømme bassenget for å rense det hellige vannet. Jeg hørte på radioen
at en mann var blitt trampet ned. Dessuten er det trafikkaos i Amritsar, vi må nok parkere mange kilometer fra tempelet, sier han.
Vi tar en kjapp rådslagning. I vårt reisefølge på seks sliter fem allerede med mageproblemer, en nesten uunngåelig konsekvens av et besøk i India. Værmeldingen spår opp mot 40 grader og stekende sol. Og når sjåføren er bekymret, da er det grunn til å lytte.
Skuffet innser vi at vi får klare oss uten å se Det gylne tempel. I stedet gir vi oss i kast med trafikken i en helt annen retning: Ut til den indiske landsbygda.
Motorveien Grand Trunk Road er Indias trafikale stolthet og Nord-Indias livslinje. Veien strekker seg fra Calcutta i øst til Khyberpasset i vest, og tar med seg seks indiske delstater på veien. Deretter suser den videre gjennom Pakistan, via hovedstaden Lahore, og stopper ikke før den når Kabul i Afghanistan.
Indiske trafikkregler påbyr å tute før man passerer noen. Her på Grand Trunk Road innebærer det en kontinuerlig tutesymfoni fra alle kanter. Støyen er overveldende, uten at det ser ut til å plage noen. Heller ikke de som bor og lever ved veien: teselgerne, sukkerrørpresserne, dhaba-eierne (dhaba er Indias variant av veikroene), slangetemmerne, bilmekanikerne, sykkelreparatørene og veiarbeiderne.
Heller ikke kuene lar seg affisere av støyinfernoet, men fortsetter ufortrødent å gomle seg gjennom tilværelsen i veikanten, i midtrabatten eller midt i veien.
Bilene svinger unna så godt de kan. Kuene er hellige, og det kan bety ulykke å kjøre på dem. Man kan bli lynsjet for å drepe ei ku, er vi blitt fortalt.
– Nei da, blåser Avtar. – Det har jeg aldri hørt om. Vi forsøker bare ikke å kjøre på dem. Det er jo ikke noe hyggelig å drepe et dyr. Dessuten kan det bli skader på bilen.
Størrelsen teller
Da Grand Trunk Road ble anlagt på 1600-tallet, ble det plantet trær på begge sider for å gi skygge til de reisende. Trærne er der ennå. Det samme er de reisende. Fotgjengerne er henvist til den ytterste plassen i veikanten, innhyllet i støv og eksos. Tett inntil presser syklistene seg forbi. De syklende må i sin tur se opp for okse- og eselkjerrene, samt en og annen kamel. Kjerrene viker for mopedene, som gjerne transporterer en hel familie klemt sammen på setet. Mopedene må passe seg for ungguttene med matchende skjorte og turban på raske motorsykler, motorsyklene viker for personbilene, personbilene viker for varebilene, varebilene viker for bussene, og absolutt alle viker for de store Tata-lastebilene. Her er det utvilsomt størrelsen det kommer an på.
Avtar svinger oss inn på en liten sidevei, og etter noen kilometer er vi framme i landsbyen Narike. Den lille landsbyen er en stille flekk midt ute i åkrene, bare få minutter unna det evige brølet fra Grand Trunk Road. Vi humper oss gjennom rødbrune jordgater der det på ingen måte er åpenbart at det er vi, og ikke vannbøflene, som har forkjørsrett.
I Narike er det lite som minner om Chandigarh. Murhusene er små og lave, og kjøkkenet befinner seg gjerne i et eget, lite hus på gårdsplassen. Her stekes roti – et slags ugjæret nan-brød av sammalt mel, moste poteter og friske urter - over åpen flamme. Brødet spises til frokost med kefir og grønnsakschutney, og som tilbehør til dagens øvrige måltider.
Brødet er en befrielse for hardt prøvede, norske turistmager. Smaken er nøytral, på tross av at det stekt over tørket kumøkk.
Det er nemlig gårdsplassens skranglete ku og bredsnutede vannbøfler som sørger for brensel til kjøkkenet. Kuruker blandes med halm og strå og legges til tørk overalt i sola. I pyramider, sirkler eller tårn, langs blomsterbedene, på steinhellene, eller langs gjerdet. Når de brennes, gir de fra seg nokså mye røyk. Og lukt. Før vi dro, ble vi fortalt at India lukter krydder. Men det er bokstavelig talt bullshit. Vårt India er fylt av den søtlige duftblandingen røyk, mat og kumøkk.
Omvisning på oksekjerre
Straks Avtar har parkert bilen, strømmer en flokk barn til. Noen vil prate, de modigste vil håndhilse, men de fleste er fornøyd med bare å stirre. En eldre mann kommer ruslende med oksekjerra si og tilbyr oss omvisning gjennom landsbyen. Med sjåfør Avtar som tolk takker vi høflig ja og hopper opp på den støvete kjerra. Det vekker oppsikt.
Med store øyne stirrer barna vantro på dette usannsynlige følget: Seks vinterbleke europeere sittende bakpå en okseskjerre – i deres landsby!
– Det har nok ikke vært turister her før. Hvite mennesker er noe de bare ser på tv, og da kjører de Mercedes, forklarer Avtar humrende.
Den trofaste oksen lunter gjennom jordgatene, ganske uoppmerksom på alt styret den fremmede lasten hans forårsaker. Snart er det ikke bare barn som småløper etter oss. Voksne, gamle, unge – hele landsbyen har visst fått høre om dette merkelige opptoget som er på vei gjennom gatene, og overalt kommer folk ut av husene sine for å se. De lager en hale etter oss, peker og ler, og det aner oss at turens formål ikke bare var å vise fram landsbyen. Vi er en like stor attraksjon.
Punjab er Indias mest velstående delstat, og forsyner landet med 70 prosent av dets jordbruksprodukter. Innbyggerne er stort sett sikher, men det finnes også noen byer der muslimene er i flertall. Før delingen i 1947 levde sikher og muslimer side om side i Narike, slik de gjorde i alle landsbyer i Punjab. Men da den islamske staten Pakistan ble et faktum, begynte volden – og flukten over den nye landegrensa. Muslimer flyktet inn i Pakistan, sikher flyktet til India. På veien ble folk fra begge religioner drept i titusentall. I Narike bor det nå bare sikher.
- 13 oksekjerrer fulle av lik, bare her i landsbyen, sukker vår selvoppnevnte guide med oksekjerra og ser ned i bakken. Denne delen av historien er det ingen som er stolte av.
Etter turen blir vi invitert inn til en av landsbyens familier. Vi vises inn i soverommet, som også fungerer som stue. Utenfor døra trykker et tjuetalls barn og voksne – vår standhaftige hale gjennom hele besøket i Narike – seg sammen for å se hva som nå vil skje. Og så sitter vi der, lettere brydd, på den nyoppredde dobbeltsengen, med en cola i hånden og liten mulighet til å kommunisere. For selv om det ikke er mer enn 50 år siden India var britisk, er engelsk et språk de færreste behersker.
Senere får vi vite at mannen i huset er lokalpolitiker, og at vårt besøk ga verten høyere status i den pågående valgkampen. Utenlandske venner er viktig i et India på full fart framover.
Et glimt av Bollywood
Vel tilbake i Chandigarh blir vi møtt av en helt annen, men like indisk virkelighet: Bollywood. Tre av den indiske filmindustriens største stjerner har tatt inn på vårt hotell, og selv om vi ser lite til stjernene, merker vi mye til oppstyret: Horder av skrikende fans utenfor hovedinngangen, bevæpnede vakter i hotellkorridorene, og en stengt hotellbar samme kveld. Der inne sitter nemlig de to filmskjønnhetene Preity Zinta og Rani Mukherjee sammen med førsteelskeren Shahruk Khan, og vanlige dødelige får ikke under noen omstendigheter slippe inn. Med mindre man er europeer, da. Og utgir seg for å være stjernereporter fra "Europas største kvinnemagasin". Da får vi aller nådigst slippe inn, i fall stjernene skulle være interessert i å vise Europa sin stråleglans. Det er de ikke. Men vi får i hvert fall en drink.
Dagen etter vinker vi farvel til Chandigarh og Bollywoodstjernene, og setter kursen sørover mot en annet og langt mer velkjent by: New Dehli. Derfra skal vi fortsette videre til Le Corbusier og Chandigarhs rake motsetning: Taj Mahal.
Et sted midt mellom Chandigarh og New Dehli kjører vi opp bak et gigantisk flyttelass. Bakerst på lasteplanet står en sofa, et kjøleskap og en fryser stablet oppå hverandre. Lasset vipper faretruende. I et hulrom midt mellom alle møblene, sitter en mann på huk.
– Det må da være farlig å sitte der?
Avtar trekker på skuldrene.
– Han passer på møblene. Det er jobben hans.
– Men det måtte da ha vært bedre å bruke en madrass eller noe
til å holde tingene på plass?
– Kanskje. Men mannen var sikkert billigere.
Levestandarden i India er på vei oppover. Middelklassen vokser, og regjeringen har nylig sagt nei takk til videre økonomisk bistand fra industrilandene. Men i et land der folketallet for lengst har passert en milliard, er arbeidskraft ikke akkurat mangelvare. Og en mann er fortsatt billigere enn en madrass.

Kvinnefronten

2005-09-10T23:11:00.000+02:00

Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.

Av Marit O. Bromark, HENNE
Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.

En selvmotsigelse
Lise Lindbæk møtte mange legender på sin ferd i krigsjournalistikkens tjeneste. En av dem var Ernest Hemingway, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen samtidig med Lindbæk. Han skulle senere gifte seg med den amerikanske journalisten Martha Gellhorn – som i likhet med Lise Lindbæk var en foregangskvinne innen krigsjournalistikk. Begge brydde seg mindre om politikere og krigsanalyser enn vanlige folk og krigens konsekvenser.
Akkurat som Lindbæk slet også Gellhorn med å kombinere familieliv og reporterliv. Etter fem års ekteskap dumpet hun Hemingway til fordel for reportasjer fra et krigsherjet Europa i 1944. Hun fortsatte å rapportere fra verdens konfliktområder resten av livet – også da USA invaderte Panama i 1989 var hun på plass. Martha Gellhorn var da 81 år gammel.

Både Lindbæk og Gellhorn ble sett på som en selvmotsigelse: Kvinnelige krigsreportere fantes omtrent ikke for 60-70 år siden. De fikk merke motstanden. Ifølge Lindbæk selv var hun "aldri særlig populær i mannlige journalistkretse, - fordi jeg var for dyktig". For Gellhorn ble forbindelsen til Hemingway etter hvert en irriterende klamp om foten: hennes suksess ble mer enn en gang tilskrevet hennes berømte ektemann. "Hvorfor skulle jeg være en fotnote til en annen persons liv?" sa hun senere i livet, og kjempet for sin rett til egen suksess. Likevel kom hun aldri helt ut av skyggen til journalisten, forfatteren og myten Ernest Hemingway.

Kvinnene overtar
I dag er situasjonen en annen. Amerikanernes invasjon av Irak i 2003 ble et vendepunkt: Aldri før har så mange kvinner rapportert fra en krig. Ifølge New York Post var nesten halvparten av krigsreporterne fra de store fjernsynsselskapene kvinner: Emma Hurd fra Sky News, Hilary Anderson og Kate Adie for BBC, Laga Logan på CBS, Orla Gurien for Sky og Patricia Sagba for NBC var blant ansiktene og stemmene som dukket opp på tv-skjermer verden over. Den tyske journalisten Antonia Rados leverte reportasjer til de tyske tv-stasjonene RTL og Arte, og var omtrent like aktiv som vår egen Åsne Seierstad, som rapporterte blant annet til NRK, SVT, Aftenposten og Dagens Nyheter, samt en rekke andre europeiske medier.
Her hjemme er Åsne Seierstad en reporter de fleste er på fornavn med. Hun rapporterte først fra krigen i Afghanistan, deretter holdt hun ut i Bagdad mens resten av verden ventet på at Bush skulle slippe sine bomber over byen. Hver dag så hun kolleger bli kalt hjem, ingen kunne garantere at bombene holdt seg unna journalistene. Men Seierstad og omtrent 100 andre journalister tok sjansen og ble. Mens bombene smalt og gatekampene raste rapporterte hun hjem det hun så og hørte. Om små barn som ble drept eller lemlestet i bombeangrepene, om familier som desperat forsøkte å flykte til nabolandene, om foreldre som mistet det kjæreste de eide: barna sine. Fint lite av reportasjene hennes dreide seg om rakettyper, militærstrategi og teoretiske bombemål. Som flertallet av de kvinnelige reporterne som dekket Irak-krigen ga hun blaffen i de store gutta på toppen. Hun var mer interessert i den lille mannen på gata, det Martha Gellhorn kalte "the view from the ground". For det har hun høstet en rekke norske og utenlandske priser. Men hun har også blitt kritisert. For ikke å være analytisk nok. For å fokusere for mye på enkeltmennesket, og for lite på det store bildet. For å bruke ufine journalistiske metoder. For å stå i veien for sin egen reportasje. Etter hvert viste det seg også at eldre, mannlige, misunnelige kolleger i NRK hadde overtalt juryen for Den Store Journalistprisen 2002 til ikke å gi prisen til Åsne Seierstad, selv om hun utvilsomt var den heteste kandidaten. Året etter ga imidlertid juryen blaffen i bakvaskelsene, og ga Journalistprisen til Seierstad likevel. Og Seierstad fortsatte å rapportere seg rett inn i hjertene til nordmenn, svensker, finner, tyskere, nederlendere, østerrikere og sveitsere.

En fordel å være kvinne
TV2s utenriksreporter og nyhetsanker Siri Lill Mannes mener Seierstads vinkling på skjebnen til enkeltmennesker er typisk kvinnelig:
- Det er selvsagt individuelle forskjeller, men jeg tror kvinnelige reportere generelt er flinkere til å få fram de menneskelige sidene ved en krig, få fram følgene av den. Menn har generelt vært opptatt av tekniske detaljer - hva slags type rakett og hvor mange skudd. Men jeg tror det vil jevne seg ut. Det å betrakte en krig som et slags dataspill er rett og slett dårlig tv. Det som fungerer er mennesker, sier Mannes.
Da Mannes ble hanket inn til utenriksredaksjonen i TV2 i 1992, var alle kollegene hennes menn. Ute på reportasjereiser var journalistene fra andre medier også stort sett menn.
- Jeg har aldri opplevd ulemper ved å være kvinnelig reporter. Faktisk var det ofte en fordel, fordi jeg ikke ble sett på som en trussel. Men jeg spilte heller aldri på at jeg var kvinne – jeg var der som reporter og menneske, sier hun.
Utenriksreporterne, spesielt de som rapporterer fra krigssoner og konfliktområder, har tradisjonelt sett vært godt voksne menn. Gjerne med bakgrunn fra militæret. Nå er bildet et annet. Kvinnene er i ferd med å rive ned mannsbastionen. Men de færreste har mann og små barn som venter hjemme. Å være utenriksreporter blir fort en livsstil, som vanskelig lar seg forene med et harmonisk familieliv.
- Det er lett å bli avhengig av det konstante adrenalinkicket det er å rapportere fra krigs- og konfliktsoner. Jeg merket det selv, det var alltid litt nedtur å komme hjem igjen. Men etter at barna kom endret det seg. Jeg vil ikke være en mor som til stadighet ikke er der. Det blir for stusselig, sier Mannes.

Tsunami i juleferien
Nå reiser hun to-tre ganger i året. Hun savner utenriksreporterlivet litt, men savner ungene mer når hun er borte fra dem. Et liv slik Lise Lindbæk levde er uaktuelt for Siri Lill Mannes.
Likevel nølte hun ikke med å reise da TV2 ba henne rapportere fra Thailand etter flodbølgekatastrofen i romjulen.
- Det føltes riktig å dra. Det eneste jeg tvilte på var om familien min ville la meg få lov. Men når de sa ja, var jeg sikker, sier hun.
Så hun dro. Fortsatt mett etter julemiddag og julepresanger reiste hun rett inn i ferieparadiset som i løpet av minutter forvandlet seg til et helvete.
- Jeg klarte til en viss grad å distansere meg fra alle likene. Det forferdelige var å møte de overlevende, å stå ved siden av en mor som hadde mistet barnet sitt og oppleve hennes desperasjon. Det var ekstra lett å sette meg inn i deres verden fordi den lignet min egen, sier Siri Lill Mannes.

Borgerkrig og sult
Hun har ikke angret. Selv om juleferien ble skrinlagt. Selv om ungene var sinte da hun dro. Selv om opplevelsene fortsatt sitter igjen i kroppen. Siri Lill Mannes har opplevd verre ting.
- Den aller første jobben jeg gjorde for TV2, var å dekke hungersnøden i Somalia i 1992. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, og plutselig sto jeg midt i borgerkrig og sult. Det føltes vanvittig å gå rundt med kamerautstyr som kunne reddet livet til alle i hele flyktningleiren, sier hun.
Like vanvittig føltes det da hun og resten av tv-teamet ble hentet ut av Baidoah, også kalt "dødens by", av et amerikansk militærfly. Den vennlige flykapteinen bød dem umiddelbart på Cola light.
Og vanviddet ville visst ingen ende ta. Vel tilbake i Norge bar det rett til Grieghallen, med glitter, stas og åpningsfest for TV2. Der satt hun, stivpyntet og formell, og så sin egen reportasje om barn og voksne som sultet i hjel i Somalia på storskjerm.
- Det var et sjokk. At vi kunne svi av så mye penger på noe sånt, mens mennesker døde av sult i andre deler av verden.

Gissel for geriljaen
Kjersti Strømmen er en annen norsk utenriksreporter som har fått seg et og annet sjokk. Da hun fikk jobben som utenrikskorrespondent for NRK i Beijing i 1999, våknet gubbeveldet i norsk presse og hevdet hun ikke var kvalifisert for stillingen. Strømmen var både for ung og for uerfaren, mente de. At hun var kvinne i tillegg, spilte trolig også en rolle. NRKs korrespondentstillinger har tradisjonelt blitt tildelt middelaldrende menn med lang og tro tjeneste bak seg. Men Kjersti Strømmen viste seg dyktig nok, og lot aldri kritikken gå innpå seg. I mai 2000 ble hennes evne til å holde hodet kaldt satt på en ny prøve. Under en reportasjetur til Filippinene ble hun tatt til fange av geriljakrigerne Abu Sayyaf sammen med åtte andre journalister. Etter litt over to døgn ble de satt fri, med den noe overraskende advarselen: "Ikke stå under kokosnøttpalmen. Det er det farligste dere kan gjøre her i jungelen."
Å være krigsreporter er et yrke der farlige situasjoner er en del av hverdagen. Men det er ikke bare bomber og våpen som kan være livsfarlig for en journalist. Enkelte ganger holder det å rapportere sannheten. Det har den russiske journalisten Anna Politkovskaja erfart opptil flere ganger.

Russlands moralske samvittighet
Anna Politkovskaja, journalist i den russiske avisen Novaya Gazeta, er en av få russiske journalister som har rapportert kritisk og nyansert fra krigen i Tsjetsjenia. Siden 1999 har hun reist jevnlig i Tsjetsjenia og rapportert om russiske soldaters overgrep mot den tsjetsjenske befolkningen, om korrupsjon og udugelighet blant russiske offiserer og om propagandamaskineriet som fôrer det russiske folk med løgner om hva som foregår i Tsjetsjenia. Historiene Politkovskaja forteller står i sterk kontrast til hva de statlig kontrollerte mediene rapporterer i sine artikler.
På grunn av sine kritiske artikler om russernes fremferd i Tsjetsjenia, har Politkovskaja vunnet respekt hos det tsjetsjenske folket. Under gisselaksjonen i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 krevde de tsjetsjenske gisseltakerne å få henne som megler. Under gisselaksjonen på skolen i Beslan i 2004, forsøkte hun å komme seg til Beslan for om mulig å bistå til at situasjonen ble løst på en fredelig måte. Hun kom ikke lenger enn til flyet. Ombord ble hun forgiftet, trolig av agenter fra den russiske etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). Politkovskaja overlevde forgiftningen, men helsen hennes er redusert. Hun fortsetter likevel sitt arbeid i Novaya Gazeta.

Og nå ser det ut til at hun har fått en arvtager. Julia Jusik er bare 24 år gammel, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket både i Russland og i utlandet. I april ble hennes bok "Allahs sorte enker", som handler om kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere, utgitt på norsk. Hele 2002 reiste Jusik rundt i Tsjetsjenia og snakket med familiene til kvinnelige selvmordsbombere. Hun avslørte et kynisk terrornettverk som utnytter kvinner som av forskjellige grunner har fått livet ødelagt. Et terrornettverk Jusik hevder tjener russiske interesser. Et par måneder etter at boka kom ut i Russland i 2003, forsvant den fra bokhandlerhyllene etter at deler av opplaget var beslaglagt av myndighetene. Jusik arbeider nå med en film og en bok om gisselaksjonen i Beslan.
Her i Norge har de kvinnelige reporterne heldigvis bedre arbeidsforhold enn de russiske. Men de tar opp like kontroversielle temaer. Journalist og sosialantropolog Anne Hege Simonsen gir denne høsten ut en bok om den israelske muren sammen med Nora Ingdal, som blant annet har jobbet for Norsk Folkehjelp i Midtøsten. Boka inneholder intervjuer med familiene til palestinske selvmordsbombere, og med folk som har overlevd selvmordsaksjoner.

Menneskesmugling
Religionshistoriker og forsker Frida Nome har tidligere forsket på samme tema. I 2003 ga hun ut boka "Martyrbrigadene", som forsøker å gi et mer nyansert bilde av de palestinske selvmordsbomberne og hva som driver dem til å utføre en slik handling. I januar i år ga hun ut boka "Langs smuglerruta", som gir et innblikk i det vi her i Norge ynder å fremstille som en kynisk mafiaindustri – menneskesmugling. Boka er skrevet etter en reise langs smuglerruta fra Damaskus i Syria til grensebyen Edirne i Tyrkia, og gir et ganske annet bilde av menneskesmugling enn det vi er vant til å få servert.
- Det vanskeligste med å reise på den måten, var at jeg hele tiden måtte være forsiktig. Som kvinne kan du lettere bli utsatt for seksualkriminalitet, og du må ta større hensyn til personlig sikkerhet. Dersom jeg hadde vært mann ville jeg kanskje tatt større sjanser og våget å forfølge historier jeg ikke hadde mot til å forfølge nå, sier Nome.
Likevel finnes det klare fordeler ved å være kvinne i en slik situasjon, mener hun. En kvinne oppfattes som mindre truende, det er mindre sannsynlig at hun mistenkes for å være politi eller etterretningsagent, og ikke minst: hun kan få verdifull tilgang til kvinnefellesskap der mannlige reportere bryskt blir utestengt.
- Jeg ble sett på som veldig rar fordi jeg reiste alene. Men jeg opplevde aldri at de jeg intervjuet ikke respekterte meg fordi jeg er kvinne. De behandlet meg vel omtrent slik de ville behandlet en mann, sier Nome.
Selv om hun alltid vurderte sikkerheten nøye, hendte det også at hun havnet i situasjoner hun ikke likte. Et eksempel er da hun i den tyrkiske byen Van ble kjent med en iransk flyktning, som inviterte henne med hjem for å møte en annen flyktning. Nome ble med, men under sterk tvil.
- Jeg hadde ikke kjent denne mannen lenge, og visste ikke hundre prosent hva som ventet meg. Alt gikk bra, men jeg ser i ettertid at dette var en situasjon der det kunne gått galt. Likevel føler jeg ikke at jeg har gjort noe veldig risikabelt, sier hun.

Vanskeligere med barn
Reisen hun foretok til den tyrkiske smuglerlandsbyen Belengaz ved grensen til Iran, var hun riktignok skeptisk til. Belengaz er en smuglerlandsby i ordets rette forstand – her har de fleste innbyggerne smugling av varer og mennesker som hovedinntekt. Nome fikk bo hos en smuglerfamilie i tre dager, og opplevde smuglerlivet på nært hold. Hvordan varer og mennesker smugles over grensa med hest, og fraktes videre med lastebil. Hvordan flyktningene stues bort i trekkfulle fjøs eller bekmørke fjellhuler. Og hvordan soldater på jakt etter flyktninger og menneskesmuglere i et kritisk øyeblikk ser en annen vei, dersom smuglerne bare har penger nok.
- Jeg ville faktisk vært mer skeptisk til å reise til Belengaz dersom jeg var mann, fordi jeg lett kunne blitt mistenkt for å jobbe for politiet. Det er nok lettere for smuglerne å få tillit til en kvinne, tror hun.
Enda mer skeptisk ville hun vært dersom hun hadde hatt mann og barn som ventet på henne hjemme, tror Nome.
- Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre denne reisen dersom jeg hadde hatt barn. Jeg ville nok reist likevel, men på en helt annen måte. Jeg ville vært mye mer nøye med å vurdere en eventuell risiko i enhver situasjon, og tatt personlig sikkerhet enda mer alvorlig, sier hun.

Reisen langs smuglerruta foretok hun våren 2004. Etter å ha jobbet som saksbehandler for asylsøknader i UDI, ønsket hun å treffe asylsøkerne mens de fortsatt var i transit, for om mulig å komme nærmere den egentlige historien om hvorfor de er villige til å risikere alt for å komme til Europa.
- Denne reisen var enormt energikrevende. Både fordi jeg måtte være på vakt hele tiden og fordi jeg stadig møtte nye skjebner. I tillegg ble jeg uavbrutt konfrontert med at jeg er utrolig privilegert, bare fordi jeg var så heldig å bli født i Norge, sier Nome.
Hun ble ofte bedt om å hjelpe de hun møtte ved å skrive en visuminvitasjon eller hjelpe dem med penger til falske pass. Flyktningenes skjebner gjorde det av og til vanskelig å si nei.
- Jeg var flere ganger fristet til å hjelpe, men da ville jeg jo blitt en slags agent selv. Det føltes ikke riktig, min rolle er å formidle det jeg har forsket på. Det jeg ønsker er å bidra til å nyansere debatten, sier hun.

Personlig rapportering
Kvinnelige reportere kommer i mange slags former i våre dager. Journalist og forfatter Torunn Borge viser med antologien "Yrke, Reporter" fra 1999, som inneholder en samling reportasjer skrevet av kvinnelige reportere på 1900-tallet, at dagens kvinnelige journalister rapporterer seg inn i en tradisjon der mennesker vies større plass enn statistikken. Krigens konsekvenser er ikke lenger upersonlige dødstall, men personlige tragedier som rammer mennesker som oss selv. Gjennom den personlige rapporteringen tvinges vi til å ta et standpunkt. Nettopp derfor vegret amerikanerne seg for å vise bilder av enkeltmennesker under Irak-krigen. De vet at dersom krigen blir personlig, blir også flere imot den.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at en kvinne velger et så tøft yrke. Og de kvinnelige reporterne velger ikke bare avis eller tv som sitt medium. De skriver bøker, holder foredrag, kaster seg inn i den offentlige debatten. Tidlige reportere som Wera Sæther, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide og Siri Lill Mannes ryddet veien videre ut av ingenmannsland etter at foregangskvinner som Martha Gellhorn og Lise Lindbæk hadde hevdet sin plass i skyttergravene. Nå er det fritt fram. Selv om gubbeveldet av og til reiser bust og forsøker å danne nye barrikader, blir det stadig tydeligere at kvinnene har kuppet krigen.

Men på ett praktisk punkt er det fortsatt mennene som sitter med makten: Det er dårlig med dametoaletter i kampsonene. Som BBC’s stjernereporter Kate Adie sa det: "Når du er i krigen med 2000 menn i ørkenen i Saudi-Arabia, der det er helt flatt – ingen sanddyner, ingen trær eller busker – ja, da har du et par praktiske problemer."