lørdag, september 17, 2005
Når politikk blir personlig - anmeldelse av Det tar ikke slutt
Anmeldelse i Ny Tid av Endre Lund Eriksens roman Det tar ikke slutt kan du lese her.
fredag, september 16, 2005
India for nybegynnere
Å reise til India for første gang kan gi deg kultursjokk. Men starter du i Le Corbusiers gjennomdesignede by Chandigarh, kan overgangen fra vest til øst bli noe smidigere.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.
Indias mest moderne by
Chandigarh ligger nord i India, i delstaten Punjab. Byen ble Punjabs hovedstad etter at Lahore havnet på den pakistanske siden av grensa etter delingen i 1947. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister etter at landet ble selvstendig, la hele sin framtidsdrøm i Chandigarh. Det gamle India var forbi, Chandigarh skulle vise vei inn i moderniteten. Nehru kontaktet den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, og overlot byplanleggingen fullstendig til ham. Resultatet er en rendyrket funksjonalisme de færreste byer i verden kan måle seg med.
Le Corbusier ankom Chandigarh i 1950, som da var lite annet enn et flatt jorde og noen spredte landsbyer ved foten av Himalayafjellene. 17 landsbyer måtte vike for Nehru og Le Corbusiers planer. Med hjelp av både engelske, franske og indiske arkitekter og byplanleggere, tok byen sakte form.
Chandigarh har ikke tradisjonelle bydeler – Le Corbusier delte i stedet byen inn i 49 sektorer. Sektorene har ikke navn, men er nummerert fra 1 til 50 – med et overtroisk unntak for sektor 13. Enkelte sektorer er rene boligsektorer, andre inneholder kontorer, offisielle bygninger eller butikker. Hver boligsektor er i teorien selvhjulpen, med et marked og en rekke småbutikker i sentrum.
The City Beautiful
Sektor 1 er byens hjerne, og det er først og fremst her Le Corbusiers arkitektur virkelig får briljere. Her ligger alle de offentlige administrasjonsbygningene, biblioteket og høyesterett ved en stor, konstruert innsjø som er et populært utfluktsmål for Chandigarhs befolkning. Ved innsjøen kan du leie padlebåt eller ha piknik, med Le Corbusiers kompromissløse funksjonalisme som bakteppe. Som en slags vakt over det hele troner Le Corbusiers monument av en åpen hånd – med tiden et velbrukt og populært symbol for byen som liker å kalle seg "The City Beautiful".
Sektor 17 er byens hjerte – shoppingdistriktet. Hele sektoren er, som en heldig følge av Le Corbusiers framsyn, bilfri. Her finner du alt fra knøttsmå skomakersjapper til enorme klesbutikker med dundrende popmusikk. Indiske gatekjøkken og moderne kaffebarer ligger vegg i vegg, og du kan velge mellom alt fra skreddersydde silkesarier til masseproduserte olabukser. I tillegg finnes en gigantisk labyrint av et marked, med ørsmå boder tett i tett. Her er mange muligheter for å gjøre et kupp, og minst like mange muligheter for å gå seg bort.
Vi stanser foran en skobutikk, ikke stort mer enn et hull i veggen. Utenfor, på en trekasse, sitter skomakeren selv. 100 rupies - 16 kroner - vil det koste å få reparert sandalene mine, som har gått opp i sømmen. For en inder ville prisen kanskje vært halvparten. Skomakeren smiler bredt når jeg gir ham skoene, jeg smiler tilbake. Begge enige om at jeg nettopp er blitt lurt.
En time senere er sandalene ferdige. Skomakeren viser stolt hva han har gjort, og lar meg samtidig forstå at han ikke er særlig imponert over sandalenes kvalitet. Hvor mye kostet de? Jeg omsetter 500 norske kroner til indiske rupies.
Skomakeren blir først stum. Så begynner han å le. Han slår seg på låret og vrir seg i latterkrampe, til han til slutt ramler av den lille trekassen han sitter på. Det er visst ikke bare i utlandet vi nordmenn blir lurt.
Den beste måten å komme seg rundt i Chandigarh på er med auto-rickshaw, eller three-wheelers, som de også kalles. Det er små mopedbiler med plass til opptil fire personer. De bråker infernalsk, men får deg dit du skal.
Sykkel-rickshawer er mer stillegående. Vi spør om prisen for å bli fraktet den drøye kilometeren til Chandigarhs mest imponerende severdighet, Rock Garden.
– 20 rupies, svarer en hengslete mann som står og lener seg på
sykkelstyret.
Tre kroner kan vi klare. Vi klyver opp, og vår sjåfør spenner hele sin tynne, senete kropp for å få sykkelen i gang. Ikke før har vi fått opp farten, så må vi stoppe for rødt lys. Igjen må vår sjåfør bruke all sin spede tyngde for å få sykkelhjulene til å trille. Jeg kveler impulsen til å hoppe av og hjelpe ham. Han har tross alt yrkesstolthet.
Skulpturparken Rock Garden er den tidligere transportarbeideren Nek Chands mesterverk. Porselensavfall og resirkulert søppel er blitt til vakre og fantasifulle skulpturer, murer og ganger i parken, som strekker seg over seks mål. Inntrykket er overveldende, og egnet til å fryde både barn og voksne i flere timer. I tillegg gir den frodige vegetasjonen kjærkommen skygge i de varmeste formiddagstimene. Samt ly til byens forelskede par, som ofte søker hit for å kunne dyrke sin kjærlighet i fred. Skjønt på en mer uskyldig måte enn vi er vant til i Norge – å holde hender er vågalt nok, selv i det moderne Chandigarh.
Trafikk for viderekomne
Morgenen etter står vi grytidlig opp. Planen er kjøre de 22 milene nordover til Amritsar for å besøke sikhenes største helligdom, Det gylne tempel. Det er bygget i marmor og gull og er omgitt av et stort basseng med hellig vann. Tempelet tar imot og serverer mat til besøkende fra alle religioner og kaster, og tilbyr også overnatting til dem som trenger det.
Vi har leid bil med sjåfør – et must om du vil komme deg helskinnet gjennom en dag på indiske veier. Trafikken i India krever nemlig urokkelig psyke og millimeterpresisjon. For 200 kroner dagen kjører Avtar Singh oss hvor vi vil, når vi vil. Men i dag virker han ikke særlig ivrig på å komme av gårde. Han ser snarere bekymret ut.
– Jeg tror ikke det er trygt å dra til Det gylne tempel i dag. Det er over 100.000 mennesker der, som hjelper til å tømme bassenget for å rense det hellige vannet. Jeg hørte på radioen
at en mann var blitt trampet ned. Dessuten er det trafikkaos i Amritsar, vi må nok parkere mange kilometer fra tempelet, sier han.
Vi tar en kjapp rådslagning. I vårt reisefølge på seks sliter fem allerede med mageproblemer, en nesten uunngåelig konsekvens av et besøk i India. Værmeldingen spår opp mot 40 grader og stekende sol. Og når sjåføren er bekymret, da er det grunn til å lytte.
Skuffet innser vi at vi får klare oss uten å se Det gylne tempel. I stedet gir vi oss i kast med trafikken i en helt annen retning: Ut til den indiske landsbygda.
Motorveien Grand Trunk Road er Indias trafikale stolthet og Nord-Indias livslinje. Veien strekker seg fra Calcutta i øst til Khyberpasset i vest, og tar med seg seks indiske delstater på veien. Deretter suser den videre gjennom Pakistan, via hovedstaden Lahore, og stopper ikke før den når Kabul i Afghanistan.
Indiske trafikkregler påbyr å tute før man passerer noen. Her på Grand Trunk Road innebærer det en kontinuerlig tutesymfoni fra alle kanter. Støyen er overveldende, uten at det ser ut til å plage noen. Heller ikke de som bor og lever ved veien: teselgerne, sukkerrørpresserne, dhaba-eierne (dhaba er Indias variant av veikroene), slangetemmerne, bilmekanikerne, sykkelreparatørene og veiarbeiderne.
Heller ikke kuene lar seg affisere av støyinfernoet, men fortsetter ufortrødent å gomle seg gjennom tilværelsen i veikanten, i midtrabatten eller midt i veien.
Bilene svinger unna så godt de kan. Kuene er hellige, og det kan bety ulykke å kjøre på dem. Man kan bli lynsjet for å drepe ei ku, er vi blitt fortalt.
– Nei da, blåser Avtar. – Det har jeg aldri hørt om. Vi forsøker bare ikke å kjøre på dem. Det er jo ikke noe hyggelig å drepe et dyr. Dessuten kan det bli skader på bilen.
Størrelsen teller
Da Grand Trunk Road ble anlagt på 1600-tallet, ble det plantet trær på begge sider for å gi skygge til de reisende. Trærne er der ennå. Det samme er de reisende. Fotgjengerne er henvist til den ytterste plassen i veikanten, innhyllet i støv og eksos. Tett inntil presser syklistene seg forbi. De syklende må i sin tur se opp for okse- og eselkjerrene, samt en og annen kamel. Kjerrene viker for mopedene, som gjerne transporterer en hel familie klemt sammen på setet. Mopedene må passe seg for ungguttene med matchende skjorte og turban på raske motorsykler, motorsyklene viker for personbilene, personbilene viker for varebilene, varebilene viker for bussene, og absolutt alle viker for de store Tata-lastebilene. Her er det utvilsomt størrelsen det kommer an på.
Avtar svinger oss inn på en liten sidevei, og etter noen kilometer er vi framme i landsbyen Narike. Den lille landsbyen er en stille flekk midt ute i åkrene, bare få minutter unna det evige brølet fra Grand Trunk Road. Vi humper oss gjennom rødbrune jordgater der det på ingen måte er åpenbart at det er vi, og ikke vannbøflene, som har forkjørsrett.
I Narike er det lite som minner om Chandigarh. Murhusene er små og lave, og kjøkkenet befinner seg gjerne i et eget, lite hus på gårdsplassen. Her stekes roti – et slags ugjæret nan-brød av sammalt mel, moste poteter og friske urter - over åpen flamme. Brødet spises til frokost med kefir og grønnsakschutney, og som tilbehør til dagens øvrige måltider.
Brødet er en befrielse for hardt prøvede, norske turistmager. Smaken er nøytral, på tross av at det stekt over tørket kumøkk.
Det er nemlig gårdsplassens skranglete ku og bredsnutede vannbøfler som sørger for brensel til kjøkkenet. Kuruker blandes med halm og strå og legges til tørk overalt i sola. I pyramider, sirkler eller tårn, langs blomsterbedene, på steinhellene, eller langs gjerdet. Når de brennes, gir de fra seg nokså mye røyk. Og lukt. Før vi dro, ble vi fortalt at India lukter krydder. Men det er bokstavelig talt bullshit. Vårt India er fylt av den søtlige duftblandingen røyk, mat og kumøkk.
Omvisning på oksekjerre
Straks Avtar har parkert bilen, strømmer en flokk barn til. Noen vil prate, de modigste vil håndhilse, men de fleste er fornøyd med bare å stirre. En eldre mann kommer ruslende med oksekjerra si og tilbyr oss omvisning gjennom landsbyen. Med sjåfør Avtar som tolk takker vi høflig ja og hopper opp på den støvete kjerra. Det vekker oppsikt.
Med store øyne stirrer barna vantro på dette usannsynlige følget: Seks vinterbleke europeere sittende bakpå en okseskjerre – i deres landsby!
– Det har nok ikke vært turister her før. Hvite mennesker er noe de bare ser på tv, og da kjører de Mercedes, forklarer Avtar humrende.
Den trofaste oksen lunter gjennom jordgatene, ganske uoppmerksom på alt styret den fremmede lasten hans forårsaker. Snart er det ikke bare barn som småløper etter oss. Voksne, gamle, unge – hele landsbyen har visst fått høre om dette merkelige opptoget som er på vei gjennom gatene, og overalt kommer folk ut av husene sine for å se. De lager en hale etter oss, peker og ler, og det aner oss at turens formål ikke bare var å vise fram landsbyen. Vi er en like stor attraksjon.
Punjab er Indias mest velstående delstat, og forsyner landet med 70 prosent av dets jordbruksprodukter. Innbyggerne er stort sett sikher, men det finnes også noen byer der muslimene er i flertall. Før delingen i 1947 levde sikher og muslimer side om side i Narike, slik de gjorde i alle landsbyer i Punjab. Men da den islamske staten Pakistan ble et faktum, begynte volden – og flukten over den nye landegrensa. Muslimer flyktet inn i Pakistan, sikher flyktet til India. På veien ble folk fra begge religioner drept i titusentall. I Narike bor det nå bare sikher.
- 13 oksekjerrer fulle av lik, bare her i landsbyen, sukker vår selvoppnevnte guide med oksekjerra og ser ned i bakken. Denne delen av historien er det ingen som er stolte av.
Etter turen blir vi invitert inn til en av landsbyens familier. Vi vises inn i soverommet, som også fungerer som stue. Utenfor døra trykker et tjuetalls barn og voksne – vår standhaftige hale gjennom hele besøket i Narike – seg sammen for å se hva som nå vil skje. Og så sitter vi der, lettere brydd, på den nyoppredde dobbeltsengen, med en cola i hånden og liten mulighet til å kommunisere. For selv om det ikke er mer enn 50 år siden India var britisk, er engelsk et språk de færreste behersker.
Senere får vi vite at mannen i huset er lokalpolitiker, og at vårt besøk ga verten høyere status i den pågående valgkampen. Utenlandske venner er viktig i et India på full fart framover.
Et glimt av Bollywood
Vel tilbake i Chandigarh blir vi møtt av en helt annen, men like indisk virkelighet: Bollywood. Tre av den indiske filmindustriens største stjerner har tatt inn på vårt hotell, og selv om vi ser lite til stjernene, merker vi mye til oppstyret: Horder av skrikende fans utenfor hovedinngangen, bevæpnede vakter i hotellkorridorene, og en stengt hotellbar samme kveld. Der inne sitter nemlig de to filmskjønnhetene Preity Zinta og Rani Mukherjee sammen med førsteelskeren Shahruk Khan, og vanlige dødelige får ikke under noen omstendigheter slippe inn. Med mindre man er europeer, da. Og utgir seg for å være stjernereporter fra "Europas største kvinnemagasin". Da får vi aller nådigst slippe inn, i fall stjernene skulle være interessert i å vise Europa sin stråleglans. Det er de ikke. Men vi får i hvert fall en drink.
Dagen etter vinker vi farvel til Chandigarh og Bollywoodstjernene, og setter kursen sørover mot en annet og langt mer velkjent by: New Dehli. Derfra skal vi fortsette videre til Le Corbusier og Chandigarhs rake motsetning: Taj Mahal.
Et sted midt mellom Chandigarh og New Dehli kjører vi opp bak et gigantisk flyttelass. Bakerst på lasteplanet står en sofa, et kjøleskap og en fryser stablet oppå hverandre. Lasset vipper faretruende. I et hulrom midt mellom alle møblene, sitter en mann på huk.
– Det må da være farlig å sitte der?
Avtar trekker på skuldrene.
– Han passer på møblene. Det er jobben hans.
– Men det måtte da ha vært bedre å bruke en madrass eller noe
til å holde tingene på plass?
– Kanskje. Men mannen var sikkert billigere.
Levestandarden i India er på vei oppover. Middelklassen vokser, og regjeringen har nylig sagt nei takk til videre økonomisk bistand fra industrilandene. Men i et land der folketallet for lengst har passert en milliard, er arbeidskraft ikke akkurat mangelvare. Og en mann er fortsatt billigere enn en madrass.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Hei, er dere fra Norge?
Spørsmålet stilles på feilfritt norsk av en indisk dame med lang, svart flette og grønn sari. Hun kikker muntert på oss, der vi står himmelfalne på Chandigarhs største shoppinggate.
Jeg er fra Holmlia, sier hun og smiler. – Hvordan liker dere India?
Verden blir mindre og mindre. Men India kan for nybegynnere tidvis oppleves som en helt annen planet. I Chandigarh har du ett bein på begge planeter. Le Corbusiers by er moderne og kosmopolitisk både i arkitektur, samfunnsstruktur og kultur. Her er det ingen som ser rart på deg om du handler på markedet i t-skjorte og olabukser, ber om kaffe latte i stedet for te med bøffelmelk, eller snakker norsk på gaten. Samtidig er Chandigarh umiskjennelig indisk, med overfylte markedslabyrinter, sykkelrickshawer i gatene og dorske kuer midt i trafikken.
Indias mest moderne by
Chandigarh ligger nord i India, i delstaten Punjab. Byen ble Punjabs hovedstad etter at Lahore havnet på den pakistanske siden av grensa etter delingen i 1947. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister etter at landet ble selvstendig, la hele sin framtidsdrøm i Chandigarh. Det gamle India var forbi, Chandigarh skulle vise vei inn i moderniteten. Nehru kontaktet den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, og overlot byplanleggingen fullstendig til ham. Resultatet er en rendyrket funksjonalisme de færreste byer i verden kan måle seg med.
Le Corbusier ankom Chandigarh i 1950, som da var lite annet enn et flatt jorde og noen spredte landsbyer ved foten av Himalayafjellene. 17 landsbyer måtte vike for Nehru og Le Corbusiers planer. Med hjelp av både engelske, franske og indiske arkitekter og byplanleggere, tok byen sakte form.
Chandigarh har ikke tradisjonelle bydeler – Le Corbusier delte i stedet byen inn i 49 sektorer. Sektorene har ikke navn, men er nummerert fra 1 til 50 – med et overtroisk unntak for sektor 13. Enkelte sektorer er rene boligsektorer, andre inneholder kontorer, offisielle bygninger eller butikker. Hver boligsektor er i teorien selvhjulpen, med et marked og en rekke småbutikker i sentrum.
The City Beautiful
Sektor 1 er byens hjerne, og det er først og fremst her Le Corbusiers arkitektur virkelig får briljere. Her ligger alle de offentlige administrasjonsbygningene, biblioteket og høyesterett ved en stor, konstruert innsjø som er et populært utfluktsmål for Chandigarhs befolkning. Ved innsjøen kan du leie padlebåt eller ha piknik, med Le Corbusiers kompromissløse funksjonalisme som bakteppe. Som en slags vakt over det hele troner Le Corbusiers monument av en åpen hånd – med tiden et velbrukt og populært symbol for byen som liker å kalle seg "The City Beautiful".
Sektor 17 er byens hjerte – shoppingdistriktet. Hele sektoren er, som en heldig følge av Le Corbusiers framsyn, bilfri. Her finner du alt fra knøttsmå skomakersjapper til enorme klesbutikker med dundrende popmusikk. Indiske gatekjøkken og moderne kaffebarer ligger vegg i vegg, og du kan velge mellom alt fra skreddersydde silkesarier til masseproduserte olabukser. I tillegg finnes en gigantisk labyrint av et marked, med ørsmå boder tett i tett. Her er mange muligheter for å gjøre et kupp, og minst like mange muligheter for å gå seg bort.
Vi stanser foran en skobutikk, ikke stort mer enn et hull i veggen. Utenfor, på en trekasse, sitter skomakeren selv. 100 rupies - 16 kroner - vil det koste å få reparert sandalene mine, som har gått opp i sømmen. For en inder ville prisen kanskje vært halvparten. Skomakeren smiler bredt når jeg gir ham skoene, jeg smiler tilbake. Begge enige om at jeg nettopp er blitt lurt.
En time senere er sandalene ferdige. Skomakeren viser stolt hva han har gjort, og lar meg samtidig forstå at han ikke er særlig imponert over sandalenes kvalitet. Hvor mye kostet de? Jeg omsetter 500 norske kroner til indiske rupies.
Skomakeren blir først stum. Så begynner han å le. Han slår seg på låret og vrir seg i latterkrampe, til han til slutt ramler av den lille trekassen han sitter på. Det er visst ikke bare i utlandet vi nordmenn blir lurt.
Den beste måten å komme seg rundt i Chandigarh på er med auto-rickshaw, eller three-wheelers, som de også kalles. Det er små mopedbiler med plass til opptil fire personer. De bråker infernalsk, men får deg dit du skal.
Sykkel-rickshawer er mer stillegående. Vi spør om prisen for å bli fraktet den drøye kilometeren til Chandigarhs mest imponerende severdighet, Rock Garden.
– 20 rupies, svarer en hengslete mann som står og lener seg på
sykkelstyret.
Tre kroner kan vi klare. Vi klyver opp, og vår sjåfør spenner hele sin tynne, senete kropp for å få sykkelen i gang. Ikke før har vi fått opp farten, så må vi stoppe for rødt lys. Igjen må vår sjåfør bruke all sin spede tyngde for å få sykkelhjulene til å trille. Jeg kveler impulsen til å hoppe av og hjelpe ham. Han har tross alt yrkesstolthet.
Skulpturparken Rock Garden er den tidligere transportarbeideren Nek Chands mesterverk. Porselensavfall og resirkulert søppel er blitt til vakre og fantasifulle skulpturer, murer og ganger i parken, som strekker seg over seks mål. Inntrykket er overveldende, og egnet til å fryde både barn og voksne i flere timer. I tillegg gir den frodige vegetasjonen kjærkommen skygge i de varmeste formiddagstimene. Samt ly til byens forelskede par, som ofte søker hit for å kunne dyrke sin kjærlighet i fred. Skjønt på en mer uskyldig måte enn vi er vant til i Norge – å holde hender er vågalt nok, selv i det moderne Chandigarh.
Trafikk for viderekomne
Morgenen etter står vi grytidlig opp. Planen er kjøre de 22 milene nordover til Amritsar for å besøke sikhenes største helligdom, Det gylne tempel. Det er bygget i marmor og gull og er omgitt av et stort basseng med hellig vann. Tempelet tar imot og serverer mat til besøkende fra alle religioner og kaster, og tilbyr også overnatting til dem som trenger det.
Vi har leid bil med sjåfør – et must om du vil komme deg helskinnet gjennom en dag på indiske veier. Trafikken i India krever nemlig urokkelig psyke og millimeterpresisjon. For 200 kroner dagen kjører Avtar Singh oss hvor vi vil, når vi vil. Men i dag virker han ikke særlig ivrig på å komme av gårde. Han ser snarere bekymret ut.
– Jeg tror ikke det er trygt å dra til Det gylne tempel i dag. Det er over 100.000 mennesker der, som hjelper til å tømme bassenget for å rense det hellige vannet. Jeg hørte på radioen
at en mann var blitt trampet ned. Dessuten er det trafikkaos i Amritsar, vi må nok parkere mange kilometer fra tempelet, sier han.
Vi tar en kjapp rådslagning. I vårt reisefølge på seks sliter fem allerede med mageproblemer, en nesten uunngåelig konsekvens av et besøk i India. Værmeldingen spår opp mot 40 grader og stekende sol. Og når sjåføren er bekymret, da er det grunn til å lytte.
Skuffet innser vi at vi får klare oss uten å se Det gylne tempel. I stedet gir vi oss i kast med trafikken i en helt annen retning: Ut til den indiske landsbygda.
Motorveien Grand Trunk Road er Indias trafikale stolthet og Nord-Indias livslinje. Veien strekker seg fra Calcutta i øst til Khyberpasset i vest, og tar med seg seks indiske delstater på veien. Deretter suser den videre gjennom Pakistan, via hovedstaden Lahore, og stopper ikke før den når Kabul i Afghanistan.
Indiske trafikkregler påbyr å tute før man passerer noen. Her på Grand Trunk Road innebærer det en kontinuerlig tutesymfoni fra alle kanter. Støyen er overveldende, uten at det ser ut til å plage noen. Heller ikke de som bor og lever ved veien: teselgerne, sukkerrørpresserne, dhaba-eierne (dhaba er Indias variant av veikroene), slangetemmerne, bilmekanikerne, sykkelreparatørene og veiarbeiderne.
Heller ikke kuene lar seg affisere av støyinfernoet, men fortsetter ufortrødent å gomle seg gjennom tilværelsen i veikanten, i midtrabatten eller midt i veien.
Bilene svinger unna så godt de kan. Kuene er hellige, og det kan bety ulykke å kjøre på dem. Man kan bli lynsjet for å drepe ei ku, er vi blitt fortalt.
– Nei da, blåser Avtar. – Det har jeg aldri hørt om. Vi forsøker bare ikke å kjøre på dem. Det er jo ikke noe hyggelig å drepe et dyr. Dessuten kan det bli skader på bilen.
Størrelsen teller
Da Grand Trunk Road ble anlagt på 1600-tallet, ble det plantet trær på begge sider for å gi skygge til de reisende. Trærne er der ennå. Det samme er de reisende. Fotgjengerne er henvist til den ytterste plassen i veikanten, innhyllet i støv og eksos. Tett inntil presser syklistene seg forbi. De syklende må i sin tur se opp for okse- og eselkjerrene, samt en og annen kamel. Kjerrene viker for mopedene, som gjerne transporterer en hel familie klemt sammen på setet. Mopedene må passe seg for ungguttene med matchende skjorte og turban på raske motorsykler, motorsyklene viker for personbilene, personbilene viker for varebilene, varebilene viker for bussene, og absolutt alle viker for de store Tata-lastebilene. Her er det utvilsomt størrelsen det kommer an på.
Avtar svinger oss inn på en liten sidevei, og etter noen kilometer er vi framme i landsbyen Narike. Den lille landsbyen er en stille flekk midt ute i åkrene, bare få minutter unna det evige brølet fra Grand Trunk Road. Vi humper oss gjennom rødbrune jordgater der det på ingen måte er åpenbart at det er vi, og ikke vannbøflene, som har forkjørsrett.
I Narike er det lite som minner om Chandigarh. Murhusene er små og lave, og kjøkkenet befinner seg gjerne i et eget, lite hus på gårdsplassen. Her stekes roti – et slags ugjæret nan-brød av sammalt mel, moste poteter og friske urter - over åpen flamme. Brødet spises til frokost med kefir og grønnsakschutney, og som tilbehør til dagens øvrige måltider.
Brødet er en befrielse for hardt prøvede, norske turistmager. Smaken er nøytral, på tross av at det stekt over tørket kumøkk.
Det er nemlig gårdsplassens skranglete ku og bredsnutede vannbøfler som sørger for brensel til kjøkkenet. Kuruker blandes med halm og strå og legges til tørk overalt i sola. I pyramider, sirkler eller tårn, langs blomsterbedene, på steinhellene, eller langs gjerdet. Når de brennes, gir de fra seg nokså mye røyk. Og lukt. Før vi dro, ble vi fortalt at India lukter krydder. Men det er bokstavelig talt bullshit. Vårt India er fylt av den søtlige duftblandingen røyk, mat og kumøkk.
Omvisning på oksekjerre
Straks Avtar har parkert bilen, strømmer en flokk barn til. Noen vil prate, de modigste vil håndhilse, men de fleste er fornøyd med bare å stirre. En eldre mann kommer ruslende med oksekjerra si og tilbyr oss omvisning gjennom landsbyen. Med sjåfør Avtar som tolk takker vi høflig ja og hopper opp på den støvete kjerra. Det vekker oppsikt.
Med store øyne stirrer barna vantro på dette usannsynlige følget: Seks vinterbleke europeere sittende bakpå en okseskjerre – i deres landsby!
– Det har nok ikke vært turister her før. Hvite mennesker er noe de bare ser på tv, og da kjører de Mercedes, forklarer Avtar humrende.
Den trofaste oksen lunter gjennom jordgatene, ganske uoppmerksom på alt styret den fremmede lasten hans forårsaker. Snart er det ikke bare barn som småløper etter oss. Voksne, gamle, unge – hele landsbyen har visst fått høre om dette merkelige opptoget som er på vei gjennom gatene, og overalt kommer folk ut av husene sine for å se. De lager en hale etter oss, peker og ler, og det aner oss at turens formål ikke bare var å vise fram landsbyen. Vi er en like stor attraksjon.
Punjab er Indias mest velstående delstat, og forsyner landet med 70 prosent av dets jordbruksprodukter. Innbyggerne er stort sett sikher, men det finnes også noen byer der muslimene er i flertall. Før delingen i 1947 levde sikher og muslimer side om side i Narike, slik de gjorde i alle landsbyer i Punjab. Men da den islamske staten Pakistan ble et faktum, begynte volden – og flukten over den nye landegrensa. Muslimer flyktet inn i Pakistan, sikher flyktet til India. På veien ble folk fra begge religioner drept i titusentall. I Narike bor det nå bare sikher.
- 13 oksekjerrer fulle av lik, bare her i landsbyen, sukker vår selvoppnevnte guide med oksekjerra og ser ned i bakken. Denne delen av historien er det ingen som er stolte av.
Etter turen blir vi invitert inn til en av landsbyens familier. Vi vises inn i soverommet, som også fungerer som stue. Utenfor døra trykker et tjuetalls barn og voksne – vår standhaftige hale gjennom hele besøket i Narike – seg sammen for å se hva som nå vil skje. Og så sitter vi der, lettere brydd, på den nyoppredde dobbeltsengen, med en cola i hånden og liten mulighet til å kommunisere. For selv om det ikke er mer enn 50 år siden India var britisk, er engelsk et språk de færreste behersker.
Senere får vi vite at mannen i huset er lokalpolitiker, og at vårt besøk ga verten høyere status i den pågående valgkampen. Utenlandske venner er viktig i et India på full fart framover.
Et glimt av Bollywood
Vel tilbake i Chandigarh blir vi møtt av en helt annen, men like indisk virkelighet: Bollywood. Tre av den indiske filmindustriens største stjerner har tatt inn på vårt hotell, og selv om vi ser lite til stjernene, merker vi mye til oppstyret: Horder av skrikende fans utenfor hovedinngangen, bevæpnede vakter i hotellkorridorene, og en stengt hotellbar samme kveld. Der inne sitter nemlig de to filmskjønnhetene Preity Zinta og Rani Mukherjee sammen med førsteelskeren Shahruk Khan, og vanlige dødelige får ikke under noen omstendigheter slippe inn. Med mindre man er europeer, da. Og utgir seg for å være stjernereporter fra "Europas største kvinnemagasin". Da får vi aller nådigst slippe inn, i fall stjernene skulle være interessert i å vise Europa sin stråleglans. Det er de ikke. Men vi får i hvert fall en drink.
Dagen etter vinker vi farvel til Chandigarh og Bollywoodstjernene, og setter kursen sørover mot en annet og langt mer velkjent by: New Dehli. Derfra skal vi fortsette videre til Le Corbusier og Chandigarhs rake motsetning: Taj Mahal.
Et sted midt mellom Chandigarh og New Dehli kjører vi opp bak et gigantisk flyttelass. Bakerst på lasteplanet står en sofa, et kjøleskap og en fryser stablet oppå hverandre. Lasset vipper faretruende. I et hulrom midt mellom alle møblene, sitter en mann på huk.
– Det må da være farlig å sitte der?
Avtar trekker på skuldrene.
– Han passer på møblene. Det er jobben hans.
– Men det måtte da ha vært bedre å bruke en madrass eller noe
til å holde tingene på plass?
– Kanskje. Men mannen var sikkert billigere.
Levestandarden i India er på vei oppover. Middelklassen vokser, og regjeringen har nylig sagt nei takk til videre økonomisk bistand fra industrilandene. Men i et land der folketallet for lengst har passert en milliard, er arbeidskraft ikke akkurat mangelvare. Og en mann er fortsatt billigere enn en madrass.
lørdag, september 10, 2005
Kvinnefronten
Journalistikkens siste mannsbastion er i ferd med å falle. Kvinner inntar stillingene i krigssoner, konfliktområder og de mest lyssky hjørnene av verden. Resultatet er reportasjer der menneskene, ikke våpnene, spiller hovedrollen.
Av Marit O. Bromark, HENNE
Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.
En selvmotsigelse
Lise Lindbæk møtte mange legender på sin ferd i krigsjournalistikkens tjeneste. En av dem var Ernest Hemingway, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen samtidig med Lindbæk. Han skulle senere gifte seg med den amerikanske journalisten Martha Gellhorn – som i likhet med Lise Lindbæk var en foregangskvinne innen krigsjournalistikk. Begge brydde seg mindre om politikere og krigsanalyser enn vanlige folk og krigens konsekvenser.
Akkurat som Lindbæk slet også Gellhorn med å kombinere familieliv og reporterliv. Etter fem års ekteskap dumpet hun Hemingway til fordel for reportasjer fra et krigsherjet Europa i 1944. Hun fortsatte å rapportere fra verdens konfliktområder resten av livet – også da USA invaderte Panama i 1989 var hun på plass. Martha Gellhorn var da 81 år gammel.
Både Lindbæk og Gellhorn ble sett på som en selvmotsigelse: Kvinnelige krigsreportere fantes omtrent ikke for 60-70 år siden. De fikk merke motstanden. Ifølge Lindbæk selv var hun "aldri særlig populær i mannlige journalistkretse, - fordi jeg var for dyktig". For Gellhorn ble forbindelsen til Hemingway etter hvert en irriterende klamp om foten: hennes suksess ble mer enn en gang tilskrevet hennes berømte ektemann. "Hvorfor skulle jeg være en fotnote til en annen persons liv?" sa hun senere i livet, og kjempet for sin rett til egen suksess. Likevel kom hun aldri helt ut av skyggen til journalisten, forfatteren og myten Ernest Hemingway.
Kvinnene overtar
I dag er situasjonen en annen. Amerikanernes invasjon av Irak i 2003 ble et vendepunkt: Aldri før har så mange kvinner rapportert fra en krig. Ifølge New York Post var nesten halvparten av krigsreporterne fra de store fjernsynsselskapene kvinner: Emma Hurd fra Sky News, Hilary Anderson og Kate Adie for BBC, Laga Logan på CBS, Orla Gurien for Sky og Patricia Sagba for NBC var blant ansiktene og stemmene som dukket opp på tv-skjermer verden over. Den tyske journalisten Antonia Rados leverte reportasjer til de tyske tv-stasjonene RTL og Arte, og var omtrent like aktiv som vår egen Åsne Seierstad, som rapporterte blant annet til NRK, SVT, Aftenposten og Dagens Nyheter, samt en rekke andre europeiske medier.
Her hjemme er Åsne Seierstad en reporter de fleste er på fornavn med. Hun rapporterte først fra krigen i Afghanistan, deretter holdt hun ut i Bagdad mens resten av verden ventet på at Bush skulle slippe sine bomber over byen. Hver dag så hun kolleger bli kalt hjem, ingen kunne garantere at bombene holdt seg unna journalistene. Men Seierstad og omtrent 100 andre journalister tok sjansen og ble. Mens bombene smalt og gatekampene raste rapporterte hun hjem det hun så og hørte. Om små barn som ble drept eller lemlestet i bombeangrepene, om familier som desperat forsøkte å flykte til nabolandene, om foreldre som mistet det kjæreste de eide: barna sine. Fint lite av reportasjene hennes dreide seg om rakettyper, militærstrategi og teoretiske bombemål. Som flertallet av de kvinnelige reporterne som dekket Irak-krigen ga hun blaffen i de store gutta på toppen. Hun var mer interessert i den lille mannen på gata, det Martha Gellhorn kalte "the view from the ground". For det har hun høstet en rekke norske og utenlandske priser. Men hun har også blitt kritisert. For ikke å være analytisk nok. For å fokusere for mye på enkeltmennesket, og for lite på det store bildet. For å bruke ufine journalistiske metoder. For å stå i veien for sin egen reportasje. Etter hvert viste det seg også at eldre, mannlige, misunnelige kolleger i NRK hadde overtalt juryen for Den Store Journalistprisen 2002 til ikke å gi prisen til Åsne Seierstad, selv om hun utvilsomt var den heteste kandidaten. Året etter ga imidlertid juryen blaffen i bakvaskelsene, og ga Journalistprisen til Seierstad likevel. Og Seierstad fortsatte å rapportere seg rett inn i hjertene til nordmenn, svensker, finner, tyskere, nederlendere, østerrikere og sveitsere.
En fordel å være kvinne
TV2s utenriksreporter og nyhetsanker Siri Lill Mannes mener Seierstads vinkling på skjebnen til enkeltmennesker er typisk kvinnelig:
- Det er selvsagt individuelle forskjeller, men jeg tror kvinnelige reportere generelt er flinkere til å få fram de menneskelige sidene ved en krig, få fram følgene av den. Menn har generelt vært opptatt av tekniske detaljer - hva slags type rakett og hvor mange skudd. Men jeg tror det vil jevne seg ut. Det å betrakte en krig som et slags dataspill er rett og slett dårlig tv. Det som fungerer er mennesker, sier Mannes.
Da Mannes ble hanket inn til utenriksredaksjonen i TV2 i 1992, var alle kollegene hennes menn. Ute på reportasjereiser var journalistene fra andre medier også stort sett menn.
- Jeg har aldri opplevd ulemper ved å være kvinnelig reporter. Faktisk var det ofte en fordel, fordi jeg ikke ble sett på som en trussel. Men jeg spilte heller aldri på at jeg var kvinne – jeg var der som reporter og menneske, sier hun.
Utenriksreporterne, spesielt de som rapporterer fra krigssoner og konfliktområder, har tradisjonelt sett vært godt voksne menn. Gjerne med bakgrunn fra militæret. Nå er bildet et annet. Kvinnene er i ferd med å rive ned mannsbastionen. Men de færreste har mann og små barn som venter hjemme. Å være utenriksreporter blir fort en livsstil, som vanskelig lar seg forene med et harmonisk familieliv.
- Det er lett å bli avhengig av det konstante adrenalinkicket det er å rapportere fra krigs- og konfliktsoner. Jeg merket det selv, det var alltid litt nedtur å komme hjem igjen. Men etter at barna kom endret det seg. Jeg vil ikke være en mor som til stadighet ikke er der. Det blir for stusselig, sier Mannes.
Tsunami i juleferien
Nå reiser hun to-tre ganger i året. Hun savner utenriksreporterlivet litt, men savner ungene mer når hun er borte fra dem. Et liv slik Lise Lindbæk levde er uaktuelt for Siri Lill Mannes.
Likevel nølte hun ikke med å reise da TV2 ba henne rapportere fra Thailand etter flodbølgekatastrofen i romjulen.
- Det føltes riktig å dra. Det eneste jeg tvilte på var om familien min ville la meg få lov. Men når de sa ja, var jeg sikker, sier hun.
Så hun dro. Fortsatt mett etter julemiddag og julepresanger reiste hun rett inn i ferieparadiset som i løpet av minutter forvandlet seg til et helvete.
- Jeg klarte til en viss grad å distansere meg fra alle likene. Det forferdelige var å møte de overlevende, å stå ved siden av en mor som hadde mistet barnet sitt og oppleve hennes desperasjon. Det var ekstra lett å sette meg inn i deres verden fordi den lignet min egen, sier Siri Lill Mannes.
Borgerkrig og sult
Hun har ikke angret. Selv om juleferien ble skrinlagt. Selv om ungene var sinte da hun dro. Selv om opplevelsene fortsatt sitter igjen i kroppen. Siri Lill Mannes har opplevd verre ting.
- Den aller første jobben jeg gjorde for TV2, var å dekke hungersnøden i Somalia i 1992. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, og plutselig sto jeg midt i borgerkrig og sult. Det føltes vanvittig å gå rundt med kamerautstyr som kunne reddet livet til alle i hele flyktningleiren, sier hun.
Like vanvittig føltes det da hun og resten av tv-teamet ble hentet ut av Baidoah, også kalt "dødens by", av et amerikansk militærfly. Den vennlige flykapteinen bød dem umiddelbart på Cola light.
Og vanviddet ville visst ingen ende ta. Vel tilbake i Norge bar det rett til Grieghallen, med glitter, stas og åpningsfest for TV2. Der satt hun, stivpyntet og formell, og så sin egen reportasje om barn og voksne som sultet i hjel i Somalia på storskjerm.
- Det var et sjokk. At vi kunne svi av så mye penger på noe sånt, mens mennesker døde av sult i andre deler av verden.
Gissel for geriljaen
Kjersti Strømmen er en annen norsk utenriksreporter som har fått seg et og annet sjokk. Da hun fikk jobben som utenrikskorrespondent for NRK i Beijing i 1999, våknet gubbeveldet i norsk presse og hevdet hun ikke var kvalifisert for stillingen. Strømmen var både for ung og for uerfaren, mente de. At hun var kvinne i tillegg, spilte trolig også en rolle. NRKs korrespondentstillinger har tradisjonelt blitt tildelt middelaldrende menn med lang og tro tjeneste bak seg. Men Kjersti Strømmen viste seg dyktig nok, og lot aldri kritikken gå innpå seg. I mai 2000 ble hennes evne til å holde hodet kaldt satt på en ny prøve. Under en reportasjetur til Filippinene ble hun tatt til fange av geriljakrigerne Abu Sayyaf sammen med åtte andre journalister. Etter litt over to døgn ble de satt fri, med den noe overraskende advarselen: "Ikke stå under kokosnøttpalmen. Det er det farligste dere kan gjøre her i jungelen."
Å være krigsreporter er et yrke der farlige situasjoner er en del av hverdagen. Men det er ikke bare bomber og våpen som kan være livsfarlig for en journalist. Enkelte ganger holder det å rapportere sannheten. Det har den russiske journalisten Anna Politkovskaja erfart opptil flere ganger.
Russlands moralske samvittighet
Anna Politkovskaja, journalist i den russiske avisen Novaya Gazeta, er en av få russiske journalister som har rapportert kritisk og nyansert fra krigen i Tsjetsjenia. Siden 1999 har hun reist jevnlig i Tsjetsjenia og rapportert om russiske soldaters overgrep mot den tsjetsjenske befolkningen, om korrupsjon og udugelighet blant russiske offiserer og om propagandamaskineriet som fôrer det russiske folk med løgner om hva som foregår i Tsjetsjenia. Historiene Politkovskaja forteller står i sterk kontrast til hva de statlig kontrollerte mediene rapporterer i sine artikler.
På grunn av sine kritiske artikler om russernes fremferd i Tsjetsjenia, har Politkovskaja vunnet respekt hos det tsjetsjenske folket. Under gisselaksjonen i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 krevde de tsjetsjenske gisseltakerne å få henne som megler. Under gisselaksjonen på skolen i Beslan i 2004, forsøkte hun å komme seg til Beslan for om mulig å bistå til at situasjonen ble løst på en fredelig måte. Hun kom ikke lenger enn til flyet. Ombord ble hun forgiftet, trolig av agenter fra den russiske etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). Politkovskaja overlevde forgiftningen, men helsen hennes er redusert. Hun fortsetter likevel sitt arbeid i Novaya Gazeta.
Og nå ser det ut til at hun har fått en arvtager. Julia Jusik er bare 24 år gammel, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket både i Russland og i utlandet. I april ble hennes bok "Allahs sorte enker", som handler om kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere, utgitt på norsk. Hele 2002 reiste Jusik rundt i Tsjetsjenia og snakket med familiene til kvinnelige selvmordsbombere. Hun avslørte et kynisk terrornettverk som utnytter kvinner som av forskjellige grunner har fått livet ødelagt. Et terrornettverk Jusik hevder tjener russiske interesser. Et par måneder etter at boka kom ut i Russland i 2003, forsvant den fra bokhandlerhyllene etter at deler av opplaget var beslaglagt av myndighetene. Jusik arbeider nå med en film og en bok om gisselaksjonen i Beslan.
Her i Norge har de kvinnelige reporterne heldigvis bedre arbeidsforhold enn de russiske. Men de tar opp like kontroversielle temaer. Journalist og sosialantropolog Anne Hege Simonsen gir denne høsten ut en bok om den israelske muren sammen med Nora Ingdal, som blant annet har jobbet for Norsk Folkehjelp i Midtøsten. Boka inneholder intervjuer med familiene til palestinske selvmordsbombere, og med folk som har overlevd selvmordsaksjoner.
Menneskesmugling
Religionshistoriker og forsker Frida Nome har tidligere forsket på samme tema. I 2003 ga hun ut boka "Martyrbrigadene", som forsøker å gi et mer nyansert bilde av de palestinske selvmordsbomberne og hva som driver dem til å utføre en slik handling. I januar i år ga hun ut boka "Langs smuglerruta", som gir et innblikk i det vi her i Norge ynder å fremstille som en kynisk mafiaindustri – menneskesmugling. Boka er skrevet etter en reise langs smuglerruta fra Damaskus i Syria til grensebyen Edirne i Tyrkia, og gir et ganske annet bilde av menneskesmugling enn det vi er vant til å få servert.
- Det vanskeligste med å reise på den måten, var at jeg hele tiden måtte være forsiktig. Som kvinne kan du lettere bli utsatt for seksualkriminalitet, og du må ta større hensyn til personlig sikkerhet. Dersom jeg hadde vært mann ville jeg kanskje tatt større sjanser og våget å forfølge historier jeg ikke hadde mot til å forfølge nå, sier Nome.
Likevel finnes det klare fordeler ved å være kvinne i en slik situasjon, mener hun. En kvinne oppfattes som mindre truende, det er mindre sannsynlig at hun mistenkes for å være politi eller etterretningsagent, og ikke minst: hun kan få verdifull tilgang til kvinnefellesskap der mannlige reportere bryskt blir utestengt.
- Jeg ble sett på som veldig rar fordi jeg reiste alene. Men jeg opplevde aldri at de jeg intervjuet ikke respekterte meg fordi jeg er kvinne. De behandlet meg vel omtrent slik de ville behandlet en mann, sier Nome.
Selv om hun alltid vurderte sikkerheten nøye, hendte det også at hun havnet i situasjoner hun ikke likte. Et eksempel er da hun i den tyrkiske byen Van ble kjent med en iransk flyktning, som inviterte henne med hjem for å møte en annen flyktning. Nome ble med, men under sterk tvil.
- Jeg hadde ikke kjent denne mannen lenge, og visste ikke hundre prosent hva som ventet meg. Alt gikk bra, men jeg ser i ettertid at dette var en situasjon der det kunne gått galt. Likevel føler jeg ikke at jeg har gjort noe veldig risikabelt, sier hun.
Vanskeligere med barn
Reisen hun foretok til den tyrkiske smuglerlandsbyen Belengaz ved grensen til Iran, var hun riktignok skeptisk til. Belengaz er en smuglerlandsby i ordets rette forstand – her har de fleste innbyggerne smugling av varer og mennesker som hovedinntekt. Nome fikk bo hos en smuglerfamilie i tre dager, og opplevde smuglerlivet på nært hold. Hvordan varer og mennesker smugles over grensa med hest, og fraktes videre med lastebil. Hvordan flyktningene stues bort i trekkfulle fjøs eller bekmørke fjellhuler. Og hvordan soldater på jakt etter flyktninger og menneskesmuglere i et kritisk øyeblikk ser en annen vei, dersom smuglerne bare har penger nok.
- Jeg ville faktisk vært mer skeptisk til å reise til Belengaz dersom jeg var mann, fordi jeg lett kunne blitt mistenkt for å jobbe for politiet. Det er nok lettere for smuglerne å få tillit til en kvinne, tror hun.
Enda mer skeptisk ville hun vært dersom hun hadde hatt mann og barn som ventet på henne hjemme, tror Nome.
- Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre denne reisen dersom jeg hadde hatt barn. Jeg ville nok reist likevel, men på en helt annen måte. Jeg ville vært mye mer nøye med å vurdere en eventuell risiko i enhver situasjon, og tatt personlig sikkerhet enda mer alvorlig, sier hun.
Reisen langs smuglerruta foretok hun våren 2004. Etter å ha jobbet som saksbehandler for asylsøknader i UDI, ønsket hun å treffe asylsøkerne mens de fortsatt var i transit, for om mulig å komme nærmere den egentlige historien om hvorfor de er villige til å risikere alt for å komme til Europa.
- Denne reisen var enormt energikrevende. Både fordi jeg måtte være på vakt hele tiden og fordi jeg stadig møtte nye skjebner. I tillegg ble jeg uavbrutt konfrontert med at jeg er utrolig privilegert, bare fordi jeg var så heldig å bli født i Norge, sier Nome.
Hun ble ofte bedt om å hjelpe de hun møtte ved å skrive en visuminvitasjon eller hjelpe dem med penger til falske pass. Flyktningenes skjebner gjorde det av og til vanskelig å si nei.
- Jeg var flere ganger fristet til å hjelpe, men da ville jeg jo blitt en slags agent selv. Det føltes ikke riktig, min rolle er å formidle det jeg har forsket på. Det jeg ønsker er å bidra til å nyansere debatten, sier hun.
Personlig rapportering
Kvinnelige reportere kommer i mange slags former i våre dager. Journalist og forfatter Torunn Borge viser med antologien "Yrke, Reporter" fra 1999, som inneholder en samling reportasjer skrevet av kvinnelige reportere på 1900-tallet, at dagens kvinnelige journalister rapporterer seg inn i en tradisjon der mennesker vies større plass enn statistikken. Krigens konsekvenser er ikke lenger upersonlige dødstall, men personlige tragedier som rammer mennesker som oss selv. Gjennom den personlige rapporteringen tvinges vi til å ta et standpunkt. Nettopp derfor vegret amerikanerne seg for å vise bilder av enkeltmennesker under Irak-krigen. De vet at dersom krigen blir personlig, blir også flere imot den.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at en kvinne velger et så tøft yrke. Og de kvinnelige reporterne velger ikke bare avis eller tv som sitt medium. De skriver bøker, holder foredrag, kaster seg inn i den offentlige debatten. Tidlige reportere som Wera Sæther, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide og Siri Lill Mannes ryddet veien videre ut av ingenmannsland etter at foregangskvinner som Martha Gellhorn og Lise Lindbæk hadde hevdet sin plass i skyttergravene. Nå er det fritt fram. Selv om gubbeveldet av og til reiser bust og forsøker å danne nye barrikader, blir det stadig tydeligere at kvinnene har kuppet krigen.
Men på ett praktisk punkt er det fortsatt mennene som sitter med makten: Det er dårlig med dametoaletter i kampsonene. Som BBC’s stjernereporter Kate Adie sa det: "Når du er i krigen med 2000 menn i ørkenen i Saudi-Arabia, der det er helt flatt – ingen sanddyner, ingen trær eller busker – ja, da har du et par praktiske problemer."
Av Marit O. Bromark, HENNE
Her i Norge kan vi si det begynte med Lise Lindbæk. Den ambisiøse, rådsnare, egenrådige og alltid engasjerte reporteren som ofret familieliv, stabilitet og sikker økonomi for å rapportere fra stadig nye fronter. Hennes største triumf var kanskje da hun sammen med Nordahl Grieg rykket inn i den spanske byen Teruel med tanks, for derved å kunne avkrefte Francos – og verdenspressens – påstand om at byen var under hans kontroll. Hennes største nederlag skulle vare mye lenger: Forholdet til familien. Spesielt til moren, som hun til slutt ikke hadde et eneste godt ord å si om. Og datteren Janka, som hun stadig måtte plassere hos moren eller hos venner mens hun selv var på reise, og som hun under andre verdenskrig ikke møtte på seks år.
Med forholdet til mer perifere bekjentskaper gikk det bedre: Lise Lindbæk var en kjent og aktet person blant soldater og menigmenn – de stolte på henne, betrodde seg til henne, og overlot sine eiendeler i hennes varetekt. De visste at hennes engasjement for deres ve og vel var ekte – Lindbæk var mer opptatt av krigens konsekvenser for sivile og vernepliktige enn de store hærførernes strategiske planer.
En selvmotsigelse
Lise Lindbæk møtte mange legender på sin ferd i krigsjournalistikkens tjeneste. En av dem var Ernest Hemingway, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen samtidig med Lindbæk. Han skulle senere gifte seg med den amerikanske journalisten Martha Gellhorn – som i likhet med Lise Lindbæk var en foregangskvinne innen krigsjournalistikk. Begge brydde seg mindre om politikere og krigsanalyser enn vanlige folk og krigens konsekvenser.
Akkurat som Lindbæk slet også Gellhorn med å kombinere familieliv og reporterliv. Etter fem års ekteskap dumpet hun Hemingway til fordel for reportasjer fra et krigsherjet Europa i 1944. Hun fortsatte å rapportere fra verdens konfliktområder resten av livet – også da USA invaderte Panama i 1989 var hun på plass. Martha Gellhorn var da 81 år gammel.
Både Lindbæk og Gellhorn ble sett på som en selvmotsigelse: Kvinnelige krigsreportere fantes omtrent ikke for 60-70 år siden. De fikk merke motstanden. Ifølge Lindbæk selv var hun "aldri særlig populær i mannlige journalistkretse, - fordi jeg var for dyktig". For Gellhorn ble forbindelsen til Hemingway etter hvert en irriterende klamp om foten: hennes suksess ble mer enn en gang tilskrevet hennes berømte ektemann. "Hvorfor skulle jeg være en fotnote til en annen persons liv?" sa hun senere i livet, og kjempet for sin rett til egen suksess. Likevel kom hun aldri helt ut av skyggen til journalisten, forfatteren og myten Ernest Hemingway.
Kvinnene overtar
I dag er situasjonen en annen. Amerikanernes invasjon av Irak i 2003 ble et vendepunkt: Aldri før har så mange kvinner rapportert fra en krig. Ifølge New York Post var nesten halvparten av krigsreporterne fra de store fjernsynsselskapene kvinner: Emma Hurd fra Sky News, Hilary Anderson og Kate Adie for BBC, Laga Logan på CBS, Orla Gurien for Sky og Patricia Sagba for NBC var blant ansiktene og stemmene som dukket opp på tv-skjermer verden over. Den tyske journalisten Antonia Rados leverte reportasjer til de tyske tv-stasjonene RTL og Arte, og var omtrent like aktiv som vår egen Åsne Seierstad, som rapporterte blant annet til NRK, SVT, Aftenposten og Dagens Nyheter, samt en rekke andre europeiske medier.
Her hjemme er Åsne Seierstad en reporter de fleste er på fornavn med. Hun rapporterte først fra krigen i Afghanistan, deretter holdt hun ut i Bagdad mens resten av verden ventet på at Bush skulle slippe sine bomber over byen. Hver dag så hun kolleger bli kalt hjem, ingen kunne garantere at bombene holdt seg unna journalistene. Men Seierstad og omtrent 100 andre journalister tok sjansen og ble. Mens bombene smalt og gatekampene raste rapporterte hun hjem det hun så og hørte. Om små barn som ble drept eller lemlestet i bombeangrepene, om familier som desperat forsøkte å flykte til nabolandene, om foreldre som mistet det kjæreste de eide: barna sine. Fint lite av reportasjene hennes dreide seg om rakettyper, militærstrategi og teoretiske bombemål. Som flertallet av de kvinnelige reporterne som dekket Irak-krigen ga hun blaffen i de store gutta på toppen. Hun var mer interessert i den lille mannen på gata, det Martha Gellhorn kalte "the view from the ground". For det har hun høstet en rekke norske og utenlandske priser. Men hun har også blitt kritisert. For ikke å være analytisk nok. For å fokusere for mye på enkeltmennesket, og for lite på det store bildet. For å bruke ufine journalistiske metoder. For å stå i veien for sin egen reportasje. Etter hvert viste det seg også at eldre, mannlige, misunnelige kolleger i NRK hadde overtalt juryen for Den Store Journalistprisen 2002 til ikke å gi prisen til Åsne Seierstad, selv om hun utvilsomt var den heteste kandidaten. Året etter ga imidlertid juryen blaffen i bakvaskelsene, og ga Journalistprisen til Seierstad likevel. Og Seierstad fortsatte å rapportere seg rett inn i hjertene til nordmenn, svensker, finner, tyskere, nederlendere, østerrikere og sveitsere.
En fordel å være kvinne
TV2s utenriksreporter og nyhetsanker Siri Lill Mannes mener Seierstads vinkling på skjebnen til enkeltmennesker er typisk kvinnelig:
- Det er selvsagt individuelle forskjeller, men jeg tror kvinnelige reportere generelt er flinkere til å få fram de menneskelige sidene ved en krig, få fram følgene av den. Menn har generelt vært opptatt av tekniske detaljer - hva slags type rakett og hvor mange skudd. Men jeg tror det vil jevne seg ut. Det å betrakte en krig som et slags dataspill er rett og slett dårlig tv. Det som fungerer er mennesker, sier Mannes.
Da Mannes ble hanket inn til utenriksredaksjonen i TV2 i 1992, var alle kollegene hennes menn. Ute på reportasjereiser var journalistene fra andre medier også stort sett menn.
- Jeg har aldri opplevd ulemper ved å være kvinnelig reporter. Faktisk var det ofte en fordel, fordi jeg ikke ble sett på som en trussel. Men jeg spilte heller aldri på at jeg var kvinne – jeg var der som reporter og menneske, sier hun.
Utenriksreporterne, spesielt de som rapporterer fra krigssoner og konfliktområder, har tradisjonelt sett vært godt voksne menn. Gjerne med bakgrunn fra militæret. Nå er bildet et annet. Kvinnene er i ferd med å rive ned mannsbastionen. Men de færreste har mann og små barn som venter hjemme. Å være utenriksreporter blir fort en livsstil, som vanskelig lar seg forene med et harmonisk familieliv.
- Det er lett å bli avhengig av det konstante adrenalinkicket det er å rapportere fra krigs- og konfliktsoner. Jeg merket det selv, det var alltid litt nedtur å komme hjem igjen. Men etter at barna kom endret det seg. Jeg vil ikke være en mor som til stadighet ikke er der. Det blir for stusselig, sier Mannes.
Tsunami i juleferien
Nå reiser hun to-tre ganger i året. Hun savner utenriksreporterlivet litt, men savner ungene mer når hun er borte fra dem. Et liv slik Lise Lindbæk levde er uaktuelt for Siri Lill Mannes.
Likevel nølte hun ikke med å reise da TV2 ba henne rapportere fra Thailand etter flodbølgekatastrofen i romjulen.
- Det føltes riktig å dra. Det eneste jeg tvilte på var om familien min ville la meg få lov. Men når de sa ja, var jeg sikker, sier hun.
Så hun dro. Fortsatt mett etter julemiddag og julepresanger reiste hun rett inn i ferieparadiset som i løpet av minutter forvandlet seg til et helvete.
- Jeg klarte til en viss grad å distansere meg fra alle likene. Det forferdelige var å møte de overlevende, å stå ved siden av en mor som hadde mistet barnet sitt og oppleve hennes desperasjon. Det var ekstra lett å sette meg inn i deres verden fordi den lignet min egen, sier Siri Lill Mannes.
Borgerkrig og sult
Hun har ikke angret. Selv om juleferien ble skrinlagt. Selv om ungene var sinte da hun dro. Selv om opplevelsene fortsatt sitter igjen i kroppen. Siri Lill Mannes har opplevd verre ting.
- Den aller første jobben jeg gjorde for TV2, var å dekke hungersnøden i Somalia i 1992. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, og plutselig sto jeg midt i borgerkrig og sult. Det føltes vanvittig å gå rundt med kamerautstyr som kunne reddet livet til alle i hele flyktningleiren, sier hun.
Like vanvittig føltes det da hun og resten av tv-teamet ble hentet ut av Baidoah, også kalt "dødens by", av et amerikansk militærfly. Den vennlige flykapteinen bød dem umiddelbart på Cola light.
Og vanviddet ville visst ingen ende ta. Vel tilbake i Norge bar det rett til Grieghallen, med glitter, stas og åpningsfest for TV2. Der satt hun, stivpyntet og formell, og så sin egen reportasje om barn og voksne som sultet i hjel i Somalia på storskjerm.
- Det var et sjokk. At vi kunne svi av så mye penger på noe sånt, mens mennesker døde av sult i andre deler av verden.
Gissel for geriljaen
Kjersti Strømmen er en annen norsk utenriksreporter som har fått seg et og annet sjokk. Da hun fikk jobben som utenrikskorrespondent for NRK i Beijing i 1999, våknet gubbeveldet i norsk presse og hevdet hun ikke var kvalifisert for stillingen. Strømmen var både for ung og for uerfaren, mente de. At hun var kvinne i tillegg, spilte trolig også en rolle. NRKs korrespondentstillinger har tradisjonelt blitt tildelt middelaldrende menn med lang og tro tjeneste bak seg. Men Kjersti Strømmen viste seg dyktig nok, og lot aldri kritikken gå innpå seg. I mai 2000 ble hennes evne til å holde hodet kaldt satt på en ny prøve. Under en reportasjetur til Filippinene ble hun tatt til fange av geriljakrigerne Abu Sayyaf sammen med åtte andre journalister. Etter litt over to døgn ble de satt fri, med den noe overraskende advarselen: "Ikke stå under kokosnøttpalmen. Det er det farligste dere kan gjøre her i jungelen."
Å være krigsreporter er et yrke der farlige situasjoner er en del av hverdagen. Men det er ikke bare bomber og våpen som kan være livsfarlig for en journalist. Enkelte ganger holder det å rapportere sannheten. Det har den russiske journalisten Anna Politkovskaja erfart opptil flere ganger.
Russlands moralske samvittighet
Anna Politkovskaja, journalist i den russiske avisen Novaya Gazeta, er en av få russiske journalister som har rapportert kritisk og nyansert fra krigen i Tsjetsjenia. Siden 1999 har hun reist jevnlig i Tsjetsjenia og rapportert om russiske soldaters overgrep mot den tsjetsjenske befolkningen, om korrupsjon og udugelighet blant russiske offiserer og om propagandamaskineriet som fôrer det russiske folk med løgner om hva som foregår i Tsjetsjenia. Historiene Politkovskaja forteller står i sterk kontrast til hva de statlig kontrollerte mediene rapporterer i sine artikler.
På grunn av sine kritiske artikler om russernes fremferd i Tsjetsjenia, har Politkovskaja vunnet respekt hos det tsjetsjenske folket. Under gisselaksjonen i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 krevde de tsjetsjenske gisseltakerne å få henne som megler. Under gisselaksjonen på skolen i Beslan i 2004, forsøkte hun å komme seg til Beslan for om mulig å bistå til at situasjonen ble løst på en fredelig måte. Hun kom ikke lenger enn til flyet. Ombord ble hun forgiftet, trolig av agenter fra den russiske etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). Politkovskaja overlevde forgiftningen, men helsen hennes er redusert. Hun fortsetter likevel sitt arbeid i Novaya Gazeta.
Og nå ser det ut til at hun har fått en arvtager. Julia Jusik er bare 24 år gammel, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket både i Russland og i utlandet. I april ble hennes bok "Allahs sorte enker", som handler om kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere, utgitt på norsk. Hele 2002 reiste Jusik rundt i Tsjetsjenia og snakket med familiene til kvinnelige selvmordsbombere. Hun avslørte et kynisk terrornettverk som utnytter kvinner som av forskjellige grunner har fått livet ødelagt. Et terrornettverk Jusik hevder tjener russiske interesser. Et par måneder etter at boka kom ut i Russland i 2003, forsvant den fra bokhandlerhyllene etter at deler av opplaget var beslaglagt av myndighetene. Jusik arbeider nå med en film og en bok om gisselaksjonen i Beslan.
Her i Norge har de kvinnelige reporterne heldigvis bedre arbeidsforhold enn de russiske. Men de tar opp like kontroversielle temaer. Journalist og sosialantropolog Anne Hege Simonsen gir denne høsten ut en bok om den israelske muren sammen med Nora Ingdal, som blant annet har jobbet for Norsk Folkehjelp i Midtøsten. Boka inneholder intervjuer med familiene til palestinske selvmordsbombere, og med folk som har overlevd selvmordsaksjoner.
Menneskesmugling
Religionshistoriker og forsker Frida Nome har tidligere forsket på samme tema. I 2003 ga hun ut boka "Martyrbrigadene", som forsøker å gi et mer nyansert bilde av de palestinske selvmordsbomberne og hva som driver dem til å utføre en slik handling. I januar i år ga hun ut boka "Langs smuglerruta", som gir et innblikk i det vi her i Norge ynder å fremstille som en kynisk mafiaindustri – menneskesmugling. Boka er skrevet etter en reise langs smuglerruta fra Damaskus i Syria til grensebyen Edirne i Tyrkia, og gir et ganske annet bilde av menneskesmugling enn det vi er vant til å få servert.
- Det vanskeligste med å reise på den måten, var at jeg hele tiden måtte være forsiktig. Som kvinne kan du lettere bli utsatt for seksualkriminalitet, og du må ta større hensyn til personlig sikkerhet. Dersom jeg hadde vært mann ville jeg kanskje tatt større sjanser og våget å forfølge historier jeg ikke hadde mot til å forfølge nå, sier Nome.
Likevel finnes det klare fordeler ved å være kvinne i en slik situasjon, mener hun. En kvinne oppfattes som mindre truende, det er mindre sannsynlig at hun mistenkes for å være politi eller etterretningsagent, og ikke minst: hun kan få verdifull tilgang til kvinnefellesskap der mannlige reportere bryskt blir utestengt.
- Jeg ble sett på som veldig rar fordi jeg reiste alene. Men jeg opplevde aldri at de jeg intervjuet ikke respekterte meg fordi jeg er kvinne. De behandlet meg vel omtrent slik de ville behandlet en mann, sier Nome.
Selv om hun alltid vurderte sikkerheten nøye, hendte det også at hun havnet i situasjoner hun ikke likte. Et eksempel er da hun i den tyrkiske byen Van ble kjent med en iransk flyktning, som inviterte henne med hjem for å møte en annen flyktning. Nome ble med, men under sterk tvil.
- Jeg hadde ikke kjent denne mannen lenge, og visste ikke hundre prosent hva som ventet meg. Alt gikk bra, men jeg ser i ettertid at dette var en situasjon der det kunne gått galt. Likevel føler jeg ikke at jeg har gjort noe veldig risikabelt, sier hun.
Vanskeligere med barn
Reisen hun foretok til den tyrkiske smuglerlandsbyen Belengaz ved grensen til Iran, var hun riktignok skeptisk til. Belengaz er en smuglerlandsby i ordets rette forstand – her har de fleste innbyggerne smugling av varer og mennesker som hovedinntekt. Nome fikk bo hos en smuglerfamilie i tre dager, og opplevde smuglerlivet på nært hold. Hvordan varer og mennesker smugles over grensa med hest, og fraktes videre med lastebil. Hvordan flyktningene stues bort i trekkfulle fjøs eller bekmørke fjellhuler. Og hvordan soldater på jakt etter flyktninger og menneskesmuglere i et kritisk øyeblikk ser en annen vei, dersom smuglerne bare har penger nok.
- Jeg ville faktisk vært mer skeptisk til å reise til Belengaz dersom jeg var mann, fordi jeg lett kunne blitt mistenkt for å jobbe for politiet. Det er nok lettere for smuglerne å få tillit til en kvinne, tror hun.
Enda mer skeptisk ville hun vært dersom hun hadde hatt mann og barn som ventet på henne hjemme, tror Nome.
- Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre denne reisen dersom jeg hadde hatt barn. Jeg ville nok reist likevel, men på en helt annen måte. Jeg ville vært mye mer nøye med å vurdere en eventuell risiko i enhver situasjon, og tatt personlig sikkerhet enda mer alvorlig, sier hun.
Reisen langs smuglerruta foretok hun våren 2004. Etter å ha jobbet som saksbehandler for asylsøknader i UDI, ønsket hun å treffe asylsøkerne mens de fortsatt var i transit, for om mulig å komme nærmere den egentlige historien om hvorfor de er villige til å risikere alt for å komme til Europa.
- Denne reisen var enormt energikrevende. Både fordi jeg måtte være på vakt hele tiden og fordi jeg stadig møtte nye skjebner. I tillegg ble jeg uavbrutt konfrontert med at jeg er utrolig privilegert, bare fordi jeg var så heldig å bli født i Norge, sier Nome.
Hun ble ofte bedt om å hjelpe de hun møtte ved å skrive en visuminvitasjon eller hjelpe dem med penger til falske pass. Flyktningenes skjebner gjorde det av og til vanskelig å si nei.
- Jeg var flere ganger fristet til å hjelpe, men da ville jeg jo blitt en slags agent selv. Det føltes ikke riktig, min rolle er å formidle det jeg har forsket på. Det jeg ønsker er å bidra til å nyansere debatten, sier hun.
Personlig rapportering
Kvinnelige reportere kommer i mange slags former i våre dager. Journalist og forfatter Torunn Borge viser med antologien "Yrke, Reporter" fra 1999, som inneholder en samling reportasjer skrevet av kvinnelige reportere på 1900-tallet, at dagens kvinnelige journalister rapporterer seg inn i en tradisjon der mennesker vies større plass enn statistikken. Krigens konsekvenser er ikke lenger upersonlige dødstall, men personlige tragedier som rammer mennesker som oss selv. Gjennom den personlige rapporteringen tvinges vi til å ta et standpunkt. Nettopp derfor vegret amerikanerne seg for å vise bilder av enkeltmennesker under Irak-krigen. De vet at dersom krigen blir personlig, blir også flere imot den.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at en kvinne velger et så tøft yrke. Og de kvinnelige reporterne velger ikke bare avis eller tv som sitt medium. De skriver bøker, holder foredrag, kaster seg inn i den offentlige debatten. Tidlige reportere som Wera Sæther, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide og Siri Lill Mannes ryddet veien videre ut av ingenmannsland etter at foregangskvinner som Martha Gellhorn og Lise Lindbæk hadde hevdet sin plass i skyttergravene. Nå er det fritt fram. Selv om gubbeveldet av og til reiser bust og forsøker å danne nye barrikader, blir det stadig tydeligere at kvinnene har kuppet krigen.
Men på ett praktisk punkt er det fortsatt mennene som sitter med makten: Det er dårlig med dametoaletter i kampsonene. Som BBC’s stjernereporter Kate Adie sa det: "Når du er i krigen med 2000 menn i ørkenen i Saudi-Arabia, der det er helt flatt – ingen sanddyner, ingen trær eller busker – ja, da har du et par praktiske problemer."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
